Blogger som endrer den jeg var

Jump to Comments

Noen ganger leser jeg bøker som endrer min måte å (ville) se verden på. Andre ganger hører jeg på musikk som endrer hodet mitt. Innimellom leser jeg blogger jeg tenker endrer den personen jeg engang var.

Først en sang som endret livet, selv om jeg der og da ikke engang husket hva den het, men jeg husker det nå, og jeg har hundretusen gode assosiasjoner til den sangen.

Stevie Wonder – Sir Duke

You can feel it all over
You can feel it all over people
You can feel it all over
I can feel it all over-all over now people

Jeg hadde vært ganske lenge på sykehus. I alle fall opplevde jeg det som lenge. En vår, en sommer og nesten en høst var forbi, og jeg stod på plenen utenfor akuttavdelingen jeg var innlagt på. Jeg hadde minidiscspiller i lomma. Jeg hadde i månedsvis hørt på Kent og grått, på Radka og grått, på Thomas Dybdahl og grått, på Nina Simone og grått. Jeg hadde grått og grått og grått til den musikken jeg spilte som et soundtrack til mitt miserable liv, men denne dagen hørte jeg på Stevie Wonder og jeg tror jeg merket at det var sol. Høstsol, favorittsoltype.

Da skjedde det noe. Etter det tror jeg ikke jeg noensinne jeg har hatt det verre enn jeg hadde det før den dagen, og de som skjønner hva jeg mener skjønner hva jeg mener. Selvsagt var det ikke Stevie som gjorde meg bedre. Men jeg er i alle fall uendelig glad for at personalet ikke frarøvet meg muligheten til å høre på musikk hele tiden, for musikken fulgte meg ned og den ble nesten aldri med meg opp, for jeg var så lite oppe, og orka ikke oppe-ting, men så en dag snudde det, og jeg tror ikke jeg hadde følt den trangen til å bli frisk så intenst uten Stevie W. Bare det å tillate seg å føle noe på ekte, noe som var meg, noe som verken var deppa eller hypomant, men bare noe! – det var et gjennombrudd.

For det var som et bilde. Et nesten-patetisk bilde. Det var gnistrende sol, rødt løv, lufta hadde fått et litt kaldere drag, den var frisk og jeg elsket da, som jeg nå fremdeles elsker, frisk luft. Jeg strakte ikke hendene i været, men nesten – for det var liksom ikke helt min stil å være synlig gal som i “se, jeg er et tre“-gal, men jeg strakte meg litt opp mentalt, om ikke annet. Rettet ryggen. Litt.

Merkelig syn på hva galskap er. Det hadde lenge vært lettere å rake hodet, skade kroppen, slutte å spise, spise for mye, ha intox etter intox, [überdramatisch]enn å strekke opp armene en dag jeg hadde litt lyst.

Og det var ikke slik at alt før var ille og at det ble Pang! → Bra. Ikke i det hele tatt, funker det i det hele tatt slik for noen? For det hadde vært vanskelig svært lenge, deretter ble det helt krise, så ble det litt bedre, og siden forsatte det ganske lenge og kraftig opp og ned og det samme igjen – men poenget mitt er at det gikk an å takle nedturer igjen, samme hvor voldsomme de var, så lenge jeg visste at jeg hadde klart å bli bedre tidligere. For da var det plutselig håp.

Nå i ettertid virker det nesten rart at det var de små tingene som hadde så mye å si. Nå, etter å ha vært frisk lenge, har livet uten sykdom preget meg, og ikke udelt positivt. Jeg klager mer nå enn jeg gjorde da. Jeg kan finne på å klage over småting, det hender jeg tar meg i det – og minner meg selv på at jeg en gang lagde et dørskilt på ergoterapien på Gaustad og at det var som et grensesprengende manifest på at jeg en gang skulle få en fremtid. At jeg i alle fall innimellom turte å håpe på at jeg en gang skulle leve, i et hus, med en dør, med et skilt.

Takk til virrvarr og til Marie.

20 Kommentarer

Filed under Blogger, Blogging, Helse, Musikkvideoer, Øyeblikk