For en stund tilbake skrev jeg en post om spiseproblemer. På grunn av denne posten, får jeg ofte en del treff på siden min fra folk som har søkt etter emner relatert til spiseproblemer av en eller annen grad. Nå er det påskeferie, og treffene øker i omfang. Det er ikke så rart.
De siste dagene er det blitt søkt etter tips for hvordan man kan snike seg unna maten, lure folk til å tro at man har spist, hvordan man kan rense kroppen. Det er blitt søkt etter pro-ana og thinspiration.
I posten jeg skrev for en stund siden, kommenterte Marion:
(…)Det er viktig at du har skrevet denne posten. I beste fall havner de hos deg, de som søker på pro-ana, og kanskje de har fått høre den samme myten om at slik skal du være resten av livet. I så fall er det ikke så rart at de føler et behov for å legitimere det som da blir lett å forveksle med livsstil(…)
Jeg er faktisk enig, for min post inneholdt ikke tips om hva man kan gjøre for å snike seg unna maten, men at det går an å ha problemer med dette en tid - og så bli bra igjen. Slik var det i alle fall for meg.
Høytid=høysesong.
Jeg husker en tid hvor livet føltes enda mer trøblete når det var ferie. For skoleferie, som jul, påske og andre høytider, de er så voldsomt koblet til større matinntak enn det som er vanlig ellers i året. Jul er synonymt med ribbe eller pinnekjøtt eller hva folk måtte ønske (det er visstnok overraskende mange som spiser pizza på julaften…) og påske er lam. I tillegg kommer alt godteri, og den rådende stemningen av nå skal vi jammen kose oss med litt ekstra, og det er ikke så lett å forholde seg til dagene når familien samles med det store fokuset på mat.
For det første er det lettere å skjule at man ikke spiser når man er alene. Logisk nok. Og, ferie byr på forviklinger i så måte, borte er hverdagens stress - foreldre, kjærester, alle har større oversikt.
For det andre forventes det, om enn i det stille, at ferien skal være smooth og smertefri, og det er så lett å føle at man ødelegger for alle de andre siden man selv sitter og blir helt gal i hodet og rastløs i kroppen av all maten.
Jeg husker en tid da jeg ville spise mer, men ikke klarte det. Det gjorde for vondt. Ikke rent sjelelig, men kroppslig. Det var fysisk svært ubehagelig. Dersom jeg spiste mat, måtte jeg ut, jeg måtte løpe, jeg måtte forbrenne, bli kvitt, rense.
så mye
tid brukt
tanker tenkt
tårer grått
Det føles ikke forgjeves. Det gjør ikke det. Jeg har et annet liv nå. Jeg har en kropp som er min, som jeg bor i, som er en del av meg. Hodet er en del av kroppen, hodet svever ikke lenger over kroppen min som en isolert del. Slik føltes det før. Da var hodet mitt meg, mens kroppen var et hatobjekt.
Jeg vet ikke helt hva jeg vil med denne teksten, jeg vet ikke hvor mål er. For jeg vet hvordan de har det, de som søker etter kvitte seg med mat+påske, og jeg vet samtidig at det kan gå fint. Kroppen venner seg til lite mat, men den venner seg også til å tåle mer.
Apropos det å tåle. For meg handler spiseproblemer om å tåle. Smerte. Sorg. Ensomhet. Stillhet. Samfunnet vårt trenger nye idealer, og vi (husk, det er vi, ikke husene og institusjonene/organisasjonene, som er samfunnet!) trenger dem nå. For selv om jeg ikke helt kjøper forklaringen om at spiseproblemer oppstår fordi folk vil likne på supermodeller, så tror jeg faktisk at vi hadde blitt kvitt en del av problemene dersom det var mye lettere
å bare få
være
den man
er
- og at det var greit.
