*** victoria ***

Ting skjer for tiden.

I dag kom vi hjem fra båttur hvor vi blant annet så fine, fine Jan Eggum på Son Kro. I morgen reiser vi til Praha. Åttende august skal vi gifte oss.

Jeg vet at jeg lenge har vært litt sånn Bonzo er død og jeg er gravid-aktig. For your information: jeg har ikke hund. Jeg er ikke gravid. Det har vært så mye stress, så mye styr. Nå holder jeg på å roe det hele ned. Jeg driver med grounding - som en gammel terapeut ville ha sagt det. Hun sa ofte at jeg trengte det:

Victoria. Du måsta jorda!

Sa hun. Jeg løp rundt både i hodet mitt og i livet ellers.

Noen synes sikkert det høres ut som et stressprosjekt å skulle reise på ferie og så komme hjem for å holde et bryllup, som ennå lever mer i hodet enn på planleggingsblokka, for å si det rett ut - dette bryllupet har forelpig dreid seg mer om blogging (sjekk ut bryllupsblogg her om du vil), enn om reell planlegging av giftemålsdetaljer.

Jeg er ikke stresset.

Jeg er det motsatte av stresset. Rolig. Glad. Fornøyd. Jeg får lyst til å rope ut: - Ser du, Malin? Jag jordar!

Vi har bodd sammen i godt og vel fem år. Sammen har vi opplevd og gjennomlevd både gode dager, onde dager, fantastiske dager, litt halvsure dager, vanlige dager, og han vet og ungene vet og jeg vet, ja vi vet, at det er hverdager det er flest av. Så da er det om å gjøre at de blir så gode som mulig.

Som regel har vi vært veldig flinke til å gjøre dagene gode. Men ikke bestandig. Samtidig er det kanskje slik at det virkelig gode starter der man klarer å skape noe nytt og godt ut av noe negativt, at dersom man klarer å snakke ut og snakke med, ikke bare snakke til og snakke om, så skapes en grobunn for noe genuint fundamentalt og varig?

Jeg tror i alle fall det. Jeg tror altfor mange mennesker lever livene sine hvor den ene dagen er den andre lik, hvor det meste går i den samme tralten, hvor ingen problemer kommer til overflaten og ei heller ingenting løses fordi det ikke snakkes om noe.

Da funker det jo ikke. Slik funker det i alle fall ikke for meg. Slik vil ikke vi ha det.

Så derfor har vi viklet i hodene, løst opp tråder som var sammenknytt, fått tak i de delene av oss selv som var blitt mer eller mindre borte på veien i et slags hverdagensstressogmas-kav. Vi har begynt å bruke tid igjen. På å være sammen, på å ha fri. På å være to som vil noe skikkelig sammen, fremfor å være to som samarbeider om praktisk deling av arbeidsoppgaver. Ikke slik at det var sånn hele tiden før, for det har virkelig vært uendelig mange flere gode dager enn onde. Men, vi har gjort noe med det som skapte stress, tvil, sårhet og irritasjon.

Jeg gleder meg.

Jeg, som aldri skulle gifte meg, gleder meg virkelig. Og ikke bare til den dagen. Det er jo én dag.

Etterpå kommer det som er resten av livet.

Jeg skjønner ikke hvorfor det er så mange som stresser så mye med selve bryllupet. Jeg er ikke så engasjert i servietter og nyanser av hvitt. De er nesten like alle sammen uansett. Vi trenger ikke gjøre alle disse tingene på en bestemt måte, bare fordi så mange andre gjør det. Det er én dag. Familie, noen venner, god mat og bra stemning. Det er ikke så vanskelig å få til.

Samtidig, jeg er jo ikke likegyldig heller. Slett ikke. Men jeg synes jeg tenker over ting som er viktigere enn et pent dekket bord. Jeg tenker tanker som hittil har vært ukjent terreng for meg. Om tre kvarter skal vi snakke med presten. Finne ut av hvordan vi vil ha det i kirken. Jeg gikk noen runder inne i hodet før jeg fant ut at jeg ville at vi skulle gjøre det der. Jeg har… - la oss ta kortversjonen, problemer med hvordan kirken behandler en del mennesker.

Men så ville jeg det allikevel. Gifte meg. I kirken. Og nå nynner jeg på Mendelssohn og Wagner. Ting endres tydeligvis. Men nå er vi i ferd med å vise hverandre at vi

sammen vil

skape noe

virkelig varig.

Det er kanskje i overkant tidlig å ha en slik samtale ved kjøkkenbordet, især med tanke på at sønnen er åtte. Men jeg tror virkelig på at det man utsettes for som liten faktisk er med på å prege hvilket tankegods man skal bære med seg, som både ungdom og som voksen.

Det er 10 år til han kan stemme.

Det er på tide å starte påvirkningen.

Jeg vil overhodet ikke kalle det manipulering, for det er ikke ensidige vinklinger, hvor alle nyanser fjernes, jeg holder på med.

Han er jo en artig liten kar. I flere år trodde han at å stemme var synonymt med å stemme SV. Første gangen han var med meg bort til stemmeavlukket stemte jeg SV - og det har jeg gjort siden. Jeg har alltid stemt SV. Sliktnoe går ikke upåaktet hen for en kar som følger med.

Men, etter hvert har han forstått at det er en jungel av ulike partier. I et lite utbrudd han hadde en gang, hvor han var veldig sinna på dustemamma som ikke skjønte noenting, sa han

Ååååå! Bare så du vet det! Når jeg blir stor skal jeg stemme Frp!

Jeg ble lamslått, selvsagt. Og late-som-skuffet. Aller mest ble jeg glad for han traff jo faktisk utrolig godt med den kommentaren.

Samtalen i dag var et resultat av asylsøker-sakene som har preget nyhetsbildet i dag.

Jeg forklarte omtrent slik:

I et land er det mange ting som politikere må mene noe om. De må mene noe om hvordan man skal organisere skolen, hvor man skal bygge hvilke typer veier, hvordan sykehusene skal være og mange andre ting. Politikere må også mene noe om hvordan Norge skal forholde seg til andre land og de menneskene som bor utenfor Norge. Og du skjønner det, at hvis man setter opp de ulike utfordringene på et ark, så vil mange av de ulike politiske partiene ha veldig ulike svar på hvordan man skal løse dem, og mamma mener stort sett det motsatte av Frp på omtrent alt.

Og selvsagt. Jeg kan ikke vite noe om hva han vil komme til å mene når han blir stor. Ikke kan jeg forvente av verken han, eller lillesøsteren hans, at de skal mene som meg. Men, jeg vil forvente av dem, etter hvert som de vokser til, at de skal engasjere seg i samfunnsliv og det som skjer rundt dem. Og da er det min oppgave å gi dem det beste fundamentet de kan få. Han skal få lov til å velge det han vil, men han skal fader meg ikke være en av de halvapene som stemmer uten å vite hvorfor - eller verre, en av de som bare sitter stille og gir helt faen mens de kritiserer alt og drømmer om billigere sprit.

Dette er et innlegg jeg har grublet på lenge. Dette er et innlegg som for meg gjør at blogg møter virkelighet på en helt ny måte. Dette er det nærmeste jeg noensinne vil komme reality-blogging. Tror jeg.

Og nå skal jeg ikke bruke masse digresjonsplass på alt mulig utenomfjasogtøysogtull.

Dette er hard core reality blogging.
Jeg er ikke så veldig hard core. Jeg er ganske så soft. Jeg er ikke så flink til ting som har med konflikt å gjøre. Jeg er ikke god til å takle at jeg sårer folk, allikevel gjør jeg det visst stadig vekk. Både med forsett og uten å ville det. Innimellom er det uaktsomme og det forsettelige viklet inn i hverandre som en grøt, som en slags blanding og så blir jeg sittende inni all den røren jeg har stelt i stand - og så kikker jeg litt hit og litt dit og vet ikke opp eller ned på noen ting.

Jeg kunne ha skjermet meg selv, nå. Jeg kunne ha skrevet dette i en løs, ledig, nesten-humoristisk stil, jeg kunne laget en liten serie av dette, litt sånn type

Del 1: Var ikke alt så fullkomment fryd og gammen allikevel?

Del 2: Oisann: det er duket for konflikt!

Del 3: Glass knuses, hjerter brister, drømmer faller sammen

Del 4: Samme som del 3, men mye verre.

Del 5: This is the End/ Mozarts Requiem. Selv om The Doors ikke er så gøy. Requiem er fantastisk, da.

Del 6. Dette kommer aldri, aldri, aldri til å gå

Men. Det er vel slik at det ikke ville ha slått noe særlig an uansett. Jeg tror kan hende det ville ha blitt noe bedre om jeg hadde skrevet det i mer drømmeaktige termer som:

Det er den draumen Det er den draumen me ber på at noko vidunderlig skal skje, at det må skje - at tidi skal opna seg, at hjarta skal opna seg, at dører skal opna seg, at kjeldor skal springa - at draumen skal opna seg, at me ei morgonstund skal glida inn på ein våg me ikkje har visst um.

Men. Det er visst blitt skrevet før.

Takk, Olav H. For dette diktet er finere enn jeg trodde det var. Dikt er som regel det, finere enn jeg først trodde de var, for jeg er ikke i utgangspunktet så begeistret for dikt. Jeg skjønner ikke dikt, helt til jeg finner et som passer. Da skjønner jeg i alle fall at det ikke alltid er slik at en selv må spørre hva man kan gjøre for kunsten, men hva kunsten kan gjøre for en.

En er i dette tilfellet meg. Noen ganger blir jeg veldig upersonlig når jeg er nervøs. Man blir ofte slik, har jeg hørt.

Jeg har lyst til å gjøre dette så kort og så lite omfattende som mulig. Men det er slik at da jeg innledningsvis skrev om at blogging møter reality, og mindre TV3sk: når det jeg faktisk formidler ut her på denne siden faktisk leses av - og betyr en hel del - for de rundt meg, så lønner det seg å dele litt.

For, det å dele tanker, følelser og ideer skaper god stemning som bidrar til trygghet. Jeg liker god stemning. Jeg liker trygghet.

Jeg liker følelsen av å kunne gå ned trappene i dette hundreogfemtiår gamle huset [det er mange trapper her] i blinde. Jeg liker å kunne kjenne hvor jeg er i huset ut fra lyden på flisene. Gammelt hus = noen fliser lager en hulere lyd enn andre.

Jeg liker å smile av tanken på at trappen opp til tredjeetasje knirker så mye at ungene ikke kan, når de ikke er små lenger, men fjortiser, snike seg uhørlig opp trappene hvis de skulle finne på [som sin mor] å komme hjem et par timer etter man lovet å komme hjem.

Jeg liker å vite at jeg gjør det som er rett, ikke bare for meg selv, men for oss. Jeg liker å vite at det går an å komme seg gjennom de vanskeligste periodene noensinne, hvor alt settes på prøve, hvor det er lett å trå feil, hvor man må tørre å trå feil, snakke om, snakke ut og ikke bare snakke til

men

med.

Og jeg liker den følelsen av trygghet jeg har, når du styrer båten og får til det som ingen andre får til. Jeg liker å vite at sammen med deg er jeg trygg, og at jeg skal vise deg at du kan være trygg sammen med meg også.

Tilgi mangelen på detaljrikdom her. Jeg vet jeg ikke fremstiller dette med den tyngden det fortjener, men jeg vet, og du vet og vi vet at når vi bare kommer oss igjennom dette - da kan vi få til alt annet i hele verden.

Og så kan vi gjøre en annen ting for hverandre, en ting som nok er lur:

bare aldri igjen tro at det ikke er noen vits i å prøve. Minner om:

at draumen skal opna seg,

at me ei morgonstund skal glida inn

på ein våg me ikkje har visst um.

Cornelis Vreeswijk - Deirdres Samba

Jeg har funnet en oppskrift på hvordan man kan få naboene til å tro at man er helt idiot, nærmest på grensen til dysfunksjonell.

Fra tid til annen har det vel hendt at jeg har tatt på meg meningstyrannibitch-hatten.

En meningstyrannibitch er veldig opptatt av at man må mene veldig mange riktige (i hennes øyne) og viktige ting, særlig om slike temaer som religion, politikk, krig og fred.

I det store og det hele ser meningstyrannibitchen på seg selv som et over snittet oppvakt menneske, et menneske som ikke lar sjansene til å predike hva som er rett og galt gå fra seg, og meningstyrannibitchen setter ikke nevneverdig pris på mennesker som ikke interesserer seg for samfunn og sammenhenger. Hun skakker kanskje litt på hodet av og til, når folk setter seg inn i ting og tang ved å lese sportsbilag og se på Hundeskolen.

Jeg vet jeg er slik noen ganger. Jeg vet også at jeg ikke alltid er slik, at jeg ikke alltid infilterer dagligdagse samtaler med temaer som økning i råvarepriser, fattigdom og dess like. Men, det skjer. Sikkert oftere enn jeg er klar over selv, for det er veldig mange slike ting som opptar meg.

Og grunnen til at jeg da mener jeg kan fremstå som en meningstyrannibitch, er fordi jeg virkelig mener (om enn ubevisst) at slike ting virkelig burde interessere andre også.

Dermed er det jo så herlig, å bli sett av naboen (eller en venn av naboen, jeg er usikker) i denne sammenhengen:

Vi satt ute på terrassen, drakk kaffe. Jeg hadde satt på meg datterens prinsessetiara. Noen ganger setter jeg den bare på hodet, så glemmer jeg litt at den er der, går meg en liten tur med glitrende plasttiara på, eller som i går: sitter ute og drikker kaffe, snart tretti år, tiara på hodet. Plutselig begynte jeg å snakke om Sonja. Dronning Sonja.

Jeg sa at jeg hadde blitt helt satt ut av at media hadde fokusert på at hun 17. mai i år hadde hatt 17. mai-rosetten (hundeutstillingspremie-lookalike) på høyre side. Det hadde vært bilder av Sonja i avisen, en vinkende Sonja fra slottsbalkongen (egentlig en veranda), bilder fra 17. mai ulike år, på alle bildene hadde hun rosetten på venstre side, men ikke i år, og det virket som om det sjokkerte både aviser og gamle monarkistdamer.

Ikke sant. Jeg er fortsatt i meningstyrannibitch-stemningen, disser media som fokuserer på heeelt feil ting bla bla bla.

Og det er klart; Det kunne jo ha fungert fint, det - dersom jeg hadde sluttet der, men jeg måtte selvsagt dra mediedissingen helt ut - to the next level, og begynte å fekte med armene og si alt for høyt noe sånt som:

Åååå! Er det muuulig? Rosetten, sløyfen, whatever - hva heter det, liksom, på høyre side! Høyre! Det er jo krise, det er jo KRISE! Hva har skjedd, hva tenkte du på, Sonja? Sonja, Sonja, Sonja!!

Og akkurat da kikket jeg skrått opp og til siden, og der går en nabo, eller en kamerat av en nabo, forbi. Å kalle blikket hans lettere oppgitt er en underdrivelse, han så ut som en semi-Natur og Ungdom- fyr, kanskje har han en meningstyrannibastard-hatt han liker å sette på hodet av og til, når han vil mene og synse om politikk, religion, krig og fred.

Og da er det jo så innmari fint at han nå kan snakke halvveis nedsettende om den idiotiske prinsesse-wannabe-naboen, som sitter med tiara en helt vanlig onsdag i mai, som snakker levende og oppriktig opprørt om Dronning Sonjas rosettfadese. Jeg synes jeg hører ham: - Sånt noe, sånt noe er folk faktisk opptatt av! Herregud det er ikke rart verden går på trynet når folk fokuserer på så fordømt uviktige ting. Og da kan sikkert vennene hans sjenke i litt mer rødvin, mens de ser på hverandre med ja, fy søren, folk er så ignorante-blikket, og så kan de løse verdensproblemer, siden så mange andre gir faen.

Det er alltid hyggelig å hjelpe til.

I dag skinner sola, det er nesten påske og min lille datter og jeg skal bruke dagen på noe fint.

Jeg har lyst til å dra på Moon Sand-handling. Først skal vi på café, så skal vi gå ned til vannet og så skal vi se om vi finner noe månesand. Månesand er en slags type sand man kan lage de mest vidunderlige figurer og sandslott av, man kan gjøre det innendørs eller utendørs og det skal visst ikke være så veldig sølete. Viktigst: det skal visst også være veldig moro. Sønnen på åtte lekte en del med dette hos en kompis for noen år siden, og han ble i alle fall veldig glad for at jeg har lyst til å bringe sandmagien inn i det Victorianske hjem.

Jeg googlet litt, og havnet rett på en amerikansk side, hvor det var en rekke forbrukeromtaler av dette produktet. Det var 177 foreldre som hadde sagt sin mening om månesanden, og de spenner fra “Wow! This is great!” til “Ohhhh, messy!” Aller best likte jeg denne kommentaren, fra en far i Oregon:

For real children, not androids

For those whose children play videos all the time so as to not make a mess or need to be entertained, I implore you to not buy this product and then write what a mess or how boring it is. This is a sand-like product! It acts like sand! The limits of stimulation are the child’s imagination. It’s great. It can be molded. It is not permanent like clay or Play-Doh. It will come apart, just like sand as it dries. Clean up is a vacuum cleaner or dust buster away. My children and I spend hours playing with this. We bought a shallow, large, inexpensive plastic container with lid, and it is perfect to play with and in. I play with it without the children. It is honest fun.

Jeg er overbevist! Selvsagt vil dette være mer klissete enn å sette på en DVD eller wii. Men so what? Jeg gleder meg i alle fall til veslejenta har lagt seg i kveld. Jeg skal ikke skrive den oppgaven jeg burde ha gjort ferdig i anvendt mikroøkonomi, i kveld skal jeg leke med månesand.

Hurra!

Og hvis det blir så sølete at jeg blir nesten-nevrotisk (det hender jo at dét skjer) så skal jeg sette på denne sangen her, og så regner jeg med at det går bra allikevel.

Stan Getz & Astrud Gilberto - The Girl From Ipanema (1964)

Og, dersom ikke det skulle hjelpe - så har jeg en kur for alt. Jeg elsker ham, jeg. Mafia-mannen:

Frank Sinatra - Fly Me to the Moon

God påske, folkens

Jeg sier høyt at jeg ikke er i julestemning, men det er nok mye selvbedrag i den setningen. For, jeg plystrer konstant på En stjerne skinner i natt, O helga natt og We´re all going on a summerholiday - selv om den siste ikke hører hjemme i juletsemningskategorien. En eller annen hovedsikring som ikke virker, muligens.  

Jeg ser på stjernene som er hengt opp, og den lille svibelen treåringen hadde med hjem fra barnehagen. Den hadde en misjon, sa de i barnehagen. Svibelen skulle gi julefred og lysstråler.

I går, mens jeg plystrende gikk rundt i huset, tenkte jeg om ungene mine:

 - jeg vil gi dere følelsen av at gulvene er myke å gå på.

For, slik var det alltid for meg da jeg vokste opp. I julen føltes gulvene ekstra myke, som tykke ulltepper man kunne la føttene synke ned i. Det var ro, det var fred, det var stille, det var forventning og moro.

Det var varme.

Skinnet av røde lys med gul flamme. Knitring fra peisen. Lukten av jul.

Jeg har ikke vært så flink til å skape julestemning hjemme i år, har vært så opptatt - løpt rundt så mye. Gjort ting, jobbet, hatt eksamener. Men nå i dagene fremover skal vi lage pepperkakehus, pakke inn noen presanger og ha det fint, mens vi skaper følelsen av gulv som er myke å gå på for tassende barneføtter.

Kort oppsummert må det sies å representere dagen i dag. For det første registerer jeg å ha medvirket til en stum Hesselberg, han kommenterer ikke de siste dagenes utspill what so ever.

Videre vant jeg tidenes beste Backgammonspill i stad.

Vi spiller om det meste her i huset [det har kan hende noe med djevelen å gjøre, alternativt kan det dreie seg om en genuin backgammoninteresse, men hva vet vel jeg, djevelens disippel som jeg er].

Uansett. Jeg lo veldig da jeg leste fantastiske Iskwews post om sivilisasjonens endeholdeplass, også kjent som Nye Sandvika Storsenter (NSS), i går. Hun mente tydeligvis stedet var ille, og i stad vant jeg fribilletten.

Neste uke fyller toåringen tre. I den anledning har vi tenkt til å gi henne en gave, og funnet den ideelle gaven hos Toys r Us. Nå har jeg altså vunnet at det er samboer som er nødt til å dra innom senteret. O lykke. For hele familien egentlig. Jeg blir jo regelrett aggressiv av slike steder.

…men ved nærmere ettertanke, det blir jo samboeren også. Så det spørs om han kommer hjem, bærende på lekekjøkken med resept på blodtrykksmedisiner, til tomt hus. For det han vet, at jeg vet, at han vet, er at han etter intensiv NSS-traumeterapi, er nødt til å sette sammen lekekjøkkenet også, og det kommer garantert flatpakket. Så, hvis dere ikke hører noe mer fra meg, så vet dere hvorfor…

*redd på semiekte*

For to dager siden om kvelden. På sengekanten, idét åtteåringen skulle legge seg.

Han fortalte om at de har et prosjekt på skolen, som går ut på at dersom de leverer inn brukte mobiltelefoner, får skolen 10 kr per mobil, og 50 kr blir gitt til barn som trenger det mer enn mange barn i Norge. Prosjektet er i samme gate som dette.

Av en eller annen grunn kom vi inn på pengepolitikk.

Ikke helt bevisst fra hans side, men han hadde en 50-lapp på rommet og han har jo sett mange ganger at det står Norges Bank  på pengene. Han sa at det virket som en kul ting å være Norges Bank, for de kan lage så mange penger som de vil.

- Neeei, sa jeg. -de kan egentlig ikke det, for hvis de lager veldig mange penger, slik at pengemengden øker mye i forhold til inntekten til landet, da blir det inflasjon som betyr at markedsverdien til pengene synker slik at pengene blir verdt mindre. Ikke sant, tenk om du hadde spart 1000 kroner, og så bestemte Norges Bank seg for å lage mer penger, og så ble det slik inflasjon sånn at pengene dine bare var verdt 100 “gamle” kroner. Og til slutt kan det bli hyperinflasjon og da blir det skikkelig ille, akkurat som en slags hyperaktiv inflasjon! Den bare løper kjempefort!

- Å. Ja, det hadde jo vært veldig dumt egentlig. Men da kunne folk bare ha mer penger?

 Hyperinflasjon, Tyskland i mellomkrigstiden. Penger som byggeklosser.

- Neeei, det funker liksom ikke helt sånn heller, for hvis det blir så mye penger, så stiger prisene også, og så får folk  lavere reallønn, ikke sant,  de får ikke lenger like mye for pengene som før og da kan de ikke kjøpe noe, og jo mindre folk har å bruke, da synker inntekten til landet. Det er så mange ting som både påvirker og blir påvirket av dette, men vi kan jo snakke om det en annen gang, vet du. For jeg skjønner jo at dette er veldig vanskelig å forstå..

-??? *han ser oppgitt på meg*

- Dette er makroøkonomi, gutten min *sender mammablikket tilbake*

- Jeg skjønner dét da, mamma. Jeg skjønner bare ikke hvorfor du må bruke så mye tid på å lese noe som er så lett [studerer blant annet makro dette sem. vic.anm.] jeg, og er du egentlig litt dum, mamma???

Argh. Så mye for å være overpedagogisk.

[neste gang skal jeg tegne modeller og gjøre alt så innviklet jeg bare kan]

Jeg er syk.

Ikke alvorlig syk, ikke noe som ikke kan fikses på et par dager. Familiemedlemmer sier jeg bare er forkjøla, selv insisterer jeg mer på at jeg har influensa, for jeg føler meg elendig.

Jeg er helt maroder i magen, alt bare kommer ut. Halsen er sår, kroppen verker, nesa veksler mellom å renne og å tette seg helt, jeg hoster, øynene svir og tårene renner.

Jeg synes for-fer-de-lig synd på meg selv.

I dag tidlig da jeg våknet, da følte jeg meg groggy. Men, bedre enn i går kveld. Nå har jeg vært våken noen timer, så nå er det helt pyton. Når jeg er slik, noe jeg er sjelden, blir jeg irrasjonell.

Jeg vet jeg burde spise frokost, men orker ikke.

Jeg vet jeg ville følt meg bedre etter å ha tatt et bad, men orker ikke.

Jeg vet jeg ville blitt fortere bra av å legge meg, men synes ikke jeg kan det. Har mail å lese og oppgaver å skrive, for pokker .

Gutteforkjøla/ jenteforkjøla.

Det eksisterer en del myter. Blant annet den om at gutter klager mye mer enn jenter når de er forkjøla. Jeg er kanskje denne påstandens fremst representant, i alle fall til tider, hvis samboeren ligger på sofaen med martyrblikket (min tolkning) og sier åååå og huff og sånne ting som det.

Men. Nå begynner jeg å skjønne at hvis det er noen som blir såkalt gutteforkjøla i dette huset, så er det jeg. For jeg klager jo tilsvarende et helt hylekor. Men det er så ubehagelig!

I går la jeg meg dramatisk ned på teppet i kjelleren. Sønn (7 år) lurte på hva jeg holdt på med. Så kom han bort, strøk meg på ryggen. Jeg sa med pipestemme: -Ikke gjør det er du snill, det er så ekkelt med sånn stryking når man har feeeeeber!

Så, han kjente på pannen min, sa at det ikke akkurat kjentes helt ut som om den feberen var så veldig høy, akkurat. Da begynte jeg å skylde på at jeg hadde tatt paracet, så egentlig … egentlig hadde jeg nok 38 komma en million i feber. WOW, var hans reaksjon, det var fryktelig mye. -Mamma, du er så pysete, du! (hva har man gjort for å få slike unger??)

Men jeg føler meg ikke bra. Virkelig ikke.

Love me tender. Ok?

Oppdatert: Ny dag, fortsatt helt bedriten form. Prøvd å gjøre noe konstruktivt, funker ikke. Hoster til tross for cosylan. Smaksløker nå offisielt lagt ned, smaker ikke forskjell på kaffe og vann. I kveld skal jeg lure ungene mine til å tro at det er sent på natten rett etter barne-TV. Så skal jeg legge meg jeg også.