Daily Archives: januar 11, 2007

Smertespråket

– Jeg tror det er umulig å få etablert homofili og heterofili som likeverdige, så lenge man argumenterer gjennom et slags ”smertens språk”. Dette forsterker bare det dominerende synet på homofile som noe totalt forskjellig – en forskjellighet som er lavere rangert enn heteroseksualitet – mener Tone Hellesund ved Rokkansenteret. Hun har gått bakom selvmordstatistikken, og intervjuet tolv som har sett på tiltrekningen mot samme kjønn som en dødelig belastning og som derfor har forsøkt å begå selvmord.

» – Mine informanters personlige historier gjenspeiler også samfunnets dominerende fortelling om homofili. De skildrer blant annet belastningen av å bli ansett som fundamentalt forskjellig. Homofile opplever det gjerne som om de ikke er en selvfølgelig del av verden» , sier Hellesund.

Da jeg leste denne artikkelen fikk jeg en følelse av at den snakket til meg.

For, jeg har flere ganger påpekt den høye forekomsten av både selvmordsforsøk og selvmord. Statistikken er grotesk. Hellesund illusterer det hele godt selv, ved å referere til undersøkelsen om lesbiske og homofiles levekår og livskvalitet, gjennomført av NOVA i 1999.

Under avsnittet om helse og psykisk livskvalitet sier NOVA-rapporten:

«Når det gjelder selvmordstanker og selvmordsforsøk er lesbiske kvinner og homofile menn mer utsatt enn den generelle befolkning. Andelen som har vært plaget av tanker om å ta sitt eget liv i løpet av de siste 14 dager, er 6-7 ganger høyere blant NOVA-undersøkelsens kvinner og menn enn den generelle befolkning. 16 prosent av mennene og 20 prosent av kvinnene i utvalget oppgir at de har forsøkt å ta sitt eget liv minst én gang i løpet av livet. Det er alarmerende at hver fjerde kvinne og mann under 25 år i vårt utvalg oppgir at de har minst ett selvmordsforsøk bak seg. Følelse av isolasjon og ensomhet, ønske om å komme vekk fra en uutholdelig situasjon, avmakt i forhold til framtida og problemer med å akseptere seg selv som lesbisk/homofil var de vanligste motivene som ble oppgitt for selvmordsforsøket. «

Under avsnittet om vold, trakassering og trusler skriver NOVA:

«Lesbiske kvinner er noe mer utsatt for vold enn kvinner i den generelle befolkning. Spesielt yngre lesbiske kvinner er utsatt: En av ti av de lesbiske kvinnene under 25 år er blitt utsatt for vold siste år, mot bare en av tjue i den generelle befolkningen. Blant mennene er andelen voldsrammede omtrent like stor i vårt utvalg som i Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse (Levekårsundersøkelsen 1995).

Når det gjelder trusler om vold, er det imidlertid store forskjeller mellom våre tall og tallene fra Levekårsundersøkelsen 1995. Sett i forhold til den generelle befolkningen, er andelen som er blitt utsatt for trussel om vold i løpet av siste år nesten dobbelt så stor blant de lesbiske kvinnene og over tre ganger så stor blant de homofile mennene. Spesielt de unge i vårt utvalg skiller seg negativt ut: Omtrent fem ganger så mange er blitt utsatt for trusler siste år, sammenlignet med unge kvinner og menn i den generelle befolkningen.»

Jeg får lyst til å spørre Hellesund: hva slags språk fortjener denne statistikken, hva slags språk skal man bruke når egenopplevelsen i mange tilfeller er så negativ?

Høsten 2005 publiserte Marianne Butenschøn hovedoppgaven Toleranse i velferdsstaten 1950.2000. Et idehistorisk og begrepshistorisk perspektiv på toleransebegrepet og dets dilemmaer.

Sammendraget kan leses her.

Hun skriver om usynligheten, om den såkalte toleransen, som ikke er en egentlig toleranse – men snarere at homofili er gjort til et ikke-tema. Kartleggingen og undersøkelsen viste at:

• Velferdsstatens myndigheter har ikke reflektert i særlig grad over hva toleranse i praksis bør innebære, hva det kreves av tilrettelegging og tiltak fra myndighetenes og skolens side.
• Offentlige tekster ser i liten grad sammenheng mellom myndighetenes egen toleranse og homofiles situasjon. Det tales om samfunnets generelle toleranse, og at den er blitt større de siste 20 år. Samtidig impliseres det gjennomgående at en forutsetning for folks toleranse er at man ikke er «synlig», at man ikke viser «homofil adferd». Homofile har det bedre på større steder der man kan være anonym.
• I det meste av epoken har lesbiske og homofile oppfattet seg som «tolerert», men diskriminert. En slik toleranse betakker de seg for.
• For 50 år siden var homofili et tabu: unevnelig, noe man ikke skulle befatte seg med. Intoleransen var total. Lesbiske og homofile måtte gjøre seg usynlige for å overleve. Senere ble det noe enklere å være synlig, men tryggest å velge å være usynlig. I dag blir lesbiske og homofile gjort usynlige. Homofile er en «ikke-sak» for alle unntatt kirken. Usynliggjøringen, tausheten er nesten total. En «usynlighetskonferanse» ble arrangert sommeren 2005, med fokus på lesbiske og homofile som en usynlig minoritet i arbeidsliv, idrett, skole osv.
• Samfunnets «toleranse» har beveget seg fra tabu og en synlig intoleranse, til en tilsynelatende toleranse som forutsetter usynlighet og taushet.
• Det foreslås en fornyet forståelse av toleranse som kan fungere for alle i samfunnet.

Det er så mange som går rundt enhver grøt de kommer over. Er det noe det er vrient å få sagt, så er det liksom best å holde munn. Jeg googlet en dame som ikke er nevneverdig sjenert i uttalelsene, og fant et intervju fra 2005 (Magasinet, Dagbladet) Kim Friele var sint og opprørt over at Frelsesarmeen tok jobben fra en 43 år gammel mann, fordi han er homofil.

– Du vet at med mitt temperament, enten det er Frelsesarmé-saken eller han Åke Green, kan jeg ikke holde munn. At man skal kunne kalle oss en kreftsvulst eller si at homofile menn er opphavet til aids, og at det er en tolkning av bibelen, er for meg helt uforståelig. Men det som er verst med disse menneskene er når de ser på deg med det kristelige smilet, og sier: «Det er ikke jeg som sier det. Det er ikke jeg, Friele, det er Jesus».

Tilbake til smertespråket. Poenget med å referere til NOVA-undersøkelser og statistikk, til tekster om manglende reell toleranse og til sist Kim Frieles kommentar, er ikke å videreføre noe stigma. For meg blir det snarere et tvert om: ved å snakke om det som faktisk er realitet, ved å snakke om de tingene folk faktisk opplever så segregerer man ikke mennesker ytterligere, men forteller samfunnet rundt at slik er det.

Kanskje er ikke dette den optimale måten. Aller best ville det jo ha vært dersom denne problematikken kunne gå over av seg selv. Men, den gjør jo ikke det. Den gradvise oppmykningen går for sakte og i mellomtiden er det folk som betaler dyrt, med angst og frykt for andres reaksjoner, en følelse av at egen identitet blir tilsidesatt, med depresjoner og ja: selvmordsforsøk og selvmord.

Selvmordsproblematikken er smerte; Selvmord innebærer så enormt mye vondt for både den som tar sitt eget liv, og de som sitter igjen.

Hvilket språk skal man bruke, om smertespråket ikke bør brukes?

Hvordan bryter man tabuer? Ved at kjente mennesker står frem, forteller om sin historie,» så vondt var det og se så rett jeg er i ryggen nå»? Ja, kanskje, men bare delvis. Jeg tror at en av måtene å bekjempe fordommene på er å vise hvor ille vi faktisk behandler hverandre. Ikke for å synes synd på, men slik at vi fatter at det ikke kan fortsette slik.

Når enkelte grupper åpenlyst fordømmer andre menneskers liv, levesett og med det frarøver folk livsglede – og kvalitet må det protesteres.

Høylydt.

Når øvrigheten av befolkningen ikke snakker om dette fordi det enten ikke angår dem selv, eller de ikke ønsker å forholde seg til det , så må noen faktisk kalle spaden ved sitt rette navn og jeg ser ikke noen annen vei å gå enn å vise hvilken sorg smertespråket inneholder.

Reklamer

10 kommentarer

Filed under Helse, Homofilidebatt, Meninger, Politikk, Samfunn, Samvittighet

Verden stanset litt i dag

At verden stanset skyldtes ikke utelukkende vrede over Bush-administrasjonens idioti og Gerd Liv Vallas mobbesak. Verden stanset litt og det var på grunn av snøfall. Jeg satt på skole-hjem-samtale på sønnens skole, jeg pekte ut og sa: «Se! Det snør!» Det la seg et hvitt lag rundt verden og ting virket tryggere, mykere og lunere med en gang.

Etter samtalen dro vi en tur til Asker sentrum, og da vi skulle hjem med toget så vi at det var godt forsinket og da ville ikke vi rekke bussen som vi skulle videre med. Dermed ble returen utsatt en god halvtime, jeg drakk kaffe og ungene spiste is. I Asker går bussen et kvarter før toget, men bussen kjører en stor omvei, slik at toget tar igjen bussen senere. Men, siden jeg var usikker på om toget var presist, tok vi omvei-bussen i stedet. Datteren sov, sønnen og jeg skravlet om strøm. Han spør og jeg klarer aldri å svare på hvordan egentlig strømmen havner inne i huset vårt, slik at kaffetrakteren virker og mamma får drukket kaffe som motvirker surhet og dårlig stemning. Jeg skjønner jo hvorfor han er interessert i akkurat det, strømmen får i dette tilfellet mamma til å være blidere, og blid mamma er alltid et pluss.

Så, vi satt på bussen. Etter en stund begynte den å kjøre sakte. Veldig sakte. Gjennom vinduet kunne jeg se biler skli rundt, og bussjåføren fikk stadig inn meldinger fra sentralen om at mange biler hadde kjørt av veien, noen busser bare spant, det var politi, stengte veier og biler og busser måtte slepes ut av grøfter. Jeg kikket litt nervøst rundt meg og tenkte at jeg er glad det er sikkerhetsbelter på bussene her. Friskt i minnet er fortsatt sønnens flytur på 20-bussen en gang han insisterte på å sitte «i midten bakerst» – alle barns drømmeplass. Fotgjenger løp ut i veien i ren kamikazestil, hvorpå bussen bråbremset og sønnen min fløy noen meter i luften før han braklandet i midtgangen. Det gikk fint og var mer skummelt enn farlig, men han husker det fortsatt og det gjør jeg også, så den plassen bruker vi ikke lenger.

Men i dag sneglet bussen seg videre og jeg tenkte at det i alle fall ikke kunne gå forferdelig galt siden vi holdt så lav fart. Det gjorde det jo heller ikke, men jeg holdt pusten ned den lange, bratte bakken med den krappe svingen helt nederst – særlig fordi bussjåføren før «nedstigningen» stanset helt, ropte: «Alle på med belter nå! De som vil av, kan få gå ut nå, men de som blir med ned HAR Å TA PÅ SEG BELTENE!» Tanken på å gå ut var fjern, for vi hadde med barnevogn og jeg turte i alle fall ikke skli ned den bakken med vognen.

Det gikk fint. Men, vi brukte like lang tid fra Asker til vi var hjemme, som samboeren brukte på å ta toget fra Asker til Gol. Mens noen skal ha markedsmøte i Hemsedal med jobben, er min skjebne å måke snø og tørke oppkast, for i det samme vi kom inn av døren hjemme, var sofaen full av spy og datteren satt og gråt.

Det siste kan vi ikke skylde på snøen for, men jeg synes jo det er komisk at Norge stanser helt, og særlig her på Østlandet, når snøen laver ned skikkelig første gang. Det er det samme hvert år.

Når det snør tenker jeg umiddelbart på sommer og savnet av den. Jeg tenker på at jeg liker det bedre når gangen ikke er full av cherrox og utedresser og alt dette «ull innerst, så fleece, så dress»-styret er fjernt fra dagliglivet. Jeg tenker på lyden av bier og lukten av gress, og jeg tenker på sangen jeg forbinder med sommer mer enn noen annen. I hele dag har jeg hatt den i hodet, og noen få ganger nynnet jeg visst høyt.

Sublime: Santeria.

Legg igjen en kommentar

Filed under Øyeblikk, Famileliv, Godt og blandet

End this War

Jeg fant denne på youtube. Litt vanskelig å lese plakatene og på min PC var ikke lyden så bra heller. Men jeg likte idéen.

Legg igjen en kommentar

Filed under Meninger, Musikkvideoer, Politikk, Samfunn