Psykisk helse

En av de første gangene jeg skulle holde et foredrag for en svært stor forsamling, skulle jeg snakke i nærmere en time om hvordan barn og unge beskriver sin egen psykiske helse. Jeg lurte lenge på hvordan jeg skulle angripe oppgaven. Hva i alle dager skulle jeg si? Jeg måtte tenke meg godt om, jeg måtte se meg litt tilbake.

I 2003 ble jeg aktivt med i organisasjonen Mental Helse Norge (MHN). Noe av det første jeg gjorde, var å delta på noe som ble kalt ungdomskontaktsamlinger. Som et ledd i å få psykisk helse mer på dagsorden i den norske skolen, skulle Sosial – og helsedirektoratet samarbeide med flere organisasjoner. Målsettingen var å utvikle ulike undervisningsprogrammer, slik at elever på ungdoms – og videregåendeskolene skulle få økt kunnskap og forståelse for psykisk lidelse og psykisk helsearbeid. MHN skulle lage et program for VGS, og fokus skulle være på å forklare hva det vil si å slite psykisk, at alle har en psykisk helse, hvor man kan få hjelp, og hvordan man kan stille opp for en venn som sliter.

På ungdomskontaktsamlingene ble vi kurset rent faglig i psykisk helsefeltet og vi fikk opplæring i hvordan vi kunne formidle vår egen bakgrunn, vår egen historie om møtet med hjelpeapparatet. Felles for oss alle var at vi hadde erfart psykisk sykdom selv, eller at noen i nær relasjon hadde opplevd å slite. Arbeidet med utviklingen av undervisningsprogrammet, som fikk navnet venn1.no, var basert på en kvalitativ undersøkelse utført av Norsk Gallup Institutt for MHN og daværende Helse- og sosialdepartementet. Undersøkelsen fikk navnet: Ungdom og mental helse. ”Du skal ikke ha psykiske problemer. Slik er det bare.” Her ble 50 ungdommer fra Hamar og Oslo dybdeintervjuet, og undersøkelsen forteller om store barrierer i forhold til åpenhet om psykisk sykdom. Undersøkelsen sier noe om de unges redsel for å vise seg, som det en av respondentene selv kalte, ”mentalt svak”.

Da planleggingen av Venn1.no var over, var det tid for å reise rundt på skoler. Det var krevende, men også utrolig givende. Selv hadde jeg valgt at jeg i stor grad ville fokusere på håp, på bedringsprosesser, på at det faktisk går an å få det bedre. For det viser seg jo gang på gang, at følelsen av endelighet gir utslag i sviktende håp og lav tro på at livet vil bli bedre. Og hva er vel poenget med å kjempe, dersom tilværelsen alltid skal være like tung?

Med ett hadde jeg kommet på noe, den dagen jeg satt og skulle forberede meg til foredraget jeg skrev om helt innledningsvis. Hvis samtaler om håp fungerte i en skolesetting, så ville det kanskje fungere når publikum bestod av fagpersonell innen psykisk helsefeltet også? Men, selvsagt med en vri. Fagpersonene måtte få en vinkling i form av at de, som hjelpere når folk står oppe i en stor krise, har et ansvar for å formidle håp og tro på en bedre fremtid. Så, jeg snakket om håp og om bedring. Jeg snakket om undersøkelsen og at undertittelen på den er temmelig nedslående. Unge mennesker har like store fordommer som eldre, og med det forventningspresset mange unge føler, så er det kanskje ikke så rart. Å slite psykisk passer dessverre ikke inn i glansbildeønsket vårt om perfekthet, vellykkethet og styrke. Og så er det jo slik, at når man opplever psykisk sykdom, så raser verden på mange måter litt sammen. Ikke vanskelig å forstå, for hvis subjektiv mestringsevne i omtrent alle sammenhenger er lik null, og man er redd for i det hele tatt å møte andre mennesker, så er man ikke lenger en del av glansbildet.

Jeg synes alltid det er vanskelig å formidle synspunkter fra en hel gruppe. Årsaken er at ”gruppen” brukere ikke er en homogen, grå masse, men at gruppen består av enkeltindivider med ulike drømmer, ulike behov, ulik personlighet og en drøss av egenskaper som gjør det enkelte mennesket annerledes fra andre. Derfor føler jeg ofte, i en slik foredragssammenheng, at ydmykhet er helt på sin plass. For hvordan kan vel jeg fortelle noe konkret og bombastisk om andre unge menneskers psykiske helse? Visse ting kan man generalisere, så jeg kan formidle ut de unges behov for å bli sett, hørt og forstått. Ønsket om å bli møtt på en god måte. Helt essensielt. Men, dessverre nesten for banalt. For gjelder ikke dette alle mennesker, i alle sammenhenger?

Jeg følte nok, da jeg holdt foredraget, at jeg for flere i salen var et litt søtt innslag, en brukerstemme, en som kunne si noe på tampen av dagen, slik at konferansen kunne avsluttes på en politisk korrekt måte. Jeg tror nok enkelte oppfattet innlegget mitt som lite faglig, at jeg snakket om selvfølgeligheter. Men, dessverre er det mange brukere som ikke føler at den selvfølgelige, menneskelige måten å bli møtt på innbefatter dem når de møter hjelpeapparatet. Og da snakker vi med ett ikke lenger om banaliteter, men noe helt sentralt:

Når den enkelte sykepleier, hjelpepleier, lege og psykolog stadig arbeider for å øke forståelse og kunnskap slik at de kan gi bedre behandling, samtidig som så mange enkeltbrukere ikke føler at de blir møtt med respekt, hvor ligger da feilen? Og viktigere: hvordan kan vi arbeide sammen for å løse opp i flokene?

Oppdatert: denne teksten ble tatt inn i Bivrost, medlemsbladet til NSFs landsgruppe av psykiatriske sykepleiere (01/07)

Advertisements

5 kommentarer

Filed under Helse, Meninger, Samfunn

5 responses to “Psykisk helse

  1. Vanskelig spørsmål du tar opp. Kanskje behandlere er for dårlige til å møte pasienten der pasienten er? Forutsetningen for å våge forandring sammen med en terapeut, må jo være en opplevelse av at terapeuten først har en viss mening om hvor startpunktet er. Og at terapeuten kan begrunne hvorfor man tenker som man gjør.

    På den annen side har vel enkelte pasienter så store savn at ingen noen gang vil klare å møte dem fullt ut.

  2. Hei! Det finnes sikkert noen som ikke kan bli helt friske, men jeg tenker at uansett utsikt til bedring eller ei: alle har rett til å bli sett på som et helt menneske. Mange unge med alvorlige psykiske lidelser får høre at dette er kronisk, dette må de lære seg å leve med etc. Dessuten tror jeg at mange innenfor behandlingsapparatet i for liten grad tør å innrømme det de gangene de faktisk ikke ANER hva de skal gjøre..

  3. Noen ganger aner de nok ikke, men da gjelder det å være. For det kan i seg selv skape endringer.
    Det er forøvrig lite som egentlig er helt kronisk, vi beveger oss hele tiden på en skala mellom frisk og syk.

  4. Morten M

    Dette var et godt innlegg. Har av og til et inntrykk av at fagmiljøer innen psykisk helse bruker mesteparten av tiden på å fagutvikle seg selv, diskutere cases i store faggrupper og «føle» mye internt. Tror mye er å hente bare ved å bruke mer tid på å møte pasientene, slike at antall pasienter som trenger hjelp faktisk får det. Dette handler også om respekt for pasienten – respekt for syke barn og unge som venter på et tilbud. Mye rar org.kultur innen disse fagområdene er jeg redd.

  5. Det er jeg enig med deg i. Jeg blir litt trett av å høre at «viljen til endring er tilstede», for det tar så lang tid. Endringer kan egentlig kun skje i praksis, det hjelper ikke om endringsviljen er tilstede, dersom intet endres..

    Opptrappingsplanen for psykisk helse er inne i siste fase, og fortsatt er det svært mye som mangler.

    Det HAR skjedd mye bra i løpet av planperioden, og det er økende forståelse og bevissthet.
    Men, nå er det på tide å iverksette de gode ideene, og ikke minst: fjerne prosjektstatusen på de tiltakene som faktisk funker, og få gjort det om til varige tilbud. Mange av prosjektene er lavterskel-tilbud, væresteder o.a. med stor betydning for brukerne.

    Det snakkes av og til om at det mangler føringer etc. Men, stort tydeligere enn DETTE kan det vel ikke bli:

    St.prp. nr. 63
    (1997-98)
    Om opptrappingsplan for psykisk helse 1999 – 2006 Endringer i statsbudsjettet for 1998

    Tilråding fra Sosial- og helsedepartementet av 15. mai 1998, godkjent i statsråd samme dag.

    http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod/tema/Psykisk_helse/Opptrappingsplanen-for-psykisk-helse-1999-2008.html?id=274864

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s