*** victoria ***

Og det er bare å beklage.

Jeg ble bare så mett av de innleggene til knele-Jan, at jeg sendte en mail hvor jeg lurte på hva slags glede dette mennesket hadde av å kontinuerlig snakke dritt om andre bloggere.

Jeg fikk svar. I tillegg ble mailen min ble publisert på Jans nettside, sammen med hans svar. Jeg ble litt pissed, for på den siden kan man jo ikke kommentere dersom man ikke er et av teammedlemmene. Så jeg sendte en mail til, og gikk rett på limpinnen siden denne Jan utfordret meg til å fremsette hvem jeg trodde han var.

På grunn av de folka som Jan er etter hele tiden, så trodde jeg kanskje det var den tidligere bloggeren radiohode som stod bak nettstedet. Men, jeg fikk i alle fall en mail om at så ikke var tilfelle, og det er virkelig bare å beklage.

Jeg er bare glad jeg tok feil, jeg.

Det ble en del styr.

Jeg burde ha vært forberedt på at det ikke ville være stående ovasjoner for innlegg hvor jeg først

• sier at jeg ser på en mann som drepte en pedofil som en helt
  
• for så deretter å begrunne hvorfor jeg faktisk mener at pedofile oppfører seg umenneskelig

Det er jo ikke særlig pent av meg.

Nei, det er ikke det. Det er ikke pent. Men det var ikke meningen, heller.

Om å fremstille seg slik en forestiller andre helst vil se en.

Jeg tror mange opererer litt slik på nettet. Sier noe, mener noe, diskuterer og debatterer på en slik måte at det skaper et lite helhetlig bilde av hvordan en selv virkelig er som person. Jeg har sikkert gjort det, i alle fall tror jeg at jeg har klart å fremstå som en mye mer rettferdighetssøkende og godhjertet person enn jeg egentlig er. Ikke sånn å forstå at det som står skrevet ikke er sant, men at det er mye lettere å fremstå som en “Do good”-er før man er nødt til å begrunne hvorfor man mener det man mener.

For.

Det er jo slik at dersom jeg hadde holdt meg til å si det at

jeg synes alle mennesker bør behandles likt og de har samme verdi

og deretter ikke sagt noe om at

men pedofile, derimot, de er ikke verdt det samme - på grunn av det de har gjort (noen av dem vel og merke, man kan jo være pedofil uten faktisk å forgripe seg på barn. Tanker og fantasier er visst nok i forhold til diagnosekriteriene)

så hadde ikke hele argumentasjonen min falt på sin egen tilsynelatende urimelighet. Da hadde jeg også sluppet å ha kommentarfelt hvor kommentatorer lar meg sitte igjen med følelsen av at det er noe fundamentalt galt med menneskesynet mitt.

Men, deretter kan jeg tenke, at jeg sikkert har godt av det. Jeg har faktisk godt av å utfordre hodet mitt, klare å reflektere over at det jeg mener er rettferdig og godt ikke nødvendigvis er det.

Hvordan skal man lese slike innlegg?

Det finnes det vel ingen mal på.

Jeg er ikke opptatt av at alle skal mene det samme som meg uansett.

Men, jeg blir jo lettere oppgitt av at folk leser dette som en nedrig oppfordring til å drepe pedofile, ta loven i egne hender og en form for gatejustis. Jeg oppfordrer ikke til drap. Men det er jo ok å slenge ut slike antydninger når man ikke gidder/ønsker å svare for seg. (Eller hva, Knele-”Jan”?)

Jeg skrev et annet innlegg også. Et innlegg hvor jeg forsøkte å vise at enkelte folk gjør ting mot andre, som er så ille at det lar meg sitte igjen med tanken om at jeg ikke ser på livene deres (overgripernes) som like mye verdt som den jenta de skadet.

Jeg kommenterte inne hos Lin at jeg synes det er beundringsverdig med folk som er så rene og noble i tankegangen sin, at de ikke lar folks handlinger spille inn på en slik måte at menneskers verdi kan settes opp mot hverandre. Jeg vet ikke om den kommentaren ser ironisk ut når den leses av andre,den var ikke slik ment i alle fall. De som ikke skiller på den måten, de klarer noe jeg ikke får til.

Jeg mener at alle i utgangspunktet er akkurat like mye verdt, Herregud, da spiller det ikke noen rolle om du er sånn eller slik, ser ut på den ene eller den andre måten, og du er rik eller fattig. Det spiller ikke noen rolle hvor du kommer fra, og det spiller ikke noen rolle for meg hva du tror på.

Men, i det øyeblikket du misbruker barn seksuelt, da er du ikke mye verdt for meg. Da spiller det ikke noen rolle for meg at du gjør masse annet som er bra - ja, når du ikke har sex med barn, da.

Folk får ha sine egne grenser, men der går min.

Dette er et innlegg jeg har grublet på lenge. Dette er et innlegg som for meg gjør at blogg møter virkelighet på en helt ny måte. Dette er det nærmeste jeg noensinne vil komme reality-blogging. Tror jeg.

Og nå skal jeg ikke bruke masse digresjonsplass på alt mulig utenomfjasogtøysogtull.

Dette er hard core reality blogging.
Jeg er ikke så veldig hard core. Jeg er ganske så soft. Jeg er ikke så flink til ting som har med konflikt å gjøre. Jeg er ikke god til å takle at jeg sårer folk, allikevel gjør jeg det visst stadig vekk. Både med forsett og uten å ville det. Innimellom er det uaktsomme og det forsettelige viklet inn i hverandre som en grøt, som en slags blanding og så blir jeg sittende inni all den røren jeg har stelt i stand - og så kikker jeg litt hit og litt dit og vet ikke opp eller ned på noen ting.

Jeg kunne ha skjermet meg selv, nå. Jeg kunne ha skrevet dette i en løs, ledig, nesten-humoristisk stil, jeg kunne laget en liten serie av dette, litt sånn type

Del 1: Var ikke alt så fullkomment fryd og gammen allikevel?

Del 2: Oisann: det er duket for konflikt!

Del 3: Glass knuses, hjerter brister, drømmer faller sammen

Del 4: Samme som del 3, men mye verre.

Del 5: This is the End/ Mozarts Requiem. Selv om The Doors ikke er så gøy. Requiem er fantastisk, da.

Del 6. Dette kommer aldri, aldri, aldri til å gå

Men. Det er vel slik at det ikke ville ha slått noe særlig an uansett. Jeg tror kan hende det ville ha blitt noe bedre om jeg hadde skrevet det i mer drømmeaktige termer som:

Det er den draumen Det er den draumen me ber på at noko vidunderlig skal skje, at det må skje - at tidi skal opna seg, at hjarta skal opna seg, at dører skal opna seg, at kjeldor skal springa - at draumen skal opna seg, at me ei morgonstund skal glida inn på ein våg me ikkje har visst um.

Men. Det er visst blitt skrevet før.

Takk, Olav H. For dette diktet er finere enn jeg trodde det var. Dikt er som regel det, finere enn jeg først trodde de var, for jeg er ikke i utgangspunktet så begeistret for dikt. Jeg skjønner ikke dikt, helt til jeg finner et som passer. Da skjønner jeg i alle fall at det ikke alltid er slik at en selv må spørre hva man kan gjøre for kunsten, men hva kunsten kan gjøre for en.

En er i dette tilfellet meg. Noen ganger blir jeg veldig upersonlig når jeg er nervøs. Man blir ofte slik, har jeg hørt.

Jeg har lyst til å gjøre dette så kort og så lite omfattende som mulig. Men det er slik at da jeg innledningsvis skrev om at blogging møter reality, og mindre TV3sk: når det jeg faktisk formidler ut her på denne siden faktisk leses av - og betyr en hel del - for de rundt meg, så lønner det seg å dele litt.

For, det å dele tanker, følelser og ideer skaper god stemning som bidrar til trygghet. Jeg liker god stemning. Jeg liker trygghet.

Jeg liker følelsen av å kunne gå ned trappene i dette hundreogfemtiår gamle huset [det er mange trapper her] i blinde. Jeg liker å kunne kjenne hvor jeg er i huset ut fra lyden på flisene. Gammelt hus = noen fliser lager en hulere lyd enn andre.

Jeg liker å smile av tanken på at trappen opp til tredjeetasje knirker så mye at ungene ikke kan, når de ikke er små lenger, men fjortiser, snike seg uhørlig opp trappene hvis de skulle finne på [som sin mor] å komme hjem et par timer etter man lovet å komme hjem.

Jeg liker å vite at jeg gjør det som er rett, ikke bare for meg selv, men for oss. Jeg liker å vite at det går an å komme seg gjennom de vanskeligste periodene noensinne, hvor alt settes på prøve, hvor det er lett å trå feil, hvor man må tørre å trå feil, snakke om, snakke ut og ikke bare snakke til

men

med.

Og jeg liker den følelsen av trygghet jeg har, når du styrer båten og får til det som ingen andre får til. Jeg liker å vite at sammen med deg er jeg trygg, og at jeg skal vise deg at du kan være trygg sammen med meg også.

Tilgi mangelen på detaljrikdom her. Jeg vet jeg ikke fremstiller dette med den tyngden det fortjener, men jeg vet, og du vet og vi vet at når vi bare kommer oss igjennom dette - da kan vi få til alt annet i hele verden.

Og så kan vi gjøre en annen ting for hverandre, en ting som nok er lur:

bare aldri igjen tro at det ikke er noen vits i å prøve. Minner om:

at draumen skal opna seg,

at me ei morgonstund skal glida inn

på ein våg me ikkje har visst um.

Cornelis Vreeswijk - Deirdres Samba

- Livet går litt sånn opp og ned,

tenker jeg ofte, og særlig mens jeg står i dusjen og ser på dråpeformasjonene som renner nedover. Jeg synes at dråpeformasjonene ligner på temmelig triste menn, menn som er litt for lange for seg selv, de ser ut som om de har vært hengslete siden barndommen, de har levd et langt liv med en kropp som ikke passer helt, nå er de lange og gamle og triste med hodene vendt nedover

-og jeg innser, idet jeg overanayserer vanndråpene i dusjen, at jeg er belemret med et sinn som er naturlig grublete anlagt og et hode som tenker for mye over ting jeg ikke kan gjøre noe med.

- Det er litt sånn at det er så mange prosesser,

tenker jeg andre ganger. Og det tenker jeg gjerne når det er blitt kveld, og når resten av huset sover, og jeg sitter nede, eller ligger oppe og ser ut av takvinduet og ikke helt vil at natten skal ha vart så lenge at jeg blir stressa for at jeg skal være for trøtt dagen etter. Prosesser, med input og output og det ene med det andre, og det bryter ned og forsterker om hverandre og jeg tenker at prosesser er slitsomme saker jeg ikke vil være foruten.

Og da er det fint å få vite om sider som denne. Sjekk ut Poetnyheter!

Dette er en blogg som bør bli bok. Dette er en av de få bloggene jeg har sett som må bli bok. Jeg hadde ikke sett den før i går, da jeg snakket med en venninne på telefonen, lenge, om at livet går litt sånn opp og ned og at et er litt sånn rart at det er så mange prosesser. Og så drakk vi litt vin på hver vår kant, og da vi var ferdige med å snakke om opp, ned og prosess, så leste vi tegneserier for hverandre og snakket om fine sanger og interessante ting som andre skriver, og da fortalte hun om Poetnyheter. Og nå forteller jeg deg om Poetnyheter, og jeg håper du unner deg noen timer i sola med Margit og Otto og alle de andre, for dette var stas og godt håndverk!

Sjekk ut historien om Margit og Otto og alle de andre, le deg skakk og tenk underfundige tanker. Jeg vet at jeg noen ganger kan henge meg opp i detaljer og kanskje er jeg ofte noe over snittet kverulerende, men jeg er ikke fullt så ille som Margit, og heldigvis for det.

Så egentlig er det bare å starte glede-seg-perioden allerede nå, for i morgen skal jeg moteblogge.

*bygger opp leseres forventninger*

**bygger opp egne forventninger om økt leserantall**

Hehe, jeg smilte egentlig en hel del da jeg så disse ordene om meg i dag:

Da trår vi i gang! Bloggebyens kjedeligste og styggeste blogg skrevet av en kvinne.

3.Kandidat
Victoria er en av disse bloggerne som stadig forteller om at hun lager kaffe. Do we care? “Tanken slo meg mens jeg lagde dagens fjerde eller femte tønne med kaffe.” Eller “Nå skal jeg lage meg kaffe, så skal jeg jobbe så fort jeg kan hele dagen.” En blogg for å fortelle verden at hun tenker som en rusten kaffekjele!

Du finner det her på denne bloggen.

Og. Det er ikke slik at jeg bare snakker om kaffe. Men sikkert mer enn mange andre, og i tillegg lager jeg pokker så god kaffe.

- Satan! Nå snakker den røya om kaffe, igjen!

Fy faen så provoserende!

Egentlig synes jeg dette var veldig komisk, men samtidig er det jo ganske så fryktelig trist også, for her sitter det tydeligvis en eller flere og velger å lese blogger de tydeligvis ikke liker i det hele tatt. Oi, jeg ser liksom for meg en eller flere sinte karius-figurer som har hugget og hakket og er så sint(e) at han eller hun eller de nesten flyr i flint.

Sweet!

Det ser ut til å være litt Avatar-trøbbel, i alle fall hos meg er en del av avatarene ikke synlige. Gjelder både min egen og enklelte andre bloggeres. Noen som vet hva dette skyldes og om det er noe som kan gjøres med det?

Jeg husker da jeg først opprettet den første bloggen, jeg. Det er omlag to år siden nå, det var i mai 2006. I begynnelsen var det bare sporadisk posting, noen småting som falt meg inn, jeg prøvde meg litt frem, var ukjent med formen og det var uvant å skulle publisere tekster.

Jeg fant raskt gleden av å ha min egen lille publiseringskanal på internett. Bloggen ga meg mulighet til umiddelbart å få utløp for meninger om så mangt. Jeg har jo alltid vært skrudd sammen slik at jeg knapt nok kan se en nyhetssending eller et debattprogram på TV, uten nærmest å krype rundt på gulvet, eller sitte igjen som en liten forknytt ball i sofaen.

Det er så mye urettferdighet.

Det er så mye uinteressant vi fores med, kan hende som et filter, slik at vi ikke skal kunne ta inn all urettferdigheten.

Så. Bloggen ble et slags lite minitalerør. Her kunne jeg hyle ut om alt jeg mente, og herrejemini, til slutt blogget jeg ikke om nyheter jeg hadde lest eller sett, men tilslutt så jeg nærmest på nyheter for å kunne blogge om det etterpå. Det er jo smått komisk, men jeg merket raskt at formidlingstrangbehovtrollet kom og tok meg.

Etter en stund ble dagene så innmari travle. Slik er det nå også.

Derfor har jeg etter hvert begynt å skrive om helt andre ting, selv om jeg fortsatt er like engasjert i alle mulige ting jeg ser, får med meg eller bare bivåner på lang avstand. Selv om det er lenge siden jeg har skrevet noe om at jeg provoseres enormt mye av folk som går forbi folk i nød eller fare, eller at Drammens Tidenes mine-meninger-spalte er til å kaste opp av i all sin FrP-uvitenhet, så bryr jeg meg fortsatt.

Men jeg merker nå, at jeg synes det er så godt å kunne skrive litt om de tingene som er nærmere meg, ting jeg tenker på, ting som former hodet mitt slik at jeg er den jeg er, ting som gjør at jeg utvikler meg til den jeg skal bli.

Å! Jeg er vel bare begynt å bli litt soft.

Men hva så?

Jeg trenger litt feelgood.

Lauryn Hill - I Gotta Find Peace Of Mind [MTV Unplugged]

Lauryn Hill - I Find It Hard To Say (Rebel) [MTV Unplugged]

Jeg har behov for steder hvor jeg kan tenke høyt om noe annet enn det MSM kan gi meg av input. Jeg tror jeg trenger å krype inn i en liten tenke-skrive-stue, og bli der en stund, slik at det kanskje kan bli noe annet ut av den lynraske knottingen min på pc-tastaturet enn sporadiske bloggposter om det som faller meg inn der og da.

Som veldig mange andre bloggere, bærer også jeg på en liten drøm om epos og storslåtte sagaer.

Fugees - Ready or not

Fugees - Killing me softly

Og, ja -denne må jeg også ha med. Fordi den er så vakker og fin.

Lauren Hill - You’re just too good to be true/Can’t take my eyes off you

Pardon the way that I stare. There’s nothing
else to compare. The sight of you leaves me
weak. There are no words left to speak.
But if you feel like I feel. Please let me know
that it’s real. You’re just too good to be true.
Can’t take my eyes off you.

Lauren Hill er fantastisk.

Og da jeg først hadde begynt på den lille Lauren-hyllesten:

Lauren Hill - Zion

Jeg har kommet frem til at dette snakket om hvem som er elite og hvem som er utenfor er svært så subjektive greier. Jeg definerer sikkert noen blogger(e) som bedre enn andre, uten at jeg av den grunn velger å kalle noen elite. Det blir litt som med venner forøvrig, man liker noen bedre enn andre.

Jeg liker noen.

Noen andre liker andre.

Atter andre liker atter andre.

And so on.

Jeg registrerer at innlegg om bloggere er hot som aldri før, og siden Bloggidol er over, og kanskje den godeste Esquil (flinke fine mannen) har lyst på en ny oppgave, så kunne vi jo gjort det såleis:

Alle går inn for aktiv meta - semi- elite-blogging og lager hver sin liste. Sett opp hvem som er elite, hvem som ikke er det, hvem som burde ha vært det men som ikke har fått innpass og grunnen til at de ikke har fått innpass, hvem som av andre defineres som elite, men som i følge deg ikke fortjener dette kronjuvelstempelet og sist og viktigst: hvem som definerer seg selv som elite.
Hvis alle kan gjøre dette, så kan vi kjøre alt sammen noen runder i et eller annet statistikkprogram til slutt, analysere hvem som er blitt nevnt som elite av flest mulig andre og hvem som er definert som utenfor. Vi setter opp hypoteser før vi tester.

Neste gang elitebloggdebatten blusser opp igjen, trenger vi ikke ta den diskusjonen, for da er eliten definert og elitebegrepet forhåpentligvis allerede blitt umoderne.

Å, elite - kan vi si. Nei, det var noe vi holdt på å styre med før, men det er vi heldigvis ferdige med, for å, så kje-de-lig det var, dere.

Så kan vi endelig få en slutt på gnålet og blogge videre om andre ting.

*løsningsorientert*

Dette var mitt siste bidrag i Bloggidol 2008.

Jeg tester ut tidsstempelfuksjonen, så dersom alt går som det skal kommer dette til å bli publisert på min blogg ti minutter over midnatt. Da kan jeg late som om jeg orket å være lenger oppe enn jeg klarte [post-oppgaveskriving-tretthet i kroppen]. Takk til de som kommenterte teksten min med så gode ord. De varmet, for jeg skrev dette i stress og nesten-panikk, hadde dårlig tid, men drømmen om Isocampen er egentlig ekte, selv om jeg gjerne bytter bort Isocampen med et gammelt hus av stein.

Juryen sa sitt:

VamPus likte stemningen, men mente det kunne bli kjedelig med mange slike tekster fra samme blogger over tid. VamPus, jeg er egentlig ganske kjedelig in real life. Veldig. Derfor prøver jeg å tøffe meg litt med Ramoneslåter

Iversen likte den ikke, hehe, men dét visste jeg vel egentlig på forhånd At du syntes slutten på historien var søt, gjør at jeg synes at du er litt søt.

radiohode hadde den beste tilbakemeldingen:

terningkast: 6
- Her er det lagt ned mye tid? I tillegg til å demonstrere en sikker stil har bidragsyteren prestert å skrive inn en vakker historie. Dette er vinneren i mine øyne, men det er vel flere som skal uttale seg. Vedkommende som har skrevet dette burde prøve å gjøre noe ut av skriveferdighetene sine. Skaffe seg en blogg, for eksempel?

Hm, men Rockette sin var jo like fin! Takk snilledamen - se:

Terningkast 6
Dette var en vakker og stemningsfull fortelling. En sånn som setter seg i tankene og hjertet ditt og lever lenge etter du har lest den ferdig. Well done!

Takk, radiohodemannen. Det var snilt av deg Men, det tok ikke noe lang tid i det hele tatt. Og blogg har jeg jo

Drømmen om Isocamp

Jeg satte meg på bussen, hvilte hodet mot ruta. Vinduet var skittengrått, det var vanskelig å se ut. Musikk på øret. Etter fire stopp gikk jeg av, ble gående med hodet vendt ned mot bakken. Jeg sparket småstein mens jeg gikk bortover veien, mot parken, til benken jeg skulle sitte litt. Jeg hadde store planer om å sette meg ned, tenke på livet, tenke litt over selve livet, hva jeg vil med det og hva jeg faktisk nå gjør med det.

Ute kjentes været ut som en hybrid mellom tidlig vår og sen høst. Foran meg gikk et gammelt par. Mannen holdt kona si i armen, forsiktig, men samtidig trygt. Slik hadde de gått sammen, mange tusen ganger, de fulgte hverandres takt. De smilte til hverandre.

Jeg stusset litt over at jeg umiddelbart hadde kategorisert dem som et ektepar, for hva kunne vel jeg vite om dét, selv om de er gamle kan det jo hende at de

brøt med konvensjonene, rømte av gårde, kanskje mot familiens vilje, fordi hun var gravid og bare 16 år, mens han var ateist og kunne ikke, ville ikke, orket ikke tanken på å gifte seg – og hun hadde ikke et like avklart forhold til å fornekte Gud som det han hadde, men de var sammen, han, hun, de to, snart tre, og de trengte ikke noen Gud så lenge de hadde hverandre.

Jeg hørte at de snakket, og det var ikke om Gud, om å rømme, om ateisme eller om ungdomsgraviditet. De snakket om at de skulle besøke datteren sin som skulle spille i en Høgskulesymfoniorkesterkyrkjekonsert, for ho budde ein stad på Vestlandet og der snakket de visst slik, og det var da veldig mange ord satt sammen i en eneste smørje, men det var sikkert fint, de måtte høre på det, og så skulle de få tatt den turen de ikke rakk i vinter. Jeg hørte den eldre damen snakke om at de kanskje burde fått seg et mer permanent fortelt, hun sa:

-Hadde det ikke vært fint endelig å slå litt rot, også når vi er på tur, du vet jeg har litt vondt i leddene mine, jeg er jo blitt en gammel krok, og det er du også, og du har også vondt, å jo – ikke se på meg med det blikket der, jeg vet det, jeg; Jeg kjenner da deg! Og, vi er gamle og tida har gått. Nå vil jeg sette meg ned med deg, se på sola og puste piano. Planus, vennen min. Jeg har drømt om planus i femti år nå. Jeg trenger at det er litt jevnt under føttene mine.

Og mannen, han tok i mot, han smilte, og sola lagde sølvstråler i håret hans, mens han kikket ned på henne og sa:

-Ja, kjære gamle kona mi, nå skal du jammen meg få den Isocampen du har drømt om så lenge.

Og jeg ble gående bak dem et stykke til, og kan hende så det veldig rart ut, for de gikk med sine gamle, korte, langsomme skritt, mens jeg er mer vant til syvmilssteg, jeg går som regel i raskt tempo, hardt mot asfalten, flisene, parketten. Videre, videre, alltid videre. Men nå, nå ble jeg gående bak dem, for jeg merket at jeg trengte å høre på noen gamle mennesker, to som hadde levd et langt liv sammen og fortsatt snille mot hverandre, eller kanskje aller mest snille mot hverandre fordi de hadde levd sammen så lenge, og ikke at de hadde levd sammen så lenge fordi de var så snille mot hverandre. Jeg tenkte på Odd Børretzen og verdens fineste ode til en kone, men plutselig så var de ikke gift lenger, og verden er full av illusjoner, men teksten til Odd er fin for det, og jeg smiler og gråter og ler av meg selv og mine egne reaksjoner hver gang jeg hører den. Å! Emosjonell, når jeg hører at han sier at

…nå er du en tegning. Et kart over livet ditt og mitt. En tegning av steder og veier vi gikk. En tegning av latter vi lo. En tegning av høstmørke veier. En tegning av gleder vi fikk.

Og da tenkte jeg, at jeg har også lyst til at noen ser på meg og tenker at strekene i ansiktet mitt er de veiene vi gikk sammen, at det ser ut som tegninger av morsomme kvelder hvor vi lo, og snakket om livet, og om alle gledene og sorgene som sammen lager dagene som former et liv, et liv sammen og at det var livet ditt og livet mitt og at sammen ble det

livet

vårt.

Og jeg kunne helt fint tenke meg å sitte i en Isocamp, med en mann som smiler til meg fordi han vet at årene vi har hatt sammen har gitt meg gikt, fordi det har vært så mange år, og gamle koner de får gikt, og at jeg må ha det trygt og varmt og godt på kveldene, men vi er på tur, for vi har alltid vært på tur, og slik skal det alltid være.

Det gamle paret foran meg rappet benken jeg hadde tenkt til å sette meg på. De snappet den rett foran nesen min. Hadde jeg gått litt fortere, hadde jeg gått i tempo, tempo, videre, videre alltid videre, som jeg pleier, hadde jeg sittet på den benken nå, men nå satte de seg ned der, og jeg smilte til dem, slik unge mennesker har lært at de skal smile til gamle mennesker, men aller mest smilte jeg fordi jeg hadde så lyst til å si at jeg håpet de fikk mange gode dager i Isocampen.