Hvordan har du det etter skoletid?

Denne uken er det tid for konferansetime, min sønn går i andre klasse og begynte for ikke så lenge siden på ny skole. Det virker som om han har funnet seg godt til rette, og ikke noe gleder meg mer enn det. Ble litt bekymret over egen ego-tilfredsstillelse da vi flyttet til nytt sted.

Bekymring overdrevet, igjen. Dette går fint.

I sekken lå et skriv fra læreren, med en rekke punkter vi skal fylle ut sammen, sønnen min og jeg. Svarene skal brukes som bakgrunn til skole-hjem-samtalen. De aller fleste spørsmålene er formulert på en slik måte at jeg forstår meningen er at vi skal gå inn i rollene som journalist og intervjuobjekt. Jeg skal spørre, han skal svare, jeg skal skrive.

Skjemaet er delt opp i følgende hovedpunkter:

(og hvert hovedpunkt har flere underpunkter)

  1. TRIVSEL
  2. OPPFØRSEL
  3. ORDEN
  4. LEKSER
  5. FAGENE
  6. ANNET

Under punktet annet leste jeg noe som gjorde meg glad. Det står: Hvordan har du det etter skoletid?

Hvis jeg regner med min egen grunnskoletid, så har jeg vært med på en hel del konferansetimer. Aldri var det spørsmål om dette. I alle fall ikke noe annet enn mellom linjene, kan hende ble det tatt opp som et eget punkt i de tilfellene barn hadde det synlig dårlig. Det vet ikke jeg, jeg hadde det fint på skolen, skolearbeidet gikk fint, jeg hadde venner.

Noen ganger blir jeg slått av hvor enkelt ting kan gjøres, hvor enkelt ting kan sies: Hvordan har du det etter skoletid? Som i: har du noen som henter deg på skolen, møter deg på veien, venter hjemme, er du alene etter skolen (hvor lenge da?), spiser du middag, har du noen aktiviteter du er med på, er det noen voksne som leser for deg, har du det godt når du er hjemme? Og hundrevis av andre små ting.

Jeg er rimelig sikker på at min sønn har det godt etter skoletid, og kan hende er det derfor det vil være så enkelt å la ham svare helt selv, uten (fristende) moderlig input. Jeg skal bare skrive ned det han sier. Kan hende lærer jeg noe av svarene hans. Jeg skjønner at det ikke er like enkelt dersom man befinner seg i en sitiuasjon hvor man selv er klar over at barnet ikke får det han/hun trenger, eller verre: om man selv er i en situasjon som gjør at barnet ikke får det han/hun trenger, men man ikke ser det/forstår det selv.

Da blir det litt verre. Samtidig håper jeg den informasjonen som kommer frem i slike settinger, brukes med intensjon om å bygge opp noe, ikke skape fordommer og enda verre forhold for de som ikke kommer fra trygge hjem. Noen ganger er nemlig ikke alt like enkelt som det ser ut som. Det er lett å karakterisere mennesker som enten ressurssterke eller ressurssvake. Ressurssvak er forøvrig et ord jeg har store problemer med å forholde meg til.

Dette er hentet fra en oppgave jeg fant på nettet, jeg linker ikke fordi jeg stiller meg veldig tvilende til det de skriver. Dersom dette er attituden til studenter in general (noe det kanskje ikke er), så håper jeg mine barn slipper for mange møter med den nyutdannede sosionomen:

Mens ressurssterke barn bruker PC-en til nyttige ting, bruker ressurssvake tiden på dataspill der vold er en av hovedingrediensene. Enkelte mangler også grenser for når de må i seng noe som resulterer i elever som nærmest sover over pulten.

Jo visst er jeg klar over den økende bruken av voldsspill på PC, Playstation, X-box osv. Derimot er jeg ikke helt sikkert på om skillet er så skarpt som sitatet beskriver. Problemet med mye av det som publiseres er, i alle fall for meg, at ikke ressurser defineres godt nok. Er man eksempelvis ressurssterk dersom man har penger i banken, men null tid til ungen, som skyfles fra den ene fritidsaktiviteten til den andre? Er man ressurssvak dersom man har dårlig økonomi, men et skarpt hode? Betyr ressurssterk suksess i møte med problematisk atferd hos egne barn, er ressurssvake i dårligere stand til å rette opp i problemer?

Skal vi tro NOVA – Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring og forsker Thomas Nordahl, er ikke bildet like entydig. I Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen (L97) heter det at foreldrene har primæransvaret for oppfostringen av sine barn. Det ansvaret kan ikke overlates til skolen, men bør utøves i samarbeid mellom hjem og skole. Samarbeid mellom hjem og skole sees som en forutsetning for å ivareta foreldrenes grunnleggende rettigheter, og samarbeidet skal bidra til best mulig læring og utvikling for det enkelte barn. betingelser for dette samarbeidet.

Undersøkelsen sier videre:

I intervjuene formidler disse lærerne at de danner seg oppfatninger av hvordan foreldrene er, og hvilke ressurser de har gjennom blant annet hvordan elevene er på skolen. Noen foreldre bli sett på som ansvarlige og ressurssterke, mens andre blir kategorisert som likegyldige og ressurssvake. Disse lærerne konstruerer og kategoriserer foreldre på en uhensiktsmessig måte og ut fra liten faktisk kjennskap til foreldrene.

Det som er litt synd er at jeg ikke finner igjen utsagnet hans om at ofte er det de «ressurssvake» foreldrene som viser størst vilje til endring av negative mønstre og situasjoner. Flere i den «gruppen» innser lettere at det 1. er eksisterer et problem og 2. at de trenger hjelp til å løse det.

På nettsidene til Foreldreutvalget for grunnskolen (FUG) leste jeg dette, som tar utgangspunkt i NOVA-Nordahls forskning:

Settes i båser
Foreldrenes ulike kulturbakgrunn, ulike erfaringer fra egen skolegang og ulik yrkesbakgrunn fører til at de dessverre settes i ulike båser og stemples for eksempel som ressurssvake eller ressurssterke. FUG mener skolen i altfor stor grad bidrar til å opprettholde en del sosiale forskjeller.

Lærere og skoleledere kategoriserer ofte foreldre ved å plassere dem i båser som ressurssterke – ressurssvake, akademiske – ikke akademiske, hjem med eller uten kulturell kapital, innvandrerforeldre og norske foreldre osv. Med en slik kategorisering blir mennesker gjort om til objekter. Dermed kan samarbeidet bli preget av at foreldre er låst fast i ulike roller og tankemønstre som det blir vanskelig å komme ut av. Når foreldre blir definert som ressurssvake, er det et angrep på deres selvrespekt. Det er en krenkelse av deres integritet. Slike merkelapper som foreldre får tildelt, kan skape distanse og svekke samarbeidets kvalitet. De personlige sidene og likeverdet kan forsvinne i skyggen av kategorien foreldrene er plassert i, og læreren kan unngå å møte foreldre som unike mennesker som er betydningsfulle for sitt barn.

Les også sammendraget av Ung i Oslo, 2006

Jeg er ikke bekymret for samtalen på fredag.

Jeg vet vi tilbyr en god oppvekst, vi har alt vi trenger, vi har også tid. Men, jeg tenker det er fordømt urettferdig at mange sitter og føler på en usikkerhet de ikke tør å løfte frem i åpne samtaler mellom skole og hjem, fordi det enten vil føre til at man blir sett på som ressurssvak og/eller skolen dermed mener de får bekreftet sine antakelser.

Advertisements

2 kommentarer

Filed under Famileliv, Fordommer, Meninger, Samfunn, Skole

2 responses to “Hvordan har du det etter skoletid?

  1. Dette tror jeg du har veldig, veldig rett i. Ikke alle pedagoger, sosionomer eller barnevernspedagoger er akademisk sterke (i den gode betydningen: evne å se nyanser og at saken har flere siden). Og ikke alle unger har foreldre med sjøltillit nok til å forholde seg til papirmøller fra diverse instanser.

  2. Hei Marion og takk for din kommentar 🙂 Kunne ikke vært mer enig med deg. Og, selvtilliten er en ting, men det krever sikkert mye energi også. Samtidig er det enklete ting foreldre virkelig burde bidra mer til. I kommunen hvor vi bor, ble det sendt ut et spørreskjema til alle husstandene med barn i SFO. Svarprosenten var på 44%, det er for dårlig.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s