I dag fikk jeg denne på mail. Sammen med teksten lå en oppfordring om å spre dette budskapet - og det gjør jeg mer enn gjerne. Teksten er forfattet av Anne Grethe Klunderud - leder for Mental Helse Norge.
En underskriftskampanje settes i gang førstkommende mandag. Klikk deg inn på organisasjonens hjemmeside, last ned, print ut, skriv under og send inn.
Frist for innsendelse av ark med underskrifter er 22. august. Dokumentene sendes til Mental Helse Norge, postboks 298, sentrum, 3701 Skien
Underskriftskampanjen tjuvstartes på fredag utenfor Stortinget i forbindelse med Rebabilitering/habiliterings-aksjonen. Anne Grethe K vil være tilstedet der.
Livet går opp og ned for alle.
En av tre personer vil en eller flere ganger i livet oppleve psykiske helseproblemer. Det er mange flere som rammes av dette enn av kreft. Faktisk er det så mange som rammes av dette, at det er fristende å si at det er normalt å slite psykisk en eller annen gang i livet. De fleste kjenner en eller flere som har slike utfordringer i livet sitt. Så hvor den tanken kommer fra, at de som sliter psykisk på en eller annen måte er annerledes, det forstår jeg rett og slett ikke.
Fortsatt er det mange myter knyttet til psykiske problemer og lidelser. Og den mest hardnakkete er nok at det skyldes en svakhet hos den enkelte når man rammes. Noen snakker om en genetisk svakhet, andre snakker om sosial arv og manglende styrke til å håndtere kriser. Uansett er det slik at det er en feil eller mangel hos den enkelte som gjør at man begår den ”feilen” å bli rammet av dette. Kan vi ikke slå det fast en gang for alle: dette kan ramme alle.Heldigvis vil de fleste av oss som rammes av disse helseproblemene finne måter å leve med det. De fleste kommer seg. Noen vil trenge mye hjelp for å få et liv med gode og meningsfylte fellesskap, de aller fleste kommer langt med litt profesjonell hjelp og støtte fra dem rundt.
Mental Helse kjemper ikke bare for dem som har psykiske problemer og deres pårørende. Vi kjemper like mye for at samfunnet skal få en form og et innhold, slik at det ikke blir mer av disse problemene. Vi kjemper like mye for at ”normalene” i dette landet skal samsvare med de menneskene som bor her.
Landsstyret har gitt sentralstyret et oppdrag. Oppdraget er å lansere en underskriftskampanje, for å sikre en helsetjeneste som skal kunne ivareta også den psykiske helsa til det norske folk. En underskriftkampanje for å kreve fortsatt øremerking av midler til psykisk helse i statlige og kommunale budsjetter. For pengene salderes bort, til og med i en opptrappingsperiode skjæres det ned på budsjettene til de psykiske helsetilbudene. Selv om dette med rette kan kalles et folkehelsetilbud. Nei dere, nå må det mobiliseres!
La oss starte en folkebevegelse. En folkebevegelse for et samfunn som er varmt nok og sterkt nok til å ivareta alle. Klarer vi å skape et samfunn som er godt nok til å ivareta dem som sliter mest, ja da har vi et samfunn som er godt for oss alle sammen. Alle har en mental helse. Er det ikke slik at det er dem som tror de ikke har det, som virkelig har et problem?
Jeg burde ha vært forberedt på at det ikke ville være stående ovasjoner for innlegg hvor jeg først
sier at jeg ser på en mann som drepte en pedofil som en helt
for så deretter å begrunne hvorfor jeg faktisk mener at pedofile oppfører seg umenneskelig
Det er jo ikke særlig pent av meg.
Nei, det er ikke det. Det er ikke pent. Men det var ikke meningen, heller.
Om å fremstille seg slik en forestiller andre helst vil se en.
Jeg tror mange opererer litt slik på nettet. Sier noe, mener noe, diskuterer og debatterer på en slik måte at det skaper et lite helhetlig bilde av hvordan en selv virkelig er som person. Jeg har sikkert gjort det, i alle fall tror jeg at jeg har klart å fremstå som en mye mer rettferdighetssøkende og godhjertet person enn jeg egentlig er. Ikke sånn å forstå at det som står skrevet ikke er sant, men at det er mye lettere å fremstå som en “Do good”-er før man er nødt til å begrunne hvorfor man mener det man mener.
For.
Det er jo slik at dersom jeg hadde holdt meg til å si det at
jeg synes alle mennesker bør behandles likt og de har samme verdi
og deretter ikke sagt noe om at
men pedofile, derimot, de er ikke verdt det samme - på grunn av det de har gjort (noen av dem vel og merke, man kan jo være pedofil uten faktisk å forgripe seg på barn. Tanker og fantasier er visst nok i forhold til diagnosekriteriene)
så hadde ikke hele argumentasjonen min falt på sin egen tilsynelatende urimelighet. Da hadde jeg også sluppet å ha kommentarfelt hvor kommentatorer lar meg sitte igjen med følelsen av at det er noe fundamentalt galt med menneskesynet mitt.
Men, deretter kan jeg tenke, at jeg sikkert har godt av det. Jeg har faktisk godt av å utfordre hodet mitt, klare å reflektere over at det jeg mener er rettferdig og godt ikke nødvendigvis er det.
Hvordan skal man lese slike innlegg?
Det finnes det vel ingen mal på.
Jeg er ikke opptatt av at alle skal mene det samme som meg uansett.
Men, jeg blir jo lettere oppgitt av at folk leser dette som en nedrig oppfordring til å drepe pedofile, ta loven i egne hender og en form for gatejustis. Jeg oppfordrer ikke til drap. Men det er jo ok å slenge ut slike antydninger når man ikke gidder/ønsker å svare for seg. (Eller hva, Knele-”Jan”?)
Jeg skrev et annet innlegg også. Et innlegg hvor jeg forsøkte å vise at enkelte folk gjør ting mot andre, som er så ille at det lar meg sitte igjen med tanken om at jeg ikke ser på livene deres (overgripernes) som like mye verdt som den jenta de skadet.
Jeg kommenterte inne hos Lin at jeg synes det er beundringsverdig med folk som er så rene og noble i tankegangen sin, at de ikke lar folks handlinger spille inn på en slik måte at menneskers verdi kan settes opp mot hverandre. Jeg vet ikke om den kommentaren ser ironisk ut når den leses av andre,den var ikke slik ment i alle fall. De som ikke skiller på den måten, de klarer noe jeg ikke får til.
Jeg mener at alle i utgangspunktet er akkurat like mye verdt, Herregud, da spiller det ikke noen rolle om du er sånn eller slik, ser ut på den ene eller den andre måten, og du er rik eller fattig. Det spiller ikke noen rolle hvor du kommer fra, og det spiller ikke noen rolle for meg hva du tror på.
Men, i det øyeblikket du misbruker barn seksuelt, da er du ikke mye verdt for meg. Da spiller det ikke noen rolle for meg at du gjør masse annet som er bra - ja, når du ikke har sex med barn, da.
Rett før jeg bare er nødt til å legge meg ned på gulvet i fosterstilling, fordi alt er så mye mer enn jeg kan takle, tåle, forstå og leve med.
Rett før jeg veiver med det hvite flagget, flagget som skriker - Javel! Greit! Jeg overgir meg. Ser du det?
I øyeblikket rett før, så skjer dette.
Jeg finner.
Jeg har faktisk ikke funnet Radka på Youtube før, jeg.
Og så husker jeg og tenker og lever og er og så går det med ett an å være til uten at det kjennes ut som om man rives i fillebiter.
Radka Toneff - The moon is a harsh mistress
Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om de siste dagenes innlegg. Jeg mener hvert ord. Jeg mener at noen trenger å få det grusomme sparket som trengs for at de skal forstå at det de gjør er ondskap. For jeg klarer faktisk ikke levende forestille meg at man kan gjøre slike ting mot andre mennesker, samtidig som man tar inn, jeg mener
Men, hvordan kan jeg - dersom jeg mener at alle mennesker har samme verdi - tenke som jeg skrev i forrige post, at mannen som tok livet av en pedofil var en helt?
Dét kommer jeg tilbake til i del 2.
Velkommen til del 2.
Del 2 er ganske mye vanskeligere enn del 1.
I går da jeg skrev posten om mannen som drepte en pedofil, tenkte jeg at det ville komme noen reaksjoner. Vel og merke var det ikke for å få reaksjoner posten ble skrevet, selv om mitt temmelig ekstreme syn på saken kanskje tyder på dét.
For jeg mener jo at mannen som drepte den pedofile faktisk gjorde en god gjerning. Hvordan kan jeg se på drap som en god gjerning - og samtidig forfekte et syn om at jeg ønsker samfunn hvor likeverd mellom mennesker er en forutsetning?
1. Mannen var ikke et menneske
Jeg kunne jo selvsagt ha ment at mannen var et udyr og dermed ikke et menneske og avsluttet med det.
Men, det blir for lettvint.
2. Det er mange måter å drepe på - hvilken er verst?
Jeg kjente
en gang
en jente.
Hun var min venn.
Mitt enormt sterke hat rettet mot pedofile dreier i stor grad om henne. Hun lever ikke lenger, fordi hun ble så vanvittig syk av å ha gjennomlevd de overgrepene som var en del av hennes hverdag fra hun var 2-3 år (kanskje mindre) og frem til hun var omlag 16.
Den dagen hun døde og i dagene som fulgte, merket jeg at jeg ikke hadde noen problemer med å sile ut hvilke personer jeg ser på som mennesker, og hvem jeg bare vil vondt. Jeg ble nesten desperat, ringte min gamle psykiater. Sa jeg var nødt til å snakke med henne om den råskapen og ondskapen jeg hadde lyst til å utsette overgriperne for. Jeg fikk en glans i øynene av å tenke på å bruke en drill, bore franske treskruer inn i knærne på de jævlene, de jævlene som ble kåte av en jente på 2,3,4,5,6,7,8,9,….,16 år - og som sikkert ikke ga seg av noen annen grunn enn at det med ett ble mulig for henne å ta fysisk, psykisk og verbalt igjen. I tillegg ble det jo vanskeligere for dem å røre henne, siden hun fra 16-årsalderen bodde på institusjon, siden hun var så skadet av det hun hadde vært nødt til å ha som en del av sin oppvekst, sin hverdag.
Jeg merket at jeg for første gang i mitt liv opplevde en følelse av et hat så rent, så sterkt og så oppslukende at det var som om tanken på å reise med fly, reise med buss, ringe på, se svina åpne døren, og bruke så mye vold som overhodet mulig med lyden av Agnus Dei gjallende inne i hodet, smile og se de jævlene inn i øynene og si
-Hei! Det er jeg som er Victoria - og dere er kanskje klar over at vi har noe uoppgjort?
[Samuel Barber: Agnus Dei (Adagio for strings)]
[[Når jeg står der foran dere og dere hører gjenklangen av at jeg har Agnus Dei inne i hodet, da er dere i alvorlig trøbbel]]
virket hypnotiserende. Jeg visste at dersom jeg ikke hadde hatt egne barn selv, så hadde jeg dratt opp og torturert de jævlene. Jeg klarte jo faktisk å være så jordnær at jeg evnet å tenke på at mine egne barn ikke ville ha stor nytte av en mamma på Bredtvedt.
Dette kan virke veldig usympatisk av meg.
Men verden er nå en gang slik, at det ikke er så lett å få dømt folk for å gjøre slike ting som det de gjorde.
Man kan velge å snu seg vekk, slik hun opplevde utallige eksempler på gjennom hele barndommen. Mange visste. Ingen grep inn. Det hadde selvsagt vært en god del enklere å få de svina dømt mens overgrepene fortsatt skjedde, og om ikke det: mens hun fortsatt var i live. For hvem dømmes i det norske rettsapparatet, basert på gamle dagboknoter skrevet av en jente som hadde mange ulike personligheter?
(…)innebærer at de forskjellige personligheter forvalter ulike tanker, minner, følelser og atferd.
Dette ble en del av problemet, siden noen av identitetene faktisk fornektet at overgrepene hadde funnet sted. Hun fryktet konsekvensene av dette i en eventuell rettssak. Tenk å være der, ha muligheten til å få overgriperne dømt, dissosiere og deretter fornekte overgrepene. Tanken ble for vanskelig, hun anmeldte ikke.
Jeg skrev at det kan virke som om det er usympatisk av meg å gå med tanker om å ville torturere andre folk. Mon det. I alle fall lurer jeg på om det var mer usympatisk av dem, den gangen (eller de gangene) de løp etter den lille jenta i skogen, hun var fire år, i trusa, hun løp og de løp, forskjellen var at hun var et lite barn og de var voksne menn med hagle.
Nettopp, med hagle løp de etter den lille jenta. Og ja, de skjøt. Ikke på henne, men rundt. Skremme litt. Slemme, voksne menn.
Om det var før eller etter de spilte poker om hvem som skulle ta henne først, det vet jeg ikke.
Om det var før eller etter de tvang henne til å suge dem etter tur, det vet jeg heller ikke.
Jeg vet faktisk ikke om det var før eller etter de sydde henne inn i en død elgskrott heller.
Men jeg vet at det var før noen av dem stod i begravelsen hennes og leste dikt om at de savnet den lille solstrålen sin så veldig. Jeg var også der. Jeg dro ikke tilbake for å torturere noen, men jeg forsøkte virkelig så godt jeg kunne å gi dem blikket.
Blikket som sier at
så lenge jeg lever og jeg vet det jeg vet, så vil jeg at du aldri noensinne skal kunne føle deg trygg igjen.
Å oppleve noe sånt på ganske så nært hold, har gitt meg en reise inn i det umenneskelige. Kan hende er det urettferdig overfor andre overgripere og incestutøvere, kan hende er det urettferdig mot den muligens tyske mannen som jeg overhørte var blitt drept av “Bartje”. Kanskje er den ufattelige ondskapen jeg hørte henne fortelle om noe særegent, kanskje er dette en historie som ville ha skrevet seg inn som en av de verste. Kanskje er ikke de aller fleste overgripere så ille som hennes var.
Kanskje. Kanskje ikke.
Kanskje er det slik at man kan kjøpe sex av en åtte år gammel gutt, en gutt som får en liten seddel mens halliken hans får en fet bunke sedler, uten at man er en ond person.
Men vet dere hva? Jeg tror ikke det, jeg.
Det finnes et sted hvor omsorg for andre fordi de er mennesker opphører, et sted hvor moralen slutter å virke, det finnes steder hvor etikk ikke lenger gjelder etter den samme kutymen og det finnes ondskap hinsides fattevene.
Jeg har ikke blogget så mye i det siste, snarere er det blitt lettere sporadisk, og nå har jeg en del å ta igjen. Dermed hiver jeg meg ut i vannet som ikke lenger er så dypt som det var, for nå er den nye ekteskapsloven endelig en realitet.
Selv vil jeg bare gratulere!
Det blir litt sånn “Å, hurra!” og “Det skulle for faen bare mangle” om hverandre.
For, dette er jo bra - men det skulle da bare mangle.
I løpet av alle de diskusjonene som har rullet og gått, både i blogger og andre fora, så er jeg flere ganger blitt helt lamslått av enkelte kristenkonservatives evne til å forsvare videreføringen av diskrimineringen av homofile. For det er diskriminering, samme hvor mye argumentene har hatt variert fra “av hensyn til barna” og “det store syndefallet”.
Holdningene som er blitt utvist i denne saken, har vært temmelig skremmende.
Kontrasten til denne sangen, en sang jeg husker fra da lillesøstera mi var med i barnekor, er jo ganske så dramatisk. Sangen går omtrent som dette her, omtrent fordi jeg ikke husker helt ordrett, men langt fra dette skal det uansett ikke være:
Gud skapte jorda vår rund
Den har ingen topp og den har ingen bunn
Så snurrer den rundt slik at alle kan få
En dag og en natt og slik veksler det på
Og ingen er foran og ingen er bak
Det burde jo være den enkleste sak:
Å se at vi alle har samme verdi
Så enkel var Skaperens filosofi
En enkel, fin, liten sang - hadde jeg hatt noen form for musikalske skills, så skulle jeg ha skrevet opp hvordan den går, sånn rent notemessig, men det ville jo bare ha blitt tull og rør. Bare se på de enkle strofene. Ingen er foran, ingen er bak - likestilte, faktisk.
Og alle mennesker har samme verdi, og det var filosofien til Skaperen.
Selv er jeg ikke troende, jeg trenger dermed ikke forhold meg til Gud, men mer til Hvermann. Og for og være ærlig, så er det ikke Gud som virker å være det store problemet, men snarere “Hvermann”.
Men, hvordan kan jeg - dersom jeg mener at alle mennesker har samme verdi - tenke som jeg skrev i forrige post, at mannen som tok livet av en pedofil var en helt?
For noen dager siden satt vi, Supermann og jeg, på en café i Amsterdam.
Vi overhørte en fortrolig samtale hvor en mann, la oss kalle ham Bartje, tilstod at han, en dag for flere år siden hadde vært i Asia. Han satt på bar sammen med en kompis, og dette var det han så:
En stresset, rødmusset, lettere korpulent [vi ser alle for oss en tysker nå, heh] mann med begynnende måne, sitter temmelig svett og tydelig brydd i baren og drikker 7/7.
En annen mann entrer scenen, en Tony Montana-slesk asiatisk barnesexselgende mann. Noen få setninger utveksles. Tyskeren betaler Tony Montana mye penger. Mye penger.
Tony Montana forsvinner ut, og etter noen få minutter kommer han inn igjen, med en gutt. Gutten er kan hende åtte år gammel. Vi husker alle at Tony Montana hadde fått en stor seddelbunke av tyskeren. Tyskeren gir den lille, kan hende åtte år gamle gutten, én liten seddel.
Tony Montana og tyskeren gjør en shake-hands-bevegelse for å close dealen.
Tony Montana går.
Tyskeren shotter sin 7/7, og leier sin nyinnkjøpe, veldig triste “sønn”. Sammen forsvinner de ut av baren.
Jeg sitter med andre ord ved siden av en drapsmann. Jeg føler ingen frykt.
Bartje [vår mann ved nabobordet] er rasende. Å sitte som vitne til at noe så galt skjer, gjør at Time to market-perioden innsnevres. Skal tyskeren få, så må han få det nå. Bartje veksler et par ord med kompisen sin, reiser seg opp - og går ut, følger etter tyskeren og den lille gutten inn i smuget, vrir nakken om på tyskeren, legger ham ned på bakken, tar ut pengene og lommeboken - og gir dette til den lille gutten og sier “Go home to your mother, and tell her to take properly care of you”.
Den lille gutten smiler et ekte smil og løper avgårde.
Deretter går Bartje inn igjen i baren. Drikker seg full. Dagen etter reiser han hjem til Europa.
Vi ble sittende en stund, Supermann og jeg.
Var det galt det vi nettopp hadde hørt? Kan man veie liv opp mot hverandre på den måten? En død svett, stresset, rødmusset, lettere korpulent mann med begynnende måne - han var jo også et menneske?
Det er den lille gutten også.
Er det galt å drepe en pedofil?
Vi ble enige om at mannen ved nabobordet
var
en
helt
Hva synes du?
Ending prayer - The Boondock Saints
In Nomine Patre et Filii et Spiritus Sancti, Amen.
Tillegg eller blindtarm. Det vil virke som et tillegg for de som ikke syntes det var oppklarende nok det jeg skrev i stad. Det er liksom ikke noe poeng i å la folk sitte igjen i villrede.
For meg blir det mest en slags blindtarm, for selv forstod jeg nemlig utmerket godt hva jeg forsøkte å si tidligere.
Men altså.
Tittelen henspeilet ikke på den religiøse visen, men på en spesifik tur i spesielt bølgete føre.
At han skulle styre båten - vel, i dét ligger det ikke noen antifeministisk shabang av underkastelse, underdanighet og dess like.
Dette er et innlegg jeg har grublet på lenge. Dette er et innlegg som for meg gjør at blogg møter virkelighet på en helt ny måte. Dette er det nærmeste jeg noensinne vil komme reality-blogging. Tror jeg.
Og nå skal jeg ikke bruke masse digresjonsplass på alt mulig utenomfjasogtøysogtull.
Dette er hard core reality blogging.
Jeg er ikke så veldig hard core. Jeg er ganske så soft. Jeg er ikke så flink til ting som har med konflikt å gjøre. Jeg er ikke god til å takle at jeg sårer folk, allikevel gjør jeg det visst stadig vekk. Både med forsett og uten å ville det. Innimellom er det uaktsomme og det forsettelige viklet inn i hverandre som en grøt, som en slags blanding og så blir jeg sittende inni all den røren jeg har stelt i stand - og så kikker jeg litt hit og litt dit og vet ikke opp eller ned på noen ting.
Jeg kunne ha skjermet meg selv, nå. Jeg kunne ha skrevet dette i en løs, ledig, nesten-humoristisk stil, jeg kunne laget en liten serie av dette, litt sånn type
Del 1: Var ikke alt så fullkomment fryd og gammen allikevel?
Del 2: Oisann: det er duket for konflikt!
Del 3: Glass knuses, hjerter brister, drømmer faller sammen
Del 4: Samme som del 3, men mye verre.
Del 5: This is the End/ Mozarts Requiem. Selv om The Doors ikke er så gøy. Requiem er fantastisk, da.
Del 6. Dette kommer aldri, aldri, aldri til å gå
Men. Det er vel slik at det ikke ville ha slått noe særlig an uansett. Jeg tror kan hende det ville ha blitt noe bedre om jeg hadde skrevet det i mer drømmeaktige termer som:
Takk, Olav H. For dette diktet er finere enn jeg trodde det var. Dikt er som regel det, finere enn jeg først trodde de var, for jeg er ikke i utgangspunktet så begeistret for dikt. Jeg skjønner ikke dikt, helt til jeg finner et som passer. Da skjønner jeg i alle fall at det ikke alltid er slik at en selv må spørre hva man kan gjøre for kunsten, men hva kunsten kan gjøre for en.
En er i dette tilfellet meg. Noen ganger blir jeg veldig upersonlig når jeg er nervøs. Man blir ofte slik, har jeg hørt.
Jeg har lyst til å gjøre dette så kort og så lite omfattende som mulig. Men det er slik at da jeg innledningsvis skrev om at blogging møter reality, og mindre TV3sk: når det jeg faktisk formidler ut her på denne siden faktisk leses av - og betyr en hel del - for de rundt meg, så lønner det seg å dele litt.
For, det å dele tanker, følelser og ideer skaper god stemning som bidrar til trygghet. Jeg liker god stemning. Jeg liker trygghet.
Jeg liker følelsen av å kunne gå ned trappene i dette hundreogfemtiår gamle huset [det er mange trapper her] i blinde. Jeg liker å kunne kjenne hvor jeg er i huset ut fra lyden på flisene. Gammelt hus = noen fliser lager en hulere lyd enn andre.
Jeg liker å smile av tanken på at trappen opp til tredjeetasje knirker så mye at ungene ikke kan, når de ikke er små lenger, men fjortiser, snike seg uhørlig opp trappene hvis de skulle finne på [som sin mor] å komme hjem et par timer etter man lovet å komme hjem.
Jeg liker å vite at jeg gjør det som er rett, ikke bare for meg selv, men for oss. Jeg liker å vite at det går an å komme seg gjennom de vanskeligste periodene noensinne, hvor alt settes på prøve, hvor det er lett å trå feil, hvor man må tørre å trå feil, snakke om, snakke ut og ikke bare snakke til
men
med.
Og jeg liker den følelsen av trygghet jeg har, når du styrer båten og får til det som ingen andre får til. Jeg liker å vite at sammen med deg er jeg trygg, og at jeg skal vise deg at du kan være trygg sammen med meg også.
Tilgi mangelen på detaljrikdom her. Jeg vet jeg ikke fremstiller dette med den tyngden det fortjener, men jeg vet, og du vet og vi vet at når vi bare kommer oss igjennom dette - da kan vi få til alt annet i hele verden.
Og så kan vi gjøre en annen ting for hverandre, en ting som nok er lur:
bare aldri igjen tro at det ikke er noen vits i å prøve. Minner om:
I dag fikk jeg denne på mail. Hvis ikke du har fått den og skrevet under på oppropet tidligere, så er det kanskje like greit å gjøre det nå?
During the coming 12 months, four politicians will be appointed as leaders of the European Union. For fifty years now, the picture of European political leadership has remained the same. It is time for a change. International top posts should always go to the most competent candidate. There are 250 million women in Europe; it should not be too hard to find qualified candidates among all these.
Hvis du så meg, så kunne det jo hende du ble villedet til å tro at jeg ikke hadde så mye bein i nesa som det jeg faktisk har. Grunnen til at jeg ofte virker så sint, er bare at jeg vil dere godt.
Se, ikke så veldig skummel akkurat:
