OL-maskoter og massemord

Jump to Comments

I går fant jeg endelig tid til å se Hotel Rwanda. En stund har den stått i hylla, jeg har vurdert å se den, funnet ut at tiden har vært for knapp, hver gang jeg har holdt den i hånden har jeg tenkt at jeg må vente.

Men, jeg så den i går, og inne i hodet mitt flimrer fortsatt bildene.

Det har vært skrevet mange filmomtaler av denne filmen. Derfor trenger jeg ikke begi meg ut på det, et raskt googlesøk vil føre den interesserte langt. Filmen utspiller seg i Rwanda i 1994. Her hjemme var vi travelt opptatt av OL, av å se ilden lyse, av Kristin og Håkon og vi var svært fornøyde med to ukers sammenhengende oppholdsvær, ti-femten kuldegrader og gnistrende bilder av trær med snø, langrennsløpere med gull i blikket, vi viste oss frem, vi var verdens midtpunkt.

Det er rart hvor selektive vi er. I forhold til hva vi ønsker å se på TV, hva vi leser i aviser. Nyhetsbyråene siler ut for mediene, vi som mediekonsumenter siler ut hva vi vil lese, hvilke bilder vi orker å se. Det er helt krise, for mens en million mennesker ble drept på hundre dager, så holdt vi på med helt andre ting.

I 1994 gikk jeg i Ã¥ttende klasse. Dermed er det fullt mulig at den voksne populusjonen i Norge pÃ¥ den tiden var opplyste om hvilke handlinger som utspilte seg i Rwanda pÃ¥ den tiden. Det kan godt hende, uten at jeg fikk det med meg i min nyoppdagede verden av lipgloss, musikk, sniking ut natterstid for Ã¥ gÃ¥ pÃ¥ en eller annen fest. Men, jeg tror ikke de voksne var klar over dette heller, hvor ille det var, hvor ille det skulle bli, hvor ille det egentlig hadde vært i mange Ã¥r allerede. I den grad vi fikk se bilder av volden, av massegraver og opptøyer pÃ¥ TV, sÃ¥ ble det “det er sørgelig, stakkars dem, er det noen som har lyst til Ã¥ være med Ã¥ grille i dag?”

Filem slo meg hardt i magen i går kveld, jeg måtte faktisk dele den opp i etapper, slik at jeg sikkert brukte fem timer på å se den. Jeg delte ikke opp for å klare å se den, men for å gi meg selv tid til faktisk å ta inn det jeg så. Ikke slik å forstå at jeg satt der og tvang frem reaksjoner, men jeg satt der, gikk litt rundt, snakket med meg selv, for å være i stand til å se uten å lukke igjen øynene.

Det er klart det er fristende. Lukke igjen øyne og ører. Ligge på en strand med en god bok, høre på lyden av barn som leker og kan hende lyder av havet. Selvfølgelig kan man leve et liv, uten å lese bøker om krig eller nød, uten å våge å kjenne på urettferdigheten, den urettferdigheten som ikke rammer oss. Kan hende lever noen et helt liv, uten at de engang tenker over hvor heldige vi er, hvor fantastisk flaks vi har hatt de aller fleste av oss i Norge. Jeg vil påstå at livet vårt her, er mer basert på flaks enn på moral. Det er ikke sant at vi har vært så flinke, at vi jobber så hardt. Det er ikke sant.

Rwanda. 1994. SÃ¥ mange døde. SÃ¥ utrolig meningsløst alt sammen. Vi sÃ¥ ikke mye, og det lille vi sÃ¥ valgte vi Ã¥ ignorere, se en annen vei – Ã¥, det er ikke sÃ¥ vanskelig, vi har trening.

Og jeg skjønner. Jeg skjønner at utenrikspolitikk og intervensjoner ikke er enkelt. Jeg skjønner at det ligger mye bak hver eneste beslutning om gjøre eller ikke gjøre, men jeg fatter ikke at vi kan la det skje, la det skje overalt, uten at vi gjør noe. Jeg skulle så veldig gjerne bare få høre, hvorfor det er så vanskelig å rette opp i skjevheter, hvorfor OL og Prinsesse Diana er så viktige og hvorfor vi ikke orker å se rundt oss.

Det er saker i Norge også. Fattigdom, og det er vondt. Jeg blir så lamslått, av helsepolitikk, av sosialpolitikk, av mangel på vilje, mangel på alt og den kontinuerlig rettferdiggjøringen. Politikere som snakker om handlingsregelen, om at det ikke er rom for ditt og datt, at det ikke er den kommunen sitt ansvar at den familien sulter, og vi gremmer oss over politikere og så glemmer vi det, spiser grillmat, snakker om koselige ting.

Å, se så fin den blomsten er.

Jeg blir så utrolig deppa av det, at vi ikke klarer å gi folk et verdig liv. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg merker at det river krefter ut av kroppen min hver eneste gang jeg tenker på det, men jeg må det. For vi må det, det skulle da faktisk bare mangle.

15 Kommentarer

Filed under Samfunn