*** victoria ***

Jeg har funnet en oppskrift på hvordan man kan få naboene til å tro at man er helt idiot, nærmest på grensen til dysfunksjonell.

Fra tid til annen har det vel hendt at jeg har tatt på meg meningstyrannibitch-hatten.

En meningstyrannibitch er veldig opptatt av at man må mene veldig mange riktige (i hennes øyne) og viktige ting, særlig om slike temaer som religion, politikk, krig og fred.

I det store og det hele ser meningstyrannibitchen på seg selv som et over snittet oppvakt menneske, et menneske som ikke lar sjansene til å predike hva som er rett og galt gå fra seg, og meningstyrannibitchen setter ikke nevneverdig pris på mennesker som ikke interesserer seg for samfunn og sammenhenger. Hun skakker kanskje litt på hodet av og til, når folk setter seg inn i ting og tang ved å lese sportsbilag og se på Hundeskolen.

Jeg vet jeg er slik noen ganger. Jeg vet også at jeg ikke alltid er slik, at jeg ikke alltid infilterer dagligdagse samtaler med temaer som økning i råvarepriser, fattigdom og dess like. Men, det skjer. Sikkert oftere enn jeg er klar over selv, for det er veldig mange slike ting som opptar meg.

Og grunnen til at jeg da mener jeg kan fremstå som en meningstyrannibitch, er fordi jeg virkelig mener (om enn ubevisst) at slike ting virkelig burde interessere andre også.

Dermed er det jo så herlig, å bli sett av naboen (eller en venn av naboen, jeg er usikker) i denne sammenhengen:

Vi satt ute på terrassen, drakk kaffe. Jeg hadde satt på meg datterens prinsessetiara. Noen ganger setter jeg den bare på hodet, så glemmer jeg litt at den er der, går meg en liten tur med glitrende plasttiara på, eller som i går: sitter ute og drikker kaffe, snart tretti år, tiara på hodet. Plutselig begynte jeg å snakke om Sonja. Dronning Sonja.

Jeg sa at jeg hadde blitt helt satt ut av at media hadde fokusert på at hun 17. mai i år hadde hatt 17. mai-rosetten (hundeutstillingspremie-lookalike) på høyre side. Det hadde vært bilder av Sonja i avisen, en vinkende Sonja fra slottsbalkongen (egentlig en veranda), bilder fra 17. mai ulike år, på alle bildene hadde hun rosetten på venstre side, men ikke i år, og det virket som om det sjokkerte både aviser og gamle monarkistdamer.

Ikke sant. Jeg er fortsatt i meningstyrannibitch-stemningen, disser media som fokuserer på heeelt feil ting bla bla bla.

Og det er klart; Det kunne jo ha fungert fint, det - dersom jeg hadde sluttet der, men jeg måtte selvsagt dra mediedissingen helt ut - to the next level, og begynte å fekte med armene og si alt for høyt noe sånt som:

Åååå! Er det muuulig? Rosetten, sløyfen, whatever - hva heter det, liksom, på høyre side! Høyre! Det er jo krise, det er jo KRISE! Hva har skjedd, hva tenkte du på, Sonja? Sonja, Sonja, Sonja!!

Og akkurat da kikket jeg skrått opp og til siden, og der går en nabo, eller en kamerat av en nabo, forbi. Å kalle blikket hans lettere oppgitt er en underdrivelse, han så ut som en semi-Natur og Ungdom- fyr, kanskje har han en meningstyrannibastard-hatt han liker å sette på hodet av og til, når han vil mene og synse om politikk, religion, krig og fred.

Og da er det jo så innmari fint at han nå kan snakke halvveis nedsettende om den idiotiske prinsesse-wannabe-naboen, som sitter med tiara en helt vanlig onsdag i mai, som snakker levende og oppriktig opprørt om Dronning Sonjas rosettfadese. Jeg synes jeg hører ham: - Sånt noe, sånt noe er folk faktisk opptatt av! Herregud det er ikke rart verden går på trynet når folk fokuserer på så fordømt uviktige ting. Og da kan sikkert vennene hans sjenke i litt mer rødvin, mens de ser på hverandre med ja, fy søren, folk er så ignorante-blikket, og så kan de løse verdensproblemer, siden så mange andre gir faen.

Det er alltid hyggelig å hjelpe til.

Jeg er ikke så mye her inne akkurat nå. Jeg drikker for mye kaffe, jeg skriver oppgaver. Jeg jobber. Om under to måneder skal jeg ha gjennomført seks x eksamen.

Det kan godt hende det går riktig bra. Men, da må jeg liksom sørge for at hodet sitter skikkelig godt skrudd fast. Og, jeg må ikke tenke på at eksamen er noe å være redd for, jeg kjenner meg nemlig temmelig godt igjen i denne lille figuren her. Men, jeg vil nok ikke kalle det verken stress eller angst før det bikker over, men hvor i alle dager er egentlig skillet mellom “mye å gjøre, men takler det veldig bra” og til murveggen?

Jeg har jo i følge opptil flere innen legestanden et svært velutviklet eagertoplease-monster som bor inne i hjernen min. Vil klare, og noen ganger er det jo ikke like lett å vite om den indre kritikeren egentlig er venn, fiende, eller begge deler.

Jeg blir jo helt besatt av

og da er det ikke OL det dreier seg om, men den kontinuerlige trangen til å få til, kombinert med en litt for velutviklet frykt for å gjøre ting for dårlig. Det er nok ikke så dumt å være slik, ha det sånn og streve på den måten, såfremt man klarer å dosere det litt fornuftig. 

Og se, nå skal jeg liksom distansere meg, snakker om at man må dosere.  

Tilbake til oppgave.

Tanken slo meg mens jeg lagde dagens fjerde eller femte tønne med kaffe. Det var en av de dagene hvor det som vanlig var alt for mange ting som skulle klaffe, stemme, fikses, ordnes, håndteres og hanskes med. Ute var det sol, selv satt jeg inne, med haugevis av jobb, solskinnstur dermed utelukket, det var helt sikkert.

Jeg tenkte på at jeg lenge har ønsket meg en verden hvor det er vanligere med mer spontane tilbakemeldinger, en verden hvor mennesker byr litt mer på seg selv, og hvor “tillattheten” for impulsive ytringer er større. Selv er jeg skrudd sammen slik at jeg ofte ikke klarer å holde ting inne.

For en liten uke siden satt jeg på toget. Ved siden av meg satt en dame, hun snakket i mobiltelefon. Jeg mente jo ikke å lytte, men vi satt jo ved siden av hverandre og det ble litt av en umulighet ikke å høre hva hun sa. Hun snakket med en venninne. Såpass skjønte jeg. Videre forstod jeg at denne venninnen ikke hadde en spesielt god dag, og jeg fikk inntrykk av at det var en hel del dager siden det sist hadde vært en dag som kunne karakteriseres som god. Min sidepassasjer hadde oppriktig bekymret stemme, men var samtidig stødig, trøstende, hun

var

der.

Hun lyttet og hun snakket. Hun sa så mange fine ting.

Da hun til slutt skulle av, så måtte jeg jo si det til henne. Jeg tenkte: - jeg kan jo ikke la deg gå av toget uten at jeg sier til deg at du virker som en fantastisk god venn. Så jeg sa jo det, og det var kan hende en rar ting å gjøre, herregud ja, jeg vet jo at det er slike ting som er såkalt rart å gjøre, men for meg var det viktig å si det, og for henne var det sikkert hyggelig å høre det. Hun smilte i alle fall. Sa takk. At jo, hun prøvde i alle fall å stille opp.

- Det virker det som om du klarer helt fint, sa jeg.

Jeg gjør ting som dette rett som det er. Hvis jeg har valget mellom å gå videre uten å si noe, eller å stanse opp et øyeblikk og si noe som jeg tenker ville vært ok å få sagt, og ok å få høre selv også, så er det liksom ikke all verdens tap for meg dersom jeg må bruke noen øyeblikk på dét. Tvert i mot, for meg føles det som ren gevinst. Jeg får noe ekstra ut av situasjoner mange andre ofte bare lar unnslippe.

Noen ganger tenker jeg på det som å samle på øyeblikk. Det er fint å ha en sekk full av øyeblikk som man kan trekke frem av og til.

Å.

Jeg tror jeg bare skriver denne posten slik, jeg. Med en intetsigende tittel, uten lenker og uten ping. Uten meta eller blogg i overskrift. Men dette er jo metablogging, eller bloggerblogging mer enn blogging om blogging.

Og, dette er vel ikke en bloggpost som andre enn de som leser mange blogger vil skjønne stort av.

Eskil=radio.

radio=Eskil.

Jeg har jo alltid likt Eskil, jeg. Og så har jeg delvis blitt lattermild, delvis blitt lettere forundret over radio, men alltid likt, og nå, herregud, én er lik to er lik flere og det går helt rundt for meg.

Så nå da, nå mangler det jo bare at Undre er den samme som Iskwew som er den samme som Lothiane som er den samme som Minneapolise som er den samme som Virrvarr som er den samme som[sett inn navn på blogger Vic liker her]. Slik at jeg ender opp med å ha skapt meg et imaginært virtuelt “nettverk” av folk som ikke finnes.

Svimmel.

Jeg synes det er bra humor, men ble nok litt trist også (Vic=patetisk lite dyr som egentlig trives best innerst i en grotte) av det hele. Husker mamma sa for en stund siden at når man er ferdig med å lese en god bok så er det så trist på en måte, for det føles jo nesten som å miste en venn.

Enig i dét, men nå sitter jeg igjen med følelsen av at jeg har brukt to år på å lese to gode bøker og at, jepp, da mista jeg to.Nå skal jeg skrive ferdig en oppgave. Men først må jeg drikke litt Nirvana-te, mirakelkur mot frynsete nerver.

Vi satt på toget.

Det var ganske mange folk, jeg hadde med meg de to ungene mine. Den eldste bladde i en bok, den andre sov med hodet på fanget mitt. Innimellom fikk eldstemann, åtte år og besatt av mobiltelefonringelyder og alt som har noe med alarmer å gjøre, impulsiv trang til å la noen av disse computersound-aktige lydene slippe ut av munnen. De gangene det skjedde, satte jeg mamma-blikket i ham, man kan ikke ta feil av det blikket, det sier kort og godt

Slutt med det der!

Så følte jeg meg som en sånn dustedum mamma som blir sur for småting, og han senset at det var et eller annet som var så pirrende ved å irritere meg, særlig siden det var så mange andre folk tilstede. Så han kom med noen flere piiiiipe-lyder, jeg forsøkte å la verden yinyange seg ut ved å lese Thomas Hylland Eriksen, og merket at jeg ble sittende å tenke på hvorfor i alle dager det er slik at jeg blir slik at jeg vil lage minst mulig lyd når jeg befinner meg i en offentlig rom-situasjon.

Mange er slik. Noen gir blaffen, men mange er nok slik at når de sitter på et fullt tog, snakkes det litt lavere i mobiltelefonen enn det man gjør hvis man er hjemme. De gangene jeg tar tog med ungene og noen spør hvordan turen var, så svarer jeg veldig ofte noe sånt som

Å, det gikk kjempefint! De var så rolige, så.

Da ser jeg ofte litt stolt ut i øynene, som om det er en slags bragd av meg å ha frembrakt to unger som kan sitte rolig. Og da mener jeg jo ikke at de har sittet tause i flere timer, men at de har pludret lavt og fint med meg hele veien. Om livets små og store ting. Det er bare så utrolig behagelig å vite at man ikke forstyrrer noen.

Ganske rart, egentlig?

Kulturelt? Kanskje? Instinktivt?Kanskje det også.

På Gardermoen kom det på to italienske menn. De var gestikulerende på en fantastisk måte, snakket med hele seg, og jeg kan ikke italiensk men det hørtes ut som om de gjentok mange av de samme ordene flere ganger i samme setning, de snakket høyt, veldig høyt, og de hadde satt seg på hver sin side av midtgangen, slik at de stakk hodene sine litt fremover og mot hverandre mens de snakket. Jeg tenkte

Så høyt de snakker. Jeg ser at andre her inne i kupeen også mener det samme. Det veksles blikk.

Dermed oppstod det et slags grautnisse-særnorsk-aktig type fellesskap der inne på toget, det var liksom de rolige, trauste bleke mot de livlige italienske, men de - de lot seg visst ikke helt affektere av det. De fortsatte, og etter en stund merket jeg at jeg heiet litt på de to, for selv om jeg selv hadde tenkt at de snakket høyt, ble jeg litt nesten-sur inni meg av at såpass mange skulle reagere så åpenlyst med oppgitthet.

Da den ene av de to mennene gikk av på Oslo S, trodde vi vel at det skulle bli litt roligere, men det ble det jo ikke. For i det samme som toget rullet ut fra stasjonen og videre, tok den gjenværende italieneren opp mobilen sin, og snakket så høyt som jeg jeg aldri noensinne har hørt et menneske gjøre på et kollektivtransportmiddel noen gang. Også nå ble mange ord gjentatt, og han avsluttet samtalen, rett før han gikk av på Asker stasjon, med

Ciao! Ciao! Grazie! Ciao! Ciao!

Og samme hvor uvant det var å høre noen sitte bare en meter unna og samtale så entusiastisk at det hørtes ut som en ropekonkurranse, så kan jeg ikke unnslippe tanken av at det er vi som hele tiden undertrykker trangen til å begeistre og la oss begeistre i det offentlige rom, som er de virkelige kjøtthuene.

Dette var dagens søkemotorord sålangt.

Blomst. Det som er så fint, er at hvis du bildegoogler på blomst, så kommer du ganske kjapt til meg. Og det gjør at folk leser en liten post som jeg synes det er mer enn ok at folk leser.

Lus og midd har jeg også skrevet om tidligere. Litt redd de krypa der. Æsj, kjenner det begynner å klø bare av å tenke på det.

Bruk av kjevle, den var ganske interessant. Kan ikke huske jeg har skrevet om det, men gudene skal vite at jeg har ønsket å bruke den i aggresjon mer enn én gang.

Nå kommer det sikkert noen flere puppesøk utover kvelden, husk det er fredag og det sitter sikkert en drøss av mennesker med hjemmebrent, pc og begynnende vårgalskap i kroppen.

Men, og de som har fulgt med her skjønner jo dette, det er da nesten litt morsomt at folk til og med har begynt å søke etter murglumf og wikipedia sammen?

Husker ikke hvem om lanserte murglumf-ordet, jeg - men tror neimen ikke vi skal se bort ifra at murglumf virkelig er det nye, store og hotte

Jeg har kommet frem til at dette snakket om hvem som er elite og hvem som er utenfor er svært så subjektive greier. Jeg definerer sikkert noen blogger(e) som bedre enn andre, uten at jeg av den grunn velger å kalle noen elite. Det blir litt som med venner forøvrig, man liker noen bedre enn andre.

Jeg liker noen.

Noen andre liker andre.

Atter andre liker atter andre.

And so on.

Jeg registrerer at innlegg om bloggere er hot som aldri før, og siden Bloggidol er over, og kanskje den godeste Esquil (flinke fine mannen) har lyst på en ny oppgave, så kunne vi jo gjort det såleis:

Alle går inn for aktiv meta - semi- elite-blogging og lager hver sin liste. Sett opp hvem som er elite, hvem som ikke er det, hvem som burde ha vært det men som ikke har fått innpass og grunnen til at de ikke har fått innpass, hvem som av andre defineres som elite, men som i følge deg ikke fortjener dette kronjuvelstempelet og sist og viktigst: hvem som definerer seg selv som elite.
Hvis alle kan gjøre dette, så kan vi kjøre alt sammen noen runder i et eller annet statistikkprogram til slutt, analysere hvem som er blitt nevnt som elite av flest mulig andre og hvem som er definert som utenfor. Vi setter opp hypoteser før vi tester.

Neste gang elitebloggdebatten blusser opp igjen, trenger vi ikke ta den diskusjonen, for da er eliten definert og elitebegrepet forhåpentligvis allerede blitt umoderne.

Å, elite - kan vi si. Nei, det var noe vi holdt på å styre med før, men det er vi heldigvis ferdige med, for å, så kje-de-lig det var, dere.

Så kan vi endelig få en slutt på gnålet og blogge videre om andre ting.

*løsningsorientert*

Se, jeg har klippet håret. Endelig kan jeg slutte med den strenge, stramme knuten i
nakken. Den jeg var blitt så vant til fordi håret mitt har sett ut som et helvete i lang, lang, lang tid. Faktisk hadde jeg en ganske så hyggelig frisøropplevelse, så da trenger jeg jo ikke vente halvannet år før jeg drar igjen

Dette postet jeg for moro skyld. Trenger litt moro, for akkurat nå er det litt slik:

Jeg merker at jeg er litt sliten. Rakk bare så vidt å bli ferdig med det bliggidolfinalebidraget i dag. Våknet 10:00, spiste frokost med sønnen, satte meg ned ved PC-en kvart på elleve. Snakket med sønnen om stjernestøv og mobiltelefonringetoner (han er besatt av ringetoner og alarmlyder….my headache) mens jeg skrev, men fikk da levert i tide. Sendte mailen med bidraget mitt akkurat klokken 12:00.

Nå skal jeg gjøre ferdig midtsemestereksamen i anvendt mikroøkonomi. Som vanlig aner jeg ikke når jeg skal slutte å skrive. Redd for å skrive for lite, så ender alltid opp med å jobbe med alt mulig mye mer enn det som er nødvendig. Slikt skaper stress. Min nakke er veldig stiv og knutete nå. Noen som kjenner en god kiropraktor???

Haha, i følge min sjekke hva folk har søkt på for å finne bloggen min - funksjon, ser jeg at det er flere som har søkt på Murglumpf.

Er det bloggidolkonkurrenter som er på søkejakt, kanskje ??? Eller er det bare blitt en generell interesse for murglumpf i det siste??

Håper på en god dag, med smooth stemning og at folk oppfører seg bra mot hverandre. Er det ikke best, da - om man kan klare å se at i dag er det faktisk en av februars siste dager, sola skinner, vi skal ut - eller være inne - utrette ting for oss selv, for noen andre, vi skal leve denne dagen og med litt musikk på veien blir det lettere.

Å, hør da! Sjekk så kult US3 og Cantaloop er!!

Kall gjerne dette innlegget en liten minireaksjon på alle bloggkranglene som forsurer for oss alle, er det virkelig nødvendig å pisse så fælt på andre mennesker? Er vi virkelig så smålige at vi ikke klarer å hevde oss, løfte oss selv opp - uten å presse andre ned på veien?? Hva med å bruke mindre energi på å krangle og heller mer tid på å bygge litt broer??

Jeg tyr til alle triks, denne sangen må i alle fall jeg hoppe litt opp og ned av, slik har det vært siden jeg hørte den første gang. Minner meg om bekymringsløse dager for lenge siden, og noen ganger er det ok å fremkalle den følelsen igjen. Var vel mer en state of mind, kanskje?

Green Day!! Basket Case

Ta med Stevie Wonder på veien også - og ha en god dag.

Og se - Pavarotti og Barry møtes på halvveien!! Kanskje vi kan klare det også? Hæ?

Blir det dårlig stemning i dag, er det i alle fall ikke min skyld!