*** victoria ***

Det ble en del styr.

Jeg burde ha vært forberedt på at det ikke ville være stående ovasjoner for innlegg hvor jeg først

• sier at jeg ser på en mann som drepte en pedofil som en helt
  
• for så deretter å begrunne hvorfor jeg faktisk mener at pedofile oppfører seg umenneskelig

Det er jo ikke særlig pent av meg.

Nei, det er ikke det. Det er ikke pent. Men det var ikke meningen, heller.

Om å fremstille seg slik en forestiller andre helst vil se en.

Jeg tror mange opererer litt slik på nettet. Sier noe, mener noe, diskuterer og debatterer på en slik måte at det skaper et lite helhetlig bilde av hvordan en selv virkelig er som person. Jeg har sikkert gjort det, i alle fall tror jeg at jeg har klart å fremstå som en mye mer rettferdighetssøkende og godhjertet person enn jeg egentlig er. Ikke sånn å forstå at det som står skrevet ikke er sant, men at det er mye lettere å fremstå som en “Do good”-er før man er nødt til å begrunne hvorfor man mener det man mener.

For.

Det er jo slik at dersom jeg hadde holdt meg til å si det at

jeg synes alle mennesker bør behandles likt og de har samme verdi

og deretter ikke sagt noe om at

men pedofile, derimot, de er ikke verdt det samme - på grunn av det de har gjort (noen av dem vel og merke, man kan jo være pedofil uten faktisk å forgripe seg på barn. Tanker og fantasier er visst nok i forhold til diagnosekriteriene)

så hadde ikke hele argumentasjonen min falt på sin egen tilsynelatende urimelighet. Da hadde jeg også sluppet å ha kommentarfelt hvor kommentatorer lar meg sitte igjen med følelsen av at det er noe fundamentalt galt med menneskesynet mitt.

Men, deretter kan jeg tenke, at jeg sikkert har godt av det. Jeg har faktisk godt av å utfordre hodet mitt, klare å reflektere over at det jeg mener er rettferdig og godt ikke nødvendigvis er det.

Hvordan skal man lese slike innlegg?

Det finnes det vel ingen mal på.

Jeg er ikke opptatt av at alle skal mene det samme som meg uansett.

Men, jeg blir jo lettere oppgitt av at folk leser dette som en nedrig oppfordring til å drepe pedofile, ta loven i egne hender og en form for gatejustis. Jeg oppfordrer ikke til drap. Men det er jo ok å slenge ut slike antydninger når man ikke gidder/ønsker å svare for seg. (Eller hva, Knele-”Jan”?)

Jeg skrev et annet innlegg også. Et innlegg hvor jeg forsøkte å vise at enkelte folk gjør ting mot andre, som er så ille at det lar meg sitte igjen med tanken om at jeg ikke ser på livene deres (overgripernes) som like mye verdt som den jenta de skadet.

Jeg kommenterte inne hos Lin at jeg synes det er beundringsverdig med folk som er så rene og noble i tankegangen sin, at de ikke lar folks handlinger spille inn på en slik måte at menneskers verdi kan settes opp mot hverandre. Jeg vet ikke om den kommentaren ser ironisk ut når den leses av andre,den var ikke slik ment i alle fall. De som ikke skiller på den måten, de klarer noe jeg ikke får til.

Jeg mener at alle i utgangspunktet er akkurat like mye verdt, Herregud, da spiller det ikke noen rolle om du er sånn eller slik, ser ut på den ene eller den andre måten, og du er rik eller fattig. Det spiller ikke noen rolle hvor du kommer fra, og det spiller ikke noen rolle for meg hva du tror på.

Men, i det øyeblikket du misbruker barn seksuelt, da er du ikke mye verdt for meg. Da spiller det ikke noen rolle for meg at du gjør masse annet som er bra - ja, når du ikke har sex med barn, da.

Folk får ha sine egne grenser, men der går min.

- Livet går litt sånn opp og ned,

tenker jeg ofte, og særlig mens jeg står i dusjen og ser på dråpeformasjonene som renner nedover. Jeg synes at dråpeformasjonene ligner på temmelig triste menn, menn som er litt for lange for seg selv, de ser ut som om de har vært hengslete siden barndommen, de har levd et langt liv med en kropp som ikke passer helt, nå er de lange og gamle og triste med hodene vendt nedover

-og jeg innser, idet jeg overanayserer vanndråpene i dusjen, at jeg er belemret med et sinn som er naturlig grublete anlagt og et hode som tenker for mye over ting jeg ikke kan gjøre noe med.

- Det er litt sånn at det er så mange prosesser,

tenker jeg andre ganger. Og det tenker jeg gjerne når det er blitt kveld, og når resten av huset sover, og jeg sitter nede, eller ligger oppe og ser ut av takvinduet og ikke helt vil at natten skal ha vart så lenge at jeg blir stressa for at jeg skal være for trøtt dagen etter. Prosesser, med input og output og det ene med det andre, og det bryter ned og forsterker om hverandre og jeg tenker at prosesser er slitsomme saker jeg ikke vil være foruten.

Og da er det fint å få vite om sider som denne. Sjekk ut Poetnyheter!

Dette er en blogg som bør bli bok. Dette er en av de få bloggene jeg har sett som må bli bok. Jeg hadde ikke sett den før i går, da jeg snakket med en venninne på telefonen, lenge, om at livet går litt sånn opp og ned og at et er litt sånn rart at det er så mange prosesser. Og så drakk vi litt vin på hver vår kant, og da vi var ferdige med å snakke om opp, ned og prosess, så leste vi tegneserier for hverandre og snakket om fine sanger og interessante ting som andre skriver, og da fortalte hun om Poetnyheter. Og nå forteller jeg deg om Poetnyheter, og jeg håper du unner deg noen timer i sola med Margit og Otto og alle de andre, for dette var stas og godt håndverk!

Sjekk ut historien om Margit og Otto og alle de andre, le deg skakk og tenk underfundige tanker. Jeg vet at jeg noen ganger kan henge meg opp i detaljer og kanskje er jeg ofte noe over snittet kverulerende, men jeg er ikke fullt så ille som Margit, og heldigvis for det.

Hehe, jeg smilte egentlig en hel del da jeg så disse ordene om meg i dag:

Da trår vi i gang! Bloggebyens kjedeligste og styggeste blogg skrevet av en kvinne.

3.Kandidat
Victoria er en av disse bloggerne som stadig forteller om at hun lager kaffe. Do we care? “Tanken slo meg mens jeg lagde dagens fjerde eller femte tønne med kaffe.” Eller “Nå skal jeg lage meg kaffe, så skal jeg jobbe så fort jeg kan hele dagen.” En blogg for å fortelle verden at hun tenker som en rusten kaffekjele!

Du finner det her på denne bloggen.

Og. Det er ikke slik at jeg bare snakker om kaffe. Men sikkert mer enn mange andre, og i tillegg lager jeg pokker så god kaffe.

- Satan! Nå snakker den røya om kaffe, igjen!

Fy faen så provoserende!

Egentlig synes jeg dette var veldig komisk, men samtidig er det jo ganske så fryktelig trist også, for her sitter det tydeligvis en eller flere og velger å lese blogger de tydeligvis ikke liker i det hele tatt. Oi, jeg ser liksom for meg en eller flere sinte karius-figurer som har hugget og hakket og er så sint(e) at han eller hun eller de nesten flyr i flint.

Sweet!

Å.

Jeg tror jeg bare skriver denne posten slik, jeg. Med en intetsigende tittel, uten lenker og uten ping. Uten meta eller blogg i overskrift. Men dette er jo metablogging, eller bloggerblogging mer enn blogging om blogging.

Og, dette er vel ikke en bloggpost som andre enn de som leser mange blogger vil skjønne stort av.

Eskil=radio.

radio=Eskil.

Jeg har jo alltid likt Eskil, jeg. Og så har jeg delvis blitt lattermild, delvis blitt lettere forundret over radio, men alltid likt, og nå, herregud, én er lik to er lik flere og det går helt rundt for meg.

Så nå da, nå mangler det jo bare at Undre er den samme som Iskwew som er den samme som Lothiane som er den samme som Minneapolise som er den samme som Virrvarr som er den samme som[sett inn navn på blogger Vic liker her]. Slik at jeg ender opp med å ha skapt meg et imaginært virtuelt “nettverk” av folk som ikke finnes.

Svimmel.

Jeg synes det er bra humor, men ble nok litt trist også (Vic=patetisk lite dyr som egentlig trives best innerst i en grotte) av det hele. Husker mamma sa for en stund siden at når man er ferdig med å lese en god bok så er det så trist på en måte, for det føles jo nesten som å miste en venn.

Enig i dét, men nå sitter jeg igjen med følelsen av at jeg har brukt to år på å lese to gode bøker og at, jepp, da mista jeg to.Nå skal jeg skrive ferdig en oppgave. Men først må jeg drikke litt Nirvana-te, mirakelkur mot frynsete nerver.

Det ser ut til å være litt Avatar-trøbbel, i alle fall hos meg er en del av avatarene ikke synlige. Gjelder både min egen og enklelte andre bloggeres. Noen som vet hva dette skyldes og om det er noe som kan gjøres med det?

Jeg husker da jeg først opprettet den første bloggen, jeg. Det er omlag to år siden nå, det var i mai 2006. I begynnelsen var det bare sporadisk posting, noen småting som falt meg inn, jeg prøvde meg litt frem, var ukjent med formen og det var uvant å skulle publisere tekster.

Jeg fant raskt gleden av å ha min egen lille publiseringskanal på internett. Bloggen ga meg mulighet til umiddelbart å få utløp for meninger om så mangt. Jeg har jo alltid vært skrudd sammen slik at jeg knapt nok kan se en nyhetssending eller et debattprogram på TV, uten nærmest å krype rundt på gulvet, eller sitte igjen som en liten forknytt ball i sofaen.

Det er så mye urettferdighet.

Det er så mye uinteressant vi fores med, kan hende som et filter, slik at vi ikke skal kunne ta inn all urettferdigheten.

Så. Bloggen ble et slags lite minitalerør. Her kunne jeg hyle ut om alt jeg mente, og herrejemini, til slutt blogget jeg ikke om nyheter jeg hadde lest eller sett, men tilslutt så jeg nærmest på nyheter for å kunne blogge om det etterpå. Det er jo smått komisk, men jeg merket raskt at formidlingstrangbehovtrollet kom og tok meg.

Etter en stund ble dagene så innmari travle. Slik er det nå også.

Derfor har jeg etter hvert begynt å skrive om helt andre ting, selv om jeg fortsatt er like engasjert i alle mulige ting jeg ser, får med meg eller bare bivåner på lang avstand. Selv om det er lenge siden jeg har skrevet noe om at jeg provoseres enormt mye av folk som går forbi folk i nød eller fare, eller at Drammens Tidenes mine-meninger-spalte er til å kaste opp av i all sin FrP-uvitenhet, så bryr jeg meg fortsatt.

Men jeg merker nå, at jeg synes det er så godt å kunne skrive litt om de tingene som er nærmere meg, ting jeg tenker på, ting som former hodet mitt slik at jeg er den jeg er, ting som gjør at jeg utvikler meg til den jeg skal bli.

Å! Jeg er vel bare begynt å bli litt soft.

Men hva så?

Jeg trenger litt feelgood.

Lauryn Hill - I Gotta Find Peace Of Mind [MTV Unplugged]

Lauryn Hill - I Find It Hard To Say (Rebel) [MTV Unplugged]

Jeg har behov for steder hvor jeg kan tenke høyt om noe annet enn det MSM kan gi meg av input. Jeg tror jeg trenger å krype inn i en liten tenke-skrive-stue, og bli der en stund, slik at det kanskje kan bli noe annet ut av den lynraske knottingen min på pc-tastaturet enn sporadiske bloggposter om det som faller meg inn der og da.

Som veldig mange andre bloggere, bærer også jeg på en liten drøm om epos og storslåtte sagaer.

Fugees - Ready or not

Fugees - Killing me softly

Og, ja -denne må jeg også ha med. Fordi den er så vakker og fin.

Lauren Hill - You’re just too good to be true/Can’t take my eyes off you

Pardon the way that I stare. There’s nothing
else to compare. The sight of you leaves me
weak. There are no words left to speak.
But if you feel like I feel. Please let me know
that it’s real. You’re just too good to be true.
Can’t take my eyes off you.

Lauren Hill er fantastisk.

Og da jeg først hadde begynt på den lille Lauren-hyllesten:

Lauren Hill - Zion

Jeg har kommet frem til at dette snakket om hvem som er elite og hvem som er utenfor er svært så subjektive greier. Jeg definerer sikkert noen blogger(e) som bedre enn andre, uten at jeg av den grunn velger å kalle noen elite. Det blir litt som med venner forøvrig, man liker noen bedre enn andre.

Jeg liker noen.

Noen andre liker andre.

Atter andre liker atter andre.

And so on.

Jeg registrerer at innlegg om bloggere er hot som aldri før, og siden Bloggidol er over, og kanskje den godeste Esquil (flinke fine mannen) har lyst på en ny oppgave, så kunne vi jo gjort det såleis:

Alle går inn for aktiv meta - semi- elite-blogging og lager hver sin liste. Sett opp hvem som er elite, hvem som ikke er det, hvem som burde ha vært det men som ikke har fått innpass og grunnen til at de ikke har fått innpass, hvem som av andre defineres som elite, men som i følge deg ikke fortjener dette kronjuvelstempelet og sist og viktigst: hvem som definerer seg selv som elite.
Hvis alle kan gjøre dette, så kan vi kjøre alt sammen noen runder i et eller annet statistikkprogram til slutt, analysere hvem som er blitt nevnt som elite av flest mulig andre og hvem som er definert som utenfor. Vi setter opp hypoteser før vi tester.

Neste gang elitebloggdebatten blusser opp igjen, trenger vi ikke ta den diskusjonen, for da er eliten definert og elitebegrepet forhåpentligvis allerede blitt umoderne.

Å, elite - kan vi si. Nei, det var noe vi holdt på å styre med før, men det er vi heldigvis ferdige med, for å, så kje-de-lig det var, dere.

Så kan vi endelig få en slutt på gnålet og blogge videre om andre ting.

*løsningsorientert*

Haha, i følge min sjekke hva folk har søkt på for å finne bloggen min - funksjon, ser jeg at det er flere som har søkt på Murglumpf.

Er det bloggidolkonkurrenter som er på søkejakt, kanskje ??? Eller er det bare blitt en generell interesse for murglumpf i det siste??

Jeg er videre - og med i siste runde i Bloggidol.

*danse glad*

I tillegg har jeg vært hos frisør, og er for en gangs skyld glad. Ikke noe snakk om Britney, kongehuset eller andre Se og hør-ting. Jeg hadde helgardert, hadde med tre bøker pluss en avis. Men, så var frisøren bare kjempegrei.

Nå må jeg finne ut hva jeg skal skrive til finalerunden… Må tydeligvis velge to av følgende:

Isocamp
Høgskulesymfoniorkesterkyrkjekonsert
Heath Ledger
Murglumf
Bjølsenbitch
Kompetansekartlegging

Hm. Tenkeboks inntatt

Håper på en god dag, med smooth stemning og at folk oppfører seg bra mot hverandre. Er det ikke best, da - om man kan klare å se at i dag er det faktisk en av februars siste dager, sola skinner, vi skal ut - eller være inne - utrette ting for oss selv, for noen andre, vi skal leve denne dagen og med litt musikk på veien blir det lettere.

Å, hør da! Sjekk så kult US3 og Cantaloop er!!

Kall gjerne dette innlegget en liten minireaksjon på alle bloggkranglene som forsurer for oss alle, er det virkelig nødvendig å pisse så fælt på andre mennesker? Er vi virkelig så smålige at vi ikke klarer å hevde oss, løfte oss selv opp - uten å presse andre ned på veien?? Hva med å bruke mindre energi på å krangle og heller mer tid på å bygge litt broer??

Jeg tyr til alle triks, denne sangen må i alle fall jeg hoppe litt opp og ned av, slik har det vært siden jeg hørte den første gang. Minner meg om bekymringsløse dager for lenge siden, og noen ganger er det ok å fremkalle den følelsen igjen. Var vel mer en state of mind, kanskje?

Green Day!! Basket Case

Ta med Stevie Wonder på veien også - og ha en god dag.

Og se - Pavarotti og Barry møtes på halvveien!! Kanskje vi kan klare det også? Hæ?

Blir det dårlig stemning i dag, er det i alle fall ikke min skyld!