Monthly Archives: februar 2007

Overflatiskhetsproblem-formuleringsprivilegiet

Overfladiskhetsproblem-formuleringsprivilegiet irriterer meg. Dette privilegiet enkelte (kanskje ubevisst) mener de har, når det gjelder å snakke om hva som er overflatisk, hvem som er forfengelige. For ikke å snakke om overlegen.

Jeg satt og skrev for noen dager siden; I bakgrunnen stod TVen på, det var Holmgang, det var folk i panelet som snakket om hudkremer, antirynkekremer, bli gammel med verdighet og så videre. Per Fuggelli var der som en slags motvekt, han snakket om naturlig skjønnhet og hvor vakkert det er, han snakket om at det er skummelt at så mange mennesker føler de er nødt til å endre seg for å få både egen og andres aksept i samfunnet vi lever i. Det ble snakket om det reelle utseende kontra det ideelle. Jeg er selvsagt helt enig med professoren i sosialmedisin, det han sa var jo flott, selv om det var Holmgang så var det flott, og jeg tenkte at flere av de i den andre fløyen (de som representerte kosemtikk – og kremindustrien/salongene etc), fremstod som…ja, ikke så smarte, da.

Men, så ble jeg et øyeblikk etterpå forbannet på meg selv. For, er det sikkert at disse vakre, rynkefrie og sammenliknet med Per F. ikke fullt så velartikulerte menneskene er overflatiske? Er de dumme? Er de grunne? Det vet da ikke jeg.

I enkelte kretser kan det virke som om det er high-kred å ikke se bra ut, eller i alle fall skal man ikke vise at man prøver å se så bra ut som mulig.
Det er ikke sånn at folk blir smartere inne i hodene sine dersom de bruker palestinaskjerf i stedet for Pashminasjal. Men, jeg merker det av og til selv, at jeg noen ganger er mer fordomsfull når jeg skal forhåndsbedømme andre menneskers intellektuelle kapasitet, dersom den jeg snakker med har Barbiestil.

Og, det er ikke riktig.

Reklamer

6 kommentarer

Filed under Idiotisk, Meninger, Samfunn

Tabuprisen 2006 til unge innvandrere

Nok en gang gjør laget, som er et underbruk av Mental Helse Akershus seg bemerket. I formiddag fikk de Tabuprisen 2006, en pris i regi av Rådet for psykisk helse, under et arrangement på Grønland Basar i Oslo. Tildelingen skjedde i nærvær av blant andre inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen.
Jeg har for mye å gjøre for tiden, men Mental Helse- laget for flerkulturell ungdom i Akershus er så enestående at de fortjener all den heder de kan få. Klikk på linken, folkens, og bli inspirert.

Forøvrig finnes det på nettet en mengde informasjon om hva denne gruppa bestående av en gjeng engasjerte ungdommer har fått til. Jeg skal legge ut linkene ved første anledning, for her er det mye bra. Å, så godt med folk som ikke bare snakker, men som handler. Og, som ikke gjør det FOR å få oppmerksomhet fra media, men rett og slett får det fordi det de gjør er så bra at det ikke kan overses. Jeg digger disse folkene her.

Legg igjen en kommentar

Filed under Organisasjoner, Politikk, Samfunn

Blasfemiparagraf-saken

FrP ønsker nå å gå inn for å fjerne blasfemiparagrafen. For to år siden stemte partiet for å bevare den samme loven.
På Dagbladet.no sier FrP-leder Siv Jensen: – Vi stemte for å beholde paragrafen utelukkende for å støtte KrF.
Dessuten så de på loven som sovende, men at karikaturstriden gjorde saken aktuell.

Dette er en av Dagblad-netts mest leste saker siste døgn , og debattene går, noen er glade for at FrP tør å være kritiske til religiøse fundamentalister. Atter andre er skeptiske til at FrP snur etthundreogåtti grader på så kort tid. Der noen mistenker FrP for å ønske loven vekk grunnet fundamentalistiske muslimer, kalt islamister, tolker noen utspillet dithen at også kristenfundamentalistiske grupperinger må regne med å tåle langt mer gudsuvennlige utspill.

Jeg ble positivt overrasket over denne snuoperasjonen fra FrPs side. Jeg er stort sett svært uenig i det meste FrP står for, men det er et annet kapittel.

I representantlovforslaget fra Carl I Hagen og Siv Jensen om opphevelse av straffelovens § 142 står blant annet:

Norges grunnlov bygger på et liberalt, demokratisk og rettsstatsforankret samfunnssystem. Bærebjelker i det norske samfunnet er ytringsfrihet og religionsfrihet. Retten til å utøve religionskritikk er en like nødvendig bestanddel som de to nevnte bærebjelkene. Mange steder i verden i dag er ikke mennesker like privilegerte som det vi er i Norge når det gjelder ytringsfrihet, religionsfrihet og retten til å utøve religionskritikk. I enkelte land har man blasfemiparagrafer som er høyst levende og svært aktive i bruk, og straffen for å krenke den statsbærende religionen kan være at den tiltalte må bøte med livet.

Ytringsfrihetskommisjonen påpekte i sin rapport at straff for blasfemi i utgangspunktet var en begrensning i ytringsfriheten som var begrunnet i offentlige interesser. Dette forklarer hvorfor paragrafen er plassert i straffeloven kapittel 13 om forbrytelser mot den alminnelige orden og fred. Selv om Norge fremdeles har en statskirke, er ikke statens autoritet knyttet til religionen slik som tidligere. Vi har i Norge rent praktisk et skille mellom religion og politikk, og religionen har blitt et eget område i samfunnet.

Selve § 142, blasfemiparagrafen lyder slik:

§ 142. Den som i ord eller handling offentlig forhåner eller på en krenkende eller sårende måte viser ringeakt for nogen trosbekjennelse hvis utøvelse her i riket er tillatt eller noget lovlig her bestående religionssamfunds troslærdommer eller gudsdyrkelse, eller som medvirker hertil, straffes med bøter eller med hefte eller fengsel inntil 6 måneder.

Påtale finner bare sted når allmenne hensyn krever det.

Endret ved lover 24 mars 1934 nr. 1, 23 mars 1973 nr. 17.

Wikipedia på norsk sier dette om blasfemi.

Arnulf Øverland holdt et foredrag i Studentersamfundet på 1930-tallet, et foredrag han kalte Kristendommen – den tiende landeplage. Foredraget sluttet slik:

Den tiende landeplage var et mørke, som bredte sig over hele Europa og Amerika, og det har varet i 1900 år.
Og det kan være nok.

Det kan jeg saktens være enig i. Øverland ble anklaget etter blasfemiparagrafen, men frikjent.

Jeg tillater meg å tenke litt fritt, og ønsker også blasfemiparagrafen vekk. Ikke fordi jeg ønsker å håne noen annens gud, men fordi jeg ikke ønsker det skal være straffbart, om enn bare i teorien, for meg å gjøre det.

Inger Merethe Hobbelstad sier det slik på Filologen:
I Norge er du fortsatt kriminell dersom du har det moro på bekostning av kristendommens hellige symboler — teoretisk sett. Den samme kristne lære er statsreligion i landet vi bor i og utøver stadig innflytelse på store deler av samfunnslivet. Det er altså forbudt ved lov — paragraf 142 — å gjøre narr av en institusjon som teknisk sett er en del av myndighetene i landet. Er vi ikke ferdige med middelalderen enda? Finnes det i det hele tatt gode argumenter for å beholde blasfemiparagrafen i det moderne Norges grunnlov?

Lenger nede i teksten sin kommer hun inn på det jeg mener er noe av det mest grunnleggende av alt:

For det har seg nå en gang slik, at hver gang vi brenner for noe, står for noe, blir vi sårbare. Hver gang vi legger vår lidenskap i en sak eller en tro eller en annen person, stiller vi oss lagelig til for hogg fra dem som ikke deler og ikke forstår våre anskuelser. Selvfølgelig er det både ufint og usympatisk å gjøre narr av andres hjertesaker. Det fortjener ingen sosial aksept. Ingen fortjener opplevelsen av å bli såret. Men det kan ikke forbys ved lov. Idé mot idé, overbevisning mot overbevisning — det er tross alt slik vi beveger oss videre. Og mens vi kan verge det som ikke er opptil mennesket selv å velge, beskytte medfødte egenskaper som nasjonalitet og hudfarge, kan vi ikke legge en glorie av usårbarhet omkring tanker og trosretninger. Ikke uten å bryte prinsippet som er av de mest fundamentale i samfunnet vårt.

Jeg skrev lenger oppe spissformulert at jeg ønsker meg retten til å kunne håne gud(er), trosretninger. Og, jeg ønsker å presisere forskjellen på å snakke/skrive nedsettende om religiøse guder og religiøse enkeltmennesker. Jeg, Victoria, ønsker ikke å håne troende individer.

Jeg ønsker blasfemiparagrafen vekk fordi jeg mener rasismeparagrafen beskytter enkeltindividene på en god nok måte, i alle fall har den teoretisk mulighet til å gjøre det. Faktisk tror jeg rasismeparagrafen styrkes av blasfemiparagrafens bortfallelse.

Rasismeparagrafen:

§ 135a. Den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år. Likt med en offentlig fremsatt ytring, jf. § 7 nr. 2, regnes en ytring når den er satt frem slik at den er egnet til å nå et større antall personer. Som ytring regnes også bruk av symboler. Medvirkning straffes på samme måte.

Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres
a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b) religion eller livssyn, eller
c) homofile legning, leveform eller orientering.

Tilføyd ved lov 5 juni 1970 nr. 34, endret ved lover 8 mai 1981 nr. 14, 10 jan 2003 nr. 2, 3 juni 2005 nr. 33 (i kraft 1 jan 2006 iflg. res. 17 juni 2005 nr. 608).

10 kommentarer

Filed under Politikk, Samfunn

Dusty Springfield – The look of love

Legg igjen en kommentar

Filed under Musikkvideoer

Hvorfor er det ingen som gjør noe, da?

Det lå en mann i busskuret. I dag, ute. Han sov, så det ut som. Jeg var på vei mot busskuret, krysset veien. Det stod andre folk der, kanskje fem – seks stykker som ventet; I tillegg var det mange biler som kjørte forbi, folk som passerte. Ingen var borte hos den sovende mannen.

Når noen ligger og sover ute, på vinteren, uten noe særlig vinterklær, ute i byen, en fredag – da er mennesket i en slik situasjon at det ganske sikkert trenger hjelp. Jeg spurte med ganske oppjaget stemme: Herregud! Har han ligget slik lenge? En dame sa at han ikke hadde ligget så lenge, men en stund, han hadde røyket en sigarett og så hadde han falt ned. Jeg så på henne med veldig spørrende blikk, hvorfor har ingen av dere gjort noe?

Nei, sa damen. Jeg tør ikke.

Tør ikke, tenkte jeg. Tør ikke passer bedre hvis det oppstår en situasjon i et mørkt smug, det passer ikke nå. Det passer ikke nå! Hvorfor er du redd, hadde jeg lyst til å spørre, men jeg tror ikke jeg tenkte på det da, for jeg ville gjerne sjekke om det var mulig å få liv i mannen. Han pustet, det så jeg. Jeg satte meg ned ved siden av ham, og prøvde å vekke ham, men det gikk ikke, jeg prøvde mer og lenge, til slutt ikke så skånsomt, men han våknet ikke. Han våknet ikke! En gutt kom gående over brua, mot oss, han stoppet. Endelig en til. Fortsatt en del andre folk rundt, noen hadde dratt med bussen, noen nye hadde kommet til, men fortsatt var det ingen andre som gjorde noe.

Jeg prøvde å vekke ham, den fremmede gutten sjekket pulsen til mannen en gang til. Det var fin puls og han pustet. Men vi fikk ikke liv i ham, jeg prøvde å sette ham opp, han var tung. Bevisstløs mann er veldig, veldig tung.

Jeg spurte gutten: hva tror du? Er dette taxi eller ambulanse? Vi så på hverandre, visste ikke, jeg ringte 113, og etter noen få minutter kom de. Akkurat i det de kom våknet mannen halvveis. Først snakket han bare tull, men så kjente han visst igjen den ene ambulansemannen, kalte ham Brakke-Baronen, ambulansemannen lo. Jeg sa det så verre ut i stad, jeg ble redd, jeg ringte. Det ser ut som om det går bedre nå.
– Ingenting er bedre enn at det blir bedre, vet du, sa ambulansemannen.

Mannen som hadde sovet på benken sa da de støttet ham inn i bilen, at det var da fint med noen som bryr seg. Det sa ambulansemannen også, og jeg satt igjen og kjente at jeg var skjelven og jeg tenkte at det skulle virkelig bare mangle, hvorfor stod alle de andre bare rundt, hvorfor gjorde de ikke noe?

I over fem minutter, eller var det mer (?) stod jeg alene sammen med mannen, prøvde å få liv i ham, det stod andre mennesker rundt, de kunne godt ha kommet bort, jeg var ikke noen typisk livredderheltinne, jeg hadde med meg barnevogn, jeg er en meter og femtisju centimeter, men ikke faen om jeg blir redd av en mann som ligger på bakken. Hva skulle han gjort hvis han hadde våknet? Slått meg?
Hva så?

Det gikk nok bra med mannen. Jeg tror han var veldig, veldig sliten og fryktelig full. Kroppen hans hadde nok fått en kollaps, men er han da ikke verdt at du stanser opp? Rusker i ham? Du står og ser på at han ligger der, og du snur deg bort, men når noen andre kommer bort til ham, så puster du lettet ut, stamper i snøen, tenker tanker om at noen fjernet den potensielle byrden fra dine skuldre, mens du ikke tør å følge med på det som skjer lenger, annet enn i øyekroken, der kikker du fortsatt.

Det er mange av dere og dere burde skamme dere.

9 kommentarer

Filed under Samvittighet