Lenge siden og nå er mye annerledes

Det er lenge siden jeg har skrevet. Først hadde jeg dårlig tid. Skulle jobbe så mye, lese så mye. Prøver å kombinere en jobb med nesten fullt studie og barn, har ikke barnehageplass og det er på hengende håret at det går. Synes jeg stresser fra morgen til kveld, men jeg vet at mange har det verre. Men, nå var det ikke verdenssamvittigheten som var temaet denne gang, men hvordan jeg har det, hva som har skjedd i min verden, i mitt liv.

Jeg hadde så mye å gjøre. Skulle lage en informasjonsfilm hvor jeg intervjuet både brukere og direktører, de i ekspedisjonen og psykologene, rundt om på fire av landets distriktspsykiatriske sentra. Det er steder hvor de tilbyr både døgnbehandling (innleggelser), dagbehandling (f.eks 16 uker hvor man møter hver dag og gjør forskjellige ting, både individuelt og i grupper, noen har også mindre intensive tilbud, en dag eller flere i uka, over tid) og poliklinisk behandling.

Vi skulle lage en film med fokus på det positive. Noen der ute har fått til mye bra, og det fortjener å bli vist frem. Ofte er det et ganske entydig fokus på de tjenestene som ikke funker. Jepp, kall dette en gladsak om du vil. Jeg velger å kalle det en nyansert fremstilling: kritikk av det som ikke funker, råd om hvordan tjenester kan forbedres og skryt av det som går bra. Motivere andre for å inspirere til bedre praksis.

Det var intensive uker, jeg reiste land og strand rundt.
Da jeg ventet på flyet til Tromsø, ringte en venn.

En venn, som nå har endret mye av mitt liv.

Hun ringte meg, jeg var på Gardermoen, det var sent på kveld. Det var masse folk rundt, og jeg tenkte at jeg skulle ønske vi kunne snakke sammen etter jeg hadde kommet frem, så kunne jeg hatt mer ro. Men, hun trengte å snakke, og jeg ble mer og mer motløs. Fordi: hun var på sykehuset. Hun slet så veldig, og har gjort det i mange år. Hun har vært så mye på sykehus, og jeg holdt på å begynne å grine, mens jeg stod der midt i menneskemylderet, for hun sa: Det er ikke rett at det skal være på medisinsk intensivavdeling jeg får omsorg i det daglige.

Nei, vennen min. Sa jeg. Det er ikke riktig. Jeg er lei meg for at jeg ikke er hos deg mer, jeg vet du sliter så veldig. Men du vet jo hvordan det er. Stappfulle dager, og jeg kan ikke dra fra ungene på kvelden. Og jeg visste at hun forstod, og hun forstod også at jeg skjønte hvorfor ikke hun kunne komme til meg så ofte heller.

Men, venner kan man være uansett. Venner kan man være så lenge man kan dele noe med hverandre av og til, gi litt, dele mye, gi mye. Litt sånn. Vi delte en del tid, selv om vi ikke kunne møtes så ofte.

Hun slet. Hun hadde opplevd så mye vondt, så ubeskrivelige ting, vi satt sammen en gang og hun fortalte om hva som hadde skjedd henne, og jeg hvisket høyt og ropte stille og lurte på hvordan enkelte mennesker kan være så onde.
Hvordan kunne de gjøre dette mot deg?

Og, vi snakket sammen forrige torsdag, og hun satt på bussen og jeg satt hjemme og fabulerte på tekster om de gode tjenestene, og vi kunne ikke møtes og vi visste det og det var ikke så nøye, vi kunne jo møtes senere, men det rakk vi aldri.
Fredag kveld fikk jeg en melding som uroet meg så veldig og jeg begynte å ringe rundt og jeg ringte og ringte og ringte og snakket og snakket og snakket og det fortsatte lørdag fra morgenen og utover formiddagen og hele dagen.
Plutselig ringte det på døra.

En annen venn stod der og han sa at hun ikke lenger var i live. Hun var funnet. Hun var funnet død, og verden stanset helt opp selv om jeg hadde vært delvis forberedt,
men hvordan forbederer man seg egentlig på det man ikke vil skal skje, det som ikke må skje.
Men, jeg skjønte det var sant og jeg skjønte at jeg egentlig forstod veldig godt hvorfor fordi noen har historier ikke noe menneske egentlig kan bære, men hun hadde båret den, og lenge hadde hun gjort det, og en gang så må det stoppe.

Jeg vet ikke om det var med vilje hun døde eller om det var et uhell. Og, jeg vet nesten ikke om det spiller noen rolle, og jeg klarer ikke finne balanse i forhold til hvilken av årsakene som ville gitt meg mest ro. Og jeg vet ikke om jeg trenger ro, men jeg vet at jeg har lyst til å rope høyt at jeg klandrer deg ikke, men jeg er så glad for at vi møttes. Jeg er så glad for at jeg fikk bli kjent med deg, jeg er så glad for at du delte historien din med meg og jeg er så glad for at vi lo. Ikke av historien, men av andre ting. Jeg er så glad for at du var så morsom, at du hadde humor, at du hadde varme for andre. Tenk det, ha det så ille selv, men allikevel ha plass til andre. Jeg er så glad for tilliten du viste meg.

For en uke siden i dag fikk jeg meldingen og uken som har gått har handlet mye om dette. Jeg har ringt mange folk, fortalt om det som har skjedd. Det hjelper faktisk litt, for når det også er noen praktiske ting å tenke på så blir det litt mindre plass til triste ting, og litt mindre plass til sinnet jeg føler overfor de som gjorde dette mot henne. Jeg har jo også to barn, og de må jeg ta meg av og jeg har en fin samboer og vi må gjøre hyggelige ting også. For hvor rart det enn føles av og til: livet må gå videre, og det går jo videre, tiden går uansett om man ønsker å stoppe den eller ikke. Den går, og jeg tenker det er lurt av meg å følge med. Gjøre de vanlige tingene mine, som jobb, som skole, som familie. Kan hende i et litt roligere tempo, men uansett.

Ofte blir det vel lett slik at man tenker at det blir banalt med jobbting og skoleoppgaver. Men, jeg tenkte jo ikke, torsdag i forrige uke, at livet mitt er banalt. Men, dette er tungt, det er klart det er tungt.

Og, jeg tenker på Bjørn Eidsvåg. Hun likte sangene og særlig tenker jeg på dette:

Det eneste ho ønske seg, var en solskinns dag.
Skyfri himmel, en problemfri time,
med gode venners lag.
Nykter men svimmel, svimmel av glede så glad for litt fred.
Det er ikke for mye å ønskje seg det, men du vet, det skal noke til.
Det er for tida ikkje sånn livet er.

Jeg tror faktisk jeg måtte lese teksten før jeg skjønte hvor sår den egentlig er. En problemfri time. Tenk, det er faktisk en tanke som er helt umulig for noen. Som for min venn.

Og, jeg tenker på at jeg samme dag som jeg fikk den skumle meldingen, den dagen leste jeg den nyeste boka til Arnhild Lauveng. Den heter Unyttig som en rose, og den handler om psykisk helse-feltet, den inneholder så mange gode refleksjoner fra en dame som selv har slitt fryktelig, men hun ble bra, hun er psykolog nå og frisk. Hun skriver så fint om håp, hun skriver på en måte som jeg tenker at kan gi håp, og jeg tenkte at neste gang vi møtes skal jeg lese høyt til deg, lese fra boken til Arnhild, jeg skal lese det hun skriver om at ofte er livene våre på en måte delt opp, og etter det har vært vondt, så blir det noen ganger mye bedre, men at det ikke alltid er så lett å se det mens man er underveis.

Men jeg rakk ikke det.

Og kan hende ville du bare ha smilt litt, du gjorde det av og til når jeg begynte å fable om lysere dager og noe bedre foran borti der. Og, jeg skjønner det godt jeg, at du kanskje ikke alltid trodde meg, når fundamentet man får med seg er så bekmørkt og kullsvart, så skal det mye til.

Advertisements

7 kommentarer

Filed under Øyeblikk, Helse, Samvittighet

7 responses to “Lenge siden og nå er mye annerledes

  1. Takk for at du deler!

  2. Dette var veldig sterkt å lese, Victoria! Jeg føler med deg!

    Takk for at du deler!

  3. Tusen takk begge to!
    Håper dere har gode dager.

  4. Uff. Jeg husker du viste meg en grusom bok og fortalte at ei du kjente hadde hatt det verre, det skal noe til å reise seg. Og det spennet mellom å kjenne på at ting kunne blitt bedre og kanskje kjenne en liten lettelse for at noen har fått slippe å ha det så fælt.. gå for all del ikke rundt med dårlig samvittighet nå da, du har tatt deg tid til å være til stede og gi oppriktig og engasjert av deg selv, og det er alt du kan få gjort.

    stor klem fra en banal, men stort sett svært god tilværelse 🙂

  5. Tilværelsen trenger ikke være banal selv om den er god :-))

  6. hehe, nei. Men av og til nettopp derfor, synes jeg, lykken er enkel. I dag (og dette blir så *veldig* banalt at denne kommentaren må du gjerne slette fra en alvorstung post, men jeg tenkte kanskje du ville smile av det og vi kan ikke smile for mye) har jeg for eksempel gledet meg dypt og ekte over at han endelig bæsja, at jeg er friskmeldt (herlig ord!), og den lenge glemte smaken av havregrøt med sukker på.

  7. Tilbaketråkk: Som å krype ut av en trang eske « *** victoria ***

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s