Jeg sitter og skriver og tenker at alt handler om ord.

Når jeg tenker sånn er det nesten så det er like greit å bare ta helga, selv om det bare er onsdag og klokka er 1320.

My Chemical Romance - Famous Last Words

Jeg spytter ut det ene blogginnlegget etter det andre, noen lange og lettere gjennomtenkte, atter andre mer som en slags tømming av dagens tankespinn.

Det

er

lett.

Blogging slik jeg blogger, gjør det enkelt å skrive.

Da vi hadde denne Bloggidol-greia, og skulle skrive om spesifike ting, var det lett å skrive om isocamp og en hel drøss andre ting jeg ikke kan noe om. Det var moro, det var underholdning.

Nå sitter jeg og skal skrive noe skikkelig.

Jeg ligger bak skjemaet, hvilket betyr at jeg helst burde ha vært ferdig mandag tidligere denne uken.

Da blir jeg småstressa, uinspirert og det går tregt. Jeg liker ikke like godt å skrive når jeg må og i alle fall ikke når jeg er nødt til å tenke ut setninger som klinger godt og sier noe lurt nå!

Jeg skulle ønske life in general var mer som bloggskriving.
Ukomplisert og enkelt.

Nå virker det kanskje rart at jeg bruker tid på å skrive dette siden jeg har så dårlig tid fra før.

Jeg forsvarer meg selv og kaller det oppvarming. Nå skal jeg skjerpe hjernen og så skal jeg skrive en tekst som gjør de andre jeg har laget til små bladlus.

Med boka til Vendela friskt i minnet: jeg har begynt å pusse opp kroppen min.

Jeg husker jeg skoggerlo, da jeg leste omtalen av Vendela Kirseboms Beauty Bible.

De som har lest her inne den siste tida, har sikkert fått med seg at jeg har holdt på med litt for mange ting, og nå har sommerferie fra skolen - og store planer om å ta det mer med ro i tiden som kommer. I den forbindelse har jeg tenkt til å bruke bittelittegrann mer tid på meg selv, rett og slett ta litt bedre vare på meg selv.

Ikke sånn at jeg har tenkt til å begynne å trene så mye, det får være måte på, hm.

Men i dag kjøpte jeg noen sånne neglegreier, for jeg biter og piller og plukker slik at hendene mine ser ut som om jeg arbeider i byggebransjen, det er særdeles lite ladylike og egentlig svir det ganske mye i de periodene jeg piller for mye.

Så, jeg kjøpte en sånn neglegele (egentlig en krem som visstnok er så bra), en negleforsterker, noen andre greier og så en fil.

Og jeg ble jo helt satt ut. Dette er jeg tydeligvis ikke vant til å bruke tid på.

Det var nok et komisk skue.

Jeg satt på badet, søte og små flasker med noe som er bra for negler på rekke og rad. Til hver av flaskene fulgte det med bruksanvisning, og jeg satt der og tenkte at det neimen ikke var noe avslappende i dette, for etter hvert begynte det å nærme seg Master of…nails. Halvveis tragisk, halvveis komisk.

Og så ble det jo ikke mindre underholdende av at jeg faktisk satt med en kur i håret (kryss i taket). Vurderte fotbad, men fant at det ville rett og slett bli altfor tidkrevende. Jeg orker ikke. Men samtidig så ser jeg jo på alle disse flotte, fine menneskene som bruker så mye tid på å pynte seg, og noen ganger skulle jeg ønske jeg var mer som dem, men sånn som nå, etter at jeg faktisk har brukt tid på dette, så er jeg jammen glad jeg ikke gidder dette sånn til vanlig.

Man skal ikke kimse av hva neglelakk kan føre til av mulig varige hjerneskader.

Jeg satt ute en dag, med pc på terrassen, jobbet. En nabo satte seg ned en stund, vi skravlet litt, og etter en stund gikk hun opp og hentet noen bøker jeg kunne låne av henne. Jeg har jo sittet på den terrassen nå, i flere måneder, med bøker i stabler, og har erkjent min trang til å lese noe annet enn pensum.

Så, av de bøkene jeg lånte av naboen var denne:

Curious Incident of the Dog in the Night-time is a novel by Mark Haddon that won the 2003 Whitbread Book of the Year, the West Australian Young Readers Book award in 2005 and the 2004 Commonwealth Writers’ Prize for Best First Book. Its title is a quotation of a remark made by the fictional detective Sherlock Holmes in Sir Arthur Conan Doyle’s 1894 short story “Silver Blaze”.

The story is written in the first-person narrative of Christopher John Francis Boone, a 15-year-old autistic boy living in Swindon, Wiltshire. Although Christopher’s condition within the autism spectrum is not stated explicitly within the novel, the summary on the book’s inside cover describes it as Asperger syndrome. However, his personality traits suggest similarities to high-functioning autism.

Kilde: Wikipedia

Jøyemeg. Dette var jammen en bok jeg likte! Morsom, underfundig, den får meg til å smile, tenke, le, den er litt trist på en måte også, mange ting samtidig med andre ord. Jeg er ikke ferdig med den ennå, men det blir jeg garantert om kun kort tid.

Jeg inviterer med dette til en bloggtegnekonkurranse.

Det har seg nemlig slik at jeg trenger et monogram.

Jeg klarer å lage noe helt semibra, men det er ikke alltid semi føles ok.

Dessuten, i følge denne testen har jeg en score på 20% i kategorien som omfatter visuell intelligens.

Noe sier meg at det er under pari - og at mine egne små skriblerier er pinlige sammenliknet med hva de fleste andre kan få til.

Oppgaven er dermed å lage:

Et monogram som illustrerer en dyade, en enhet

Av bokstavene A og V

Premie kommer til den som vet

Hvordan man kan tegne dét.

Tegn for hånd eller med PC-verktøy og send på mail til vicblogg(a)yahoo.no

innen 26/6 kl. 24.00.

Jeg legger ut alle bidragene som vil publiseres, trekker ut en vinner og sender fin premie til vinneren

Jeg besøkte Virrvarr og deretter tok jeg et par kjappe tester på nettet. Hver og en kan få sin lille forklaring.

Testene fant jeg her.

Jeg er usikker. Er 71 dager lenge? For meg virker det ikke urimelig. Jeg kunne nok helt fint ha vært bare inne i huset. Frivillighet er en forutsetning. Som frivillig trapped in my own home, kunne jeg ha lest de bøkene jeg ikke rekker å lese all den tid verden rundt krever sitt. Jeg kunne også ha hatt mer tid til å skrive skikkelige ting og ikke bare små blogginnlegg. Mangel på stimuli ville ikke ha bydd på for store problemer. Inne i hodet mitt er det nok av liv til at jeg kan samtale med meg selv i, ja - sikkert mer enn 71 dager.

Ja. Jeg skrev jo at jeg for det meste produserer små blogginnlegg. De er visst ikke bare små, de er 80 prosent kortere (i snitt) enn snittlengden til de andre som har fått bloggen vurdert. Kan youtube ha skylden? Eller er jeg bare rett og slett fordømt kort og konsis, så og si - altså, jeg er jo tydeligvis en blogger som ikke slenger rundt meg med unødvendige ekstraord. Bare så dét er sagt.

Hm. Her stod det at jeg var 68 % avhengig av blogging, noe som er vesentlig mindre enn Virrvarrs 91%. I tillegg til å være overraskende lite bloggavhengig, så er jeg tydeligvis så datadum at jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle få inn “68%” etter “I am”.

Jeg kunne jo for eksempel ha brukt de 71 dagene isolert i mitt eget hjem til å bli en bedre blogger? Et eller annet sier meg nemlig at det er en del enklere, en god del enklere, å skrive små bloggposter enn det er å produsere fantastiske epos som bergtar en hel verden, selger som hakka møkk og får fortgang i realisering av Toscana-drømmen.

Eventuelt skulle jeg ha brukt en god del av de 71 dagene til yatzy-tørrtrening.

Jeg har en familierekord på 347 poeng å slå (ikke 348 som den gamle bloggposten hevder), og jeg lover at jeg kommer til å få det til.

[Forresten har jeg visst forsøkt å slå den rekorden i snart to år nå.]

Jeg har visst ikke blitt bedre til å spille yatzy.

Jeg skylder på bloggen.

Anbefaler folk som er opptatt av psykisk helsefeltet å lese denne boka:

Tor Øystein Vaaland: Brev til en minister.

Dette er hva Gyldendal skriver:

Brev til en minister

- Historier om psykisk helse og rus skrevet til Ansgar Gabrielsen

Hvordan opplever mennesker med psykiske lidelser og deres pårørende møtet med helsevesenet?

Mer enn 1 100 pasienter og pårørende innen psykisk helsevern skrev personlig til tidligere helseminister Ansgar Gabrielsen da han var statsråd i 2004-2005. Brevene vitnet om krenkelser, mangel på respekt, frihetsberøvelse ved tvang og om fattigdom og ensomhet. Om ikke å bli hørt. Ikke bli sett. Dette er bakgrunnen for boka ”Brev til en minister”.

I Aftenposten ble dette omtalt som en av de virkelig viktige bøkene i 2007:

Boken er kruttsterk lesing, og vekker til live fortrengt ubehag og kollektive fortielser. For hva slags mennesker er vi, som lager systemer der noen faller så til de grader utenfor? Hva skjer når vi reduserer hverandre til diagnoser, og deretter rangerer hverandre etter diagnosens prestisje?

Hva skal egentlig til for å få kalle seg menneske - og ikke minst - hva skal til for å forvente å bli behandlet som et?

Jeg burde ha lest denne for lenge siden, men gjør det først nå. Innimellom mailskriving og telefonsamtaler har denne boka første prioritet hos meg til den er ferdig lest.

Jeg har vært på tur, jeg har sittet sammen med familien min og sett utover vannet, slappet av og hatt det fint. Inne i hodet har det surret tusenvis av tanker, det er gjerne sånn, og når tanker krasjer - så hender det faktisk at det kommer noe bra.

Som da vi satt i båten etter at ungene hadde lagt seg.

Jeg sa noe sånt som - Ååå! Se på den fine månen!

Supermann smilte bare og spurte om det var belysningen på brygga jeg snakket om, hvorpå jeg tenkte et eller annet om at herregud, hvor dum tror han jeg er, egentlig?

Akkurat da så jeg at fra der han satt, var månen helt skjult bak masta på en seilbåt, så spørsmålet var jo delvis legitimert på grunn av dét, og dessuten ble det ikke stilt på en sarkastisk og ekkel måte, men mer på en lun har du litt feber nå- aktig måte.

Og så tenkte jeg på to av bøkene jeg har lest den siste tida, og det var liksom ikke bare det at det ikke var pensum og at jeg i utgangspunktet var underernært på skjønnlitteratur, men jeg likte virkelig de bøkene. Og jeg vet at det er mange, mange, mange som har lest dem, skrevet om dem og at jeg har tenkt at jeg synes de virket litt kjedelige (jeg visste åpenbart ikke hva jeg snakket om da, det er helt tydelig), men nå har jeg i alle fall endelig lest Drageløperen og Tusen strålende soler, begge av Kahled Hosseini.

Fantastiske bøkene.

I tillegg til å gi en ny innsikt i atter et land jeg kan for lite om (Afghanistan), så hjelper bøker som dette meg til å forstå at jeg har det vanvittig bra. Helt grensesprengende bra, faktisk. Og det er helt greit å få den rett i ansiktet av og til, for jammen er vi opptatt av å klage over bittesmå ting.

Etter jeg hadde tenkt på månen og at den var fin og at jeg hadde smilt av den godlynte “tror du månen er en gatelykt”-praten, tenkte jeg på at jeg er glad vi bor i et land hvor vi kan diskutere politikere helt åpent. For selv om jeg synes det blir stor ståhei for ingenting (Haga) og at enkelte prosesser er helt på trynet (Barneombud-oppstyret), så er det en frihet i det, å kunne si hva man vil fordi det er greit å mene forskjellige ting.

Hva det har med det Hosseini skriver om? Ganske mye.

Sjekk forresten ut Hosseinis blogg her.

I dag fikk jeg denne på mail. Sammen med teksten lå en oppfordring om å spre dette budskapet - og det gjør jeg mer enn gjerne. Teksten er forfattet av Anne Grethe Klunderud - leder for Mental Helse Norge.

En underskriftskampanje settes i gang førstkommende mandag. Klikk deg inn på organisasjonens hjemmeside, last ned, print ut, skriv under og send inn.

Frist for innsendelse av ark med underskrifter er 22. august. Dokumentene sendes til Mental Helse Norge, postboks 298, sentrum, 3701 Skien

Underskriftskampanjen tjuvstartes på fredag utenfor Stortinget i forbindelse med Rebabilitering/habiliterings-aksjonen. Anne Grethe K vil være tilstedet der.

Livet går opp og ned for alle.

En av tre personer vil en eller flere ganger i livet oppleve psykiske helseproblemer. Det er mange flere som rammes av dette enn av kreft. Faktisk er det så mange som rammes av dette, at det er fristende å si at det er normalt å slite psykisk en eller annen gang i livet. De fleste kjenner en eller flere som har slike utfordringer i livet sitt. Så hvor den tanken kommer fra, at de som sliter psykisk på en eller annen måte er annerledes, det forstår jeg rett og slett ikke.

Fortsatt er det mange myter knyttet til psykiske problemer og lidelser. Og den mest hardnakkete er nok at det skyldes en svakhet hos den enkelte når man rammes. Noen snakker om en genetisk svakhet, andre snakker om sosial arv og manglende styrke til å håndtere kriser. Uansett er det slik at det er en feil eller mangel hos den enkelte som gjør at man begår den ”feilen” å bli rammet av dette. Kan vi ikke slå det fast en gang for alle: dette kan ramme alle. Heldigvis vil de fleste av oss som rammes av disse helseproblemene finne måter å leve med det. De fleste kommer seg. Noen vil trenge mye hjelp for å få et liv med gode og meningsfylte fellesskap, de aller fleste kommer langt med litt profesjonell hjelp og støtte fra dem rundt.

Mental Helse kjemper ikke bare for dem som har psykiske problemer og deres pårørende. Vi kjemper like mye for at samfunnet skal få en form og et innhold, slik at det ikke blir mer av disse problemene. Vi kjemper like mye for at ”normalene” i dette landet skal samsvare med de menneskene som bor her.

Landsstyret har gitt sentralstyret et oppdrag. Oppdraget er å lansere en underskriftskampanje, for å sikre en helsetjeneste som skal kunne ivareta også den psykiske helsa til det norske folk. En underskriftkampanje for å kreve fortsatt øremerking av midler til psykisk helse i statlige og kommunale budsjetter. For pengene salderes bort, til og med i en opptrappingsperiode skjæres det ned på budsjettene til de psykiske helsetilbudene. Selv om dette med rette kan kalles et folkehelsetilbud. Nei dere, nå må det mobiliseres!

La oss starte en folkebevegelse. En folkebevegelse for et samfunn som er varmt nok og sterkt nok til å ivareta alle. Klarer vi å skape et samfunn som er godt nok til å ivareta dem som sliter mest, ja da har vi et samfunn som er godt for oss alle sammen. Alle har en mental helse. Er det ikke slik at det er dem som tror de ikke har det, som virkelig har et problem?

Anne Grethe Klunderud

landsleder

Man føler seg faktisk ørlitegranne husmorsaktig når folk som googler etter

stekepanne jern

havner her.

Kombinert med

har ikke draget lenger, samt

sovende pupper

fra i går - så skulle vel det meste være sagt, tenker jeg.