Hvorfor er det ingen som gjør noe, da?

Det lå en mann i busskuret. I dag, ute. Han sov, så det ut som. Jeg var på vei mot busskuret, krysset veien. Det stod andre folk der, kanskje fem – seks stykker som ventet; I tillegg var det mange biler som kjørte forbi, folk som passerte. Ingen var borte hos den sovende mannen.

Når noen ligger og sover ute, på vinteren, uten noe særlig vinterklær, ute i byen, en fredag – da er mennesket i en slik situasjon at det ganske sikkert trenger hjelp. Jeg spurte med ganske oppjaget stemme: Herregud! Har han ligget slik lenge? En dame sa at han ikke hadde ligget så lenge, men en stund, han hadde røyket en sigarett og så hadde han falt ned. Jeg så på henne med veldig spørrende blikk, hvorfor har ingen av dere gjort noe?

Nei, sa damen. Jeg tør ikke.

Tør ikke, tenkte jeg. Tør ikke passer bedre hvis det oppstår en situasjon i et mørkt smug, det passer ikke nå. Det passer ikke nå! Hvorfor er du redd, hadde jeg lyst til å spørre, men jeg tror ikke jeg tenkte på det da, for jeg ville gjerne sjekke om det var mulig å få liv i mannen. Han pustet, det så jeg. Jeg satte meg ned ved siden av ham, og prøvde å vekke ham, men det gikk ikke, jeg prøvde mer og lenge, til slutt ikke så skånsomt, men han våknet ikke. Han våknet ikke! En gutt kom gående over brua, mot oss, han stoppet. Endelig en til. Fortsatt en del andre folk rundt, noen hadde dratt med bussen, noen nye hadde kommet til, men fortsatt var det ingen andre som gjorde noe.

Jeg prøvde å vekke ham, den fremmede gutten sjekket pulsen til mannen en gang til. Det var fin puls og han pustet. Men vi fikk ikke liv i ham, jeg prøvde å sette ham opp, han var tung. Bevisstløs mann er veldig, veldig tung.

Jeg spurte gutten: hva tror du? Er dette taxi eller ambulanse? Vi så på hverandre, visste ikke, jeg ringte 113, og etter noen få minutter kom de. Akkurat i det de kom våknet mannen halvveis. Først snakket han bare tull, men så kjente han visst igjen den ene ambulansemannen, kalte ham Brakke-Baronen, ambulansemannen lo. Jeg sa det så verre ut i stad, jeg ble redd, jeg ringte. Det ser ut som om det går bedre nå.
– Ingenting er bedre enn at det blir bedre, vet du, sa ambulansemannen.

Mannen som hadde sovet på benken sa da de støttet ham inn i bilen, at det var da fint med noen som bryr seg. Det sa ambulansemannen også, og jeg satt igjen og kjente at jeg var skjelven og jeg tenkte at det skulle virkelig bare mangle, hvorfor stod alle de andre bare rundt, hvorfor gjorde de ikke noe?

I over fem minutter, eller var det mer (?) stod jeg alene sammen med mannen, prøvde å få liv i ham, det stod andre mennesker rundt, de kunne godt ha kommet bort, jeg var ikke noen typisk livredderheltinne, jeg hadde med meg barnevogn, jeg er en meter og femtisju centimeter, men ikke faen om jeg blir redd av en mann som ligger på bakken. Hva skulle han gjort hvis han hadde våknet? Slått meg?
Hva så?

Det gikk nok bra med mannen. Jeg tror han var veldig, veldig sliten og fryktelig full. Kroppen hans hadde nok fått en kollaps, men er han da ikke verdt at du stanser opp? Rusker i ham? Du står og ser på at han ligger der, og du snur deg bort, men når noen andre kommer bort til ham, så puster du lettet ut, stamper i snøen, tenker tanker om at noen fjernet den potensielle byrden fra dine skuldre, mens du ikke tør å følge med på det som skjer lenger, annet enn i øyekroken, der kikker du fortsatt.

Det er mange av dere og dere burde skamme dere.

Reklamer

9 kommentarer

Filed under Samvittighet

9 responses to “Hvorfor er det ingen som gjør noe, da?

  1. Jeg husker en avis gjorde en test. Resultatet var at i Oslo Øst fikk folk hjelp, men ikke i Oslo Vest.

  2. Sannheten er at noe er sykt.

    Jeg satt på toget, da det plutselig var et brak i gangen utenfor. En mann hadde falt. Han lå på gulvet. Rørte seg ikke. Jeg rystet i ham. Ikke noe svar. Bråket var nok til at flere burde ha hørt det, men jeg måtte skrike inn i kupeen og si at: jeg trenger hjelp her. Da våknet han til, han som falt også, og en dame våget seg til å rekke over et papirhåndkle til å gi ham til å holde for det dype hakket på siden av øyet. Så forsvant hun.

    Noe er veldig sykt.

  3. Skummelt! Tenk om han hadde vært veldig sjuk og trengte hjelp raskt?

  4. Ja, det er sykt.
    Nettopp: hva om dette hadde vært mer alvorlig.. Skjønner ikke hvorfor folk blir så handlingslammet.

  5. Folk er vel så redde for å bry seg med ting som de tenker ikke er deres sak. Men det blir så feil.

  6. Helt grusomt!
    Det kan godt hende jeg selv hadde blitt litt handlingslammet, men jeg tror egentlig fornuften hadde tatt meg tilslutt…
    Tenk å si at man ikke hjelper noen fordi man er redd..

    Takk for fin post, Victoria.

  7. Jeg skled på isen en vinter, og slo bakhodet i asfalten. Jeg slo meg så kraftig at jeg ikke klarte å reise meg. Jeg ble liggende med kåpen i snø og søle i en halvtime uten at noen spurte meg om det gikk bra eller om jeg trengte hjelp. Jeg kunne se føttene spankulere forbi nesen min, men ikke en eneste brydde seg om å gjøre noe.

    Til slutt klarte jeg å karre meg på beina selv og kom meg hjem, men det er jammen ikke spøk å være ute for uhellet i Oslo..

  8. Herlighet, Tiqui! 😮

    Stakkars deg!

  9. Tilbaketråkk: Alle taxisjåfører er dumme og bussjåfører stigmatiserer de svake. « *** victoria ***

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s