Dagbladet skriver om trygd

Dagbladet skriver om trygd og vier den første delen av artikkelen til professor i etikk Gunnar Fløystad.

Han mener at terskelen for å søke om økonomiske ytelser er blitt lavere, at det er for lett å bli trygdemottaker og at nordmenn er blitt altfor selvopptatte. 11. november 2006 skrev BT om dette, det kan du lese her.

Videre i Dagbladets artikkel kan vi lese om en undersøkelse gjort av Elisabeth Fevang og Knut Røed, ved Stiftelsen Frischsenteret ved UiO. De peker på klasseforskjeller, ulik grad av utdanning og hvordan dette gjør enkelte grupper mer sårbare. Undersøkelsen viser, naturlig nok, at de med lavest utdanningsnivå blir de store «taperne» i denne sammenhengen også. Mer enn 24 prosent av de med kun grunnskoleutdanning ble uføre i forskningsperioden mellom 1993 og 2003, mot bare seks prosent av de med høyere utdanning.

Dette er nokså selvsagt. Når min sønn sier at han ikke vil gjøre lekser, sier jeg bastant at det må han. Når han videre spør hvorfor, så svarer jeg at det er viktig å gjøre det bra på skolen, slik at han i fremtiden kan være så heldig at han kan velge hva han vil holde på med.

For meg spiller det mindre rolle om han finner lykken som sivilingeniør, jurist eller jobber i bomringen, såfremt han er lykkelig med sitt valg. Dog må jeg innrømme at jeg tror det er lettere å føle større grad av selvaktualisering, dersom man får jobbe med noe som er utfordrende, noe som krever mye av en. Slike jobber krever ofte en høyere utdannelse, dersom man da ikke har kontakter utover det vanlige. Og, nettopp det å føle at jobben tilfredstiller mer enn de basale behovene, blir stadig viktigere for oss.

Men. Jeg tror ikke nordmenn er blitt latere, jeg tror ikke det. Mer interessant enn å konkludere med at lavtutdannede trygdes, at jobbene med de tyngste løftene er lavtlønnet, er det å se på årsakene til at mange faller utenfor utdanningssystemene. Folkehelseinstituttet skriver om sammenhenger mellom psykiske helseproblemer, dårlig økonomi og lav utdannelse.

Mer om psykisk helse fra fhi kan du lese her, konklusjonene er klare: gode levekår og psykisk helse går hånd i hånd.

Det er en kraftig økning av unge uføre under 30 år, Dagsavisen hadde dette som tema tidligere i år. Svært stor er økningen i uføretrygding av unge psykisk syke.

Det er et stort behov for et velferdsapparat som tar disse utfordringene på alvor. Norge roper etter arbeidskraft og vi leser stadig om at det er viktig å ta i bruk de ressursene som finnes i gruppene av trygdemottakere i alle former. Da trengs det tilrettelagte utdanningsmuligheter, en saksbehandlingstid som ikke tar måneder eller år, det trengs ansvarsgrupper og ikke minst trengs det individuelle planer for de som har krav på dette. En slik plan kartlegger behandlingsbehov, livssituasjon og det skal settes opp målsettinger. Mange brukere av psykisk helsevern påpeker i flere sammenhenger at de sjelden føler seg inkludert i utformingen av denne planen. Dette er nærmest en tragedie: hvem annen er det vel naturlig å spørre og inkludere. Alle vil ha en reell medvirkning i utformingen av en plan som brukes som veiviser for eget liv.

Nei, jeg tror ikke folk er blitt latere. Om det er Dagbladet eller etikk-professoren selv som mener at sosialklienter må komme seg opp om morgenen, eller om dette må settes på begges regning, er meg uvisst. Jeg tror de aller fleste ønsker et arbeid, men det må være meningsfullt. Er det latskap å mene det? Er det latskap dersom en ressurssterk person ikke ønsker å ta seg en jobb dette mennesket er totalt overkvalifisert for? Det er ingen sammenheng mellom sykdom og generell ressurssvakhet, ei heller er trygdemottakerne er homogen gruppe. Noen er det nok, som bruker dagene på å legge planer for hvordan de kan skvise systemet for mest mulig penger, men jeg lever i alle fall i den tro at disse er i et mindretall.

Utdanning er nøkkelen, men kvalitetsreformen passer ikke for alle. Eller mer riktig: alle passer ikke inn i kvalitetsreformens rammer. Jeg begynner å bli lettere smålei av å lese om implementering, samhandling og kravspesifikasjoner.

Ord,ord,ord. I Norge i dag burde det være en selvfølge at alle får et skoletilbud tilpasset sine behov, at foreldre og skole samarbeider om at barna ikke skal falle utenfor læringsprosessene. Det er mange som ikke klarer å fullføre ordinær skolegang på normert tid, men flere av disse ville hatt stor nytte av å få fortsette og lære, men med andre læringsmetoder og et annerledes tidsaspekt.

Advertisements

8 kommentarer

Filed under Meninger, Politikk, Samfunn, Samvittighet

8 responses to “Dagbladet skriver om trygd

  1. Det virker som om denne professoren var relativt alene i denne artikkelen.

    Men jeg lurer på hva slags forskning en etikkprofessor støtter seg på når han sier at nordmenn er blitt latere?

    Det er så lett å slenge ut en slik replikk, og fordi han er professor får synsingen hans slagkraft. Men med hvilken rett?

  2. Godt spørsmål! Akkurat her var han alene, men ellers er det jo flere som mener det samme som han. Det irriterer meg, for jeg har snakket med så mange som så gjerne skulle ha gått på skole, eller så gjerne vil være i arbeid, men som ikke har muligheten. Og, det skyldes *ikke* at de er late..

    Tenker på folk med ME også, i perioder vil det jo være umulig å følge et ordinært studieløp, men det burde være mulig å få lov til å lære uansett.

  3. Tilbaketråkk: sonitus.org » Blog Archive » Dagbladet skriver om trygd

  4. Det er – såvidt jeg husker – bevist at «folk flest» i langt større grad nå enn før mener det er ok å ta en «sykedag» når man er fyllesjuk. Det er ikke et bevis på latskap, men på en holdningsendring som er forenlig med mer latskap?

  5. Er det latskap dersom en ressurssterk person ikke ønsker å ta seg en jobb dette mennesket er totalt overkvalifisert for? Kanskje ikke latskap, men sannelig er det urettferdig at lavtutdannede og lavtlønnede personer (ungdom som jobber i kiosk og innvandrere i vaskejobber f.eks.) skal betale skatt slik at ressurssterke, overkvalifiserte mennesker skal få slippe å «nedverdige» seg til å ta en jobb der de faktisk er etterspurt. (Ikke at jeg tror det er noe stort problem, høyt utdanna folk har, som du er inne på, mindre sannsynlighet for både arbeidsledighet og trygd. Unntaket er nok innvandrere som blir utsatt for diskriminering).

  6. Tja, som tidligere sosialklient så møtte jeg på folk som ikke var interessert i å ta en praksisplass fordi de da fikk penger fra aetat og det var mindre enn sosialstønaden og hvis man tok den her praksisplassen så måtte man godta arbeidsvilkår som de man jobbet ilag med bare lo av (slik som penger hvis man ble syk, f.eks). Jeg synes faktisk det er greit at folk sier nei takk til aetat-praksisplasser når det blir mindre kroner av det enn ut i fra sosialen.

    Folk skal tross alt betale husleie, regninger og maten sin.

  7. Jeg skjønner jo hva Drusilla mener, men for mange er ikke denne problemstillingen så enkel som det.

    Det finnes mange eksempler på for eksempel tidligere psykiatriske pasienter, som har fullført en eller flere utdannelser, og som sliter med å få en jobb etterpå. Det er ikke slik at folk forventer eller krever å få gjøre akkurat det man er utdannet til, men at et menneske med ingeniørutdannelse sliter med å få seg jobb i butikk pga *tidligere* sykdomsforhold, det demotiverer og det skjønner jeg faktisk. Det er ikke bare innvandrere som utsettes for diskriminering og stigmatisering.

    Sadie: jeg lurer på om dette kan bli noe bedre når den nye velferdsstønaden (den Bjarne H. Hanssen snakket om tidligere i høst) blir mer vanlig?? Det jeg likte med forslaget hans er at ordningen forutsetter at man må yte noe for å få denne stønaden, gå på skole etc. Men, det må være et utdanningstilbud som er riktig for hver enkelt, mitt inntrykk er at de ofte velger veldig enkle løsninger. En slags «nå gir vi deg tilbud om en førskolelærer-utdannelse selv om du egentlig er jurist-emne»-innstilling.

    Jeg håper i alle fall det vil bli lettere å kombinere sykdomsmestring og faktisk rehabilitering. Mange jeg har vært i kontakt med sitter hjemme i sin egen leilighet, uten tiltak, uten noe system som hjelper til i noen særlig grad. At de sitter der, det skyldes ikke latskap, men at veien tilbake kan være vanskelig å gå alene når man ikke vet hvor man skal gå.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s