Bloggingen og dens arketyper

Jeg satt og tenkte på i stad, at bloggdebatter forvandler mennesker til arketyper. Jeg tenkte å lage en post og legge ved en arketyp-faktalink og googlet. Hva fant jeg? Jeg fant gull. Jeg fant et innlegg den eminente Iskwew publiserte i september. Der står omtrent alt jeg hadde tenkt til å skrive og du kan lese det her.

Jeg skriver på bloggen min og kommenterer på andres. Ofte med større bokstaver og mer høyrøstede ord enn jeg vanligvis benytter i hverdagslivet mitt. Jeg, som normalt er en svært konfliktsky person, kaster meg ofte via blogg inn i diskusjoner som til slutt får meg til å vurdere blodtrykkssenkende medikamenter. Jeg blir kanskje ikke så mye sintere – egentlig – enn i det virkelige liv, men jeg erkjenner at terskelen for å buse ut med mine meninger er langt lavere når jeg skriver.

Ikke for det, jeg mener mye hele tiden, og slitsomt mye av og til. Men, i det vanlige livet forsøker jeg oftere å finne meningsfeller og ikke motdebattanter. Samtidig er det debatten som lett oppstår som fort gjør en post interessant å følge, og en gang leste jeg et eller annet om at desto lenger ned i et kommentarfelt man kommer, desto lettere har man for å kalle motparten nazist, fascist og andre lite flatterende ting.

Nå forsøker jeg jo å begrense meg, jeg forsøker endatil å beherske meg. Ikke alltid like enkelt, men litt av grunnen til at jeg ikke blogger helt anonymt er at jeg skal ha en høyere terskel for å bli skikkelig ufin. Når Iskwew trekker frem arketypen hun kaller De brennende hjerter, så føler jeg meg dels hjemme der. Jeg brenner for mange ting og kan hende brenner jeg av og til litt for sterkt og blir tidvis temmelig oppgitt over at mange virker så lite opptatte av å brenne. Da vekkes en mini-satan i meg, og jeg brenner enda litt til. Noen ganger tenker jeg at det er viktig at jeg passer på at jeg ikke brenner opp, og noen ganger burde jeg kanskje brenne litt mer for ting i nærmiljøet mitt enn for alle de tingene som er veldig langt unna, både sosialt, geografisk og kulturelt.

…Og nå, nå må jeg passe meg, for jeg skulle ikke bruke denne bloggposten til å fortelle om det jeg brenner for.

Jeg tror grunnen til at arketypene dannes og leves ut på nett er at muligheten til å være tydelig er enklere når man ikke kommuniserer ansikt til ansikt. Dessuten er internett – og især egen blogg – en mulighet til å virkelig få frem et budskap, og da må det gjerne spisses litt, men ikke så mye at man oppleves som fullstendig virkelighetsfjern. Jeg opprøres av og til av folk som innehar meninger jeg synes er helt utrolige – i negativ forstand – og jeg slås av at de sikkert også anser sine hjerter som brennede.

Diplomaten i meg våkner ofte først når jeg ikke skriver. Da kan jeg tenke på løsninger til hvordan folk med ulike meninger kan møtes, fremfor å duellere. Og, jeg er klar over at jeg til tider kan være den første til å skrike En garde! og jeg innser vel til sist at det er lettere å forene seg med – og videreutvikle ideer med – de som ikke står så langt fra meg selv ideologisk. Men faktisk er det morsommere med et krafttak og en skikkelig brann enn at det ikke er noen ild i det hele tatt.

De folka som virkelig skremmer meg mer enn noen andre, det er de som ikke mener, ikke brenner, ikke ønsker å endre noe som helst. De er skumle, de.

Hvorfor i alle dager fikk jeg Kill Bill- tanker i hodet nå?

Reklamer

3 kommentarer

Filed under Blogger, Blogging

3 responses to “Bloggingen og dens arketyper

  1. Haha, er det rart det brenner rundt oss i kommentarfeltene, Victoria!

    Jeg må si meg enig i alt du skriver her. Nå kan jeg være ganske «streng» og ha sterke meninger utenfor skjermen også, men terskelen for å si i fra ligger mye-mye høyere enn her på nettet. Her på nett blir man fort en filtrert utgave av seg selv. I alle fall gjør jeg det.

    Ellers er jo Iskwews beskrivelse av debatt-arketypene «right on».

  2. Ja, hun er flink 😀
    Jeg blir også mer polarisert, tror jeg. Ellers så kan det jo hende jeg ER sånn, og det er jo også en grusom tanke. Hehe.

    Snart er det helg!!

  3. Sannheten er alltid vannskelig å møte – om den er naken. 😉

    (Se siste avsnittet her: http://beatesrasteplass.wordpress.com/2006/06/06/eventyr-for-dummies/ )

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s