I fem minutter så var det angst jeg følte

På lørdag kveld hadde jeg en følelse, den var så sterk, den var så stor og den var så enormt tilstede at jeg ble sittende lenge etterpå, bare kjenne, for selve følelsen, den varte ikke lenge. Som følelser flest så var den et blaff.

Jeg satt i sofaen, jeg satt hjemme, jeg var alene nede, men oppe lå det barn og sov, og jeg hadde akkurat vært oppe og sett på, og det var så fint og jeg var glad, det var ikke dét.

Så fikk jeg en følelse av venterom, og den ble sterkere og tilslutt var det bare den følelsen, bare den følelsen og jeg, og jeg tenkte jeg er ikke alene i rommet nå, jeg var det i stad, men jeg er ikke det nå. Det var som om vi var to.

Og, jeg tenkte, at jeg klarer meg med slike blaff nå, jeg trenger ikke mer, jeg trengte ikke mer før heller, men det er ikke alltid man har valget selv, det er ikke slik at en alltid bestemmer slike ting selv, men det gjør jeg nå, og blaff kan jeg leve med. For, blaff er sunt, det, blaff er påminnelse om at man ikke skal kimse av seg selv, ikke lese seg i hjel, ikke jobbe seg i hjel, ikke gjøre noe seg i hjel, for ingen jobb, ingen studier, ingen bok i verden er verdt det.

Noen mennesker sitter tankefulle og melankolske og gjerne med rødvin, de sier til venner at de gjerne skulle følt litt på den skikkelige nedturen, men hvorfor, tenker jeg, hvorfor vil du det, det finnes så mange gode ting man kan tenke på, så mange gode ting man bare kan være i, ha rundt seg, det finnes venner, det finnes vin, kan du ikke bare være fornøyd med det.

Istedet for å lengte etter noe du tror er sårt på en romantisk måte, som i en bok, hvor du er eventyrprinsessen som sitter blekere enn vanlig og har gjort det lenge, i et tårn sitter du, og det er ingen trapp, det er ingen stige og det finnes definitivt ingen prins som kommer, for du har for lengst sluttet å se etter, du orker ikke se etter, du orker ikke noe, du bare sitter der helt til du blir så trøtt at du legger deg ned og kan hende orker du ikke stå opp igjen.

Og, det er ikke noe å lengte etter, det er ikke romantisk, det er ingen idyll.

Det er bare mørkt. Og, så er det du. Der.

Og, tenker du deg om så tror jeg ikke du vil dit, for det er ikke å finne veien dit som er vanskelig, det er veien tilbake som er vrien.

Og på lørdag var det et blaff og det var kort, og jeg kjente det og jeg ble så glad for at det var kort, og jeg ble så glad for at jeg registrerte at det var der, for jeg vet det betyr at alt er annerledes nå.

…Thomas Dybdahl tar jeg med meg videre. Det er da ingen grunn til å gi slipp på alt sammen.

Reklamer

2 kommentarer

Filed under Øyeblikk, Musikkvideoer

2 responses to “I fem minutter så var det angst jeg følte

  1. Jeg har lest denne posten flere ganger, og forstår mye av det du skriver. Fin post. 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s