En liten pose med frø, helt innerst inne i skapet. Helt innerst inne i skapet som jeg febrilsk tømmer, selve roteskapet, skapet hvor alle ting som jeg ikke finner en naturlig plass til legges, og hvorfor i alle dager jeg ikke har organisert meg slik at selv-an-giv-el-sen ikke ved en ren automatisk bevegelse legges inn i
permen
for
viktige
ting
- se, så voksen er jeg visst ikke blitt ennå, men jeg er i alle fall voksen nok til at jeg nå, dagen før selve dagen som nevnte dokument skal innleveres overmaktene, skjønner at dét, Victoria, dét var jævlig klønete.
Så får det bli en lang natts ferd mot forhåpentlig funn, jeg skal lete og finne.
Men i stad, da jeg lette, så fant jeg heller en pose med frø.
Og i det samme jeg fant den, så fløy tusen historier igjennom hodet.
Historier om gode intensjoner.
Om ønsket om å gjøre noe godt, om ønsket om å gjøre gode ting for de rundt meg, for min familie. Jeg innså i det samme som jeg trakk pakken med frø ut av skapet og samtidig måtte balansere to norske flagg, at året som gikk var jammen travelt, her stappet jeg for snart ett år siden to norske flagg inn, sikkert kvelden 17. mai i fjor, og ungene var fulle av inntrykk og jeg hadde nettopp badet dem slik at de ikke skulle være dekket av is, som de i sin tid var dekket av hvitvask - dét var jo da de hadde vannkopper, men de hadde ikke vannkopper 17. mai i fjor, da hadde de bare spist is, og jeg hadde vasket dem og så hadde jeg stappet flaggene inn i skapet på den første og beste plassen jeg fant, for jeg hadde jo så dårlig tid, for jeg skulle jo sikkert jobbe meg ferdig med et eller annet og så var det jo et par eksamener og så.
I det hele tatt liknet visst året i fjor veldig mye på året i år, og jeg lurer på, mens jeg leter etter selvangivelsen min, om jeg - dersom jeg hadde vært nødt til å fylle ut en selvangivelse for livet mitt -
Noen dager er alt rett. Noen dager våkner man med et smil, rommet fylles av sol, hodet er klart, skarpt, kroppen er uthvilt og det er så man formelig kan høre selveste Stevie Wonder synge funky i bakgrunnen.
Det er slike dager jeg setter meg ute og leser avisen, eller kanskje litt i en bok, himmelen er så blå og fin, og kan hende ser jeg på noen cumulusskyler, for de er de fineste og naturlig tilbehør på godværsdager, og kan hende legger jeg meg ned og kikker litt opp, og lager samme type fantasier som jeg gjorde da jeg var liten.
Jeg er helt rå på å se både prinsesser, drager, monstre - hele eventyr kan utspille seg i skyformasjonene. Det er slike dager man bare kan lukke øynene, ligge der, høre på summingen av menneskestemmer, radiostemmer, kanskje en humle.
Vel. Hm, hvis det kommer for mange humler, så kan det hende jeg går inn. Dagene hvor alt er rett, er det like bra å være inne som ute, som ute som inne.
Bildet er hentet fra Wikipedia, og der kan du lese mye mer om cumulusskyer, dersom du er interessert i det.
Og, når jeg tenker på dette nå, så innser jeg at dette er
- sommerdager (fenomenet uthvilt fremstår som noe utopisk både vinter, vår og høst)
- fortrinnsvis lørdager
- sannsynligvis barnefrie sommerlørdager (det er overhodet ikke noe galt med lørdagene man faktisk er sammen med barna, det er bare det at de uten ofte er bittelitt roligere, og noen ganger er det mer enn bare litt ok med en dag som starter når jeg er klar for å stå opp)
- absolutt sommerlørdager man ikke våkner med hodepine som tyder på at man kan hende var litt vel ivrig i “å, hurra barnevakt”-euforien dagen i forveien.
Hvilket betyr at det give or take vil dreie seg om noe i nærheten av 3- 4 dager i året.
Det kommer snart en slik dag min vei, og den skal jeg nyte.
Og mens jeg leser til alt for mange eksamener og regelrett holder på å forgå av stress, går resten av verden sin skjeve gang.
Østerrike atter en gang rammet av en tragedie av syke dimensjoner. Jeg kan jo ikke vite det sikkert, det kan jo bare de involverte, men jeg tror at dersom noen i min familie hadde laget en egen leilighet under selve huset og sørget for at det ble født intet mindre enn syv barn der, så kan det hende jeg hadde merket det.
Nå vet med ett liksom alle at biodrivstoff ikke er bra, verken for regnskogene, verdens matvareproduksjonssituasjon eller for atmosfæren. Det er rart med de såkalte etablerte sannhetene.
Here today, gone tomorrow.
Jeg gleder meg til å sette meg ned om en drøy måned. Inntil videre blir det vel lettere sporadiske oppdateringer av denne siden. Huhum. Hver gang jeg har sagt dét har jeg hatt hyppigere postefrekvens enn normalt, så da kan det jo hende det heller blir mer enn mindre.
Men nå, tilbake til lesing om AS, ASA, DA, ANS og andre særdeles morsomme ting. Først skal jeg høre på:
Pavarotti / Panerai: O Mimì tu più non torni
La Boheme 1972 Berlin Philharmonic under Karajan. Luciano Pavarotti (Rodolpho) and Rolando Panerai (Marcello).
Hehe, jeg smilte egentlig en hel del da jeg så disse ordene om meg i dag:
Da trår vi i gang! Bloggebyens kjedeligste og styggeste blogg skrevet av en kvinne.
3.Kandidat Victoria er en av disse bloggerne som stadig forteller om at hun lager kaffe. Do we care? “Tanken slo meg mens jeg lagde dagens fjerde eller femte tønne med kaffe.” Eller “Nå skal jeg lage meg kaffe, så skal jeg jobbe så fort jeg kan hele dagen.” En blogg for å fortelle verden at hun tenker som en rusten kaffekjele!
Og. Det er ikke slik at jeg bare snakker om kaffe. Men sikkert mer enn mange andre, og i tillegg lager jeg pokker så god kaffe.
- Satan! Nå snakker den røya om kaffe, igjen!
Fy faen så provoserende!
Egentlig synes jeg dette var veldig komisk, men samtidig er det jo ganske så fryktelig trist også, for her sitter det tydeligvis en eller flere og velger å lese blogger de tydeligvis ikke liker i det hele tatt. Oi, jeg ser liksom for meg en eller flere sinte karius-figurer som har hugget og hakket og er så sint(e) at han eller hun eller de nesten flyr i flint.
- Aller mest handler det vel om at du ikke ser, at du ikke gidder å se, og er det da så jævlig rart at jeg trekker den konklusjonen at du ikke gidder å se fordi du ikke bryr deg? Og da blir det liksom til at jeg tenker at jeg ikke orker å kaste bort tid, energi, livet mitt – vi snakker om mitt liv og ditt liv her, på en som aldri orker å gjøre en innsats for å forstå hva jeg egentlig mener, for jo visst er jeg klar over at jeg lett kan misforstås, at en del av det jeg sier må tolkes og at det kanskje ikke alltid er like lett å forstå, men kan du ikke da i det minste gjøre et forsøk på å skjønne hva jeg faktisk sier, ta deg bryet med å dekode de budskapene jeg sender ut i tåkeformat fordi jeg tydeligvis ikke klarer å finne de rette ordene om dette, ord som gjør at du kan forstå hva jeg mener, siden dette tydeligvis er så vanskelig for meg å snakke om at jeg ikke engang har orket å tenke det ferdig inne i hodet først, og hvordan i helvete kan jeg klare å forenkle et budskap jeg ikke engang skjønner selv?
- Men, altså – nå tar du jo grunnleggende feil..
- Nettopp. Greit.
- Greit?
Og så ser han ut av vinduet og hun stirrer i taket og ingen sier noe, før en sier et eller annet og så snakkes det i enstavelser og så er det så man enten kan tenke Jon Fosse, eat your heart out
eller bare høre på noe gammel musikk som får blodomløpet igang igjen.
Jeg er ikke så mye her inne akkurat nå. Jeg drikker for mye kaffe, jeg skriver oppgaver. Jeg jobber. Om under to måneder skal jeg ha gjennomført seks x eksamen.
Det kan godt hende det går riktig bra. Men, da må jeg liksom sørge for at hodet sitter skikkelig godt skrudd fast. Og, jeg må ikke tenke på at eksamen er noe å være redd for, jeg kjenner meg nemlig temmelig godt igjen i denne lille figuren her. Men, jeg vil nok ikke kalle det verken stress eller angst før det bikker over, men hvor i alle dager er egentlig skillet mellom “mye å gjøre, men takler det veldig bra” og til murveggen?
Jeg har jo i følge opptil flere innen legestanden et svært velutviklet eagertoplease-monster som bor inne i hjernen min. Vil klare, og noen ganger er det jo ikke like lett å vite om den indre kritikeren egentlig er venn, fiende, eller begge deler.
Jeg blir jo helt besatt av
Citius, altius, fortius
og da er det ikke OL det dreier seg om, men den kontinuerlige trangen til å få til, kombinert med en litt for velutviklet frykt for å gjøre ting for dårlig. Det er nok ikke så dumt å være slik, ha det sånn og streve på den måten, såfremt man klarer å dosere det litt fornuftig.
Og se, nå skal jeg liksom distansere meg, snakker om at man må dosere.
I kveld er jeg gladere enn jeg har vært på ufattelig lenge.
Så.
Og denne var jo litt fet, da. Og jeg liker den fikki-fikki-fikki (=sånn det høres ut i mitt hode)-Missy Elliot-sounden.
Madonna feat Justin Timberlake and Timbaland - 4 Minutes
Og, jeg må ha med Missy.
Missy Elliot - The Rain (Supa Dupa Fly)
Hør, Timba - da. Aha, aha.
Og denne, hehe, jeg husker jeg var på vei til jobb - det var sol, det er flere år siden, jeg var så bitteliten, men på jobb skulle jeg, og jeg gikk med sånn fancysmancy skjørt og en slik søt liten bluse som man bruker når man skal late som man er flinkere enn man er. Men på hodet hadde jeg store hodetelefoner med lyd og bråk og faen, og jeg gikk i sola og hørte på
Missy Elliott - One Minute Man (feat. Ludacris & Trina)
Og så denne da. Oh yay, me like.
Missy Elliot - 4 my people
For selv om den er litt sånn nå er vi nesten på treningssenter-ish og kom igjen nå jenter, vi orker en repetisjon til - så er det kult, da. Prøv selv, hopper du ikke av dette så kan du ikke hoppe.
Hvis du så meg, så kunne det jo hende du ble villedet til å tro at jeg ikke hadde så mye bein i nesa som det jeg faktisk har. Grunnen til at jeg ofte virker så sint, er bare at jeg vil dere godt.
Se, ikke så veldig skummel akkurat:
