*** victoria ***

Jeg skjønner meg ikke på Hanne Harlem og Helse Sørøst

Jeg skjønner meg ikke på Hanne Harlem og Helse Sørøst

Jeg skjønner meg ikke på Hanne Harlem og Helse Sørøst

Jeg skjønner meg ikke på Hanne Harlem og Helse Sørøst

Se Redaksjon1 fra onsdag 30.april her.

Jeg skjønner meg ikke på Hanne Harlem og Helse Sørøst

Jeg skjønner meg ikke på Hanne Harlem og Helse Sørøst

Jeg skjønner meg ikke på Hanne Harlem og Helse Sørøst

Jeg skjønner meg ikke på Hanne Harlem og Helse Sørøst

Jeg er så sliten. Og da liker jeg å høre på denne sangen som noen ganger går litt for fort for seg selv. Akkurat slik jeg holder på med selv for tiden.

Beina løper som trommestikker og det er bare så vidt jeg klarer å følge med.

Lurer på hvor jeg kommer til å havne til slutt.

Manic Street Preachers - Ocean Spray

Oops. Nå ble jeg hengende litt på youtube og fant en sang til av MSP. Pokker, jeg er visst på vei til å bli uendelig soft. For jeg liker denne også:

Manic Street Preachers - The Everlasting

Hører på sangen, og gauler In the beginning (…) dumdidum (…) Eeeeverlaaasting.

For noen dager siden leste jeg om den svenske bloggeren Isabella, som på sin moteblogg får noe sånt som 270000 treff hver uke. I tillegg til å tjene masse penger på bloggen sin, får hun tilsendt en hel del gratis stash - klær, sko, sminke. Ja, så mange pakker kommer vakre Isabellas vei, at hun nå sender tilbake det meste hun får tilsendt. Selv beholder hun bare “de plaggene hun virkelig har ønsket seg”.

I min Internasjonalen-solidaritets-iver ble jeg jo først lettere småamper, tenkte at det kunne jo hende det hadde vært bedre av henne å beholde tingene og heller gi dem bort til noen som trengte dem, men sånt noe liker kanskje ikke verken motehus, kjedebutikker eller i det hele tatt de som sender Isabella alle de fine tingene. Nei, de tenker jo på at denne unge jenta fungerer som en vandrende superboard, det de kule ungdommene bruker av klær, det vil de andre også ønske seg, kjøpe.

Profitt meg her og profitt meg der.

Derfor tenkte jeg:

- Å! Nå kan jeg moteblogge, for hvis det slår an sånn skikkelig og på ekte, så kan jeg etter hvert kjøre pallelass på pallelass til Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon! Ja, hurra!

Men. Jeg er så langt ifra noen superboard. Egentlig er jeg vel ikke helt ungdom heller. Så, ikke noe stemmer.

Ikke heller har jeg såpass oversikt at jeg finner igjen digitalkameraet, og siden jeg dessuten har en bråte eksamener rett rundt hjørnet/helgen, så orker jeg ikke begynne letingen etter det heller, så da får det bli grovkornede webcam-bilder.

(Fine, fine kjolen som ikke helt kommer frem på bildet slik den er, siden jeg ikke helt vet hvordan man skal zoome og i tillegg måtte ha alle persiennene nede, slik at ikke naboene skulle tro det hadde tippet for meg)

(Victoria - nå også i søndagsskolelærerkostyme!)

Men, ikke sant. Nå blir jo dette veldig amatørordinært og ikke var det kanskje så veldig motete heller, men snarere impulskjøp på Oasis en varm vårdag med hint av sommer.

Og begge disse to plaggene er jo veldig mye finere i virekligheten enn det jeg klarer å fremstille her. Litt teit følte jeg meg egentlig også.

Dummefjasedamen. Ta bilder av seg selv på denne måten.

Men, for noen dager siden i naivistisk iver over hvor enkelt jeg trodde moteblogging var, så postet jeg en lovnad om moteblogginnlegg, og etter et par dager tenkte jeg vel mest at det hele ville gå over av seg selv, men i dag leste jeg jommen meg kommentar hvor Lothiane etterlyste motebloggingen, og da følte jeg meg dels forpliktet og så fikk jeg litt overfladiskaktig lyst også.

Og da tenker jeg at det kanskje passer bedre å runde av med antrekket jeg brukte for noen dager siden, da jeg ankom datterens barnehage og hadde denne lille samtalen:

[ankommer barnehagen, sånn omlag førti minutter før den stenger. Tenker at jeg skal hente tidlig for en gang skyld, ta med datteren hjem, spise is]

Jeg: Heihei!

Barnehagedame: Hei! Du var tidlig ute!

Jeg: Jah! Det er så fint vær!! Tenkte det kunne være koselig å komme tidlig!

Barnehagedame: Ja, det var da veldig ivrig av deg! Du, vil du ha kaffe først - eller skal vi låse opp boden med en gang og finne frem raker og sånn?

[og da er det som om hele himmelen mørkner litt til og jeg faller litt sammen]

Jeg: Deeeeet stemmer, jo… Det er jo i dag det er dugnad… Hehehehehe [litt nervøst], jeg huska jo det, da! Herregud, tror du jeg er en sånn en som ikke husker dugnad, ålangtifra, du!

Barnehagedame: Hehe. Ja, du.

Så rakte jeg så fort jeg kunne i tre timer, jeg har pokker meg fortsatt risper på armene etter å ha raket i powertempo, samt lempet en masse kvister. Så. Og jeg var virkelig så blid jeg bare klarte, for jeg kunne ikke gjøre t-skjorta til skamme, og som min åtteåring har sagt tidligere, så er

dugnad

en viktig

del av livet.