Min sønn og min datter.

Jeg fikk bare et akutt behov for å skrive litt om dem nå.

Jeg hadde så lyst til å legge ut Keith Jarret, sammen med blant annet Jan Garbarek. En gang for lenge siden spilte samboeren min melodien Innocence for meg, den er fantastisk. Etterpå har jeg hørt den mange, mange ganger. Så, jeg googlet. Fikk ikke så mange treff, men fant en video med innocence-tag. Det var imidlertid ikke den jeg var ute etter. Den jeg fant var lagt ut på myspace-siden til en mann på førti år, en franskmann, en jeg ikke aner noe om, men jeg kan tenke meg at han bryr seg om barn.

Videoen er en snutt som viser hvordan barn lett adopterer voksnes holdninger og væremåter. Children see, children do er budskapet og den australske organisasjonen som står bak har et nettsted.

Dersom du vil, kan du se videoen.

Etter jeg hadde sett den tenkte jeg på barn. Jeg tenkte på mine egne barn, jeg tenkte på voksne. På voksne som ikke vet hvordan de skal behandle barna sine, voksne som ikke skjønner at vold ikke nødvendigvis er spark og slag, men også å skape holdninger, fordommer, hat og mistillit.

Mens jeg satt og tenkte på barn som vokser opp med grufulle voksne, kikket jeg bort på sofaen. Sønnen min, som er selskapssyk også når han sover ♥ – han ligger på sofaen nå, med dyner og puter, han smilte da jeg gikk bort til ham for å gi ham en kos, jeg måtte.

Så hørte jeg lyder fra soverommet til min lille datter på to og litt. Hun hadde våknet, redd kanskje, i alle fall var det hyl av en annen verden. Jeg har alltid lurt på, men aldri egentlig satt meg inn i, drømmelivet til bittesmå barn. Hva foregår inne i hodene deres når de sover? Jeg spurtet opp, trappeløping er min form for trim, et gammelt hus fullt av trapper gjør Elexia helt overflødig. Jeg kom inn på rommet hennes, og hun var så lei seg, for hun hadde ikke noe drikke, hun var tørst, jeg fant litt drikke til henne. Også sa hun: Pappa Bom!

Av en eller annen grunn kaller hun Ole Brumm-puten sin for Pappa Bom. Og, Pappa Bom er viktig, den er veldig, veldig viktig, så jeg kan faktisk skjønne at det var litt trøblete å våkne opp i sengen uten. Etter hun hadde drukket litt hadde hun egentlig mest lyst til å stå opp. Sa: Dagen! Ta på klær! Da sa jeg flere ganger at det var sene natten, jeg vet ikke hvorfor jeg sier sene natten og ikke at det er langt på natt, eller bare at det er natt, jeg vet ikke. Hun sier Pappa Bom, jeg sier sene natten. Vi sier det hver dag og det er veldig trygt og forutsigbart. Da hun ikke ville tro meg, men påstod at hun skulle ha på body, strømpebukse, ikke nattkjole og så videre, så tenkte jeg at fikk vise henne natten. Vi gikk bort til skråtakvinduet hennes, vi så ut, hun så mørket og hun skjønte. Da var det greit. Jeg holdt henne litt, jeg sang litt, hun er så liten at hun liker sang uansett hvordan det høres ut. Etter å ha holdt henne ganske lenge, fordi det var så fint, la jeg henne ned i sengen igjen. Hun insisterer for tiden på å ha to tepper istedet for dyne, så jeg pakket henne inn, hun sa: Sesse ! Det betyr prinsesse, og hun er en liten eventyrprinsesse.

Etterpå fortalte jeg henne en liten historie, en gammel historie fra Afrika. Om en gutt som alltid måtte være inne sammen med søsknene sine, de måtte være inne fordi de ville smelte i sola dersom de gikk ut. De var nemlig av voks, og derfor bodde de i et hus, uten vinduer. Men, han ene, den yngste, han ville så veldig gjerne til havet, men dersom han gikk ut ville han smelte. Og, en dag gikk han ut for det, han smeltet, søkskene gråt, foreldrene gråt, men da voksen stivnet litt så formet de den til en fugl, de satte på blader som ble til fjær, og endelig kunne han fly avgårde. Igjen satt en familie med tristhet og savn, men også glede fordi lillegutten endelig fikk oppfylt drømmen om havet.

Lenge før jeg var ferdig med å fortelle, hadde hun sovnet. Så, jeg gikk ned og fortalte slutten til sønnen min, selv om han også sov. Etterpå skal jeg vekke ham. For, vi skal sove oppe, og jeg skal vekke ham slik at vi kan rusle opp sammen. Han kommer til å spørre om jeg kan bære, men det er så mange trapper og han er blitt en stor gutt nå. Dette skjer hver gang han sovner på sofaen (med unntak av de gangene jeg bare sover på den andre), jeg vekker, han spør om jeg kan bære, jeg sier at han kan gå selv hvis han orker det, han sier at han orker.

Det er forutsigbart, det gjentar seg, det er trygt og veldig, veldig godt.

Og, om jeg av og til er full av dårlig samvittighet for alt jeg burde, men ikke rekker, så er jeg likevel mest glad. Glad for livet vi har sammen, og glad for at jeg kan gi dem et fundament av gode ting i livet, og fordi jeg vet at vår lille familie er et fantastisk bra lag.

Advertisements

8 kommentarer

Filed under Famileliv

8 responses to “Min sønn og min datter.

  1. Åhhhh! *rørt*

    *stum*

  2. De er så fine. Jeg vet at jeg noen ganger kan ha litt kort lunte, også overfor dem, men det er nok vanlig i en relativt stresset hverdag. Men jeg skjønner ikke folk som tar det ut som aggresjon rettet mot ungene sine, og jeg skjønner ikke foreldre som sier at utlendinger, syke, folk som er annerledes etc er verre enn andre. De gjør ungene sine en stor urett.

    Nå sitter vi ute i sola og brenner cd til Bendik. Han vil ha D`Sound, Stevie Wonder, Radiohead og…Full pakke.

  3. Hm, virker som wordpress spiste opp min egen kommentar! Takk for din kommentar, Undre 🙂 Akkurat nå sitter vi ute i sola og har nettopp brent cd til Bendik. Han ville ha sine favoritter samlet 🙂 Han er en lur liten fyr, og jeg tenker at Stevie Wonder, Radiohead og Jamiroquai veier opp for at Full pakke også måtte med 🙂

  4. Jeg har sett den videoen fra Australia før, og den er virkelig tankevekkende (jeg postet den hos meg i fjor [her]).

    Det er den australske organisasjonen NAPCAN (National Association for Prevention of Child Abuse and Neglect) som har laget den. Jeg tror vi kunne ha hatt godt av et liknende opplegg her i landet. Mange barn kunne hatt det så mye bedre om foreldrene deres var litt mer bevisst rollen sin.

    Det høres ut til at sønnen din har en utmerket musikksmak! Å digge «Full Pakke»-sangen er lov i den alderen der. 🙂

  5. Forresten: Lynyrd Skynyrds «Free Bird» som var sangen Avil plukket til meg i musikk-meme-et sitt synes jeg du skal høre på (skulle ikke forundre meg om den faller i smak hos sønnen din). 🙂

  6. C

    Nydelig innlegg, Victoria! De er heldige som har deg, og du er heldig som har dem.
    Jeg likte spesielt godt det du sa om at vold ikke er ensbetydende med noe fysisk, men at det i aller høyeste grad gjelder formidling av verdier og etiske holdninger.

    😀

  7. Ja, vi er en heldig liten gjeng 😀
    Jeg tror noe av det beste man kan gjøre er å snakke mye med dem, ikke bare *til* hele tiden. Jeg skal iallefall prøve så godt jeg kan å skape et rom for å snakke om alle mulig ting, og jeg skal gjøre det beste jeg kan for å få dem til å bli tolerante, snille mennesker. Ikke noe mobbing/homohets/rasisme/diskriminering tillatt her.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s