Smertespråket

– Jeg tror det er umulig å få etablert homofili og heterofili som likeverdige, så lenge man argumenterer gjennom et slags ”smertens språk”. Dette forsterker bare det dominerende synet på homofile som noe totalt forskjellig – en forskjellighet som er lavere rangert enn heteroseksualitet – mener Tone Hellesund ved Rokkansenteret. Hun har gått bakom selvmordstatistikken, og intervjuet tolv som har sett på tiltrekningen mot samme kjønn som en dødelig belastning og som derfor har forsøkt å begå selvmord.

» – Mine informanters personlige historier gjenspeiler også samfunnets dominerende fortelling om homofili. De skildrer blant annet belastningen av å bli ansett som fundamentalt forskjellig. Homofile opplever det gjerne som om de ikke er en selvfølgelig del av verden» , sier Hellesund.

Da jeg leste denne artikkelen fikk jeg en følelse av at den snakket til meg.

For, jeg har flere ganger påpekt den høye forekomsten av både selvmordsforsøk og selvmord. Statistikken er grotesk. Hellesund illusterer det hele godt selv, ved å referere til undersøkelsen om lesbiske og homofiles levekår og livskvalitet, gjennomført av NOVA i 1999.

Under avsnittet om helse og psykisk livskvalitet sier NOVA-rapporten:

«Når det gjelder selvmordstanker og selvmordsforsøk er lesbiske kvinner og homofile menn mer utsatt enn den generelle befolkning. Andelen som har vært plaget av tanker om å ta sitt eget liv i løpet av de siste 14 dager, er 6-7 ganger høyere blant NOVA-undersøkelsens kvinner og menn enn den generelle befolkning. 16 prosent av mennene og 20 prosent av kvinnene i utvalget oppgir at de har forsøkt å ta sitt eget liv minst én gang i løpet av livet. Det er alarmerende at hver fjerde kvinne og mann under 25 år i vårt utvalg oppgir at de har minst ett selvmordsforsøk bak seg. Følelse av isolasjon og ensomhet, ønske om å komme vekk fra en uutholdelig situasjon, avmakt i forhold til framtida og problemer med å akseptere seg selv som lesbisk/homofil var de vanligste motivene som ble oppgitt for selvmordsforsøket. «

Under avsnittet om vold, trakassering og trusler skriver NOVA:

«Lesbiske kvinner er noe mer utsatt for vold enn kvinner i den generelle befolkning. Spesielt yngre lesbiske kvinner er utsatt: En av ti av de lesbiske kvinnene under 25 år er blitt utsatt for vold siste år, mot bare en av tjue i den generelle befolkningen. Blant mennene er andelen voldsrammede omtrent like stor i vårt utvalg som i Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse (Levekårsundersøkelsen 1995).

Når det gjelder trusler om vold, er det imidlertid store forskjeller mellom våre tall og tallene fra Levekårsundersøkelsen 1995. Sett i forhold til den generelle befolkningen, er andelen som er blitt utsatt for trussel om vold i løpet av siste år nesten dobbelt så stor blant de lesbiske kvinnene og over tre ganger så stor blant de homofile mennene. Spesielt de unge i vårt utvalg skiller seg negativt ut: Omtrent fem ganger så mange er blitt utsatt for trusler siste år, sammenlignet med unge kvinner og menn i den generelle befolkningen.»

Jeg får lyst til å spørre Hellesund: hva slags språk fortjener denne statistikken, hva slags språk skal man bruke når egenopplevelsen i mange tilfeller er så negativ?

Høsten 2005 publiserte Marianne Butenschøn hovedoppgaven Toleranse i velferdsstaten 1950.2000. Et idehistorisk og begrepshistorisk perspektiv på toleransebegrepet og dets dilemmaer.

Sammendraget kan leses her.

Hun skriver om usynligheten, om den såkalte toleransen, som ikke er en egentlig toleranse – men snarere at homofili er gjort til et ikke-tema. Kartleggingen og undersøkelsen viste at:

• Velferdsstatens myndigheter har ikke reflektert i særlig grad over hva toleranse i praksis bør innebære, hva det kreves av tilrettelegging og tiltak fra myndighetenes og skolens side.
• Offentlige tekster ser i liten grad sammenheng mellom myndighetenes egen toleranse og homofiles situasjon. Det tales om samfunnets generelle toleranse, og at den er blitt større de siste 20 år. Samtidig impliseres det gjennomgående at en forutsetning for folks toleranse er at man ikke er «synlig», at man ikke viser «homofil adferd». Homofile har det bedre på større steder der man kan være anonym.
• I det meste av epoken har lesbiske og homofile oppfattet seg som «tolerert», men diskriminert. En slik toleranse betakker de seg for.
• For 50 år siden var homofili et tabu: unevnelig, noe man ikke skulle befatte seg med. Intoleransen var total. Lesbiske og homofile måtte gjøre seg usynlige for å overleve. Senere ble det noe enklere å være synlig, men tryggest å velge å være usynlig. I dag blir lesbiske og homofile gjort usynlige. Homofile er en «ikke-sak» for alle unntatt kirken. Usynliggjøringen, tausheten er nesten total. En «usynlighetskonferanse» ble arrangert sommeren 2005, med fokus på lesbiske og homofile som en usynlig minoritet i arbeidsliv, idrett, skole osv.
• Samfunnets «toleranse» har beveget seg fra tabu og en synlig intoleranse, til en tilsynelatende toleranse som forutsetter usynlighet og taushet.
• Det foreslås en fornyet forståelse av toleranse som kan fungere for alle i samfunnet.

Det er så mange som går rundt enhver grøt de kommer over. Er det noe det er vrient å få sagt, så er det liksom best å holde munn. Jeg googlet en dame som ikke er nevneverdig sjenert i uttalelsene, og fant et intervju fra 2005 (Magasinet, Dagbladet) Kim Friele var sint og opprørt over at Frelsesarmeen tok jobben fra en 43 år gammel mann, fordi han er homofil.

– Du vet at med mitt temperament, enten det er Frelsesarmé-saken eller han Åke Green, kan jeg ikke holde munn. At man skal kunne kalle oss en kreftsvulst eller si at homofile menn er opphavet til aids, og at det er en tolkning av bibelen, er for meg helt uforståelig. Men det som er verst med disse menneskene er når de ser på deg med det kristelige smilet, og sier: «Det er ikke jeg som sier det. Det er ikke jeg, Friele, det er Jesus».

Tilbake til smertespråket. Poenget med å referere til NOVA-undersøkelser og statistikk, til tekster om manglende reell toleranse og til sist Kim Frieles kommentar, er ikke å videreføre noe stigma. For meg blir det snarere et tvert om: ved å snakke om det som faktisk er realitet, ved å snakke om de tingene folk faktisk opplever så segregerer man ikke mennesker ytterligere, men forteller samfunnet rundt at slik er det.

Kanskje er ikke dette den optimale måten. Aller best ville det jo ha vært dersom denne problematikken kunne gå over av seg selv. Men, den gjør jo ikke det. Den gradvise oppmykningen går for sakte og i mellomtiden er det folk som betaler dyrt, med angst og frykt for andres reaksjoner, en følelse av at egen identitet blir tilsidesatt, med depresjoner og ja: selvmordsforsøk og selvmord.

Selvmordsproblematikken er smerte; Selvmord innebærer så enormt mye vondt for både den som tar sitt eget liv, og de som sitter igjen.

Hvilket språk skal man bruke, om smertespråket ikke bør brukes?

Hvordan bryter man tabuer? Ved at kjente mennesker står frem, forteller om sin historie,» så vondt var det og se så rett jeg er i ryggen nå»? Ja, kanskje, men bare delvis. Jeg tror at en av måtene å bekjempe fordommene på er å vise hvor ille vi faktisk behandler hverandre. Ikke for å synes synd på, men slik at vi fatter at det ikke kan fortsette slik.

Når enkelte grupper åpenlyst fordømmer andre menneskers liv, levesett og med det frarøver folk livsglede – og kvalitet må det protesteres.

Høylydt.

Når øvrigheten av befolkningen ikke snakker om dette fordi det enten ikke angår dem selv, eller de ikke ønsker å forholde seg til det , så må noen faktisk kalle spaden ved sitt rette navn og jeg ser ikke noen annen vei å gå enn å vise hvilken sorg smertespråket inneholder.

Advertisements

10 kommentarer

Filed under Helse, Homofilidebatt, Meninger, Politikk, Samfunn, Samvittighet

10 responses to “Smertespråket

  1. Et meget bra innlegg Victoria.

    Jeg tror du vet det fra før Victoria, men jeg sier det igjen. I 1993 tok min fetter sitt eget liv, han orket ikke å leve et liv der andre mennesker ville se ned på ham og behandle ham omtrent som om han var spedalsk eller led av pest eller av andre uhelbredelige sykdommer.

    Akkurat den brutale hendelsen gjorde noe med meg som menneske. Jeg var 18 år da og hadde på den tiden et litt skeptisk og intolerant syn på homofile (og andre grupper som f.eks innvandrere, alkoholikere og andre ”utskudd”). Spør meg ikke hvorfor. Kanskje ble jeg påvirket av at det var ei lita bygd jeg vokste opp i hvor alle kjente alle og at de som var litt annerledes ble frosset ut, mobbet eller trakassert.

    Jeg vet ikke. Jeg visste heller ikke at min fetter var homofil før kort tid før han valgte og avslutte livet sitt ved å henge seg i et tre i en liten skog i Nøtterøy kommune.

    Men det jeg vet er at dette tragiske selvmordet endret mitt syn på andre mennesker og deres såkalte «unormale» levemåte helt fundamentalt. Jeg gikk fra å være en person som var skeptisk til mennesker utenfor normalen til å bli en tolerant person uten foruinntatte holdninger til andre mennesker så å si over natta.

    ”Aldri så galt at det ikke er godt for noe” heter det i ordspråket, og det er ihvertfall litt sant i det. Jeg selv ble en bedre person av dette selvmordet (mener jeg selv ihvertfall:)) og har hele tiden siden den sommeren i 1993 forsvart homofile og andre utsatte gruppers rett til å bli behandlet og respektert på lik linje med alle andre mennesker i noen heftige diskusjoner med intolerante mennesker.

    Og nettopp på grunn av min fetters dødsfall kan jeg aldri, aldri noensinne tillate meg å holde kjeft når jeg treffer på intoleranse og regelrett hetsing av mennesker. Jeg vil alltid være på toleransens siden mot intoleranse og mot de «moralsk opphøyde» som mener at å være annerledes er synd og skam.

    — Denne kommentaren ble visst litt lenger enn jeg hadde tenkt meg, det er nesten så jeg glemmer hva jeg egentlig ville si – men bare nesten :O)

    Hvis vi alle tenkte som Tone Hellesund gjør når hun sier at: «Jeg tror det er umulig å få etablert homofili og heterofili som likeverdige… etc» så kunne jeg like godt ha lagt ned kampen mot de intolerante med en gang. Ihvertfall nesten. Det er nemlig smerten som min fetter ble påført av andre menneskers intoleranse som gjør at jeg forandret meg selv og som har gitt meg inspirasjon til å stå på de homofiles side. På siden til de som er annerledes.

    Hvis f.eks Martin Drange eller de andre borte hos kristenbloggen hadde opplevd nettopp den smerten jeg har skrevet om her tror jeg at mange av dem ville ha endret sitt syn på homoflie. Det er bare så utrolig synd at det må skje ett eller annet tragisk før man får opp øynene. Den kritikken gjelder meg selv også. Jeg er lei meg for at jeg har vært en av de intolerante i samfunnet og dermed bidratt til at andre mennesker har hatt (og har) det vanskelig

    Jeg håper de som leser dette her og som er litt skeptiske til annerledeshet vil sette seg ned å tenke over sine egne standpunkter. Alle er vi mennesker uansett om man er homofil, heterofil, bifil eller om man er pakistansk, indisk, somalier, muslim, kristen, hvit eller brun eller gul hudfarge eller hva det måtte være og vi alle fortjener å bli behandlet som likeverdige mennesker men de samme rettighetene og de samme pliktene.

    Vi mennesker er for like til å bli behandlet så ulikt…!!!

    (denne kommentaren ble så omfattende at jeg også velger å publisere den i min blogg, håper det er greit Victoria)

  2. Hei Knut Stian og takk for lang kommentar!! Det du sier er helt riktig, tenker jeg, at vi er for like til så ulik behandling.

    Jeg tror Hellesund er inne på NOE, siden de aller fleste homofile ikke tar livet av seg, og ei heller sliter psykisk. Men, de som gjør det opplever det ofte på grunn av at de ikke kan være åpne med det i forhold til omgivelsene.

    Huff, kan skrive masse nå, men rekker ikke. Det får være et kveldsprosjekt! Nå er det to syke barn hjemme og en del jobb som må gjøres uansett!

  3. At det er langt igjen til fullstendig aksept for homofili sier seg selv all den tid kollegaer sier «oi – er han homo? Seriøst? Homo!?» og ser forskrekkede ut en god stund.

    Å si at man aldri tror at homofilie og hetrofile kan få lik status i samfunnet er et selvoppfyllende profeti – og ikke noe annet. Det er mange av oss som gir blaffen i om folk er homofile, bifile eller hetrofile og som er ute av stand til å fatte hvorfor man ikke kan godta folk slik de er.

    For 100 år siden var det utenkelig at kvinner skulle ha stemmerett og likeverd – det ble ansett som unaturlig. Nå har vi det (i alle fall stort sett). Jeg tror det er håp for homofile også.

  4. Det tror jeg også, absolutt.

  5. Knut Stian, det er så mye i den kommentaren din som er viktig.

    Vic, takk for et godt innlegg.

  6. Jeg tenker som du, Victoria.

    Knut Stian: Det handler om mennesker, om individ, og ikke bare en «gruppe». Det finnes så mange historier som det du forteller om her, og det sjokkerer meg gang på gang at folk ikke evner å se at vi snakker om mennesker.

    Takk for at du delte historien.

  7. Nå har jeg nettopp lest ut en liten flis av en bok: Når det står om livet. Perspektiver på homofili, kristendom og sjelesorg av Jostein Børtnes og Lisbeth Mikaelsson.

    Den skal jeg nok klare å presse et temmelig langt innlegg ut av, her er folk i vidt forskjellige roller bedt om å bidra. Bera Moseng, forskeren ved NOVA og forfatteren bak rapporten bidrar med en del synspunkter verdt å merke seg. Kommer vel over helga en eller annen gang 🙂

  8. Det høres interessant ut, Victoria. 🙂

    Stå på!

  9. Hehe. Jeg tror du bør skru på moderasjon av første kommentar, Victoria.

    Og det ble veldig fint her inne, forresten. 😀

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s