Altså.
Jeg lurer på hvor mange poster jeg har skrevet om at folk må se til å få øynene opp for verdens kriser. I alle fall skrev jeg mye om det før, etter hvert som mitt eget liv er blitt stadig travlere, så er det blitt mindre våkn-opp-folkens-blogging, og mer et-eller-annet-som-faller-meg-inn-blogging.
Som fjortis foraktet jeg de voksne, de som med glans i øynene fortalte om at de hade stått på den ene barrikaden etter den andre, demonstrert, marsjert, skreket ut i idealistisk rus. Se på dere nå, tenkte jeg. Hvor ble det av engasjementet, hvor ble det av gløden, hvor ble det av viljen til og evnen til å endre på
det
som
er
feil?
Hvordan klarte dere å glemme kampsakene? Ble det for mange søndagsmiddager? Ble det for travelt å vaske hus, passe unger, file negler, snakke om ting i stedet for å gjøre ting? Hvor ble det av foren eder, hvor ble det av de ideene som engang gjorde dere til de dere ble?
Og så innser jeg at jeg, i min streben etter å få til noe for min egen del, ikke engang hadde fått med meg dette. Før nå i stad.
Cyclone Nargis left a trail of destruction as it moved inland from the Bay of Bengal. An Al Jazeera correspondent reports from inside Myanmar.
Det gjør liksom en liten eksamen i morgen mindre viktig. Jeg holder visst på å vikle meg inn i en boble. Best jeg kommer meg ut av den.
