*** victoria ***

Jeg har kommet frem til at dette snakket om hvem som er elite og hvem som er utenfor er svært så subjektive greier. Jeg definerer sikkert noen blogger(e) som bedre enn andre, uten at jeg av den grunn velger å kalle noen elite. Det blir litt som med venner forøvrig, man liker noen bedre enn andre.

Jeg liker noen.

Noen andre liker andre.

Atter andre liker atter andre.

And so on.

Jeg registrerer at innlegg om bloggere er hot som aldri før, og siden Bloggidol er over, og kanskje den godeste Esquil (flinke fine mannen) har lyst på en ny oppgave, så kunne vi jo gjort det såleis:

Alle går inn for aktiv meta - semi- elite-blogging og lager hver sin liste. Sett opp hvem som er elite, hvem som ikke er det, hvem som burde ha vært det men som ikke har fått innpass og grunnen til at de ikke har fått innpass, hvem som av andre defineres som elite, men som i følge deg ikke fortjener dette kronjuvelstempelet og sist og viktigst: hvem som definerer seg selv som elite.
Hvis alle kan gjøre dette, så kan vi kjøre alt sammen noen runder i et eller annet statistikkprogram til slutt, analysere hvem som er blitt nevnt som elite av flest mulig andre og hvem som er definert som utenfor. Vi setter opp hypoteser før vi tester.

Neste gang elitebloggdebatten blusser opp igjen, trenger vi ikke ta den diskusjonen, for da er eliten definert og elitebegrepet forhåpentligvis allerede blitt umoderne.

Å, elite - kan vi si. Nei, det var noe vi holdt på å styre med før, men det er vi heldigvis ferdige med, for å, så kje-de-lig det var, dere.

Så kan vi endelig få en slutt på gnålet og blogge videre om andre ting.

*løsningsorientert*

Kan hende er det fordi det er så tidlig vår. Eller, at det nesten ikke har vært vinter  i det hele tatt.

Jeg vet ikke, men det kan godt hende at det er derfor, for jeg har alltid vært litt følsom for våren, det er et eller annet med den som gjør at alt blir så hjerteskjærende på en fin og rå måte samtidig. I alle fall har jeg de siste dagene hatt et veldig opp-ned-opp-ned-type-humør.
Jeg husker jeg pleide å hate våren. For, da kom alt så sterkt. Farger, andres latter, hele tiden en bunsj med bekreftelser på at livet mitt ikke var slik andres liv tydeligvis var, og den konstante følelsen av manglende ro og av Sylvia Plath festet seg. Nå er det ikke slik, lenger. Heldigvis, for det var veldig slitsomt. Men jeg har fortsatt litt mer labilitet i meg når snøen blir borte og alt liksom kommer frem igjen på nytt, og derfor er jeg så glad for ting som dette:

I høst kommer hyllestplaten til Saint Thomas hvor artister som Sivert Høyem, Ane Brun og Ravi bidrar med egne versjoner av gamle Saint Thomas-låter. Det var Rådet for psykisk helse som tok kontakt med plateselskapet Racing Junior for et framtidig samarbeid. Resultatet ble opprettelsen av Saint Thomas minnefond.

Hele artikkelen kan leses her. 

Og her kan du høre et klipp av mannen vi ikke lenger har. Jeg synes han var fin, jeg.

For det hele handler, tenker jeg, om kunnskap og om forståelse. For, jeg tenker at jeg selv hadde hatt det mye mindre trøblete dersom kunnskapsnivået om ulike plager hadde vært større i befolkningen. For, med kunnskap kommer gjerne innsikt, og innsikten rommer gjerne en forståelse for hvorfor andre mennesker er som de er, reagerer som de gjør.

Og jeg tror det er lettere å slappe av, lettere å puste, dersom man slipper å være så veldig bekymret for hvordan andre vil se på deg, kanskje se ned på deg, hvis såkalt svakhet avsløres.
Kan vi ikke bare være mennesker, liksom.

Dette var mitt siste bidrag i Bloggidol 2008.

Jeg tester ut tidsstempelfuksjonen, så dersom alt går som det skal kommer dette til å bli publisert på min blogg ti minutter over midnatt. Da kan jeg late som om jeg orket å være lenger oppe enn jeg klarte [post-oppgaveskriving-tretthet i kroppen]. Takk til de som kommenterte teksten min med så gode ord. De varmet, for jeg skrev dette i stress og nesten-panikk, hadde dårlig tid, men drømmen om Isocampen er egentlig ekte, selv om jeg gjerne bytter bort Isocampen med et gammelt hus av stein.

Juryen sa sitt:

VamPus likte stemningen, men mente det kunne bli kjedelig med mange slike tekster fra samme blogger over tid. VamPus, jeg er egentlig ganske kjedelig in real life. Veldig. Derfor prøver jeg å tøffe meg litt med Ramoneslåter

Iversen likte den ikke, hehe, men dét visste jeg vel egentlig på forhånd At du syntes slutten på historien var søt, gjør at jeg synes at du er litt søt.

radiohode hadde den beste tilbakemeldingen:

terningkast: 6
- Her er det lagt ned mye tid? I tillegg til å demonstrere en sikker stil har bidragsyteren prestert å skrive inn en vakker historie. Dette er vinneren i mine øyne, men det er vel flere som skal uttale seg. Vedkommende som har skrevet dette burde prøve å gjøre noe ut av skriveferdighetene sine. Skaffe seg en blogg, for eksempel?

Hm, men Rockette sin var jo like fin! Takk snilledamen - se:

Terningkast 6
Dette var en vakker og stemningsfull fortelling. En sånn som setter seg i tankene og hjertet ditt og lever lenge etter du har lest den ferdig. Well done!

Takk, radiohodemannen. Det var snilt av deg Men, det tok ikke noe lang tid i det hele tatt. Og blogg har jeg jo

Drømmen om Isocamp

Jeg satte meg på bussen, hvilte hodet mot ruta. Vinduet var skittengrått, det var vanskelig å se ut. Musikk på øret. Etter fire stopp gikk jeg av, ble gående med hodet vendt ned mot bakken. Jeg sparket småstein mens jeg gikk bortover veien, mot parken, til benken jeg skulle sitte litt. Jeg hadde store planer om å sette meg ned, tenke på livet, tenke litt over selve livet, hva jeg vil med det og hva jeg faktisk nå gjør med det.

Ute kjentes været ut som en hybrid mellom tidlig vår og sen høst. Foran meg gikk et gammelt par. Mannen holdt kona si i armen, forsiktig, men samtidig trygt. Slik hadde de gått sammen, mange tusen ganger, de fulgte hverandres takt. De smilte til hverandre.

Jeg stusset litt over at jeg umiddelbart hadde kategorisert dem som et ektepar, for hva kunne vel jeg vite om dét, selv om de er gamle kan det jo hende at de

brøt med konvensjonene, rømte av gårde, kanskje mot familiens vilje, fordi hun var gravid og bare 16 år, mens han var ateist og kunne ikke, ville ikke, orket ikke tanken på å gifte seg – og hun hadde ikke et like avklart forhold til å fornekte Gud som det han hadde, men de var sammen, han, hun, de to, snart tre, og de trengte ikke noen Gud så lenge de hadde hverandre.

Jeg hørte at de snakket, og det var ikke om Gud, om å rømme, om ateisme eller om ungdomsgraviditet. De snakket om at de skulle besøke datteren sin som skulle spille i en Høgskulesymfoniorkesterkyrkjekonsert, for ho budde ein stad på Vestlandet og der snakket de visst slik, og det var da veldig mange ord satt sammen i en eneste smørje, men det var sikkert fint, de måtte høre på det, og så skulle de få tatt den turen de ikke rakk i vinter. Jeg hørte den eldre damen snakke om at de kanskje burde fått seg et mer permanent fortelt, hun sa:

-Hadde det ikke vært fint endelig å slå litt rot, også når vi er på tur, du vet jeg har litt vondt i leddene mine, jeg er jo blitt en gammel krok, og det er du også, og du har også vondt, å jo – ikke se på meg med det blikket der, jeg vet det, jeg; Jeg kjenner da deg! Og, vi er gamle og tida har gått. Nå vil jeg sette meg ned med deg, se på sola og puste piano. Planus, vennen min. Jeg har drømt om planus i femti år nå. Jeg trenger at det er litt jevnt under føttene mine.

Og mannen, han tok i mot, han smilte, og sola lagde sølvstråler i håret hans, mens han kikket ned på henne og sa:

-Ja, kjære gamle kona mi, nå skal du jammen meg få den Isocampen du har drømt om så lenge.

Og jeg ble gående bak dem et stykke til, og kan hende så det veldig rart ut, for de gikk med sine gamle, korte, langsomme skritt, mens jeg er mer vant til syvmilssteg, jeg går som regel i raskt tempo, hardt mot asfalten, flisene, parketten. Videre, videre, alltid videre. Men nå, nå ble jeg gående bak dem, for jeg merket at jeg trengte å høre på noen gamle mennesker, to som hadde levd et langt liv sammen og fortsatt snille mot hverandre, eller kanskje aller mest snille mot hverandre fordi de hadde levd sammen så lenge, og ikke at de hadde levd sammen så lenge fordi de var så snille mot hverandre. Jeg tenkte på Odd Børretzen og verdens fineste ode til en kone, men plutselig så var de ikke gift lenger, og verden er full av illusjoner, men teksten til Odd er fin for det, og jeg smiler og gråter og ler av meg selv og mine egne reaksjoner hver gang jeg hører den. Å! Emosjonell, når jeg hører at han sier at

…nå er du en tegning. Et kart over livet ditt og mitt. En tegning av steder og veier vi gikk. En tegning av latter vi lo. En tegning av høstmørke veier. En tegning av gleder vi fikk.

Og da tenkte jeg, at jeg har også lyst til at noen ser på meg og tenker at strekene i ansiktet mitt er de veiene vi gikk sammen, at det ser ut som tegninger av morsomme kvelder hvor vi lo, og snakket om livet, og om alle gledene og sorgene som sammen lager dagene som former et liv, et liv sammen og at det var livet ditt og livet mitt og at sammen ble det

livet

vårt.

Og jeg kunne helt fint tenke meg å sitte i en Isocamp, med en mann som smiler til meg fordi han vet at årene vi har hatt sammen har gitt meg gikt, fordi det har vært så mange år, og gamle koner de får gikt, og at jeg må ha det trygt og varmt og godt på kveldene, men vi er på tur, for vi har alltid vært på tur, og slik skal det alltid være.

Det gamle paret foran meg rappet benken jeg hadde tenkt til å sette meg på. De snappet den rett foran nesen min. Hadde jeg gått litt fortere, hadde jeg gått i tempo, tempo, videre, videre alltid videre, som jeg pleier, hadde jeg sittet på den benken nå, men nå satte de seg ned der, og jeg smilte til dem, slik unge mennesker har lært at de skal smile til gamle mennesker, men aller mest smilte jeg fordi jeg hadde så lyst til å si at jeg håpet de fikk mange gode dager i Isocampen.