Vi satt på toget.
Det var ganske mange folk, jeg hadde med meg de to ungene mine. Den eldste bladde i en bok, den andre sov med hodet på fanget mitt. Innimellom fikk eldstemann, åtte år og besatt av mobiltelefonringelyder og alt som har noe med alarmer å gjøre, impulsiv trang til å la noen av disse computersound-aktige lydene slippe ut av munnen. De gangene det skjedde, satte jeg mamma-blikket i ham, man kan ikke ta feil av det blikket, det sier kort og godt
Slutt med det der!
Så følte jeg meg som en sånn dustedum mamma som blir sur for småting, og han senset at det var et eller annet som var så pirrende ved å irritere meg, særlig siden det var så mange andre folk tilstede. Så han kom med noen flere piiiiipe-lyder, jeg forsøkte å la verden yinyange seg ut ved å lese Thomas Hylland Eriksen, og merket at jeg ble sittende å tenke på hvorfor i alle dager det er slik at jeg blir slik at jeg vil lage minst mulig lyd når jeg befinner meg i en offentlig rom-situasjon.
Mange er slik. Noen gir blaffen, men mange er nok slik at når de sitter på et fullt tog, snakkes det litt lavere i mobiltelefonen enn det man gjør hvis man er hjemme. De gangene jeg tar tog med ungene og noen spør hvordan turen var, så svarer jeg veldig ofte noe sånt som
Å, det gikk kjempefint! De var så rolige, så.
Da ser jeg ofte litt stolt ut i øynene, som om det er en slags bragd av meg å ha frembrakt to unger som kan sitte rolig. Og da mener jeg jo ikke at de har sittet tause i flere timer, men at de har pludret lavt og fint med meg hele veien. Om livets små og store ting. Det er bare så utrolig behagelig å vite at man ikke forstyrrer noen.
Ganske rart, egentlig?
Kulturelt? Kanskje? Instinktivt?Kanskje det også.
På Gardermoen kom det på to italienske menn. De var gestikulerende på en fantastisk måte, snakket med hele seg, og jeg kan ikke italiensk men det hørtes ut som om de gjentok mange av de samme ordene flere ganger i samme setning, de snakket høyt, veldig høyt, og de hadde satt seg på hver sin side av midtgangen, slik at de stakk hodene sine litt fremover og mot hverandre mens de snakket. Jeg tenkte
Så høyt de snakker. Jeg ser at andre her inne i kupeen også mener det samme. Det veksles blikk.
Dermed oppstod det et slags grautnisse-særnorsk-aktig type fellesskap der inne på toget, det var liksom de rolige, trauste bleke mot de livlige italienske, men de - de lot seg visst ikke helt affektere av det. De fortsatte, og etter en stund merket jeg at jeg heiet litt på de to, for selv om jeg selv hadde tenkt at de snakket høyt, ble jeg litt nesten-sur inni meg av at såpass mange skulle reagere så åpenlyst med oppgitthet.
Da den ene av de to mennene gikk av på Oslo S, trodde vi vel at det skulle bli litt roligere, men det ble det jo ikke. For i det samme som toget rullet ut fra stasjonen og videre, tok den gjenværende italieneren opp mobilen sin, og snakket så høyt som jeg jeg aldri noensinne har hørt et menneske gjøre på et kollektivtransportmiddel noen gang. Også nå ble mange ord gjentatt, og han avsluttet samtalen, rett før han gikk av på Asker stasjon, med
Ciao! Ciao! Grazie! Ciao! Ciao!
Og samme hvor uvant det var å høre noen sitte bare en meter unna og samtale så entusiastisk at det hørtes ut som en ropekonkurranse, så kan jeg ikke unnslippe tanken av at det er vi som hele tiden undertrykker trangen til å begeistre og la oss begeistre i det offentlige rom, som er de virkelige kjøtthuene.
