*** victoria ***

Jeg har funnet en oppskrift på hvordan man kan få naboene til å tro at man er helt idiot, nærmest på grensen til dysfunksjonell.

Fra tid til annen har det vel hendt at jeg har tatt på meg meningstyrannibitch-hatten.

En meningstyrannibitch er veldig opptatt av at man må mene veldig mange riktige (i hennes øyne) og viktige ting, særlig om slike temaer som religion, politikk, krig og fred.

I det store og det hele ser meningstyrannibitchen på seg selv som et over snittet oppvakt menneske, et menneske som ikke lar sjansene til å predike hva som er rett og galt gå fra seg, og meningstyrannibitchen setter ikke nevneverdig pris på mennesker som ikke interesserer seg for samfunn og sammenhenger. Hun skakker kanskje litt på hodet av og til, når folk setter seg inn i ting og tang ved å lese sportsbilag og se på Hundeskolen.

Jeg vet jeg er slik noen ganger. Jeg vet også at jeg ikke alltid er slik, at jeg ikke alltid infilterer dagligdagse samtaler med temaer som økning i råvarepriser, fattigdom og dess like. Men, det skjer. Sikkert oftere enn jeg er klar over selv, for det er veldig mange slike ting som opptar meg.

Og grunnen til at jeg da mener jeg kan fremstå som en meningstyrannibitch, er fordi jeg virkelig mener (om enn ubevisst) at slike ting virkelig burde interessere andre også.

Dermed er det jo så herlig, å bli sett av naboen (eller en venn av naboen, jeg er usikker) i denne sammenhengen:

Vi satt ute på terrassen, drakk kaffe. Jeg hadde satt på meg datterens prinsessetiara. Noen ganger setter jeg den bare på hodet, så glemmer jeg litt at den er der, går meg en liten tur med glitrende plasttiara på, eller som i går: sitter ute og drikker kaffe, snart tretti år, tiara på hodet. Plutselig begynte jeg å snakke om Sonja. Dronning Sonja.

Jeg sa at jeg hadde blitt helt satt ut av at media hadde fokusert på at hun 17. mai i år hadde hatt 17. mai-rosetten (hundeutstillingspremie-lookalike) på høyre side. Det hadde vært bilder av Sonja i avisen, en vinkende Sonja fra slottsbalkongen (egentlig en veranda), bilder fra 17. mai ulike år, på alle bildene hadde hun rosetten på venstre side, men ikke i år, og det virket som om det sjokkerte både aviser og gamle monarkistdamer.

Ikke sant. Jeg er fortsatt i meningstyrannibitch-stemningen, disser media som fokuserer på heeelt feil ting bla bla bla.

Og det er klart; Det kunne jo ha fungert fint, det - dersom jeg hadde sluttet der, men jeg måtte selvsagt dra mediedissingen helt ut - to the next level, og begynte å fekte med armene og si alt for høyt noe sånt som:

Åååå! Er det muuulig? Rosetten, sløyfen, whatever - hva heter det, liksom, på høyre side! Høyre! Det er jo krise, det er jo KRISE! Hva har skjedd, hva tenkte du på, Sonja? Sonja, Sonja, Sonja!!

Og akkurat da kikket jeg skrått opp og til siden, og der går en nabo, eller en kamerat av en nabo, forbi. Å kalle blikket hans lettere oppgitt er en underdrivelse, han så ut som en semi-Natur og Ungdom- fyr, kanskje har han en meningstyrannibastard-hatt han liker å sette på hodet av og til, når han vil mene og synse om politikk, religion, krig og fred.

Og da er det jo så innmari fint at han nå kan snakke halvveis nedsettende om den idiotiske prinsesse-wannabe-naboen, som sitter med tiara en helt vanlig onsdag i mai, som snakker levende og oppriktig opprørt om Dronning Sonjas rosettfadese. Jeg synes jeg hører ham: - Sånt noe, sånt noe er folk faktisk opptatt av! Herregud det er ikke rart verden går på trynet når folk fokuserer på så fordømt uviktige ting. Og da kan sikkert vennene hans sjenke i litt mer rødvin, mens de ser på hverandre med ja, fy søren, folk er så ignorante-blikket, og så kan de løse verdensproblemer, siden så mange andre gir faen.

Det er alltid hyggelig å hjelpe til.

Et av dagens mest fornøyelige søkeord som er brukt for å komme hit:

bestemor søker elsker

Litt mer enn bare litt usikker på hvordan google etc. mener at det er fornuftig å sende folk hit når de leter etter dette, men jeg ønsker i alle fall bestemor lykke til

Ah, nå forstår jeg det. Så i gammelt kommentarfelt her i bloggen at Groftekanten har hatt elskovsyke bestemødre på leting tidligere

I går fikk jeg plustelig en form for julestemning. Det kan ha noe med at jeg gikk ned i boden for å finne esken med julepynt. Siden det er Luciadagen i dag, måtte treåringen ha sølvglitter rundt livet. Sølvglitteret bor julepyntesken, og jeg tasset ned i kjellerboden, bar esken opp. Vi åpnet den, fant frem glitteret, hang opp noen stjernelys og en enkel stjerne på ytterdøren. Egentlig burde jeg hatt bilde av stjernelysene, men det ville vært enklere å ta, dersom jeg hadde visst hvor digitalkameraet er. La meg heller beskrive.

Vi bor i et hus fra 1875. Opprinnelig et gammelt bryggerhus, og mye av det gamle er bevart. I trappen mellom 2. og 3. etg. er den autentiske murveggen. Daglig ramler det ned puss, den er fantastisk. Diagonalt går en gammel bjelke. Langs denne festet jeg en enkel remse med julestjernelys, og det ble ikke jalla, det ble fint. 

-Å! 

Sa vi.

Så la jeg ungene, fant frem Luciakjolen. Fant frem klær til alle, siden vi skulle være i barnehagen veldig tidlig, og jeg er ikke så flink til å stå opp tidlig om morgenen. Jeg må jo, men det er som en lidelse hver dag. Men vi kom oss dit, det var nydelig. Jeg satt med et så inhabilt smil bare en treåringmamma kan ha, mens jeg smilte med hele meg og tenkte: hun må jo være på grensen til et geni, det barnet. Går pent i rekken sin, synger sangen, lyset høyt hevet. Hvit kjole med sølvglitter.

Jeg drakk kaffe, og åtteåringen spurte ørten ganger om jeg ikke ville smake på en av lussekattene? Det burde jeg sikkert ha gjort, men jeg klarer ikke det. Jeg fikser rett og slett ikke tanken på å spise baksten knadd av klamme barnehender, krydret med buser. Men, jeg tok en pepperkake og en clementin, og tenke: sånn skulle dagene alltid ha vært. Slik skulle det alltid ha vært å levere i barnehagen. Dunkel belysning, kaffe, tid til samtale med de andre foreldrene.

Nå er jeg hjemme. I dag skal jeg lese. Har siste eksamen for i år på mandag, tror det skal gå bra.

Innledningsvis sa jeg at jeg fikk julestemning av å hente esken. For meg er julestemning noe fysisk. Det er ikke et astrakt, ullent begrep, men det er noe jeg kjenner rent kroppslig. Det føles nemlig som om gulvet blir mykere. Det lukter annerledes. Jeg, som overhodet ikke er et nipsmenneske og heller ikke overdriver julepyntingen, kan se på julestjernene og kjenne at jeg merker i magen at jeg gleder meg.

Samtidig kjenner jeg jo litt på min egen dobbeltmoral. Noen ganger er jeg liksom så skinnhellig, roper ut om at det beste er å kjøpe en geit, få et barneby-barn. Sier til meg selv, at det skal jeg si at jeg ønsker  meg. Og, når jeg får spørsmålet om hva jeg ønsker meg til jul, så svarer jeg bøker, gavekort i en skobutikk, ny bukse.

Jeg har faktisk ikke sagt en eneste gang at jeg ønsker meg en geit.

I går kveld fikk jeg mail fra Universitetsforlaget. God jul og godt nytt år til alle samarbeidspartnere. Julehilsen på mail, og info om at de sender penger til Redd Barnas utdanningsprosjekt i Etiopia. Jeg tenkte: det er rart det der, at jeg nesten føler dét kompenserer for at jeg har egoønsker til jul, når jeg hele året går rundt og tenker at jeg ikke trenger noen ting. 

Og jeg satte meg ned i sofaen. Skrudde på TV, og på NRK viste de dette programmet:

Grumpy Old Men: Christmas Special: Del 1 

Del 2

Del 3 

Del 4 

Del 5 

Del 6 

Del 7 

Ser du Supermann?? De gretne gubbene er nesten akkurat sånn som deg!

Jeg ser ikke deg, du som kommer inn her for å lese. Jeg har noen faste lesere som kommer innom ganske så ofte, men mange havner også på min side etter å ha søkt i google, kvasir eller en annen søkemotortjeneste.

Hvis jeg deler inn i klassiske livet, døden og kjærligheten - kategorier, sånn for enkelhets skyld, og i tillegg legger til kategorien bloggen, for de spesielt interesserte: her er en kort-kort oppsummering av denne bloggens viktigste budskap.

Det er ikke så lett å se, egentlig, men det ligger en del lenker i dette innlegget. Der er skriften litt fetere (men forskjellen er ikke stor..hm, noen som vet hvordan dette endres?) og musepekeren blir til en pekefinger.

Livet og døden.

Livet er stort. Livet er smått. Livet kan være både rart og trist. Noen lever lykkelige liv, andre gjør ikke det. Likefullt er hver dag en del av livet. Dere husker kanskje en reklamefilm for en stund siden. Stig Johansons ord på skjermen:

 Alla dessa dagar som kom och gick, inte visste jag at de var livet.

Jeg husker ikke hva denne reklamefilmen skulle reklamere for, men budskapet til Johanson, det husker jeg. Alle disse dagene hvor jeg stresser med eksamen, artikler, barn, hus, løping fra det ene til det andre - det er livet. Jeg må ikke glemme det. Livet er ikke noe som skjer, etter man er ferdig med det man skal gjøre.

Mange kommer hit fordi de søker etter ord som har med døden å gjøre. Det kan virke som om flere som kommer hit, er mennesker som fortsatt lever, mens noen av deres kjære er gått bort.

Mange som søker på google og havner her, har et liv som ikke er så lett. Søkeord som går igjen er

Selvmord

Livet etter selvmord

Etterlatte+selvmord

Sliter psykisk

Homofili+selvmord

- og mange flere av samme type. I det siste har det også havnet folk her, som har søkt etter Pro-Ana (de som ikke kjenner til hva det er, kan trykke her). Da tenker jeg at jeg er glad de heller kommer hit, enn til en side som forteller dem at de er flinke hvis de ikke spiser.

Ingens liv er utelukkende enkelt. Og man kan si så mange ganger man bare vil, at det er ganske greit å leve livet i Norge, kontra nesten alle andre land i hele verden. Men, det betyr ikke at folk ikke kan ha det vondt inni seg i Norge. Mange har det, svært mange vil slite i løpet av livet. Allikevel kan det virke som om vi er livredde for å snakke om det.

I alle fall hvis det angår oss selv.

Vet dere, jeg er faktisk veldig glad for at de som søker kommer hit. Like etter jeg hadde lagt inn et innlegg om Mental Helses nye nettsted hvor man anonymt kan skrive om det som plager en, og så får svar, gjorde at noen som på google søkte etter “trenger å snakke om psykisk lidelse” havnet hos meg. Lenken jeg la ut til Sidetmedord ble klikket på en del ganger.

Et annet innlegg som genererte treff, var et jeg la inn om en radiodokumentar på NRK om incest. Flest mulig bør høre på den, for det gir de av oss som ikke selv har opplevd dette, mer reflekterte tanker omkring noe av det mest tabubelagte i vårt samfunn. Psykisk helse er tabu. Men incest er det svarteste av det svarte, det tør vi ikke snakke nok om. Stillheten vår kan være ødeleggende, tror jeg.

I høyremargen på denne siden kan du finne en oversikt over kategorier. Innelegg om psykisk helse står oppført under “helse”. Nærliggende, ikke sant

Kjærligheten.

Min store kjærlighet er min familie. Jeg beskriver dem som samboeren (Supermann), åtteåringen og treåringen. Ja, nå har toåringen blitt tre, derav “navneskiftet”. De er det viktigste av det viktige for meg. For de som har lest her en stund, samboeren kom seg fint igjennom det Iskwew kalte Sivilisasjonens endeholdeplass, også kjent som Nye Sandvika Storsenter. I anledning toåring som over natten ble transformert til en treåring, måtte lekekjøkken handles inn. Han bestod med glans, både selve handleturen og den påfølgende monteringen. Ja - det kom flatpakket.

En annen av mitt livs store kjærligheter, er bøker. Jeg elsker bøker. Jeg elsker å lese. Den boken som gjør at flest mennesker havner på siden min, etter å ha søkt, er Rohinton Mistrys fan-tas-tisk-e bok Balansekunst (A fine balance). Har du ikke lest den, gjør det. Jeg er nesten sikker på at du vil tenke at det var en lur ting å gjøre. Jeg skrev om boken her. Hvis jeg noen gang skulle bli berømt, og folk skulle være interessert i høre om boken som forandret mitt liv, så ville jeg svart Balansekunst.

Nå leser jeg Fyrsten av Machiavelli. Jeg har hatt den liggende ved sengekanten en stund, men startet først skikkelig i går. O fryd. Ikke rart den er berømt.

Det er så mange andre gode også. Jeg må visst lage en liste en dag.

Åtteåringen er forresten en lese-racer. Men, han sliter litt med å få historiene han lagrer inne i hodet, til å komme fra hjernen, ned gjennom armen og deretter ned på papiret. Det skal vi øve litt på, for det er noe kjærlighetsaktig over det å skrive, formidle noe, tømme hodet. Å skrive handler om å dele. Mine tanker inne i mitt hode betyr ikke så mye, dersom jeg ikke kan få en mulighet til å videreformidle.

Og da er vi med ett inne på min siste oppsummeringskategori. Og det var før jeg koblet kjærlighet til valpolicella, parmesan, tomater som smaker sol, friske og kalde høstmorgener og kvelder, Toscana og god kaffe. Dét dreier seg også om kjærlighet for meg.

Bloggen.  

 - Så rar hun er, vil kanskje noen tenke.

- Elsker hun kaffe? Kan man ha et lidenskapelig forhold til kaffe?

Selvsagt kan man det. Jeg tenker man kan ha et fullstendig eller tilnærmet lidenskapelig forhold til alt. Selv er jeg gjennomført emosjonell. Og, jeg liker å gå med fane.

- Å, hun er en av de som bråker om alt, vil kanskje noen konstatere.

Min kontra===> Ja.

Bloggen er blitt mitt fristed til samfunnskritikken. Å kritisere for å bedre, det er dét jeg er opptatt av.

Vi snakker ofte, både i dagligtale og i media, om samfunnets svake grupper. En urettferdig merkelapp, for i denne merkelappen inkluderes jo ofte bare elementer som de såkalt sterke har mer av enn de såkalt svake. Det dreier seg om god økonomi, utdanning, jobb, en god helse. Mennesker med mye penger, høy utdannelse, en fancysmancy jobb og god helse ses på som ressurssterke. Er du sosialklient med bare ungdomsskole, rusproblem og bor på gata, så kan vi gå rett forbi deg, ikke snakke med deg, ikke bry oss om deg, ikke tenke på deg selv om det snart er desember og kaldt og du kanskje må bo ute. Whatever, ikke vårt problem, klar deg selv, jeg skal hjem til lammesteken.

 Mange er jo sånn. Og, vi må våkne opp her, altså. Det går ikke an. Jeg har skrevet flere innlegg om dette også. Jeg er ikke noen Mor Teresa. Jeg ser ikke på narkomane som hellige kyr som skal vernes mot alt, som det ikke skal stilles krav til. Krav er sunt, det. Krav vitner om respekt.

Bloggen er et sted hvor jeg kan skrike ut om det som opprører meg. Det er et forum for engasjement. For, under kjærlighet skrev jeg om formidling. Blogg dreier seg om formidling. Kan man formidle engasjement, så kan det rett og slett være slik at man er så heldig at andre også påvirkes, slik at de ønsker å endre på det som er urett. Engasjementet i sofakroken, det funker ikke så bra det, for da bor det bare inne i ditt hode.

Det må ut. 

Jeg løper gjennom dagene. Jeg løper som en virvelvind, som skal rekke over alt mulig, mens jeg absolutt skulle ha rukket over noe helt annet; gjerne samtidig.

Jeg har dager hvor jeg registrerer at mailboksen fylles, jeg rekker så vidt å tenke på noe fint, før jeg svarer neste. Jeg skriver oppgaver på skolen, jeg leser pensum, jeg smører matpakker, jeg prøver å være en som kan lese for ungene mine så mye de vil (a lot), jeg prøver og jeg prøver på så mange ting.

Små og store ting fyller dagene. Fritid er et fremmedord, men jeg koser meg for det. Jeg liker jo å lese. Jeg liker jo å skrive. Jeg har smilt i flere dager, uker kanskje, at de to vakreste ordene jeg vet om

delightful

beloved

- og det er jo igrunnen flaks at det skal så lite til, som tanken på noen ord, før jeg er glad igjen, og tenker at løvet jammen er rødt og fint, selv om jeg har det travelt.

Og jeg tenker tanker om at jeg en dag skal ha rikelig med tid. Tenk det! Rikelig med tid. Luksus. Nesten helt sprøtt, men jeg gleder meg. For de dagene, de skal fylles med å skrive noe helt annet enn kjappe bloggposter på impuls, de skal fylles av god stemning, av sider som fylles med de mest vindunderlige epos. Men først skal jeg kanskje bare skrive noe tral, sånt som selger i bøtter, slik at jeg endelig får tid til å puste litt. På den måten slipper jeg kanskje å være tom for krefter før fylte tretti, og drømmen om dagene med rikelige mengder tid kan leve videre.

Morsomt. Veldig morsomt, faktisk!

Og jeg traff riktig land i alle fall noen ganger

Men, min reise-iq har visst et stykke å gå før den tar igjen den mer ordinære iq-en. Foreløpig har jeg kun reise-iq på 91. Hva med deg??

Klikk her for The Traveler IQ Challenge!

Oppdatert: 110 :-)  

 (bare for å skryte av det middelmådige)

Jeg kan ikke noe for det, jeg må poste dette. Kall det gjerne et svakt søndagsøyeblikk i trashens navn.

- It [oppholdet i fengsel, vic anm.] made me a stronger person, sier Paris selv. Videre sier hun at hun føler hun kan gjøre hva som helst nå, og at alle de rundt henne er stolte over at hun klarte å gjennomføre dette, både familie og venner mener visst at hun er svært sterk.  WTF??

Jeg så dette klippet like etter det var lagt ut, og til det hører vel en innrømmelse om at jeg da faktisk søkte etter Paris Hilton på youtube, fordi jeg visst at hun hadde vært med i Letterman og at besøket ikke akkurat gikk i hennes favør (jeg vet ikke hvorfor den typen info i det hele tatt fester seg i harddisken min, til mitt forsvar er det ikke så ofte det skjer :-)).

Og, selv om jeg ikke er så overbegeistret for Letterman,  så synes jeg dette klippet er småmorsomt. Og jeg synes faktisk noen av reaksjonene på klippene er ustyrtelig komiske også, fordi det tydeligvis er så mange som opprøres av at Letterman faktisk våger å “disse” Paris.

Samtidig er det jo mange andre som ikke mener han gikk over streken her i det hele tatt, og der finner dere meg.

Slik må det jo bare være? I alle fall dersom jeg skal følge logikken til to representanter fra de to yrkesgruppene. I går tok jeg taxi og buss, og det ble en selsom opplevelse.

Morgenen startet på overtid. Vi hadde slumret “sju minutter til ” et ubestemt antall ganger og da jeg endelig fant det for godt å stå opp var klokken allerede blitt 0730. Fikk eldstemann ut av huset, sendte ham i retning skolen. Så var det et stress med å smøre resten av matpakkene, kjempe mildt mot toåringens hårbørsteaversjon, finne like sokker og så videre. Konklusjonen på løsningen av morgenlogistikken ble å ta taxi til barnehagen, løpe inn med oppgitt “jeg skulle vært på et møte for fem minutter siden”-blikk. Barnehagepersonalet forstod, jeg kunne løpe tilbake igjen og kjøre taxien videre.

Jeg hadde tatt med barnesete siden det er vrient å få taxi med barnesete der vi bor (egentlig har det vært det enten vi har bodd i Oslo, Asker eller Drammen hvor vi bor nå). Følte det nesten en smule nevrotisk, for barnehagen er bare rett opp en liten bakke. Men, føre-var-prinsippet gjelder. Better safe than sorry, slik er det jo bare, det er innarbeidet hos oss nå.

Men, jeg nevnte til taximannen, dum som jeg var, at jeg for en stund siden hadde snakket med en venn som kommer fra Kurdistan. Han smilte av meg en gang jeg snakket om barneseter og sa at i hans hjemby kjørte de fleste uten. Årsaken var at mange ikke hadde tilgang, og at man - dersom ungen skulle fraktes fra A til B i bil - var pent nødt til å ha barnet på fanget. Mange i alle fall. Og, sa han, som regel gikk det bra. Han snakket ikke negativt om norsk barnesetefokus, men viste meg bare en liten bit av hvordan han var vant til å kjøre bil.

Taxisjåføren misforstod meg 100%. Han tente faktisk på alle pluggene. Ropte ut at “hvorfor kommer de hit, da? Hvis de bare skal snakke dritt, kan de holde seg der de kommer fra!”

Jeg trodde ikke mine egne ører. Tenkte, dette kan bli en interessant tur, dog er jeg glad den er temmelig kort. En time med den mannen, og det kunne endt med brukken nese, fortrinnsvis min kanskje. Jeg klarte ikke å komme med kontra, for jeg ble så satt ut. Men, han fortsatte og fortsatte. Snakket skitt om pakistanere, somaliere (de er jo helt umulige å integere! sic) og mange flere.

Til slutt var det mer enn nok for meg, og siden turen allikevel nærmet seg slutten og jeg hadde det travelt med å punktere samtalen, gikk jeg bare rett på. Jeg sa at jeg ikke forstod hvordan han kunne generalisere over grupper på den måten. At somaliere ikke er mulige å integrere, kalte jeg det dummeste vås jeg noensinne hadde hørt.  Jeg sa at for mange innvandrere i Norge oppleves livet som temmelig hardt. Taximannen begynte å harke, og barket frem mer galle. Jeg smilte det arrogante smilet jeg kan få (it runs in the family) når jeg vet at jeg har rett og andre rett og slett tar feil. Jeg fremførte budskapet mitt og avsluttet taxituren med å be om kvittering og si at jeg heretter kunne følge hans logikk og innbille alle andre jeg kjenner, møter, eller forholder meg til på annen måte, at taxisjåfører er dumme tvers igjennom. Alle sammen. Jeg sa sikkert fordomsfulle og stakkarslige også. Og tykkfalne. Hva tenker du om det? , sa jeg og slang døra demontrativt igjen mens jeg ristet på hodet.

Så var jeg på seminar, det kommer jeg til å skrive om en annen gang, for det var spennende.

Etter seminaret skulle jeg hjem. Jeg skulle ta bussen, og på akkurat den bussholdeplassen sitter det ofte et par av livets litt for glade gutter. Det er flere av byens mest slitne, som bruker nettopp dette busskuret til å slappe av litt, det fungerer nærmest som et treffsted. Da jeg nærmet meg, så jeg at det lå en fyr og sov på benken. Masse folk rundt. Ingen som reagerer på at mannen ligger der og er synlig kald. Oppgitteheten av andres apati skrek i meg, for dette har jeg nå sett omlag tusen ganger, f.eks her. Jeg gikk bort til mannen og ristet i ham, han pustet og jeg tenkte at han høyst sannsynlig bare var drita, men kald var han jo uansett. Han lå på en benk som kanskje er 40 cm bred og han holdt flere ganger på å falle ned. Jeg prøvde å vekke ham, for jeg var ikke spesielt interessert i at han skulle ligge der og fryse, midt blant folk som alltid snur seg bort fra mennesker som tydelig trenger noe annet enn nettopp avstand.

Så klarte jeg å vekke ham. Men, da han våknet begynte han å skli litt nedover, og det var med nød og neppe jeg fikk stablet ham opp på benken igjen. Da sa jeg litt sånn halvhøyt at det kunne vært ok om noen gadd å hjelpe meg. Jeg sa at det står sikkert tretti stykker her, så noen av dere kan vel kanskje hjelpe til litt? Målet mitt var nemlig å sjekke om karen var i stand til å komme seg et annet sted, for jeg vet at politiet henter disse gutta hvis de ligger der, og det er jo ofte slik at denne hentingen ikke alltid er så skånsom. Jeg spurte om det fantes noen varmestuer i byen, ok - det er ikke så kaldt nå, men om en måned er det annerledes. Han smilte skrått, sa han ikke trodde det var en del av Drammen kommunens byforskjønningsplan.

Ok, dette kan bli en lang historie, men den korte versjonen er at mannen våknet til og jeg skravlet med ham til bussen min kom. En av mannens kamerater var innom busskuret og sa til meg at det ikke var krise, for “han der, han er en bjørn, han klarer seg. Garantert!” Han sa til meg at det ikke var noe poeng å ringe etter noen. Men akkurat da jeg gikk på, så jeg at han la seg ned på benken igjen, og det blir fort kaldt på sene oktoberettermiddager. Dermed spurte jeg bussjåføren om han kunne sjekke neste gang han kjørte forbi (en halv time etter) om mannen fortsatt lå der. Dersom han gjorde det håpet jeg han ville gjøre noe. Dermed fikk jeg transportmiddelføreridiotuttalelse nummer to denne dagen. Bussjåføren sa bare “ÆSJ! Han der! Nei, det er ikke verdt innsatsen å gjøre noe for han der, han er bare søppel, de er det hele gjengen.”Han sa mer også. En god del mer. Rasshøl, tenkte jeg.

Nuvel. Så på samme dag fikk jeg to uttalelser. Begge negative om mennesker vi faktisk bør gjøre noe for. Ut fra dette, trekker jeg konklusjonen om at det er statistisk signifikant at mennesker som jobber innenfor transportindustrien er noen idiotiske kukkhuer. De er evneveike og inkompetente. Da bruker jeg deres logikk, og det er jo den eneste rette? Hæ?  Så nå får jeg rett og slett bare ta lappen fort som bare fy. Hvorfor jeg ennå ikke har gjort det, er jo nærmest en gåte, men nå haster det tydeligvis. Jeg tror det eneste fornuftige nå er å sende bort transportarbeidere med tvang og de som kan få bli igjen, de skal sove ute, bo ute, bare være ute selv om det er oktober og vind eller februar og 20 minus, og alle som ser dem skal bare snu seg vekk, og stikke hjem for å spise lammelår med røstipoteter.

Jeg husker en gang, det er lenge siden nå, jeg gikk i sjuende klasse og hun ene i klassen var dødstøff.

Der resten av jentene i klassen konkurrerte på sin måte om hvem som hadde den fresheste sveisen, den fineste rumpa i de nyeste jeansene, og strevde hardt for å virke induvidualistiske, samtidig som de virket mer og mer rammet/(handlings)lammet av saueflokkmentalitet, var det en jente som turte å skille seg ut.

Hun skrev ikke I love Man.Utd på pennalet sitt, selv om den selverklært kjekkeste gutten i klasset digget Man.U. På hennes pennal stod det Leve Blitz! Og det var ikke kommersielt, det var ikke slik at hun tenkte at nå skal jeg skrive Leve Blitz! på pennalet mitt, så tenker de andre at jeg er metal og mystisk. Nei, hun var metal, hun. Hun var mystisk på en måte jeg tenkte var spennende, jeg likte det. Det var modig.

Kan hende går hun i 1. mai-toget i morgen. Kan hende er hun fortsatt en del av Blitz. Jeg har aldri vært det, heller ikke kjenner jeg veldig mange som føler de hører hjemme akkurat der. Noen ganger har jeg tenkt at for min egen del blir det for mye skriking, for lite annet. Men, hvem har fått lov til å forme mitt inntrykk av Blitz? I alle fall ikke Blitz selv.

Som så veldig mange andre har jeg vært slarvete i kjeften, snakket om at Stein Lillevolden begynner å bli en litt gammel mann og at det kanskje er på tide å slippe mursteinen og gjøre et skikkelig dagsverk for en gangs skyld. “For en gangs skyld???” WTF! Hva vet jeg vel om hva SL bedriver dagene sine med? Kan hende er han ansatt på kontor for alt jeg vet, kan hende ikke. Jeg hamrer meg selv bittelittegranne hardt i hodet fordi jeg i samvær med andre mennesker kan gå i fellen, jeg hevder jo så liberalt at jeg ikke er mer glad i noe enn engasjement, og så gjør jeg allikevel den fundamentale saueflokkblemmen og snakker skit om ett av de få (få!) menneskene i Norge som virkelig har stått på, på sitt,for andre, hele tiden. Unnskyld. Virkelig.

Blitz gjør en god del bra ting, jeg tror at til og med de verste motstanderne ville fått problemer med å sprette champagnen og juble at nu i eftermiddag rev de sannerlig det grusommene etablissementet i Pilestredet, dere! Dersom de hadde satt seg inn i hva som egentlig skjer i det stygge huset i Pilestredet og i miljøet rundt, da.

Den siste uka har det vært mye snakk om Blitz. Nato-toppmøte, razzia, mursteiner, pappesker med kanonslag. Dette har de fleste fått med seg. Jeg ristet på hodet, og trodde på det som stod i avisene, jeg tenkte at dette var drama, dette var alvorlig, har du hørt?

På Blitz sin egen hjemmeside kan man imidlertid lese en noe annen versjon, og jeg tillater meg å sitere deler av teksten om nevnte aksjon, se bare her :

Politiet hevder at de har funnet en eske med knallskudd og det de kaller “hjemmelagde bomber” på Blitz, men at de ikke vet om dette skulle brukes i NATO-demonstrasjonen. I og med at NATO-demonstrasjonen forlengst var over, er det opplagt at smellskuddene ikke skulle brukes i demonstrasjonen. Tvert i mot var disse tatt hånd om av Blitz for å hindre at de kom ned til byen. Dette er ikke snakk om bomber, det er såkalte kanonslag som lager høye smell. (…) Det er politiet med deres razzia som tilspisser situasjonen, ikke Blitz som hindret disse kanonslagene i å bli brukt under demonstrasjonen.

Jeg er glad jeg leste dette, og jeg håper flere får anledning til å lese det. Jeg er ikke av den oppfatning at det blir mer riktig å okkupere et hus, bare fordi man har gjort det i mange år, men jeg håper Blitz forblir, selv om jeg skulle ønske de kunne vise mer enn knyttnever i media, jeg er sikker på at deres politiske analyser er minst like aktuelle og treffende som enhver annen politisk analyse.

Hadde vi vært taktiske og forsiktige, hadde vi aldri eksistert. - står det på Blitz-hjemmesiden. Allikvel tror jeg at flere aktivt ville støttet dem, dersom de hadde vist seg som en diskusjonspart med pondus, fremfor et alternativ som, for mange blir så langt ute på siden rent meningsmessig, at de ikke tas seriøst. Det blir liksom Ottar en gang til.

Jeg vet ikke om Norge trenger Blitz, men jeg er sikker på at vi trenger blitzerne, som engasjeres selv og engasjerer andre i kampen mot rasimse, mot vold, mot at stater skal få plaffe ned sivile, mot diskriminering og mot det de aller fleste av oss er mot, men ikke har guts nok til å skrike ut like høyt.

I morgen er det 1. mai og det er faktisk en dag som betyr noe for meg, jeg er alltid litt gira dagen før 1. mai og det er ikke utelukkende fjortisminner om “natt til 1. mai og hvem skal få noen til å kjøpe øl” som er årsaken til det. Dagen handler om engasjement, og i morgen er det spådd 17 varmegrader og sol og jeg skal ta med meg begge ungene til torget. Vi skal se på livet, høre på statsministeren og kanskje høre på Siv Jensen (det handler om å vite hva fiendene holder på med, ikke sant) og jeg gleder meg. Jeg tenker at når de bare vokser litt til, skal jeg fortelle røverhistorier om engasjement, og solidaritet, kan hende skal jeg til og med si sollidarritet!

Og, i hele dag har jeg snakket til min sønn om arbeiderene som tidligere bodde i det store huset ved siden av huset vi bor i. Jeg fortalte at den gangen da den store bygningen huset arbeiderfamiliene som jobbet på fabrikken som lå på andre siden av veien, da var det en leilighet per vindu, og da var ikke ettromsleiligheter forbeholdt urbane, metrofile single, da bodde det gjerne seks-åtte mennesker i en slik liten leilighet og de jobbet og de jobbet, og de hadde nesten ikke mat og…og husker du? Husker du da vi gikk i 1. mai-tog og du var bitteliten, nei du husker ikke det, kan umulig huske det, men jeg husker det og vi gikk der og Gatas Parlament var der, og vet du hva du ropte, da?

-Nei.

Å! Du ropte Spis de rike, vennen min! Spis de rike, herregud, jeg var så stolt!

- Hva betyr det å spise de rike, mamma?

Og, det er i slike stunder jeg får lyst til å fnyse ut om Verdensbanken, IMF, USA, FrP, Bush, Halliburton, Mc Donalds og alle de tingene jeg forakter, fortelle om hvor viktig det er vi aldri slutter å reagere, men jeg hadde jo ikke hjerte til det, dessuten hadde jeg ikke lyst til å koste sønnen min opp fra bakken etterpå, for jeg tenkte faktisk at dersom han som liten gutt hadde sett hvor kjip verden er og hvordan vi godtar det, så hadde han knust, som glass, det hadde ligget biter over alt.

Jeg tenker vi heller tar det litt gradvis. Steg for steg, og i morgen er det 1. mai.