Jeg hadde nettopp gått på toget. Det var fortsatt noen minutter til toget skulle gå, jeg kikket ut av togvinduet. Det var ikke helt rent. På perrongen var det et lite glassbur, en slags varmestue som muliggjør togventing i ly for vær og vind. Heller ikke der var glasset helt rent, og noen hadde skrevet i skitten. Det var ikke så lett å se det med en gang, for det var utydelig skrevet og høyt oppe, men hvis jeg så ordentlig etter kunne jeg se det - og det stod
Jeg trenger noen virkelige helter
Kanskje var det bare inne i mitt hode, men jeg syntes i alle fall det var en setning som hadde trykk på ordet virkelige. En som later som om han er en helt, er ikke nødvendigvis en virkelig helt. Man blir ikke helt av å snakke om at vi ikke lenger skal diskriminere og stigmatisere marginaliserte grupper. Man blir ikke helt av å snakke om inkludering, men av å inkludere.
Finnes det en virkelig psykiaterhelt der ute?
Gjør det? Finnes det en virkelig psykiaterhelt, som tør å snakke profesjonenes etablerte sannheter midt i mot, snu dem opp ned og virkelig endre sin kliniske praksis? Finnes det en som er lei av å snakke om samhandling, om at tjenester må henge sammen, om at diagnoser ikke beskriver hele mennesket og at det er urimelig og uforsvarlig å la folk vente i månedsvis på behandling?
For, altså: Det er jo ikke lenger slik at det er kontroversielt å hevde at tvang er en behandlingsmåte som bør unngås, det er ikke lenger over streken å si at brukere selv er større eksperter på sine egne liv enn det fagfolk er, og ja – det gjelder også psykiaterne.
Men, så er det dette da, med å mene det, ville det, men å gjøre det? For uansett hvor mye vi enn snakker om at tvangsbruk er traumatiserende og at rigiditeten i tjenestene må løses opp, så vil ikke dette endre seg før vi har fagfolk som våger å utfordre dagens system - også i de kliniske møtene med brukeren.
Virkelige helter lytter for å skaffe seg innsikt
I oktober 2007 arrangerte Tidsskrift for psykisk helsearbeid, i samarbeid med Høgskolen i Buskerud, et dagsseminar med professor Jaakko Seikkula fra Universitetet i Jyväskylä i Finland.
Seikkula og hans kolleger har oppnådd gode resultater i behandling av mennesker i psykotiske kriser. Med sine arbeidsmetoder har de snudd såkalte sannheter på hodet. Han fortalte at det er helt vesentlig at behandlerne ikke møtes for å diskutere den enkelte brukers situasjon, uten at brukeren selv er tilstede. Planlegging av fremdrift, samarbeidsmøter og kartlegging av status gjøres i samråd med brukeren. En dame i salen spurte om det ikke ble rotete og kaotisk for behandlerteamet, siden de dermed ikke kan planlegge hvordan de skal gripe situasjonen fatt, slik at de har en plan før de møter brukeren. Til det svarte Seikkula at han i mye større grad hadde opplevd følelsen av kaos og utilstrekkelighet de gangene han hadde forsøkt å systematisere situasjonen uten at brukeren selv hadde vært tilstede. For hvordan kan man egentlig få et menneske til å passe inn i en mal, et fast oppsett av Do’s and Don’ts, dersom man ikke egentlig vet hva som er av betydning for den enkelte?
Han fortalte om viktigheten av at behandlerne følger med på det som blir sagt. Et øyeblikk, sa Seikkula, varer kanskje i tre sekunder. På de tre sekundene kan det hende at brukeren sier noe viktig, noe avgjørende, og da må behandlerne være våkne, de må følge med.
Dette kan virke selvsagt, men dét er det ikke. Det er ikke så lett å følge med i øyeblikket. Det er ikke så enkelt å være åpen for å ta noe av den andre innover seg, virkelig lytte til det som blir sagt, og deretter bruke det slik at utspillet justerer den videre samtalen. For det er jo slik, at dersom behandlere virkelig skal ta hensyn til det brukerne sier, i øyeblikket, så kan ikke malen for samtalen og behandlernes virkemidler være fastlagt før møtet med brukeren.
Tenk deg en helt vanlig samtale. Hvordan oppfører vi oss? Mange vil nok nikke gjenkjennende til at en samtale med et annet menneske omtrent forløper slik at man selv, mens den andre snakker, allerede sitter og forbereder seg på hva man selv skal si, etter den andre har sagt sitt. Dette er å være fraværende i øyeblikket, man følger ikke med. På samme måte kan vi daglig se debatter på TV hvor debattantene benytter tilsvarende strategi, om enn ubevisst: mens én snakker sitter de andre og forbereder sitt neste utspill. Slik går de fordi hverandre i diskusjonen. På samme måte går behandlere som ikke hører etter, glipp av hva brukerne eller de pårørende egentlig sier.
Seikkula fortalte om en mann. I psykotisk tilstand hadde mannen vært voldelig mot moren sin og deretter rasert leiligheten. Behandlerne som snakket med ham etterpå, klarte ikke å gripe fatt i det mannen sa, og da mannen selv satt og reflekterte over det han hadde gjort, at det var feil, at det ikke var bra å slå, men at det bare skjedde, det var som om noe utenfra og utenfor tok over og han mistet kontrollen, så presterte behandlerne å spørre mannen om noe helt annet, om noe rent praktisk. De mistet øyeblikket hvor mannen selv satt i refleksjon over sin atferd, hvor han åpnet opp vinduet inn til sin verden, sin psykose, fordi de var fokuserte på å komme videre på listen over spørsmål de hadde satt opp før de møtte mannen. De visste nok ikke at de ikke ville få flere sjanser. Mannen lukket vinduet – han snakket aldri om psykosen på denne måten igjen.
Kom dere på banen. Nå.
Det er på tide at de virkelige psykiaterheltene kommer på banen. Dere må komme dere ut av kontorene, dere må rope ut at dette dreier seg om kultur, dette dreier seg om holdninger og at det i aller høyeste grad dreier seg om menneskesyn. For dét gjør det: dette dreier seg om noe annet enn øremerkede midler og om å pøse milliarder inn i en del av helsetjenesten. Det handler om så mye mer enn sengeplasser, polikliniske behandlingstimer, refusjonsordninger, timeavtaler, ventelister, garantier og lovendringer. Det er ikke nok at brukerorganisasjoner, paraplyorganisasjoner og engasjerte innen psykisk helsearbeid-fløyen gjentar dette.
Det hjelper ikke at det holdes konferanser og seminarer hvor påmeldingslistene viser at det kun er ”meningheten” som har meldt seg på. Ofte er det slik at psykiatere melder seg på konferansene for spesialisthelsetjenesten, mens kommunalt ansatte i større grad er deltakere på arrangementer som fokuserer på lokalt psykisk helsearbeid. Dermed blir de grunnleggende antakelsene sjelden virkelig utfordret.
De eventuelle psykiaterheltene må i mye større grad enn nå forsøke å påvirke sine kolleger, de som fortsatt sitter der og hegner om sin egen subkultur og sine arketyper, de som sitter og tester, diagnostiserer, medisinerer og ikke hører på hva brukerne sier. Psykiaterheltene må vise seg som eksempler på at det går an å gi fra seg deler av profesjonalitetsmakten, slik at den kan omfordeles og vi kan få se Empowerment i praksis. Prosjektrapporten Brukermedvirkning i psykiatrien (Andvig 2005:7 
understreker betydningen av at Empowerment ikke handler om at fagfolk gir svake grupper hjelp til selvhjelp:
”Vi hadde i starten av prosjektet en ide om at vi kunne mye om brukermedvirkning, vi hadde jo lest ”alt” om det i bøkene. Men når det kom til praktisk handling, gjorde vi slik vi alltid hadde gjort. Også på området brukermedvirkning viste vi oss som bedreviterne som skulle fortelle de ”uvitende” brukerne hvordan brukermedvirkning skulle foregå (…)
Vi erfarte imidlertid at det var vi som profesjonelle hjelpere som trengte hjelp til å oppdage at det var vi som måtte endre oss mest, hvis vi skulle få dette til. Vi forsto at det var vi som fagfolk som var den viktigste barrieren til at brukerne kunne bli mer aktive og vinne mer kontroll over sin livssituasjon.”
Det stod jo bare skrevet i støv
Noen dager senere tok jeg toget tilbake. Jeg ble stående en stund på perrongen, kikket bort på glassburet og så etter jeg trenger noen virkelige helter-setningen. Den var vekk. Ikke så rart, kanskje, det var gått noen dager, nå var glasset vasket og setningen var vekk – den stod jo bare skrevet i støv. Jeg lurte på hva som hadde skjedd med den som skrev det, fant du noen? Vet noen at du ønsker deg og at du trenger noen virkelige helter? Leter du fortsatt?
Opptrappingsplanen er gått over i sin sluttfase. Fra 1. januar 2009 er ti år med opptrapping av psykisk helsefeltet over. Hva med alle de gode intensjonene? Hva med alle de flere hundre prosjektene som har pekt på hva som virkelig bidrar til mestring, bedring, økt livskvalitet og håp? I løpet av de siste ti årene er det blitt skrevet tusenvis av sider om brukermedvirkning, brukerperspektiv og bemyndiggjøring.
Skal vi bruke av den kunnskapen, eller er også rapportene og all den nyervervede kunnskapen skrift i støv? Vi vet jo hva som virker. Nå spørs det bare om behandlingsmiljøene våger seg på endringer i praksis.
