For jeg kan begynne å gråte av en pose med frø.
En liten pose med frø, helt innerst inne i skapet. Helt innerst inne i skapet som jeg febrilsk tømmer, selve roteskapet, skapet hvor alle ting som jeg ikke finner en naturlig plass til legges, og hvorfor i alle dager jeg ikke har organisert meg slik at selv-an-giv-el-sen ikke ved en ren automatisk bevegelse legges inn i
permen
for
viktige
ting
- se, så voksen er jeg visst ikke blitt ennå, men jeg er i alle fall voksen nok til at jeg nå, dagen før selve dagen som nevnte dokument skal innleveres overmaktene, skjønner at dét, Victoria, dét var jævlig klønete.
Så får det bli en lang natts ferd mot forhåpentlig funn, jeg skal lete og finne.
Men i stad, da jeg lette, så fant jeg heller en pose med frø.
Og i det samme jeg fant den, så fløy tusen historier igjennom hodet.
Historier om gode intensjoner.
Om ønsket om å gjøre noe godt, om ønsket om å gjøre gode ting for de rundt meg, for min familie. Jeg innså i det samme som jeg trakk pakken med frø ut av skapet og samtidig måtte balansere to norske flagg, at året som gikk var jammen travelt, her stappet jeg for snart ett år siden to norske flagg inn, sikkert kvelden 17. mai i fjor, og ungene var fulle av inntrykk og jeg hadde nettopp badet dem slik at de ikke skulle være dekket av is, som de i sin tid var dekket av hvitvask - dét var jo da de hadde vannkopper, men de hadde ikke vannkopper 17. mai i fjor, da hadde de bare spist is, og jeg hadde vasket dem og så hadde jeg stappet flaggene inn i skapet på den første og beste plassen jeg fant, for jeg hadde jo så dårlig tid, for jeg skulle jo sikkert jobbe meg ferdig med et eller annet og så var det jo et par eksamener og så.
I det hele tatt liknet visst året i fjor veldig mye på året i år, og jeg lurer på, mens jeg leter etter selvangivelsen min, om jeg - dersom jeg hadde vært nødt til å fylle ut en selvangivelse for livet mitt -
ville endt opp med enda større restskatt.
13 svar so far ↓
Marion // april 30, 2008 kl. 11:41 am
Nei, det tror jeg ikke. For du klarer på imponerende vis å være tilstede for oss alle sammen.
Og nå må jeg ha en kaffe
Avil // april 30, 2008 kl. 12:31 pm
Så veldig fin post!
Victoria // april 30, 2008 kl. 4:04 pm
Takk til Marion og Avil!
Snille-damene.
Victoria // april 30, 2008 kl. 4:07 pm
Seriøst. Det var skikkelig hyggelig gjort av dere. Tror jeg trengte det litt i dag, jeg.
*hutrer*
tordenlill // april 30, 2008 kl. 7:36 pm
Ja, uff den selvangivelsen får frem mange tanker og får en til å finne mye rot en ellers ikke ser.
Jeg har også skrevet en frustrasjonsblogg om selvangivelsen i dag og papirer forøvrig
tornerose78 // april 30, 2008 kl. 9:13 pm
Flott skrevet, håper du finnern
Ellers er det ikke alltid så dumt med en selvangivelsen over livet og alle dagene som gikk. Stoppe opp å gjøre opp status 
Victoria // april 30, 2008 kl. 9:54 pm
Tordenlill: drømmen om det papirløse samfunnet virker stadig fjernere, spør du meg
Tornerose78:Hehe, jeg fikk ordnet det
Status sånn over livet generelt er nok ikke så dumt! Men alle dagene løper liksom bare av gårde. Hvor blir de av??
Smil HMJ // april 30, 2008 kl. 10:51 pm
Fant du den???? Selvangivelsen altså?!?
Merkelig nok, kjenner jeg meg igjen i det øvrige..
Jeg er sikker på at barna dine synes du er verdens - beste mamma!!! Det er nok mer samvittigheten over alle “syns jeg skulle” - og “jeg burde ha gjort” som forsøker å “ta deg” i en stresset hverdag… vet du ; Lukk øynene len deg tilbake og si høyt: “Du verden hva jeg får til!!!”
Dessuten; …de frøene har ikke vondt av å ligge et år til….. (jeg har allerede en ganske stor samling…så jeg vet at det går…
Victoria // april 30, 2008 kl. 11:45 pm
Hei du!
Å, så hyggelig med et spor fra DEG her, da
Jeg fikk ordnet det!!
Takk for ordene om mammalivet. Jeg vet ikke hva de synes, jeg. Noen ganger er jeg for medgjørlig, andre ganger er jeg for streng, men jeg prøver å være helt passe og jeg vet at de vet at jeg elsker dem.
Og det er det beste.
Hehe. Jeg tar gjerne i mot alt av blomsterråd. Jeg dreper alt, fra basilikum til orkideer.. Her en dag kastet jeg en basilikum som bare hadde visnet mer og mer på benken (og ja - den FIKK lys og det jeg tror (hm..) er passe mengde vann). Og hva skjedde: joda. Den trivdes bedre i søpla enn på benken min.
Vic=rotehue, men mener det som regel godt.
Takk for “får til”-hint. Vi får til mye, begge to.
Vi skal dra på en liten ferie snart, vi.
Drikke vin og snakke til det blir morgen.
Ulme // mai 1, 2008 kl. 10:49 pm
Herlig å lese “..jeg vet at de vet at jeg elsker dem. Og det er det beste”.
Klart de vet det.. Du er nok den beste mammaen de kan tenke seg. 
Med mindre du har endringer kan jo selvangivelsen ligge mye lenger enn frøene. Faktisk kastes.. Kunne vært digg å få igjen f.eks en del år på livsangivelsen..
Victoria // mai 1, 2008 kl. 11:12 pm
Takk Ulme
Du virka ikke så veldig ulm, egentlig 
Livsangivelse herved nytt favorittord. Skal sørge for å få igjen en del år,
- og så bruke dem godt
tornerose78 // mai 2, 2008 kl. 11:51 am
Livsangivelse herved nytt favorittord. Skal sørge for å få igjen en del år,
Og er det sånn at man en gang i året får denne “utbetalt”? vips, så har man to uker ekstra i livet, nice 
- og så bruke dem godt
Detaljert oppskrift på hvordan du går fram når du vil kreve noen år i retur, mottas med takk
lothiane // mai 3, 2008 kl. 8:17 am
Nydelig post, Victoria! Godt du fikk papirene unna i tide. Livsangivelse tror jeg er viktig å føre, om ikke nødvendigvis hvert eneste år - så i hvert fall med noen års mellomrom.
…egentlig tror jeg at jeg gjør det oftere? Og jeg kjenner meg igjen i det med å noen ganger være for mild mamma, andre ganger for urimelig. Er ikke det en del av å være menneske? Det må vel være noe positivt i dette..? Ungene lærer at selv ikke voksne er perfekte? Eller..?
(håper jeg)
Skriv en kommentar