Verden stanset litt i dag

At verden stanset skyldtes ikke utelukkende vrede over Bush-administrasjonens idioti og Gerd Liv Vallas mobbesak. Verden stanset litt og det var på grunn av snøfall. Jeg satt på skole-hjem-samtale på sønnens skole, jeg pekte ut og sa: «Se! Det snør!» Det la seg et hvitt lag rundt verden og ting virket tryggere, mykere og lunere med en gang.

Etter samtalen dro vi en tur til Asker sentrum, og da vi skulle hjem med toget så vi at det var godt forsinket og da ville ikke vi rekke bussen som vi skulle videre med. Dermed ble returen utsatt en god halvtime, jeg drakk kaffe og ungene spiste is. I Asker går bussen et kvarter før toget, men bussen kjører en stor omvei, slik at toget tar igjen bussen senere. Men, siden jeg var usikker på om toget var presist, tok vi omvei-bussen i stedet. Datteren sov, sønnen og jeg skravlet om strøm. Han spør og jeg klarer aldri å svare på hvordan egentlig strømmen havner inne i huset vårt, slik at kaffetrakteren virker og mamma får drukket kaffe som motvirker surhet og dårlig stemning. Jeg skjønner jo hvorfor han er interessert i akkurat det, strømmen får i dette tilfellet mamma til å være blidere, og blid mamma er alltid et pluss.

Så, vi satt på bussen. Etter en stund begynte den å kjøre sakte. Veldig sakte. Gjennom vinduet kunne jeg se biler skli rundt, og bussjåføren fikk stadig inn meldinger fra sentralen om at mange biler hadde kjørt av veien, noen busser bare spant, det var politi, stengte veier og biler og busser måtte slepes ut av grøfter. Jeg kikket litt nervøst rundt meg og tenkte at jeg er glad det er sikkerhetsbelter på bussene her. Friskt i minnet er fortsatt sønnens flytur på 20-bussen en gang han insisterte på å sitte «i midten bakerst» – alle barns drømmeplass. Fotgjenger løp ut i veien i ren kamikazestil, hvorpå bussen bråbremset og sønnen min fløy noen meter i luften før han braklandet i midtgangen. Det gikk fint og var mer skummelt enn farlig, men han husker det fortsatt og det gjør jeg også, så den plassen bruker vi ikke lenger.

Men i dag sneglet bussen seg videre og jeg tenkte at det i alle fall ikke kunne gå forferdelig galt siden vi holdt så lav fart. Det gjorde det jo heller ikke, men jeg holdt pusten ned den lange, bratte bakken med den krappe svingen helt nederst – særlig fordi bussjåføren før «nedstigningen» stanset helt, ropte: «Alle på med belter nå! De som vil av, kan få gå ut nå, men de som blir med ned HAR Å TA PÅ SEG BELTENE!» Tanken på å gå ut var fjern, for vi hadde med barnevogn og jeg turte i alle fall ikke skli ned den bakken med vognen.

Det gikk fint. Men, vi brukte like lang tid fra Asker til vi var hjemme, som samboeren brukte på å ta toget fra Asker til Gol. Mens noen skal ha markedsmøte i Hemsedal med jobben, er min skjebne å måke snø og tørke oppkast, for i det samme vi kom inn av døren hjemme, var sofaen full av spy og datteren satt og gråt.

Det siste kan vi ikke skylde på snøen for, men jeg synes jo det er komisk at Norge stanser helt, og særlig her på Østlandet, når snøen laver ned skikkelig første gang. Det er det samme hvert år.

Når det snør tenker jeg umiddelbart på sommer og savnet av den. Jeg tenker på at jeg liker det bedre når gangen ikke er full av cherrox og utedresser og alt dette «ull innerst, så fleece, så dress»-styret er fjernt fra dagliglivet. Jeg tenker på lyden av bier og lukten av gress, og jeg tenker på sangen jeg forbinder med sommer mer enn noen annen. I hele dag har jeg hatt den i hodet, og noen få ganger nynnet jeg visst høyt.

Sublime: Santeria.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Øyeblikk, Famileliv, Godt og blandet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s