*** victoria ***

De siste månedene har det vært enormt fokus på overfallsvoldtektene i Oslo. For kort tid siden fortalte Marianne Aulie om en hendelse for 14 år siden. Nå har debattene rast; var det sant, var det ikke sant, hvorfor sa hun det, hvorfor har hun ikke sagt det før. Og så videre. Iskwew har skrevet fint om dette tidligere.
(Imidlertid sporet jo kommentarfeltet hennes helt av, men for meg var det allikevel litt interessant å lese om enkelte av de holdningene som kom frem der.)

Jeg tenker at debatten lett kommer inn i et skikkelig blindspor. Om noe har skjedd henne eller ikke, vel - det vet ikke jeg. Men det er ikke mange som lyver om slike ting, så hvorfor skulle vel hun? På direkten!, roper noen. På radio, skriker andre. Mina visste det! - Den er jo nærmest blitt en gjenganger.

Vel. Jeg forstår henne, jeg. For rettsapparatet kan jo gjøre hvem som helst helt maktesløs, når det er snakk om slike situasjoner. Og, da er det kanskje ikke så dumt, å komme med uttalelser som kan være av injurierende karakter, det kunne jo blitt interessant å høre hva de to ville ha sagt i et forsøk på å gjenopprette skaden:

Den som har vært utsatt for en ærekrenkende beskyldning vil umiddelbart føle behov for å få skaden gjenopprettet. Det samme gjelder ved lovstridige, krenkende utsagn av annen art. Det riktigste vil være å få slått fast at det foreligger en krenkelse som ikke er akseptabel, og slik at krenkelsen av vedkommendes verdighet ikke blir stående. Begrepet ære kan i dag virke noe gammelmodig sammenlignet med uttrykket verdighet. Sistnevnte uttrykk sammenholdt med integritet favner videre enn ære og er mer dekkende for utsagn som angår noe annet enn usanne beskyldninger om ærerørige faktiske handlinger.

Men, jeg skulle ikke skrive om Marianne Aulie, jeg. Ikke om ofrene for overfallsvoldteksmenn heller. Akkurat nå er det så mange andre som snakker om dem, som skriver om dem, som mener og tiltak skal iverksettes. Men, tenker jeg. Men, hva med de som ikke opplever dette en gang i løpet av livet, men som må leve med grove, systematiske, seksuelle overgrep gjennom hele oppveksten?
Hvem gjør noe for dem?

På NRK P2s Sånn er livet snakket de 14.mars om denne problematikken. I programmet intervjues seksuelt misbrukte kvinner, kvinner som fra tidlig barndom ble ofre for grov incest av de som skulle være deres nærmeste. Kvinnene får behandling på Betania Malvik distriktspsykiatriske avdeling. Deler av behandlingen går ut på å fremkalle skjulte minner om grove overgrep fra barneårene, overgrep som kvinnene ikke husker. Reaksjonene fra omverdenen er delte, og flere innenfor forskningsmiljøene snakker om falske minner. Rett og slett at kvinnene ikke har opplevd disse overgrepene, men at dette er falske minner, konstruert av kvinnene selv.

Eksempler på reaksjoner:

Betania må granskes.
Det krever avdelingsoverlege ved psykiatrisk avdeling på Sykehuset Levanger, Nils Håvard Dahl.

Bakgrunnen er at flere fagfolk i VG advarer mot behandlingsmåtene ved Betania.

De frykter det kan forekomme framtvang av falske minner, der ofre for seksuelle overgrep kan begynne å huske ting som aldri har skjedd. Flere av forskerne advarer mot disse falske minnene, som de mener kan være direkte skadelige for pasientene.

- Terapeuter som arbeider med sårbare pasienter kan få stor innflytelse på deres virkelighetsoppfatning, sier Professor i Psykologi, Roald Bjørklund.

Forskning.no har også hatt flere kritiske artikler om temaet falske minner, eksempelvis:

- Falske minner kan skapes
Skadelige terapier med nytt fotfeste
Ingen spor av fortrengte minner

Samtidig sier psykologspeseialist Tone Sem Langfeldt til Helsenytt for alle:

- Alle har vi en medfødt evne til dissosiasjon, noe vi bruker som et psykisk forsvar ved ekstreme hendelser som oppleves livstruende, sier Tone Sem Langfeldt, privatpraktiserende spesialpsykolog i Stavanger. – Slike påkjenninger, særlig om de har pågått over tid, kan være så voldsomme at det mentale apparatet ikke har kapasitet til å ta inn over seg de faktiske hendelsene - og integrere disse med tidligere erfaringer og oppfatninger.

Så. Fagfolkene er ikke enige. I forhold til dissosiativ identitetsfortyrrelse er fagfeltet omtrent delt på midten. Noen tror, andre tror ikke. Det betyr, på norsk, at det er svært personavhengig hvilken behandler man kommer til.
For i det hele tatt å kvalifisere til diagnosen må man ha opplevd ekstreme påkjenninger før femårsalder. Eksempelvis grove og gjentatte overgrep.

Selv fikk jeg kjennskap til denne sykdommen gjennom en god venn. Hun fortalte meg litt om hva hun hadde opplevd, litt husket hun selv, litt hadde hun fått vite gjennom terapi hos psykiater. En gang satt jeg og så på henne, mens jeg var så sint at jeg holdt på å sprekke, jeg var så rasende på de som hadde gjort dette mot henne, hun så på meg og sa at hun ville forklare meg hvordan hennes sykdomssymptomer ikke var galskap, men en slags mestringsstrategi.

Hun sa rett og slett at når man som bitteliten utsettes for så alvorlig omsorgssvikt, så kan ikke en person bære alt sammen. Når smerten blir så stor, så må den deles. Den må deles inn i biter, i stykker, og fordeles på ulike identiteter. Bare slik kan man overleve.

Og, det er klart jeg skjønte det.

Det jeg virkelig ikke skjønte er hvordan en slik smerte kan leves med, uansett hvor mange man deler den på. Eller med.
Og hjernen er finurlig og hjelper mennesker til å glemme det som ikke kan bæres. Men, det kan da altså komme frem i terapirommet, og da faller vel med ett biter på plass.
Men, da starter jo et nytt helvete. Hvordan skal man forholde seg til vissheten om hva man har opplevd?

I radioinnslaget snakket de blant annet om symptomer. At kroppen har vært nødt til å gjøre en del ting, å spalte ut de fæle minnene, og måter dette gjøres på. Det ble snakket om selvskading, noe som er vanlig for de som sliter med dette. Men, det kommer til et punkt hvor de gamle mestringsstrategiene, som utspalting og selvskading, ikke lenger er hensiktsmessige. Etter hvert vil målet være å bli hel, å være tilstede, uten å dissosiere.

Jeg opplevde min venn i dissosiativ tilstand flere ganger.

Da snakket jeg med helt ulike identiteter, det var bittesmå barn, det var tenåringer, det var gutter, det var eldre. Alle hadde de historier om smerte, om savn, om svik, om de mest grusomme ting.
Jeg kan ikke forestille meg at dette skal ha vært noen form for falske minner, og heldigvis opplevde hun også selv å bli trodd av de som behandlet henne.

Et problem i denne sammenhengen er at noen av identitetene benekter at overgrepene har skjedd, og dermed krever at den egentlige personen straffes. Et sammensurium, et helvete.

Og jeg blir så sint, jeg.
For jeg vet ikke om Betanias behandlingstilbud er bra eller dårlig, jeg har bare såvidt hørt om stedet og kjenner ingen som har vært der. Men slik jeg ser det representerer de i alle fall et sted som tilbyr aksept. Felles for mange med denne typen lidelse er jo at man ikke tør dele historien sin med andre, i redsel for å bli avvist.

Gransk gjerne nevnte behandlingssted. Men, jeg vil oppfordre til en synlig debatt om hvorfor ledende behandlere ikke anerkjenner denne diagnosen og dens kriterier. Vi vet jo at enkelte mennesker kan få seg til å gjøre de mest grusomme ting, og at det i blant er barn som er nødt til å vokse opp sammen med dem.

Noen ganger er kjernefamilien et svært skummelt sted.