*** victoria ***

Jeg har ikke blogget så mye i det siste, snarere er det blitt lettere sporadisk, og nå har jeg en del å ta igjen. Dermed hiver jeg meg ut i vannet som ikke lenger er så dypt som det var, for nå er den nye ekteskapsloven endelig en realitet.

Selv vil jeg bare gratulere!

Det blir litt sånn “Å, hurra!” og “Det skulle for faen bare mangle” om hverandre.

For, dette er jo bra - men det skulle da bare mangle.

I løpet av alle de diskusjonene som har rullet og gått, både i blogger og andre fora, så er jeg flere ganger blitt helt lamslått av enkelte kristenkonservatives evne til å forsvare videreføringen av diskrimineringen av homofile. For det er diskriminering, samme hvor mye argumentene har hatt variert fra “av hensyn til barna” og “det store syndefallet”.

Holdningene som er blitt utvist i denne saken, har vært temmelig skremmende.

Kontrasten til denne sangen, en sang jeg husker fra da lillesøstera mi var med i barnekor, er jo ganske så dramatisk. Sangen går omtrent som dette her, omtrent fordi jeg ikke husker helt ordrett, men langt fra dette skal det uansett ikke være:

Gud skapte jorda vår rund

Den har ingen topp og den har ingen bunn

Så snurrer den rundt slik at alle kan få

En dag og en natt og slik veksler det på

Og ingen er foran og ingen er bak

Det burde jo være den enkleste sak:

Å se at vi alle har samme verdi

Så enkel var Skaperens filosofi

En enkel, fin, liten sang - hadde jeg hatt noen form for musikalske skills, så skulle jeg ha skrevet opp hvordan den går, sånn rent notemessig, men det ville jo bare ha blitt tull og rør. Bare se på de enkle strofene. Ingen er foran, ingen er bak - likestilte, faktisk.

Og alle mennesker har samme verdi, og det var filosofien til Skaperen.

Selv er jeg ikke troende, jeg trenger dermed ikke forhold meg til Gud, men mer til Hvermann. Og for og være ærlig, så er det ikke Gud som virker å være det store problemet, men snarere “Hvermann”.

Men, hvordan kan jeg - dersom jeg mener at alle mennesker har samme verdi - tenke som jeg skrev i forrige post, at mannen som tok livet av en pedofil var en helt?

Dét kommer jeg tilbake til i del 2.

Mens jeg venter på at Regjeringen skal legge frem lovforslaget om kjønnsnøytrale ekteskap, sitter jeg en lørdag morgen og blar i Morgenbladet. Forslaget skulle ha vært lagt frem i går, men det ble visst ikke det, grunnet omstendighetene i Barne - og likestillingsdepartementet. Forhåpentligvis går det ikke lang tid, det er mange som har ventet lenge allerede.

I Morgenbladet forteller Kommunal - og regionalminister Magnhild Meltveit Kleppa om sin snuoperasjon i saken om retten til å gifte seg med den man elsker.

- Skal vi kalle di tilslutning til kjønnsnøytral ekteskapslov ein siger for kjærleiken?

- Ja, det er det.

- Men det har ikkje vore eit lett spørsmål for deg?

- Når ein først bestemmer seg, er det lett. Men vegen fram var ikkje det.

Meltveit Kleppa forteller om barndom og oppvekst på en liten plass hvor det var lite kunnskap om homofili. Hun forteller om kristne miljøer og at de homofile ungdommene på stedet flyttet ut av byen så snart de var gamle nok. Magnhild forteller om sønnen sin. Hun sier at det kan virke lettvint å revurdere synet i vanskelige saker på grunn av forhold i egen familiesituasjon.

Det har også vært andre ting som har spilt inn, sier hun - men sønnen har gitt henne innblikk i hvordan livet er som ung homofil. Hun snakker om bruken av homoskjellsord og selvmordsstatistkk.

Jeg vet ikke helt, jeg.

Jeg synes det er flott at MMK har revurdert sitt syn på homofiles rettigheter, og denne lille bloggposten er vitterlig ikke noe angrep på henne.

Men, jeg synes at det skulle jo egentlig bare mangle at folk har like rettigheter. Jeg skjønner ikke hvorfor noens Gud skal kunne sette opp gjerder og lage hindre for mennesker som elsker hverandre.

Men, vent litt. Det er jo ikke slik at det er den ene eller den andre guden som faktisk legger føringer for menneskene. Det er det menneskene som gjør selv. I sin guds eller sine guders navn. Det noen kaller hellig, vil jeg faktisk kalle ansvarsfraskrivelse.

For en liten stund siden skrev jeg

Jeg har ikke muligheten til å beskytte meg selv og mine fordommer bak en bok. Hvis jeg har fordommer, er de mine. Da har jeg noe å jobbe med, da må jeg åpne opp. Da må jeg skaffe meg vidsyn, for å sikre mitt gangsyn. På samme måte er det min glede hvis jeg føler meg bra. Gleden er ikke skapt av noe guddommelig, som fyller meg, som kristne iblant sier de er fylt av Jesus.

Jeg må stå til ansvar for det jeg gjør. Jeg tror ikke på Gud. Jeg tror ikke på dommedag. Jeg tror ikke på syndefallet, og jeg tror ikke noen er i stand til å kaste sten uten at den før eller siden treffer en selv i bakhodet. (les resten her)

Jeg mener det, altså. Jeg synes det er ganske så godt sagt.
Fordommene bor ikke hos eventuelle guder. De bor i menneskene selv.

Og, bør ikke dét gjøre det lettere for folk å åpne opp?

Men, jeg er ved godt mot. Jeg har kranglet så mye om dette temaet på denne bloggen, andre blogger, lenge, lenge. Nå går det mot en endring i praksis - det tror jeg ganske sikkert.

Men, lovendring stopper jo ikke sosial eksludering og systematisk stigmatisering.

Det er alltid kamper å kjempe.

I går så jeg inne på mitt wordpress-dashbord, at Kristenblogg hadde linket til meg. Jeg ble ørlite nysgjerrig og klikket meg inn på den etter hvert meget omtalte bloggen.

Måtte smile litt, for det jeg blant annet så var dette:

Til tross for mange sataniske angrep: Kristenblogg står fjellstøtt! Hva har skjedd i Kristenbloggs første leveår? Det skal jeg forsøke å belyse her.

Sammen med blant annet Undre og Ars Ethica, var et innlegg jeg skrev for omlag ett år siden, referert til som et satanisk angrep.

Etter å ha presentert noen av de sataniske angrepene, gjør Andreas Hesselberg (redaktør for kristenblogg), rede for året som har gått. Å starte kristenblogg var et kall, skriver han. Videre forteller han om medieomtalen de har fått, og så kommer han inn på de sataniske angrepene igjen. Om forfatterne av de sataniske innleggene kan vi lese:

Alle sataniske angrep har prellet av som dugg for solen. Priset være Gud for det!  

“Herre, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.”

Jeg kunne jo ikke dy meg. Jeg måtte kommentere. Og det måtte heldigvis Undre og Nicolas (forfatteren bak Ars Ethica) også. Også Martin, som i flere sammenhenger har diskutert blant annet homofili med et noe annet utgangspunkt enn meg, la inn flere kommentarer. Dersom du leser denne teksten, Martin, så vil jeg du skal vite at jeg satte pris på å lese det du skrev. Fortsatt er vi nok uenige, men jeg synes du legger deg på en mer moderat linje nå, enn for kun ett år siden. Hesselberg svarte Martin, blant annet med følgende (og det er nå poenget mitt kommer):

Når det gjelder begrepet “sataniske angrep”: Jeg tror at djevelen kan bruke intetanende mennesker til sin fordel, ved å angripe f.eks. Kristenblogg. Selv om ingen av de jeg har omtalt i dette innlegget er djevelen selv, kan deres angrep mot Kristenblogg godt være “arrangert” av djevelen, selv om de ikke er klar over det selv. Djevelen kan få innflytelse i oss uten at vi selv merker det.

Hehe. Selv om Andreas Hesselberg mente det var Nicolas som hadde kommet med det verste angrepet mot kristenblogg i løpet av året som er gått, så omtales også jeg som en som kommer med sataniske angrep. Jeg morer meg litt over hvordan Andreas fjerner ansvaret jeg har over egne tekster, for se! Det er jo faktisk Satan som har brukt meg, intetanende Victoria er blitt brukt av Satan, fordi Satan ønsker å skade kristenblogg. For vi må ikke glemme, kristenblogg er Guds verk.

Så. Neste gang jeg uttaler meg, fordi jeg fortsatt mener det begås stor urett mot blant annet homofile, i regi av kristne, kirken m.v. så vit da, at dette kan jeg rett og slett ikke noe for, jeg er bare en stakkarslig liten jente, som formidler Satans budskap, og ikke mine egne meninger.

Klikk her og skriv under, så sier du ja til felles ekteskapslov du også. I tillegg kan du kikke rundtpå en fin side, og kan hende tar du turen til Stortinget du også?

…dette så ikke jeg før jeg hadde kikket inne på Undreverset, men siden noen leser her, og noen der, tenkte jeg at summen av antall sider som legger ut linken, er bedre desto høyere den er.

Posten min i går viser deler av min frustrasjon i forhold til fordommer rettet mot innvandrere og mennesker av en annen opprinnelse enn norsk/vestlig. Jeg er mildt sagt skremt over utviklingen, hvordan fordommer får boltre seg uten å bli motsagt, både på nettet såvel som i riks - og lokalaviser. Det vitner om stor egoisme, om at det (rasisme) som tidligere ble sett på som ukultur, gradvis transformeres til generelle oppfatninger.

I kommentarfeltet til posten, knotet jeg raskt ned at fokus på dette bør bli et fag i skolen.

Dette er en tanke jeg vil spinne videre på. Dette kan dermed ses på som mitt første innlegg i en serie som vil bli ganske omfattende etter hvert.

Allerede fra første klasse i grunnskolen, og at emnet fortsetter ut videregående. Mitt inntrykk, som for å være ærlig, er mer basert på common sense, enn på faktisk kunnskap, er at de er flinkere til slike ting på skolen når barna er helt små, men så får det mindre fokus etter hvert.

Nå er ikke skolen den eneste aktøren som skal ha en oppdragerrolle for barn (nøkkelord: foreldre!) , men i mange tilfeller er det jo slik at holdninger nærmest arves, har du en far som hater innvandrere, så skal du ikke se bort fra at du kanskje utvikler et noe skakkjørt syn på integreringspolitikk selv.

Det som imidlertid er synd, er at mange av de som vokser opp med disse fordommene i sine omgivelser, ikke så lett endrer syn senere. Selv om de får mer kunnskap, vokser, blir mer sjef over egne tanker. Og så videre.

Det er derfor viktig å komme tidlig inn på skolen. Vi lever i et samfunn som ikke kan sammenlignes med hvordan Norge så ut for 50 år siden og jeg har vondt for å forstå de menneskene som mener at demografiske endringer er en trussel. Mot hva? For hvem? Det holder ikke å vise til kriminalstatistikk.

Hat er skummelt, og nå er jeg lei.Jeg er lei av å høre om negative ting om imamer, muslimer, at det bygges moskeer. Jeg er lei av å høre dette fra mennesker som viser at de er mer interesserte i å fremføre sitt eget budskap, enn å forstå samfunnsdynamikken, hvordan mangfold kan være en ressurs, og som sprer møkka videre til sine barn.

Jeg er lei av mennesker som ikke godtar andre folk som de er. Jeg er lei av hets og av trangsynthet. At forslaget om ny ekteskapslov ikke mottas av alle med et Endelig! Dette var på tide! - men at det skal debatteres med de samme termene, de samme mytene, fordommene og den samme diskrimineringen, det er meg en gåte. Skal jeg være litt pompøs, og det vil jeg, så vil jeg faktisk si at det er en tragedie.

Jeg er aller mest forferdelig lei av at vi bruker så mye tid på frustrasjoner. Det er på tide å bevege seg vekk fra “dette er det viktig å gjøre noe med (les: men det beste er om noen andre kan gjøre det og det trenger da vel ikke å skje akkurat…nå??) til faktisk handling.

Og ja, jeg er fullt klar over at det er grupper som har jobbet hardt og målrettet mot dette i mange år allerede, men mer common sense fra meg: jeg tror fokus i mange tilfeller har vært rettet mot de høyere instanser (direktorat, departementer - som jo er viktig for å f.eks implementere et undervisningsprogram i skolen og få støtte til det) og ikke klart å påvirke folkets generelle oppfatninger og holdninger i stor nok grad.

Videre: når vi først er i gang, kan det nok være lurt å se over førskole- og lærerutdanningene også. For ikke å snakke om de øvrige pedagogiske fagene og store deler av helsesektoren. Andre deler av arbeidssektoren også: send ledere på etikkurs, skap et inkluderende arbeidsmiljø. Det finnes lover for inkluderende arbeidsliv, det finnes helt klare styringsredskaper for god praktis, men det blir jo ikke fulgt opp. Det er ikke noen vits i å gjøre ting halvveis.

Endringer skjer ikke i hodene til folk, reelle endringer skjer i praksis. Derfor må det nå undersøkes om det er laget et slikt skoleprogram allerede, som jeg ikke har fått med meg. Dersom det ikke er det, skal jeg lage et utkast og sende til rette instans.

Enda en grunn til fortsatt rød-grønt.

Endelig var det noen som viste litt handlekraft!

Regjeringen vil la homofile adoptere barn. Samtidig lover den å bekjempe diskrimineringen av homofile innvandrere.

Les også. Snart klart for ny ekteskapslov

Jeg gleder meg til å skrive en skikkelig post om dette, så snart jeg har sett forslaget fra Regjeringen.

Nå er 7/10 google-søk på den ekstreme bloggen negative for dem.
Jeg har blogget lite den siste tiden, men innrømmer at jeg humret lenge og vel over bloggredaktørens plagiatfadese.

Lenge siden nå, vet det, men jeg gliser fortsatt.

– Jeg tror det er umulig å få etablert homofili og heterofili som likeverdige, så lenge man argumenterer gjennom et slags ”smertens språk”. Dette forsterker bare det dominerende synet på homofile som noe totalt forskjellig - en forskjellighet som er lavere rangert enn heteroseksualitet - mener Tone Hellesund ved Rokkansenteret. Hun har gått bakom selvmordstatistikken, og intervjuet tolv som har sett på tiltrekningen mot samme kjønn som en dødelig belastning og som derfor har forsøkt å begå selvmord.

” – Mine informanters personlige historier gjenspeiler også samfunnets dominerende fortelling om homofili. De skildrer blant annet belastningen av å bli ansett som fundamentalt forskjellig. Homofile opplever det gjerne som om de ikke er en selvfølgelig del av verden” , sier Hellesund.

Da jeg leste denne artikkelen fikk jeg en følelse av at den snakket til meg.

For, jeg har flere ganger påpekt den høye forekomsten av både selvmordsforsøk og selvmord. Statistikken er grotesk. Hellesund illusterer det hele godt selv, ved å referere til undersøkelsen om lesbiske og homofiles levekår og livskvalitet, gjennomført av NOVA i 1999.

Under avsnittet om helse og psykisk livskvalitet sier NOVA-rapporten:

“Når det gjelder selvmordstanker og selvmordsforsøk er lesbiske kvinner og homofile menn mer utsatt enn den generelle befolkning. Andelen som har vært plaget av tanker om å ta sitt eget liv i løpet av de siste 14 dager, er 6-7 ganger høyere blant NOVA-undersøkelsens kvinner og menn enn den generelle befolkning. 16 prosent av mennene og 20 prosent av kvinnene i utvalget oppgir at de har forsøkt å ta sitt eget liv minst én gang i løpet av livet. Det er alarmerende at hver fjerde kvinne og mann under 25 år i vårt utvalg oppgir at de har minst ett selvmordsforsøk bak seg. Følelse av isolasjon og ensomhet, ønske om å komme vekk fra en uutholdelig situasjon, avmakt i forhold til framtida og problemer med å akseptere seg selv som lesbisk/homofil var de vanligste motivene som ble oppgitt for selvmordsforsøket. “

Under avsnittet om vold, trakassering og trusler skriver NOVA:

“Lesbiske kvinner er noe mer utsatt for vold enn kvinner i den generelle befolkning. Spesielt yngre lesbiske kvinner er utsatt: En av ti av de lesbiske kvinnene under 25 år er blitt utsatt for vold siste år, mot bare en av tjue i den generelle befolkningen. Blant mennene er andelen voldsrammede omtrent like stor i vårt utvalg som i Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse (Levekårsundersøkelsen 1995).

Når det gjelder trusler om vold, er det imidlertid store forskjeller mellom våre tall og tallene fra Levekårsundersøkelsen 1995. Sett i forhold til den generelle befolkningen, er andelen som er blitt utsatt for trussel om vold i løpet av siste år nesten dobbelt så stor blant de lesbiske kvinnene og over tre ganger så stor blant de homofile mennene. Spesielt de unge i vårt utvalg skiller seg negativt ut: Omtrent fem ganger så mange er blitt utsatt for trusler siste år, sammenlignet med unge kvinner og menn i den generelle befolkningen.”

Jeg får lyst til å spørre Hellesund: hva slags språk fortjener denne statistikken, hva slags språk skal man bruke når egenopplevelsen i mange tilfeller er så negativ?

Høsten 2005 publiserte Marianne Butenschøn hovedoppgaven Toleranse i velferdsstaten 1950.2000. Et idehistorisk og begrepshistorisk perspektiv på toleransebegrepet og dets dilemmaer.

Sammendraget kan leses her.

Hun skriver om usynligheten, om den såkalte toleransen, som ikke er en egentlig toleranse - men snarere at homofili er gjort til et ikke-tema. Kartleggingen og undersøkelsen viste at:

• Velferdsstatens myndigheter har ikke reflektert i særlig grad over hva toleranse i praksis bør innebære, hva det kreves av tilrettelegging og tiltak fra myndighetenes og skolens side.
• Offentlige tekster ser i liten grad sammenheng mellom myndighetenes egen toleranse og homofiles situasjon. Det tales om samfunnets generelle toleranse, og at den er blitt større de siste 20 år. Samtidig impliseres det gjennomgående at en forutsetning for folks toleranse er at man ikke er “synlig”, at man ikke viser “homofil adferd”. Homofile har det bedre på større steder der man kan være anonym.
• I det meste av epoken har lesbiske og homofile oppfattet seg som “tolerert”, men diskriminert. En slik toleranse betakker de seg for.
• For 50 år siden var homofili et tabu: unevnelig, noe man ikke skulle befatte seg med. Intoleransen var total. Lesbiske og homofile måtte gjøre seg usynlige for å overleve. Senere ble det noe enklere å være synlig, men tryggest å velge å være usynlig. I dag blir lesbiske og homofile gjort usynlige. Homofile er en “ikke-sak” for alle unntatt kirken. Usynliggjøringen, tausheten er nesten total. En “usynlighetskonferanse” ble arrangert sommeren 2005, med fokus på lesbiske og homofile som en usynlig minoritet i arbeidsliv, idrett, skole osv.
• Samfunnets “toleranse” har beveget seg fra tabu og en synlig intoleranse, til en tilsynelatende toleranse som forutsetter usynlighet og taushet.
• Det foreslås en fornyet forståelse av toleranse som kan fungere for alle i samfunnet.

Det er så mange som går rundt enhver grøt de kommer over. Er det noe det er vrient å få sagt, så er det liksom best å holde munn. Jeg googlet en dame som ikke er nevneverdig sjenert i uttalelsene, og fant et intervju fra 2005 (Magasinet, Dagbladet) Kim Friele var sint og opprørt over at Frelsesarmeen tok jobben fra en 43 år gammel mann, fordi han er homofil.

- Du vet at med mitt temperament, enten det er Frelsesarmé-saken eller han Åke Green, kan jeg ikke holde munn. At man skal kunne kalle oss en kreftsvulst eller si at homofile menn er opphavet til aids, og at det er en tolkning av bibelen, er for meg helt uforståelig. Men det som er verst med disse menneskene er når de ser på deg med det kristelige smilet, og sier: «Det er ikke jeg som sier det. Det er ikke jeg, Friele, det er Jesus».

Tilbake til smertespråket. Poenget med å referere til NOVA-undersøkelser og statistikk, til tekster om manglende reell toleranse og til sist Kim Frieles kommentar, er ikke å videreføre noe stigma. For meg blir det snarere et tvert om: ved å snakke om det som faktisk er realitet, ved å snakke om de tingene folk faktisk opplever så segregerer man ikke mennesker ytterligere, men forteller samfunnet rundt at slik er det.

Kanskje er ikke dette den optimale måten. Aller best ville det jo ha vært dersom denne problematikken kunne gå over av seg selv. Men, den gjør jo ikke det. Den gradvise oppmykningen går for sakte og i mellomtiden er det folk som betaler dyrt, med angst og frykt for andres reaksjoner, en følelse av at egen identitet blir tilsidesatt, med depresjoner og ja: selvmordsforsøk og selvmord.

Selvmordsproblematikken er smerte; Selvmord innebærer så enormt mye vondt for både den som tar sitt eget liv, og de som sitter igjen.

Hvilket språk skal man bruke, om smertespråket ikke bør brukes?

Hvordan bryter man tabuer? Ved at kjente mennesker står frem, forteller om sin historie,” så vondt var det og se så rett jeg er i ryggen nå”? Ja, kanskje, men bare delvis. Jeg tror at en av måtene å bekjempe fordommene på er å vise hvor ille vi faktisk behandler hverandre. Ikke for å synes synd på, men slik at vi fatter at det ikke kan fortsette slik.

Når enkelte grupper åpenlyst fordømmer andre menneskers liv, levesett og med det frarøver folk livsglede - og kvalitet må det protesteres.

Høylydt.

Når øvrigheten av befolkningen ikke snakker om dette fordi det enten ikke angår dem selv, eller de ikke ønsker å forholde seg til det , så må noen faktisk kalle spaden ved sitt rette navn og jeg ser ikke noen annen vei å gå enn å vise hvilken sorg smertespråket inneholder.

De siste ukene har vært fulle av oppgaver og gjøremål og egentlig er ikke dagen i dag noe unntak. Men, jeg tenkte jeg måtte skrive litt allikevel, tømme hodet for en del tanker vedrørende alt oppstyret omkring kristenblogg, homofilidebatt og det hele.

På min gamle blogg skrev jeg noen innlegg om denne tematikken. Noen av dem finner du her:

Homodebatten: Det er mennesker det er snakk om. Ikke bare prinsipper.

Don´t confuse me with facts…

Der alle tenker likt, der tenker ingen

Homofili og barn

Da det var min tur i Sonitus sin bloggstafett, fikk jeg oppgave av Knut Stian Olsen om å skrive om hvorfor homofile ikke burde få adoptere barn. Jeg grøsset av oppgaven, tenkte en stund på hvordan jeg kunne skrive en tekst om det. Oppgaven ble løst ved massiv bruk av ironi:

Hvorfor homofile ikke burde få adoptere barn (bloggstafett 2006)

Innlegget mitt i stafetten førte til at noen konflikter spisset seg litt. Jeg tror det var da jeg for alvor begynte å oppsøke kristenbloggskribentene for å argumentere mot deres syn, på en tydelig og synlig måte.

Hva har jeg oppnådd?

Jeg har oppnådd god kontakt med noen meningsfeller

Jeg har funnet ut at denne saken engasjerer meg veldig, selv om jeg ikke berøres av den personlig i hverdagen min. Men, selve diskusjonen blir så polarisert på nettet, jeg finner at de som jeg egentlig er interessert i å ha dialog med ikke finner meg når jeg bruker dette mediet, og at jeg dermed må samarbeide med dem på andre arenaer, i andre fora. Det er vel og greit, og det kommer mye godt frem i diskusjon og dialog, men de lukkede møtene på offentlige kontorer, møter med ideelle organisasjoner og andre er ikke så synlige. Og, det var vel det som var mitt ønske da jeg begynte dette bloggspetakkelet: synliggjøre at lovgivningen ikke er rettferdig og at homofile møtes med negative holdninger. Jeg ville oppfordre til nytenkning, invitere til debatt og enda mer: dialog.
Samfunnet endrer seg hele tiden. Og ja, homofile har flere rettigheter nå enn for bare noen tiår siden. Holdningene og fordommene er ikke like allemenne som de var. Men, rettighetene er fortsatt ikke de samme, fordommene bor i mange fremdeles. Og, det er da jeg spør: hvorfor?

Og jeg ropte i skogen for å få svar, men jeg fikk ikke svar, men jeg fikk kranglet en del.

For, jeg har jo skjønt at jeg har grepet dette an på en måte som ikke passer meg, og som ikke gavner saken. Jeg har prøvd å snakke (min) fornuft til kristenblogg-bloggerne, og det som har skjedd er at jeg gradvis fjernet meg mer og mer fra hovedtematikken: opplyse om urettferdigheten, med siktemål endring, til å “krangle” med folk i motsatt ende av diskusjonen. Jeg merket etter en stund at jeg ble så sint av det, og et slikt sinne tapper i alle fall meg for krefter som jeg burde ha kanalisert andre steder.

Jeg er ikke ferdig med dette temaet. Men, jeg tror nok det vil bli lite fokus på kristenbloggen, jeg orker ikke bruke noe mer tid på den delen av diskusjonen som handler om å diskutere religion med religiøse enkeltpersoner. Det er fånyttes. Om vi skal arbeide for en oppmykning av kirkens generelle syn? Javisst! Skal man fortsatt debattere biskoper og prester som uttaler seg negativt overfor homofile ? Selvsagt. En aktiv dialog er nødvendig, men krangel er meningsløst.

Om gratisreklame for hverandre .

Jeg skrev om kristenblogg og opplevde en liten strøm av lesere på de innleggene. Dog var vel ikke lesertallene noen gang i nærheten av å true puppe-posten (når skal folk slutte og se på den posten som ikke engang inneholder pupper?), men det ble noen lesere. Og, siden jeg hadde linket til bloggen deres, så tenkte jeg etter en stund at det kanskje ikke var så lurt, fordi de, ved at andre linker til dem, får ekstra mange treff på sin side. I utgangspunktet var tanken at desto flere som fikk se hvor ille det var, desto flere ville kunne debattere det, og samtidig tenkte jeg flere ville få en slags følelse av at den bloggen var skummel. Men, da tok jeg jo utgangspunkt i mitt eget syn, og det kan godt hende folk har klikket seg videre fra min blogg og til deres, og funnet ut at de på kristenbloggen fant mye positivt.

Ja, jeg er for en aktiv og åpen debatt og dialog, men jeg er ikke interessert i at de får mer oppmerksomhet enn nødvendig. Det er faktisk - og også for meg - fullt mulig å ignorere den bloggen, og heller jobbe for at deres syn ikke noen gang blir mer utbredt enn det allerede er.

Kort oppsummering.

Jeg kan jo i full arroganse si at jeg fortsatt mener at jeg har rett og at de som ikke mener det samme som meg tar feil. Eller i alle fall: at de gjør feil. Det er lett å snakke om diskriminering i en slik sammenheng, og jeg mener virkelig at et syn som ønsker å begrense rettighetene for enkeltindivider på bakgrunn av eksempelvis etnisk opprinnelse og seksuell legning er diskrimering.

Ille er det også at denne formen for diskriminering oppfordrer til stigmatisering av mennesker, og det er viktig å tenke på at ord som diskriminering og stigmatisering er mer enn ord: de inneholder mye vondt for de det gjelder. Så ja, jeg har kranglet for det jeg mente var rett, det jeg fortsatt mener er rett. Jeg kunne sikkert stått rett i ryggen og argumentert på den samme måten igjen og igjen, men det har jeg på mange måter og i mange bloggposter allerede gjort. For min del er det nå snakk om å legge om fra å diskutere med håpløse tilfeller, til å jobbe mer fokusert og målrettet mot en endring som faktisk betyr noe.

Jeg har så ekstremt mye å gjøre akkurat nå, men for ikke å forsømme denne bloggen helt og samtidig holde tråden:

Fra Gaysir sin side:

- Mye kan tyde på at det er knyttet belastninger til det å være homofil eller lesbisk og praktiserende kristen. Samtidig virker det som mange er ressursrike og har god livskvalitet.

Marte Buaas skriver for tiden masteroppgave om livssituasjonen til unge kristne lesbiske, homofile og bifile. Nå søker hun etter intervjuobjekter.

- Kan troen virke som en “buffer” mot såkalt risikoatferd og være til støtte i vanskelige stunder? Eller bidrar den til en identitetskonflikt som kan medføre “mer” risikoatferd, usikkerhet og skamfølelse?

- Og kan variasjon i kirketilhørighet, for eksempel hvorvidt man er aktiv i Den norske kirke eller i en pinsemenighet, ha konsekvenser for unge lesbiske og homofile og deres livskvalitet og helse?

Dette er blant spørsmålene hun ønsker å belyse i masteroppgaven.

Søker intervjuobjekter

Hun forteller at masteroppgaven hennes i psykologi skal belyse denne typen problemstillinger nærmere ved å studere unge kristne lesbiske, homofile og bifiles livssituasjon.

- Tidligere forskning har gjentatte ganger vist oss at unge homofile, lesbiske og bifile er en utsatt gruppe når det gjelder psykisk helse.

- Det er derfor interessant å se på om unge skeive, som har en kristen trosretning skiller seg fra den øvrige unge skeive befolkningen på dette området.

- Denne oppgaven skal med andre ord forsøke å finne indikasjoner på om det å være homofil, lesbiske eller bifil og kristen fører til ytterligere psykiske plager eller om troen kan bidra til en sterkere psykisk helse. Samtidig er det viktig å fokusere på hva som gjør at enkelte finner det vanskelig å forene en homoseksuell orientering og kristen tro, mens andre finner en slik kombinasjon uproblematisk.

Oppgaven vil benytte intervju som metode.

- Særlig er jeg interessert i å komme kontakt med unge skeive som er katolikker, pinsevenner, metodister eller tilhører andre frikirker og som forener homofile (sam)liv med det å være aktivt medlemmer i sine kirkesamfunn, forteller hun til Gaysir.

For mer informasjon kontakt: marte.buaas@nova.no