Ikke alle får X-box til jul.

I dag løp jeg gjennom Oslo S, jeg skulle rekke et møte. Jeg hadde med meg datteren min, hun satt i barnevognen og spiste en cookie. Hun hadde pekt da vi var på 7-11, jeg gav etter. Man vil jo ikke ha med seg sure barn på møte. Jeg løp forbi Narvesen, så forsiden av Dagsavisen. Der stod det at 90 000 familier går en svært trang økonomisk jul i møte. Mange betaler på krita, dyre julegaver blir enda dyrere når Her og Nå-kortet i januar forvandles fra plast-duppeditt med kjøpekraft til et onde av det virkelige liv.

I går tenkte jeg på alt jeg ikke hadde rukket å gjøre til jul, kort som ikke er skrevet, kaker som ikke er bakt. Ikke på grunn av manglende økonomi, men mer tid og lyst. Julestemningen min er mildt sagt fraværende, det blåser oktober-vind og er sen september-temperatur. Greit nok, frist i minnet står erindringen av å nærmest trenge plog foran barnevognen i fjor vinter.

Vi har ennå ikke kjøpt så mange julegaver.Ikke det at vi pleier å ta av, akkurat, egentlig er det vanskelig nok å finne på noe folk vi kjenner trenger, det er ikke lett å finne på noe vi trenger selv heller; Det sier en hel del. Da vi for noen dager siden kunne lese at kjøpesentrene regner med å sette nye rekorder i år også og at det norske julegavehandlende folk dro kortet 3,3 millioner ganger på lørdag, så var jeg egentlig ganske glad for at jeg ikke bidro til kjøpefest, kjøpepress, galskap og stress den dagen. De klarte seg bra, de andre, uten meg for å si det sånn.

For noen år siden var jeg veldig opptatt av at alt skulle være genuint, ektefølt og ikke overfladisk. TV-aksjonen, for eksempel, så jeg på som en mulighet til å kjøpe seg fri fra noe av den dårlige samvittigheten, som er sunn for mennesker som lever rikt, slik mange av oss i Norge gjør. Jeg syntes det var feil, rett og slett, å gi penger i stedet for penger og tid. Jeg var en skikkelig OD-entusiast, noe jeg har skrevet om i tidligere blogginnlegg. De siste årene har jeg gitt penger til TV-aksjonene, men jeg har ikke alltid satt meg like godt inn i tematikken. Igjen dette med tid. Igjen dette med at det krever så mye som ikke er koselig, det å skulle sette seg inn i andres situasjon; Især dersom den er verre og kanskje også mye verre enn ens egen.

Men, jeg har i flere år drodlet med en tanke. Gjøre noe fonuftig i jula. Dels for å gjøre noe nyttig, men også dels for å legitimere egen overflod. Jeg ønsker meg et hjem hvor vi kan invitere folk som ikke har det de trenger. Folk som ikke har mulighet til å tro at det ligger X-box og PS2/3 under treet. Ikke for at jeg skal sitte og se på dem, og føle meg god og snill, men fordi jeg tror at ingen, ingen, ingen tar skade av å sitte i et kjøkken hvor det er mer enn nok mat til alle, varmt og godt, varm kaffe i koppene og is i fryseren. Et hjem hvor barna kan le ubekymret; slik våre barn gjør.

Jeg skulle så gjerne ønske det var flere forunt.

Og så vet jeg, i det samme dette er sagt, at det er ikke så lett som det kan virke, for det er liksom ikke bare å gå ut og finne folk man skal invitere hjem til jul, og jeg føler litt på den redselen som sikkert mange andre også kan kjenne: tenk om folk bare blir fornærmet. Men, det er en ego-tanke, som røper mer om egen usikkerhet og avvisningsfrykt enn det jeg tenker som sympatisk. For, jeg tenker: er det den som intet eier, eller jeg med varmt hus og kjøleskapet i orden som har ansvaret for å strekke hånden ut? Svaret sier seg selv.

Advertisements

1 kommentar

Filed under Samvittighet

One response to “Ikke alle får X-box til jul.

  1. Mito

    Sagt det hele tiden, gavekort er genialt! Bruk det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s