*** victoria ***

Det kjennes ut som om jeg er i valium-modus - og det føles så bra. Jeg er laidback, slapper av mer og mer i skuldrene og kjenner at jeg er blitt i stand til å puste igjen. Det er fortsatt mye å gjøre, men det er ikke slik at det allerede på papiret er umulig å rekke over.

Etter å ha tittet raskt igjennom blogginnleggene mine fra 2008, ser det ut som om give or take 80 % av dem handler om at jeg er så sliten, at jeg har så mye å gjøre, at jeg undres over om jeg vil ende opp lykkelig eller i murveggen, und zo weiter, und zo weiter.

Det var slitsomt, godt å ha kommet igjennom denne våren, godt å kjenne at jeg fremdeles er ganske sliten, men mer vanlig sliten, ikke på den måten at jeg kjenner at magen vrenger seg uten at jeg egentlig er syk, godt at jeg ikke lenger kaster opp i plastposer, søppelbøtta eller det som måtte være i nærheten.

Det er godt å være så trøtt som det jeg er nå. Bedagelig trøtt på ettermiddagen, stuptrøtt om kvelden og å stå opp om morgenen er helt tortur. For, nå som det ikke lenger er slik at det er så mange ting jeg må, så rekker jeg å gjøre det jeg holder på med bedre.

For min del har det alltid vært slik at det ikke er noe problem å gjøre mye, å gjøre mye er jo bare gøy, men når det hoper seg opp slik at jeg ikke rekker det jeg skal eller bør, så blir jeg så preget av det, dårlig samvittighet for dette og hint tar litt overhånd.

Dessuten blir jeg for dårlig til å legge merke til at jeg gjør for mye, blir sur og tverr hvis noen ber meg om å roe ned, kan få rare tanker om at folk ikke vil at jeg skal lykkes etc. Men det stemmer jo ikke.

Jeg holder akkurat nå på å lage en film om psykisk helse og sitter i disse dager med ferdigstillelese av Tidsskrift for psykisk helsearbeid nummer 3-08.

TPH kan du lese mer om her.

Redaksjonen der består av så fine folk. Folk som skjønner meg når jeg sender avgårde mailer som dette:

- Det er vanskelig å gjøre noe skikkelig når det kjennes ut som om det regner fra taket.

Tenkte jeg.

Jeg hadde allerede kikket opp i taket flere ganger, tenkt tanker som at det er nok ikke slik at det egentlig drypper vanndråper ned fra taket, jeg vil i alle fall ikke tro det, det virker fullstendig ulogisk, vann fra tak – inne. Trolig er det ikke slik.

Og jeg tenkte videre at det ikke er så vanskelig å avgjøre at det ikke renner vann ned fra taket, for selv om det er syv meter fra gulv til tak i Festsalen på Håndverkeren, så er det ikke som å sitte under åpen himmel, og jeg vet det og det er ikke dét som er vrient. Det som noen ganger kan være litt voldsomt å forholde seg til, er det enkle faktum at jeg vet at det ikke er slik at de fleste andre mennesker som sitter inne i en konferansesal, bryr hodene sine med tanker om at det ikke regner inne, det er trolig ikke engang en problemstilling de trenger å forholde seg til, ikke i løpet av livet, kanskje, aller minst en helt vanlig dag. Og kanskje dagen etter.

På talerstolen stod den ene etter den andre. Det ble fortalt historier fra virkeligheten, gripende og sinnefremkallende. Det var historier om makt, om avmakt, om tvang, vold, systemer, eksperter og definisjoner. De flinke folkene snakket om at brukermedvirkningen er kommet et stykke på vei, men at det er vanskelig å komme lenger med den systemstrukturen som eksisterer per nå.

Og det er jo ikke så rart.

Med fare for å falle i overkonfidens-grøfta, vil jeg dele noen enkle tanker om dette.

Når man ikke har det bra, er det komplisert å snakke. Det er vanskelig å tenke at ordene man ønsker å si, kan komme ut på en slik måte at de blir forstått av andre – og at de kan brukes til noe. For min egen del merker jeg at jeg nøler mer, jeg mister tro på at det jeg allerede tenker er viktig.

For, er ikke veldig mange av de tankene jeg har om psykisk helsefeltet i stor grad påvirket av holdningene til fagfolk, sentrale brukerrepresentanter, organisasjoner og andre aktører innen den mer (semi-)faglige kretsen?

Det er altfor lett å falle i ”flinkisfella” – tenke slik at jeg skal streve hardt for å bli like flink som de andre, kunne, vite, få til det samme.

Men, da dukker jo problemet opp. For siden ”premissene for kutyme” for gode diskusjoner om brukermedvirkning, innbefatter at man må være så frisk og klar og skarp at man kan henge med i diskusjoner hvor fagterminologi, forkortelser og innsikt i nivåer, linjer og divisjoner hersker, hvordan skal det bli endring da?

Hvorfor skal det være slik at jeg sitter her nå, pokker meg helt gjennomsliten, fordi jeg prøver så hardt å være en som er like flink som de andre?

Når det snakkes om at folk opplever at de gjerne skal være dobbelt så friske som de friske etter bedring fra psykiske plager, så er det mye sant i det. Tror jeg.

Så.

Jeg fikk det for meg at jeg skulle vise dem, disse dem som ikke trodde det kunne gå bra med meg, for meg, de som ikke trodde jeg skulle få til. Jeg meldte meg opp i mye mer enn det de fleste andre gjør når de studerer fullt. Barn, hus, foreldremøter. Mental Helse. Rådet for psykisk helse. Skrive bok? Eksamen. Tidsskrift for psykisk helsearbeid.

Jeg ble litt sliten.

Jeg er litt sliten.

Heldigvis har jeg skjønt det denne gangen, satt foten ned på bremsene. Dels glad for innsikt som gir meg mulighet til å stanse før jeg møter den halvtrendy murveggen. Dels skuffet over meg selv, at jeg ikke fikk til å sjonglere alt sammen og ende opp med stående ovasjoner i alt.

Men det skal gå bra.

Det gjør alltid det.

Noen ganger må jeg bare ut for å justere kursen litt.

Og det som er så godt da, etter jeg har skrevet et eller annet selvutleverende som dette og nærmest ubevisst venter på andres negative dom og deres fordømmelse, så svarer bare de andre at de skjønner det, at det jeg gjør er bra nok i massevis og at det er lov til å slappe litt av.
Godt er det også å merke det selv. Det er ikke noe svakhetstegn å roe ned når ting går så fort at det er vanskelig å henge med, og man bare ender opp med å bli så sliten at man nesten blir syk av det.

Det er ikke pysete, det er faktisk ganske lurt.

Etterpå skal jeg på tur.

God helg

I dag fikk jeg denne på mail. Sammen med teksten lå en oppfordring om å spre dette budskapet - og det gjør jeg mer enn gjerne. Teksten er forfattet av Anne Grethe Klunderud - leder for Mental Helse Norge.

En underskriftskampanje settes i gang førstkommende mandag. Klikk deg inn på organisasjonens hjemmeside, last ned, print ut, skriv under og send inn.

Frist for innsendelse av ark med underskrifter er 22. august. Dokumentene sendes til Mental Helse Norge, postboks 298, sentrum, 3701 Skien

Underskriftskampanjen tjuvstartes på fredag utenfor Stortinget i forbindelse med Rebabilitering/habiliterings-aksjonen. Anne Grethe K vil være tilstedet der.

Livet går opp og ned for alle.

En av tre personer vil en eller flere ganger i livet oppleve psykiske helseproblemer. Det er mange flere som rammes av dette enn av kreft. Faktisk er det så mange som rammes av dette, at det er fristende å si at det er normalt å slite psykisk en eller annen gang i livet. De fleste kjenner en eller flere som har slike utfordringer i livet sitt. Så hvor den tanken kommer fra, at de som sliter psykisk på en eller annen måte er annerledes, det forstår jeg rett og slett ikke.

Fortsatt er det mange myter knyttet til psykiske problemer og lidelser. Og den mest hardnakkete er nok at det skyldes en svakhet hos den enkelte når man rammes. Noen snakker om en genetisk svakhet, andre snakker om sosial arv og manglende styrke til å håndtere kriser. Uansett er det slik at det er en feil eller mangel hos den enkelte som gjør at man begår den ”feilen” å bli rammet av dette. Kan vi ikke slå det fast en gang for alle: dette kan ramme alle. Heldigvis vil de fleste av oss som rammes av disse helseproblemene finne måter å leve med det. De fleste kommer seg. Noen vil trenge mye hjelp for å få et liv med gode og meningsfylte fellesskap, de aller fleste kommer langt med litt profesjonell hjelp og støtte fra dem rundt.

Mental Helse kjemper ikke bare for dem som har psykiske problemer og deres pårørende. Vi kjemper like mye for at samfunnet skal få en form og et innhold, slik at det ikke blir mer av disse problemene. Vi kjemper like mye for at ”normalene” i dette landet skal samsvare med de menneskene som bor her.

Landsstyret har gitt sentralstyret et oppdrag. Oppdraget er å lansere en underskriftskampanje, for å sikre en helsetjeneste som skal kunne ivareta også den psykiske helsa til det norske folk. En underskriftkampanje for å kreve fortsatt øremerking av midler til psykisk helse i statlige og kommunale budsjetter. For pengene salderes bort, til og med i en opptrappingsperiode skjæres det ned på budsjettene til de psykiske helsetilbudene. Selv om dette med rette kan kalles et folkehelsetilbud. Nei dere, nå må det mobiliseres!

La oss starte en folkebevegelse. En folkebevegelse for et samfunn som er varmt nok og sterkt nok til å ivareta alle. Klarer vi å skape et samfunn som er godt nok til å ivareta dem som sliter mest, ja da har vi et samfunn som er godt for oss alle sammen. Alle har en mental helse. Er det ikke slik at det er dem som tror de ikke har det, som virkelig har et problem?

Anne Grethe Klunderud

landsleder

Fagforum for psykisk helsearbeid
inviterer til seminar

(Dette blogginnlegget er en kopi av invitasjonen til Fagforumet. Dersom du allerede engasjerer deg innen dette feltet, har du kanskje fått den på mail allerede? Hvis ikke: sett av tid til å lese, skru på tankekvern, sett av tidspunkt og møt opp 10.juni!)

Fagforum for psykisk helsearbeid består av tidsskriftets redaksjonsutvalg som i samarbeid med Universitetsforlaget og andre organisasjoner og utvalg arrangerer faglige treff over tema som er sentrale i psykisk helsearbeid.
– vi bærer psykisk helsearbeid videre
I 2008 er det ti år siden videreutdanning i psykisk helsearbeid startet opp. Opptrappingsplanen for psykisk helse er inne i sitt siste år, og Tidsskrift for psykisk helsearbeid er i sin femte årgang. Det er god grunn til å stoppe opp, og se både fram og tilbake.

Tidsskrift for psykisk helsearbeid (TPH) vier nr. 2, 2008 til ettertanke og framtidsvisjoner i psykisk helsefeltet, og ønsker samtidig velkommen til seminaret «Vi bærer psykisk helsearbeid videre».

Seminaret finner sted tirsdag 10. juni 2008 kl. 9 – 16 i Håndverkeren kurs- og konferansesenter,
Rosenkrantzgt. 7, Oslo. Kr. 200,- betales direkte i døren.

Redaksjonen i TPH har utarbeidet syv visjoner og utfordringer for psykisk helsearbeid framover:

• Stopp individualiseringen i forståelser og kunnskapsgrunnlag. Psykisk helsearbeid er politisk
virksomhet! Familie, venner, hjem, skole, arbeid og trygg økonomi er avgjørende for god psykisk
helse.

• Sykdomsmodellen må forlates som det dominerende paradigmet i feltet. Hold fokus på mestring av
hverdagsliv, på ressurser og kompetanse - ikke avvik, symptomer og diagnoser.

• Lytt til folks erfaringer og tro på det de sier. Etikk og dialog må komme først. Hjelpen må forankres i
folks egne erfaringer av hva som er til best hjelp.

• Folk må få hjelp når de selv mener de trenger det. Hjelpen må være frivillig og tjenestetilbudet må
være mangfoldig slik at folk får reelle valgmuligheter.

• Ulike levemåter og annerledestenkende/følende må anerkjennes som menneskelige. Stigmatisering
og sosial eksklusjon må påtales og stoppes. Menneskerettighetene må fokuseres og overholdes.

• Hold fokus på personlig og faglig kompetanse, ikke bestemte profesjoner. Den profesjonsbaserte
makten må identifiseres og reduseres. Ansett flere mennesker med brukererfaring som sin viktigste
kompetanse.

• Unngå fragmentering og manglende sammenheng i tjenestene. Etabler ett tjenestenivå med en
ledelse – forankret lokalt.

Visjonene blir diskutert i TPH nr. 2, 2008, og vi har invitert artikkelforfattere og andre til å legge frem sine visjoner under seminaret.

Blant disse er:

*Professor Jan Kåre Hummelvoll, Høgskolen i Hedmark
*Politisk rådgiver Audun Pedersen, Bergen kommune
*Førstelektor Gry Bruland Vråle, Høgskolen i Buskerud
*Hege Orefellen – menneskerettighetsutvalget, LPP
*Generalsekretær Mette Kammen, Mental Helse Norge
*Førsteamanuensis Bengt Karlsson, Høgskolen i Buskerud
*Generalsekretær Sunniva Ørstavik, Rådet for psykisk helse.

Fagforum for psykisk helsearbeid består av tidsskriftets redaksjonsutvalg som i samarbeid med Universitetsforlaget og andre

organisasjoner og utvalg arrangerer faglige treff over tema som er sentrale i psykisk helsearbeid.

Dette blogginnlegget er en kopi av invitasjonen til Fagforumet.

For en stund tilbake skrev jeg en post om spiseproblemer. På grunn av denne posten, får jeg ofte en del treff på siden min fra folk som har søkt etter emner relatert til spiseproblemer av en eller annen grad. Nå er det påskeferie, og treffene øker i omfang. Det er ikke så rart.

De siste dagene er det blitt søkt etter tips for hvordan man kan snike seg unna maten, lure folk til å tro at man har spist, hvordan man kan rense kroppen. Det er blitt søkt etter pro-ana og thinspiration.

I posten jeg skrev for en stund siden, kommenterte Marion:

(…)Det er viktig at du har skrevet denne posten. I beste fall havner de hos deg, de som søker på pro-ana, og kanskje de har fått høre den samme myten om at slik skal du være resten av livet. I så fall er det ikke så rart at de føler et behov for å legitimere det som da blir lett å forveksle med livsstil(…)

Jeg er faktisk enig, for min post inneholdt ikke tips om hva man kan gjøre for å snike seg unna maten, men at det går an å ha problemer med dette en tid - og så bli bra igjen. Slik var det i alle fall for meg.

Høytid=høysesong.

Jeg husker en tid hvor livet føltes enda mer trøblete når det var ferie. For skoleferie, som jul, påske og andre høytider, de er så voldsomt koblet til større matinntak enn det som er vanlig ellers i året. Jul er synonymt med ribbe eller pinnekjøtt eller hva folk måtte ønske (det er visstnok overraskende mange som spiser pizza på julaften…) og påske er lam. I tillegg kommer alt godteri, og den rådende stemningen av nå skal vi jammen kose oss med litt ekstra, og det er ikke så lett å forholde seg til dagene når familien samles med det store fokuset på mat.

For det første er det lettere å skjule at man ikke spiser når man er alene. Logisk nok. Og, ferie byr på forviklinger i så måte, borte er hverdagens stress - foreldre, kjærester, alle har større oversikt.

For det andre forventes det, om enn i det stille, at ferien skal være smooth og smertefri, og det er så lett å føle at man ødelegger for alle de andre siden man selv sitter og blir helt gal i hodet og rastløs i kroppen av all maten.

Jeg husker en tid da jeg ville spise mer, men ikke klarte det. Det gjorde for vondt. Ikke rent sjelelig, men kroppslig. Det var fysisk svært ubehagelig. Dersom jeg spiste mat, måtte jeg ut, jeg måtte løpe, jeg måtte forbrenne, bli kvitt, rense.

så mye

tid brukt

tanker tenkt

tårer grått

Det føles ikke forgjeves. Det gjør ikke det. Jeg har et annet liv nå. Jeg har en kropp som er min, som jeg bor i, som er en del av meg. Hodet er en del av kroppen, hodet svever ikke lenger over kroppen min som en isolert del. Slik føltes det før. Da var hodet mitt meg, mens kroppen var et hatobjekt.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med denne teksten, jeg vet ikke hvor mål er. For jeg vet hvordan de har det, de som søker etter kvitte seg med mat+påske, og jeg vet samtidig at det kan gå fint. Kroppen venner seg til lite mat, men den venner seg også til å tåle mer.

Apropos det å tåle. For meg handler spiseproblemer om å tåle. Smerte. Sorg. Ensomhet. Stillhet. Samfunnet vårt trenger nye idealer, og vi (husk, det er vi, ikke husene og institusjonene/organisasjonene, som er samfunnet!) trenger dem nå. For selv om jeg ikke helt kjøper forklaringen om at spiseproblemer oppstår fordi folk vil likne på supermodeller, så tror jeg faktisk at vi hadde blitt kvitt en del av problemene dersom det var mye lettere

å bare få

være

den man

er

- og at det var greit.

Jeg hadde nettopp gått på toget. Det var fortsatt noen minutter til toget skulle gå, jeg kikket ut av togvinduet. Det var ikke helt rent. På perrongen var det et lite glassbur, en slags varmestue som muliggjør togventing i ly for vær og vind. Heller ikke der var glasset helt rent, og noen hadde skrevet i skitten. Det var ikke så lett å se det med en gang, for det var utydelig skrevet og høyt oppe, men hvis jeg så ordentlig etter kunne jeg se det - og det stod

Jeg trenger noen virkelige helter

Kanskje var det bare inne i mitt hode, men jeg syntes i alle fall det var en setning som hadde trykk på ordet virkelige. En som later som om han er en helt, er ikke nødvendigvis en virkelig helt. Man blir ikke helt av å snakke om at vi ikke lenger skal diskriminere og stigmatisere marginaliserte grupper. Man blir ikke helt av å snakke om inkludering, men av å inkludere.

Finnes det en virkelig psykiaterhelt der ute?

Gjør det? Finnes det en virkelig psykiaterhelt, som tør å snakke profesjonenes etablerte sannheter midt i mot, snu dem opp ned og virkelig endre sin kliniske praksis? Finnes det en som er lei av å snakke om samhandling, om at tjenester må henge sammen, om at diagnoser ikke beskriver hele mennesket og at det er urimelig og uforsvarlig å la folk vente i månedsvis på behandling?

For, altså: Det er jo ikke lenger slik at det er kontroversielt å hevde at tvang er en behandlingsmåte som bør unngås, det er ikke lenger over streken å si at brukere selv er større eksperter på sine egne liv enn det fagfolk er, og ja – det gjelder også psykiaterne.

Men, så er det dette da, med å mene det, ville det, men å gjøre det? For uansett hvor mye vi enn snakker om at tvangsbruk er traumatiserende og at rigiditeten i tjenestene må løses opp, så vil ikke dette endre seg før vi har fagfolk som våger å utfordre dagens system - også i de kliniske møtene med brukeren.

Virkelige helter lytter for å skaffe seg innsikt

I oktober 2007 arrangerte Tidsskrift for psykisk helsearbeid, i samarbeid med Høgskolen i Buskerud, et dagsseminar med professor Jaakko Seikkula fra Universitetet i Jyväskylä i Finland.

Seikkula og hans kolleger har oppnådd gode resultater i behandling av mennesker i psykotiske kriser. Med sine arbeidsmetoder har de snudd såkalte sannheter på hodet. Han fortalte at det er helt vesentlig at behandlerne ikke møtes for å diskutere den enkelte brukers situasjon, uten at brukeren selv er tilstede. Planlegging av fremdrift, samarbeidsmøter og kartlegging av status gjøres i samråd med brukeren. En dame i salen spurte om det ikke ble rotete og kaotisk for behandlerteamet, siden de dermed ikke kan planlegge hvordan de skal gripe situasjonen fatt, slik at de har en plan før de møter brukeren. Til det svarte Seikkula at han i mye større grad hadde opplevd følelsen av kaos og utilstrekkelighet de gangene han hadde forsøkt å systematisere situasjonen uten at brukeren selv hadde vært tilstede. For hvordan kan man egentlig få et menneske til å passe inn i en mal, et fast oppsett av Do’s and Don’ts, dersom man ikke egentlig vet hva som er av betydning for den enkelte?

Han fortalte om viktigheten av at behandlerne følger med på det som blir sagt. Et øyeblikk, sa Seikkula, varer kanskje i tre sekunder. På de tre sekundene kan det hende at brukeren sier noe viktig, noe avgjørende, og da må behandlerne være våkne, de må følge med.

Dette kan virke selvsagt, men dét er det ikke. Det er ikke så lett å følge med i øyeblikket. Det er ikke så enkelt å være åpen for å ta noe av den andre innover seg, virkelig lytte til det som blir sagt, og deretter bruke det slik at utspillet justerer den videre samtalen. For det er jo slik, at dersom behandlere virkelig skal ta hensyn til det brukerne sier, i øyeblikket, så kan ikke malen for samtalen og behandlernes virkemidler være fastlagt før møtet med brukeren.

Tenk deg en helt vanlig samtale. Hvordan oppfører vi oss? Mange vil nok nikke gjenkjennende til at en samtale med et annet menneske omtrent forløper slik at man selv, mens den andre snakker, allerede sitter og forbereder seg på hva man selv skal si, etter den andre har sagt sitt. Dette er å være fraværende i øyeblikket, man følger ikke med. På samme måte kan vi daglig se debatter på TV hvor debattantene benytter tilsvarende strategi, om enn ubevisst: mens én snakker sitter de andre og forbereder sitt neste utspill. Slik går de fordi hverandre i diskusjonen. På samme måte går behandlere som ikke hører etter, glipp av hva brukerne eller de pårørende egentlig sier.

Seikkula fortalte om en mann. I psykotisk tilstand hadde mannen vært voldelig mot moren sin og deretter rasert leiligheten. Behandlerne som snakket med ham etterpå, klarte ikke å gripe fatt i det mannen sa, og da mannen selv satt og reflekterte over det han hadde gjort, at det var feil, at det ikke var bra å slå, men at det bare skjedde, det var som om noe utenfra og utenfor tok over og han mistet kontrollen, så presterte behandlerne å spørre mannen om noe helt annet, om noe rent praktisk. De mistet øyeblikket hvor mannen selv satt i refleksjon over sin atferd, hvor han åpnet opp vinduet inn til sin verden, sin psykose, fordi de var fokuserte på å komme videre på listen over spørsmål de hadde satt opp før de møtte mannen. De visste nok ikke at de ikke ville få flere sjanser. Mannen lukket vinduet – han snakket aldri om psykosen på denne måten igjen.

Kom dere på banen. Nå.

Det er på tide at de virkelige psykiaterheltene kommer på banen. Dere må komme dere ut av kontorene, dere må rope ut at dette dreier seg om kultur, dette dreier seg om holdninger og at det i aller høyeste grad dreier seg om menneskesyn. For dét gjør det: dette dreier seg om noe annet enn øremerkede midler og om å pøse milliarder inn i en del av helsetjenesten. Det handler om så mye mer enn sengeplasser, polikliniske behandlingstimer, refusjonsordninger, timeavtaler, ventelister, garantier og lovendringer. Det er ikke nok at brukerorganisasjoner, paraplyorganisasjoner og engasjerte innen psykisk helsearbeid-fløyen gjentar dette.

Det hjelper ikke at det holdes konferanser og seminarer hvor påmeldingslistene viser at det kun er ”meningheten” som har meldt seg på. Ofte er det slik at psykiatere melder seg på konferansene for spesialisthelsetjenesten, mens kommunalt ansatte i større grad er deltakere på arrangementer som fokuserer på lokalt psykisk helsearbeid. Dermed blir de grunnleggende antakelsene sjelden virkelig utfordret.

De eventuelle psykiaterheltene må i mye større grad enn nå forsøke å påvirke sine kolleger, de som fortsatt sitter der og hegner om sin egen subkultur og sine arketyper, de som sitter og tester, diagnostiserer, medisinerer og ikke hører på hva brukerne sier. Psykiaterheltene må vise seg som eksempler på at det går an å gi fra seg deler av profesjonalitetsmakten, slik at den kan omfordeles og vi kan få se Empowerment i praksis. Prosjektrapporten Brukermedvirkning i psykiatrien (Andvig 2005:7 understreker betydningen av at Empowerment ikke handler om at fagfolk gir svake grupper hjelp til selvhjelp:

”Vi hadde i starten av prosjektet en ide om at vi kunne mye om brukermedvirkning, vi hadde jo lest ”alt” om det i bøkene. Men når det kom til praktisk handling, gjorde vi slik vi alltid hadde gjort. Også på området brukermedvirkning viste vi oss som bedreviterne som skulle fortelle de ”uvitende” brukerne hvordan brukermedvirkning skulle foregå (…)

Vi erfarte imidlertid at det var vi som profesjonelle hjelpere som trengte hjelp til å oppdage at det var vi som måtte endre oss mest, hvis vi skulle få dette til. Vi forsto at det var vi som fagfolk som var den viktigste barrieren til at brukerne kunne bli mer aktive og vinne mer kontroll over sin livssituasjon.”

Det stod jo bare skrevet i støv

Noen dager senere tok jeg toget tilbake. Jeg ble stående en stund på perrongen, kikket bort på glassburet og så etter jeg trenger noen virkelige helter-setningen. Den var vekk. Ikke så rart, kanskje, det var gått noen dager, nå var glasset vasket og setningen var vekk – den stod jo bare skrevet i støv. Jeg lurte på hva som hadde skjedd med den som skrev det, fant du noen? Vet noen at du ønsker deg og at du trenger noen virkelige helter? Leter du fortsatt?

Opptrappingsplanen er gått over i sin sluttfase. Fra 1. januar 2009 er ti år med opptrapping av psykisk helsefeltet over. Hva med alle de gode intensjonene? Hva med alle de flere hundre prosjektene som har pekt på hva som virkelig bidrar til mestring, bedring, økt livskvalitet og håp? I løpet av de siste ti årene er det blitt skrevet tusenvis av sider om brukermedvirkning, brukerperspektiv og bemyndiggjøring.

Skal vi bruke av den kunnskapen, eller er også rapportene og all den nyervervede kunnskapen skrift i støv? Vi vet jo hva som virker. Nå spørs det bare om behandlingsmiljøene våger seg på endringer i praksis.

Kan hende er det fordi det er så tidlig vår. Eller, at det nesten ikke har vært vinter  i det hele tatt.

Jeg vet ikke, men det kan godt hende at det er derfor, for jeg har alltid vært litt følsom for våren, det er et eller annet med den som gjør at alt blir så hjerteskjærende på en fin og rå måte samtidig. I alle fall har jeg de siste dagene hatt et veldig opp-ned-opp-ned-type-humør.
Jeg husker jeg pleide å hate våren. For, da kom alt så sterkt. Farger, andres latter, hele tiden en bunsj med bekreftelser på at livet mitt ikke var slik andres liv tydeligvis var, og den konstante følelsen av manglende ro og av Sylvia Plath festet seg. Nå er det ikke slik, lenger. Heldigvis, for det var veldig slitsomt. Men jeg har fortsatt litt mer labilitet i meg når snøen blir borte og alt liksom kommer frem igjen på nytt, og derfor er jeg så glad for ting som dette:

I høst kommer hyllestplaten til Saint Thomas hvor artister som Sivert Høyem, Ane Brun og Ravi bidrar med egne versjoner av gamle Saint Thomas-låter. Det var Rådet for psykisk helse som tok kontakt med plateselskapet Racing Junior for et framtidig samarbeid. Resultatet ble opprettelsen av Saint Thomas minnefond.

Hele artikkelen kan leses her. 

Og her kan du høre et klipp av mannen vi ikke lenger har. Jeg synes han var fin, jeg.

For det hele handler, tenker jeg, om kunnskap og om forståelse. For, jeg tenker at jeg selv hadde hatt det mye mindre trøblete dersom kunnskapsnivået om ulike plager hadde vært større i befolkningen. For, med kunnskap kommer gjerne innsikt, og innsikten rommer gjerne en forståelse for hvorfor andre mennesker er som de er, reagerer som de gjør.

Og jeg tror det er lettere å slappe av, lettere å puste, dersom man slipper å være så veldig bekymret for hvordan andre vil se på deg, kanskje se ned på deg, hvis såkalt svakhet avsløres.
Kan vi ikke bare være mennesker, liksom.

Mandag og tirsdag i neste uke skal jeg delta på rådslag. De som vil vite hva dét er, kan klikke her. Mandag, det er ikke lenge til. Og her sitter jeg, rådvill fredagen før rådslaget skal avholdes. Temaet er psykisk helse.

Jeg skjønner ikke hvordan så mange andre foredragsholdere klarer å være så selvsikre. Er de det? Eller ser det bare slik ut? Jeg tenker ikke på selve fremføringen, jeg kan også se ganske så selvsikker ut, det virker noen ganger som om jeg koser meg når jeg står foran folk, snakker, mener, synser, forteller, foredrar.

Jeg tenker mer på innholdet. Tror de andre på det de sier? Tror de på at det er mulig å gjennomføre de tiltakene de snakker om, oppnå målene de setter - med de virkemidlene som er? Jeg vet at jeg fort kan befinne meg på en talerstol, mens jeg snakker om at ventetidene må ned, samtidig som behandlingen som gis blir kvalitativt bedre - og at det utvikles bedre forebyggingsrutiner. Samtidig vil jeg at samhandlingen skal bli bedre, at det skal være lokalnære tjenester, slik at folk får den hjelpen de trenger, når de trenger den, der de bor.

Jeg vet ikke helt. Hele økonomistudiet  kompliserer hverdagen til en miniaktivist som meg.

Kanskje jeg må si noe om nettopp dét? At organisasjonenes visjoner og myndighetens luftslott, ikke holder? Med de virkemidlene vi har, vel og merke. Alt kan sikkert løses. Men da må vi ha så mange flere, ja nettopp, virkemidler, og hvor tar vi dem fra, hvordan begynner midlene å virke, å - jeg blir nesten smårar, for jeg tenker bare at desto mer jeg lærer av det ene og det andre, desto vanskeligere blir det å tro på det jeg sier.

Jeg ser ikke deg, du som kommer inn her for å lese. Jeg har noen faste lesere som kommer innom ganske så ofte, men mange havner også på min side etter å ha søkt i google, kvasir eller en annen søkemotortjeneste.

Hvis jeg deler inn i klassiske livet, døden og kjærligheten - kategorier, sånn for enkelhets skyld, og i tillegg legger til kategorien bloggen, for de spesielt interesserte: her er en kort-kort oppsummering av denne bloggens viktigste budskap.

Det er ikke så lett å se, egentlig, men det ligger en del lenker i dette innlegget. Der er skriften litt fetere (men forskjellen er ikke stor..hm, noen som vet hvordan dette endres?) og musepekeren blir til en pekefinger.

Livet og døden.

Livet er stort. Livet er smått. Livet kan være både rart og trist. Noen lever lykkelige liv, andre gjør ikke det. Likefullt er hver dag en del av livet. Dere husker kanskje en reklamefilm for en stund siden. Stig Johansons ord på skjermen:

 Alla dessa dagar som kom och gick, inte visste jag at de var livet.

Jeg husker ikke hva denne reklamefilmen skulle reklamere for, men budskapet til Johanson, det husker jeg. Alle disse dagene hvor jeg stresser med eksamen, artikler, barn, hus, løping fra det ene til det andre - det er livet. Jeg må ikke glemme det. Livet er ikke noe som skjer, etter man er ferdig med det man skal gjøre.

Mange kommer hit fordi de søker etter ord som har med døden å gjøre. Det kan virke som om flere som kommer hit, er mennesker som fortsatt lever, mens noen av deres kjære er gått bort.

Mange som søker på google og havner her, har et liv som ikke er så lett. Søkeord som går igjen er

Selvmord

Livet etter selvmord

Etterlatte+selvmord

Sliter psykisk

Homofili+selvmord

- og mange flere av samme type. I det siste har det også havnet folk her, som har søkt etter Pro-Ana (de som ikke kjenner til hva det er, kan trykke her). Da tenker jeg at jeg er glad de heller kommer hit, enn til en side som forteller dem at de er flinke hvis de ikke spiser.

Ingens liv er utelukkende enkelt. Og man kan si så mange ganger man bare vil, at det er ganske greit å leve livet i Norge, kontra nesten alle andre land i hele verden. Men, det betyr ikke at folk ikke kan ha det vondt inni seg i Norge. Mange har det, svært mange vil slite i løpet av livet. Allikevel kan det virke som om vi er livredde for å snakke om det.

I alle fall hvis det angår oss selv.

Vet dere, jeg er faktisk veldig glad for at de som søker kommer hit. Like etter jeg hadde lagt inn et innlegg om Mental Helses nye nettsted hvor man anonymt kan skrive om det som plager en, og så får svar, gjorde at noen som på google søkte etter “trenger å snakke om psykisk lidelse” havnet hos meg. Lenken jeg la ut til Sidetmedord ble klikket på en del ganger.

Et annet innlegg som genererte treff, var et jeg la inn om en radiodokumentar på NRK om incest. Flest mulig bør høre på den, for det gir de av oss som ikke selv har opplevd dette, mer reflekterte tanker omkring noe av det mest tabubelagte i vårt samfunn. Psykisk helse er tabu. Men incest er det svarteste av det svarte, det tør vi ikke snakke nok om. Stillheten vår kan være ødeleggende, tror jeg.

I høyremargen på denne siden kan du finne en oversikt over kategorier. Innelegg om psykisk helse står oppført under “helse”. Nærliggende, ikke sant

Kjærligheten.

Min store kjærlighet er min familie. Jeg beskriver dem som samboeren (Supermann), åtteåringen og treåringen. Ja, nå har toåringen blitt tre, derav “navneskiftet”. De er det viktigste av det viktige for meg. For de som har lest her en stund, samboeren kom seg fint igjennom det Iskwew kalte Sivilisasjonens endeholdeplass, også kjent som Nye Sandvika Storsenter. I anledning toåring som over natten ble transformert til en treåring, måtte lekekjøkken handles inn. Han bestod med glans, både selve handleturen og den påfølgende monteringen. Ja - det kom flatpakket.

En annen av mitt livs store kjærligheter, er bøker. Jeg elsker bøker. Jeg elsker å lese. Den boken som gjør at flest mennesker havner på siden min, etter å ha søkt, er Rohinton Mistrys fan-tas-tisk-e bok Balansekunst (A fine balance). Har du ikke lest den, gjør det. Jeg er nesten sikker på at du vil tenke at det var en lur ting å gjøre. Jeg skrev om boken her. Hvis jeg noen gang skulle bli berømt, og folk skulle være interessert i høre om boken som forandret mitt liv, så ville jeg svart Balansekunst.

Nå leser jeg Fyrsten av Machiavelli. Jeg har hatt den liggende ved sengekanten en stund, men startet først skikkelig i går. O fryd. Ikke rart den er berømt.

Det er så mange andre gode også. Jeg må visst lage en liste en dag.

Åtteåringen er forresten en lese-racer. Men, han sliter litt med å få historiene han lagrer inne i hodet, til å komme fra hjernen, ned gjennom armen og deretter ned på papiret. Det skal vi øve litt på, for det er noe kjærlighetsaktig over det å skrive, formidle noe, tømme hodet. Å skrive handler om å dele. Mine tanker inne i mitt hode betyr ikke så mye, dersom jeg ikke kan få en mulighet til å videreformidle.

Og da er vi med ett inne på min siste oppsummeringskategori. Og det var før jeg koblet kjærlighet til valpolicella, parmesan, tomater som smaker sol, friske og kalde høstmorgener og kvelder, Toscana og god kaffe. Dét dreier seg også om kjærlighet for meg.

Bloggen.  

 - Så rar hun er, vil kanskje noen tenke.

- Elsker hun kaffe? Kan man ha et lidenskapelig forhold til kaffe?

Selvsagt kan man det. Jeg tenker man kan ha et fullstendig eller tilnærmet lidenskapelig forhold til alt. Selv er jeg gjennomført emosjonell. Og, jeg liker å gå med fane.

- Å, hun er en av de som bråker om alt, vil kanskje noen konstatere.

Min kontra===> Ja.

Bloggen er blitt mitt fristed til samfunnskritikken. Å kritisere for å bedre, det er dét jeg er opptatt av.

Vi snakker ofte, både i dagligtale og i media, om samfunnets svake grupper. En urettferdig merkelapp, for i denne merkelappen inkluderes jo ofte bare elementer som de såkalt sterke har mer av enn de såkalt svake. Det dreier seg om god økonomi, utdanning, jobb, en god helse. Mennesker med mye penger, høy utdannelse, en fancysmancy jobb og god helse ses på som ressurssterke. Er du sosialklient med bare ungdomsskole, rusproblem og bor på gata, så kan vi gå rett forbi deg, ikke snakke med deg, ikke bry oss om deg, ikke tenke på deg selv om det snart er desember og kaldt og du kanskje må bo ute. Whatever, ikke vårt problem, klar deg selv, jeg skal hjem til lammesteken.

 Mange er jo sånn. Og, vi må våkne opp her, altså. Det går ikke an. Jeg har skrevet flere innlegg om dette også. Jeg er ikke noen Mor Teresa. Jeg ser ikke på narkomane som hellige kyr som skal vernes mot alt, som det ikke skal stilles krav til. Krav er sunt, det. Krav vitner om respekt.

Bloggen er et sted hvor jeg kan skrike ut om det som opprører meg. Det er et forum for engasjement. For, under kjærlighet skrev jeg om formidling. Blogg dreier seg om formidling. Kan man formidle engasjement, så kan det rett og slett være slik at man er så heldig at andre også påvirkes, slik at de ønsker å endre på det som er urett. Engasjementet i sofakroken, det funker ikke så bra det, for da bor det bare inne i ditt hode.

Det må ut. 

I dag leste jeg raskt gjennom en artikkel i Natt og Dag (gratisavis). Artikkelen handlet om pro-ana og hvordan internett florerer av blogger, hjemmesider etc. med pro-ana-innhold.

Jeg legger ikke inn lenker til slike nettsteder fra min blogg, men dette sier wiki:

Pro-ana refers to the promotion or support of anorexia nervosa as a lifestyle choice rather than an eating disorder.

Pro-ana is a loosely descriptive term rather than an organized social movement, and emcompass a wide range of views. Many pro-ana organizations state that they do not promote anorexia and acknowledge that anorexia is a real medical disorder, and that they exist mainly to give anorexics a place to turn to discuss their illness in a non-judgmental environment: some promote recovery while still supporting their peers to defer or refuse medical or psychological treatment. Others go further, disputing the prevailing psychological and medical consensus that treats anorexia nervosa as a mental illness rather than a “lifestyle choice” that should be respected by doctors and family.

Jeg vet ikke så mye om disse pro-ana-nettstedene. To ganger har jeg vært inne på slike sider, og da bare for å se hva dette pro-ana-fenomenet dreier seg om. Om de sidene jeg var inne på, kan kategoriseres som ille, eller ikke fullt så ille, det vet jeg dermed ikke. Men, jeg synes det jeg fant var ganske så tragisk, og jeg fikk brått minner om ting som ligger et stykke tilbake i tid. Det er sånn med meg, som det er med mange andre, tror jeg. Det er lettere å snakke om det som har vært, enn det som er. Før hadde jeg et spiseproblem. Nå har jeg det ikke.

Men, før jeg sier noe om det, la oss gå litt tilbake til pro-ana. Flere av de som skriver innlegg på slike sider, og de som kommenterer dem, sier at dette ikke dreier seg om sykdom. Egentlig. Mange skjønner at denne livsstilen kanskje ikke passer for alle, at det ikke nødvendigvis er den sunneste måten å slanke seg på, men at det er en metode dersom man ønsker å se resulatatene raskt. Kritikken nettstedene er blitt utsatt for, avfeies med at nettstedene er nyttige for de som har denne typen livsstil (problematikk, vil jeg si.. ), og at det er givende å kunne snakke med andre som vet hvordan det er å ha det slik.

Jeg er ikke enig i beskrivelsen av at dette har en nytteverdi. Nettsider som gir tips og triks om hvordan man kan komme enda lenger ned i vekt, tips som gjør folk enda sykere enn de allerede er, de har ingen nytteverdi. For, våkne opp. Dette er ikke selvhjelpsgrupper, det er fokus på metoder som gjør deg enda tynnere, oppmuntring og motivasjon til å la være å spise i morgen også.

For meg er det ikke noe hjelp i dette, for meg blir dette destruktivt.

Men. Er det jeg som ikke forstår her? For jeg innser at jeg måler destruktiviteten opp mot det jeg ser på som målet - den fremtidige ønsketilstanden: å leve med et sunt forhold til mat. Og da er pro-ana feil. Men, flere av de som skriver på slike steder, hevder jo at de ikke ønsker dette forholdet til mat som av andre (meg inklusive) defineres som sunt. Flere sier at dette ikke dreier seg om anorexia, men at pro-ana er en livsstil - heller et symptom enn en sykdom.

Og: det er ikke lett, egentlig. For jeg innbiller meg at flere av de tankene som deles på slike nettsteder, er tanker som ville ha blitt tenkt uansett, men som der faktisk sies høyt. Kan hende er dette bare en av de grunnleggende antakelsene vi fyller hodene våre med, men jeg innbiller meg at mange som har et stort problem med mat, ofte ikke deler følelsene, tankene og rotet i hodet med noen. I alle fall ikke med mange. De senere årene har det vært stort fokus på de lavmælte jentene (og guttene, jeg vet, men jentene har vært i fokus akkurat innen dette temaet) med de store sorgene. Jentene som ikke vekker noen som helst oppmerksomhet, fordi de ikke bråker, fordi de ikke sier noe, fordi de nesten er usynlige.

Jeg vet ikke om det stemmer, men det hevdes jo at mange av de som har spiseproblemer, særlig anorexia, er flinke elever, flinke døtre (og sønner, jeg vet), i det hele tatt smarte. En smart 16 år gammel jente, kan veldig lett lure den 46 år gamle psykologen. Men hvor smart er det, egentlig? Det er, så brutalt det enn kan lyde, intelligens benyttet på en veldig dårlig måte.

Min påstand # 1 : idéen om at anoreksia ofte rammer jenter som ses på som smarte, sterke og intelligente er ødeleggende.

Min påstand #2: samfunnet som i stadig økende grad oppfatter normalt dvaske kropper som svakhet, mens det å være tynn karakteriseres som styrke og selvdisiplin, er ødeleggende.

Og nei. Jeg mener ikke at anorektiske jenter er dumme. Og nei nummer to. Jeg mener ikke at fedme er sunt.

Men. Jeg tror faktisk at tanken om at anoreksia rammer de (som av samfunnet ofte defineres som) vellykkede, bidrar til en forsterking av anorektikernes følelse av styrke, kontroll, disiplin. Jovisst tøyer de samfunnets ideal, men det er fortsatt samfunnets idealnormer de følger - om enn i en ekstremvariant.

For meg er dette historie. Og, som tidligere nevnt: da er det lettere å si noe om det. For, jeg sitter ikke og synser uten grunnlag i det hele tatt nå, synsingen min om pro-ana kontra anoreksia er i alle fall kvalifisert synsing.

Jeg husker en tid hvor jeg hadde en kaloribok.

I boken stod det hva 20, 50, 100 etc. gram av ulike matvarer inneholder av kalorier. At kalorier er det samme som energi, og at kroppen faktisk trenger denne energien, det var ikke i mine tanker. Kalorier ble assosiert med noe negativt, et tall som måtte holdes så lavt som mulig. Mat inneholder kalorier ==>kalorier er farlig==>mat er farlig.

Jeg brukte denne boken. Men jeg festet hvit tape rundt hele, slik at ingen kunne se hvilken bok det var, siden dette var en bok i lommeformat (=praktisk), hadde jeg den ofte i veska, og jeg skjønte på sett og vis at denne tellingen ikke var sunn, at den kan hende ville bli sett ned på. Tellingen var min, jeg ville ikke vise den frem.

Jeg ville heller ikke vise frem hvor desperat jeg kunne føle meg, som en fange i min egen kropp, hver gang jeg hadde spist. Jeg kan ikke beskrive det som noe annet enn en ufattelig rastløs og ekkelt kriblende følelse. Det var som om jeg måtte rømme, jeg måtte løpe, jeg måtte vekk. Fra meg. Og etter en stund med slike følelser, så blir man jo på sett og vis borte.

Det tok en stund før denne følelsen av desperasjon nådde meg. Det var ikke slik i starten. Jeg husker at det sluttet å rumle i magen, jeg husker at jeg ble veldig mett av fryktelig lite mat, jeg husker jeg stod over do og kastet opp det jeg hadde spist. Jeg husker jeg stod foran TV, løp på stedet, løp, løp, løp, hoppet. Jeg husker at jeg tenkte at jeg var flink som ikke spiste. Jeg tenkte noen ganger negative tanker om de som faktisk måtte spise, svake, svake, svake, ikke jeg. Jeg kan løpe så fort som en vind, jeg kan la være å spise, jeg trenger nesten ikke søvn, jeg kan noe som ikke du kan, jeg kan mange ting som ikke du kan. Jeg er sterk.

Men jeg hadde jo kontroll.

Helt til jeg mistet den.

Da stod jeg over do og kastet opp selv om jeg ikke ville det. Da fikk jeg panikk av tanken på at jeg skulle møte noen i byen, for eksempel, for med vennemøter i byen blir det ofte en tur på cafe, og hva skal jeg gjøre da, det er best jeg blir hjemme. Da følte jeg meg desperat av å spise en brødskive, da skrev jeg lange lister over hva jeg inntok (2 flak potegull, din feite, jævlige, forbanna svake bitch) og jeg lurte på om jeg turte å spise paracet for det kunne jo hende det var kalorier i piller.

Mamma sa: når er du fornøyd? Når magen går i ett med ryggraden? Jeg skjønte ikke hva hun mente, jeg skjønte ikke hvorfor hun snakket slik til meg, jeg følte så sterk sorg, for jeg ville jo egentlig snakke om dette, men jeg kunne ikke, for det gikk jo ikke an. Hvis jeg fikk besøk og vi spiste mat, kastet jeg opp i plastposer og gjemte dem, kastet dem i søpla etter besøket hadde dratt sin vei.

En venninne sa: det er jo ganske tragisk, at de eneste gangene du virker fornøyd er når du ser at du er blitt enda litt tynnere.

Jeg la merke til at kropps-kantene mine var skarpere, men jeg følte at hodet var sløvere, og lang historie gjøres kort-kort-kort, og en dag skjønte jeg faktisk at dette kunne jeg ikke bruke opp livet mitt på. Jeg, som skulle klare ting i livet, skulle ikke føle meg livredd av et stykke pizza.

Og livet nå er helt annerledes. Det er fortsatt mye fokus på mat i livet mitt. Mat jeg vil lage, mat jeg vil spise. Mat som gjør at jeg har krefter i kroppen, mat jeg spiser bare fordi det er godt, mat som jeg spiser mest fordi jeg bare har lyst på noe. Og dermed tenker jeg at jeg faktisk slår i hjel myten om at spiseproblemer alltid vil være der, inne i hodet, selv om man blir bedre.

Hvem sa det første gang?

Og med hvilken rett kan man fortsette å si det? Det blir som psykiatere som sier at man ikke kan bli frisk fra en schizofreni. For hva er vitsen med å la hodet ta opp kampen mot kroppen slik at magen vennes til å inneholde mat igjen, dersom det aldri kommer til å gå over allikevel? Jeg blir helt oppgitt, jeg, når jeg hører folk snakke om sin tidligere spiseforstyrrelse med den tilsynelatende obligatoriske bisetningen: “det er jo ikke sånn nå, da, men det vil jo alltid være der vet du. “

Det vil det høyst sannsynlig også, for de som fortsetter å tenke på den måten. For min del arbeidet jeg det bort. Helt bort.

Jeg fatter ikke hvordan de kan sove uten at de våkner midt på natta, med et drønn av den dårlige samvittigheten som gnager i magen og kverner i hodet. Jeg fatter det ikke, jeg innser at jeg trolig aldri vil forstå dem, disse menneskene som nekter barn å få den nødvendige medisinen de trenger.

Ok. Jeg er slått ut av en av teaserfilmene for årets TV-aksjon. Jeg så en nå, om en lærer som var på besøk i Malawi, så barn som var utmattet av sykdom og underernæring. Lærerdamen gråt.

Jeg tenkte: det er godt å se at det er tårer som renner ekte nedover kinnet, dette er ikke et spill for galleriet, dette er en dame som egentlig ikke vil gråte foran disse ungene, for de trenger liksom ikke hvite damer som har kommet med fly fra et av verdens rikeste land, damer som gråter som om liksom tårene gjør skjebnen deres enda klarere og tydeligere. Men det er ikke lett å la være, jeg skjønner det, og kanskje spiller det ikke noen rolle heller, noen tårer fra eller til, hva gjør vel det - når livet leves i helvete.

Jeg blir så lei meg. Jeg blir så oppgitt. Jeg blir så kvalm og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, men jeg vet at jeg misliker de menneskene som faktisk avgjør at det ikke er mulig å gi disse ungene medisin. Jeg skjønner ikke hvordan de får sove, jeg skjønner faktisk ikke hvordan de kan orke å stå opp til en ny dag uten at de bestemmer seg for å ta den eneste avgjørelsen det står respekt av: medisin til alle. Nå.

For se bare, dette er sakset fra nettsiden til årets TV-aksjon:

Barn er særlig sårbare for hiv og aids. Tidligere har det i liten grad vært tilgang til hiv/aids medisiner tilpasset barn. Dette er i ferd med å endre seg. Nå er det utviklet  rimelige medisiner spesielt tilpasset barn, som også kan brukes i land uten godt utbygget helsevesen. For så lite som 1 krone per dag kan et aids-sykt barn få medisiner - to små tabletter som løses opp i vann i en skje morgen og kveld.

Så, dette er ikke så dyrt. Men tydeligvis er ikke et menneskeliv verdt nok. Nei, det er sikkert ikke butikk, dette er kanskje ikke noe som kan gjøre noe positivt for bunnlinja. Dette er enda et eksempel på at vesten hegner om “det er sørgelig, stakkars dem!”-følelsen.

Det er tydeligvis altfor lett å sove videre.

Jeg er så glad for at disse filmsnuttene som nå vil rulle og gå i noen dager spiller på alle de emosjonelle strengene som finnes. Jeg satt der i stad og holdt meg fast i stolen, tenkte at dette er for vondt, jeg vet ikke om jeg egentlig orker å se det. Men jeg måtte jo det, for det er ikke oss som sitter i stua med kaffekoppen det er synd på. Og alle de gamle Operasjon Dagsverk-tankene flyr igjennom hodet, for da jeg gikk på videregående holdt jeg på med det i flere år, for meg var det lenge synonymt med høst. Høst og engasjement, pasjon og idealisme.

Det betød mye for meg og for hvert år jeg holdt på med det, så fant jeg en del av meg selv og biter av den jeg hadde lyst til å være. Jeg skjønte vel at jeg ønsket å bruke mye tid på arbeid med prosjekter som tilgodeser de som ikke er av verdens mest heldige.

Men nå, noen år etterpå, er jeg ikke lenger like enig i alt det vi skråsikre stod og forfektet mens vi holdt foredrag (og jeg er faktisk nesten sikker på at dagens OD-folk fortsatt mener det samme som jeg gjorde da). Vi var nemlig så veldig i mot TV-aksjonen fordi den liksom bare var en mulighet for hvermannsen til å lette sin egen dårlige samvittighet, ved å gi en hundrings, uten egentlig å sette seg inn i TV-aksjonenes tematikk og folkene som får glede av prosjektpengene.

Og i utgangspunktet, så er den OD-tanken en god tanke, den innebærer at vi viser større respekt for folk dersom vi faktisk selv yter en innsats for andre mennesker og skaffer oss kunnskap og med det en større forståelse for andres situasjon. OD går jo ut på at norske skoleelever skal bruke en dag på å jobbe for å tjene inn penger (et dagsverk) til prosjektet, ikke bare gi pengene, men gjøre en innsats for de pengene man får, i solidaritet med andre ungdommer som er mindre heldig stilt.

Men, tenker jeg nå, det er kombinasjonen penger og engasjement som redder liv. Min følelse av solidaritet med ungene med HIV redder dem ikke, mine penger kan redde noen. Min og andres kombinasjon av penger og engasjement kan utgjøre en stor forskjell, for hvis vi evner å engasjere oss, altså virkelig engasjere oss i andre menneskers liv og disse livenes gleder og lidelser, da tror jeg det blir vanskelig å sove videre. Er lyset tent og kampviljen vekket, så kan vi ikke lenger bare skru av TV-en når det blir for ubehagelig, for bildene er der uansett.

Jeg håper menneskene med makt til å endre et av verdens største problemer snart tar til vettet og jeg håper at du som leser dette ønsker å gå en av de viktgste søndagsturene i hele 2007 nå på søndag. Hvis du vil bli bøssebærer kan du ringe 02025 eller registere deg her.