– Hvorfor har du på deg skjørt i skogen, egentlig?

Sjuåringen så på meg. Minen var skeptisk.

Du kan kanskje pynte deg litt, mamma?

 

Jeg kastet et blikk i speilet, tenkte han har rett. Det er tross alt sommeravslutning på skolen.  

Så, jeg tok av meg «armybukser», singlet og hettejakke. Tok på strømper, et lyst skjørt jeg brukte på 17. mai, en penere topp, en grå, ganske fin cardigan. Tenkte at det så helt passe ut, ikke for pyntet, ikke helt laidback. Midt i mellom. Vi tok med de små minipizzaene vi hadde laget, salte kjeks, hadde med et teppe vi kunne sitte på, kaffe på termos, regntrekk til barnevognen i tilfelle det skulle bli regn. Jeg tenkte, det er fint det, å kunne putte lillejenta i barnevognen hvis hun blir trøtt.

Vi gikk opp noen bakker, jeg visste vi skulle møtes litt oppe i lia her. Jeg tenkte da vi gikk oppover, at det skulle bli godt å komme frem. Idet vi gikk inn på grusplassen, skjønte jeg at jeg ikke burde ha skiftet.

Alle, absolutt alle, var kledd i gymtøy. Unntatt meg. Jeg hadde strømper, lyst skjørt, sandaler og barnevogn. Vi skulle visst på skogstur. Vi skulle visst gå ganske langt i skogen også, og det var oppover-oppover-oppover. Det var ikke tungt å gå opp, men jeg grudde meg bare mer og mer til turen nedover igjen. Det er ikke moro å skli med barnevogn.

Vi havnet raskt ganske så langt bak de fleste friskusene med gymtøy og ryggsekker med integrert stol. Jeg hadde strømper, lyst skjørt, hadde tatt på sjuåringen en pen jakke og lillejenta hadde pen grå kjole og en hvit jakke, jeg bannet innvendig og tenkte at «faen, heller. Dette stod det ikke noe om på lappen». 

Vi flyttet hit i vinter. Etter det har mine turer i nærområdet vært begrenset til matbutikker og bringing og henting på skolen. Resten av tiden har jeg, som flere vet, sittet hjemme, inne, med pensumbøker i store stabler. Nå er horisontene utvidet, for med penklær har jeg nå trasset meg gjennom skogen med barnevogn.

Jeg hadde sett frem til å møte noen av de andre foreldrene. Nå følte jeg meg bare rar (jeg hadde med Maldon salt!!! Heregud. HERREGUD!) , førsteinntrykk er viktig, det skal mye til å overbevise de andre om at jeg er noe annet enn en jente med strømper og skjørt, kaffe latte i termos og små hjemmebakte minipizzaer, det var visst pølser som var tingen.

Kommentaren fra en liten tass oppe på plassen vi skulle spise var jo treffende:  Mamma,  hvorfor har hun på seg skjørt i skogen, egentlig? Moren bare hysjet.

Jeg har aldri hatt lyst til å være klassekontakt før. Ikke før nå. Gi meg litt tid, og vi har sommeravslutning på en stor, fin, flat plass, det står store griller der, på grillene ligger det alle mulige typer kjøtt og fisk, det er salater, det er sang, folk smiler, det er blitt gitt gode beskjeder og kultur er ikke det samme som shamadamadong og grillpølser.

 

Advertisements

24 kommentarer

Filed under Uncategorized

24 responses to “– Hvorfor har du på deg skjørt i skogen, egentlig?

  1. Sissel

    Hehe
    Jeg har også vært på sommeravslutning i dag – i en park, men ikke i SÅ ulent terreng som du har vært, og for første gang i år hadde jeg på meg sandaler og hettejakke (første gang uten høye hæler).
    Grunnen er ikke fordi jeg ville passe inn, men fordi jeg valser rundt i de høye skoene mine overalt (og da mener jeg overalt) og i går gikk jeg så langt at jeg klarte å få blemmer under føttene. Fy søren så vondt det var – jeg måtte bare gå sporenstreks ut på butikken å kjøpe meg Ecco-sandaler. Det har jeg faen meg aldri eid før nå. Jeg føler meg helt bortkommen så nært asfalten, men beina mine ble glade.

    Nok om det. Jeg skulle gjerne hatt deg som klassekontakt – det var egentlig det jeg ville si. Jeg hater pølser og jeg kan ikke fordra lumper.

  2. Hehe. Jeg skjønner jo at alle de andre forstod at stedet vi skulle til var laaaangt opp bratte bakker inne i en skog. Især siden det ikke stod på lappen vi fikk, og alle var kledd som de var. Ja, pølsene bør byttes ut. Tenk på all den gode maten man kan lage. Synes det er underlig at så mange tror barn foretrekker pølser og nuggets fremfor ordentlig mat..

  3. Marion

    Å, jeg ler. Jeg ser det for meg. Særlig saltet. Men du skjønner det, Victoria, vi dødelige er ikke sånn bygd at vi på null komma svisj kan ha et strøkent hus, perfekt latte på termosen, det ideelle krydder og alt som trengs til all slags vær i veska og selv se slående vakre ut og snakke i hele, gjennomtenkte setninger samtidig som vi jobber fullt og studerer fullt. Vi er bare ikke superwomen alle sammen. Hvis de andre foreldrene eventuelt ikke liker deg er det ikke fordi du ikke skjønte at plass x var i skauen (kjøp et kart over omegn!!!). Det er fordi de er drit misunnelige. Jeg takler alt slags press jeg, bare ikke forvent at jeg skal fylle husmorrollen.

    Ellers er Eccosko veldig gode å gå med, særlig hvis man har bekkenløsning, og ikke alle er stygge. Nå skal jeg drikke opp kaffen min (krups-traktet, samlivet består av kompromisser), ha en strålende dag!

  4. Hei Marion 🙂 Det var en hyggelig melding, og jeg vet at det er mange ting som fikses i livet akkurat nå, men du skrev: (kjøp et kart over omegn!!!)

    Må lære meg å skjønne kartet også, tror jeg. 🙂

    Men, det der med huset. Det tar ganske mye tid å rydde, og jeg tror jeg har hatt mye glede av at jeg orker at det er litt rotete innimellom og noen ganger ganske lenge av gangen også. Hvis ikke blir man gæren.

  5. Uffda… Jeg synes jeg ser dette for meg. Riktig informasjon til alle er vesentlig. Men hvorfor skal man egentlig se ut som en bryggesjauer bare fordi man er på tur i skogen?

    Pølser synes jeg er litt kjedelig turmat. Fiskekake-hamburgere er kanskje et tips? Som drikke til maten (best egnet om vinteren) kan man ta med en termos med varmt vann, og kjøpe feks nesquick pulver for latte, karamell- og sjokoladekaffe (alt i en liten eske i en dagligvare nær deg). Kakao-pulver til barna.

    Det med Maldon salt skjønte jeg ikke helt.

  6. C

    Åh, hehehe, huff………
    Jeg tror du bør melde deg som klassekontakt, og det høyrøstet, for en informasjonsmanglende og skogtur-pølsespisende avslutning er ikke det samme som kaffe latte og minipizza.

    Ellers godt poeng fra Petter; det å være i skogen trenger ikke være ensbetydende med grilldress og shabby hår.

    Jeg ser det med det lyse skjørtet, forøvrig……

    😆

  7. Jepp, C. Det var ikke spesielt vellykket. Da vi i tillegg gikk av fra hovedstien og inn i krattet, ble igrunnen sandalene litt plagsomme også. 🙂

  8. Petter: det var bare rart å ha med Maldon salt i en liten boks, på skogtur. 🙂

  9. Tror fortsatt ikke jeg skjønte det. Jeg tar gjerne med litt krydder og feks en blanding med mel salt og pepper hvis det er muligheter for å få fisk. Krydder trengs jo for å få den gode smaken enda bedre. Jeg er sikkert rar jeg også, da 😉

  10. Ja, det kan godt hende, og i så tilfelle synes jeg bare det er fint 😉

  11. Eg går alltid med skjørt i skogen. Skjørt i skogen er undervurdert. Stå på!

  12. Ragnhild Karlsen

    Skjønner ikke at du følte deg rar i den settinga ! Om noen dummet seg ut var det jo den som sendte ut innbydelsen.

    Synes vel du kunne påpekt (med en liten latter) at du ikke var blitt informert om hvor seansen skulle finne sted. Da dere hadde rasten og føttene dine var ganske ømme etter skogsgåingen var et ganske naturlig tidspunkt. 🙂

    Lykke til videre- håper du får venner på ditt nye hjemsted….

  13. Hehe, Ragnhild. Jeg kommenterte det såvidt, men folk satt litt spredt og det ville virket en smule nevrotisk å «ta runden» så alle fikk høre det . Neida, dette var udramatisk, og jeg føler meg sikkert ofte rarere enn det som er nødvendig.
    🙂

  14. Ja, du har så rett i at det barn og unge trenger er gode voksne som ser dem. har tid til dem og gjør plass til at barnet og ungdommen får vere seg selv? Men hvor mange tenker sånn da, og hvor mye tid har foreldre her i landet til sine barn når vår norske regjering har lagt opp en politikk som går på at at foreldrene må jobbe dobbelskift og gjerne ha to – tre jobber pr. dag for å i det hele tatt klare å overleve? Velstanden her i Norge er nemlig ikke tiltenkt de som fra før av er fattigstilt eller som sliter med fysiske eller psykiske store lidelser. Det har det aldri vært! Mange av de barn som vokser opp og som kommer fra fattigstilte familier, lider under denne urettferdige politikken regjering etter regjering har lagt opp til! Å det verste, er at de blir usynliggjort der de kommer ved at det voksne samfunnet, dvs. de som jobber innen vårt såkalte «hjelpeapparat» ikke en gang gidder å «slå i bordet» å si: «Nå er det nok, vi har hverken ressurser eller kapasitet til å ta oss av alle disse lidende barn og unge i vårt norske samfunn!» Det er jo nettopp det det klages over hele tiden blant helsepersonell her i landet! IKKE RESSURSER og IKKE KAPASITET! Derfor, istedet for å reagere i «samlet flokk,» kjører man på med piller som en dårlig nødløsning for å holde disse barnas psyke under «sjakk!» Kanskje snakker jeg enkelt og litt kynisk ja, men så er det vel fordi jeg er luta lei av av ting skal «vrenges og vris» på som rene unnskyldninger for det som er realiteter i et «nøtteskall!» Så da er det jeg stiller spørsmålet: Er det slik våre barn og unge skal vokse opp, full av piller og rusproblemer og fordi vi som voksne «anstendige» individer ikke har tæl og mot nok til å be vår regjering om at det bevilges mer penger til fullverdige behandlingstilbud uten alle disse pillene? Hva er det som er så bra med disse kjemisk fremstilte preparatene tro? Blir det store antall nordmenn kurerte for sin angst, depresjoner, ADHD lidelse, spiseforstyrrelser, søvnmangel, selvskading og selvmordstanker? Kan man egentlig tørre å påstå det når vi alle vet at de psykiatriske institusjonene rundt om er stappfulle av mennesker på min alder- 46 år og eldre? Hvorfor er ikke disse helbredet for sine mangeårige psykiske lidelser mon tro? Hvorfor går de fortsatt på piller og i tillegg sliter med all slags fysiske plager? Ja, hvorfor, hvis man mener det er så flotte behandlingstilbud her i landet? Disse menneskene burde vel da vært kurert for alle sine psykiske lidelser for lenge, lenge siden da, og ikke den dag i dag fortsatt gått på sterke medisiner? Det som ER SANNHETEN er at disse menneskene er totalt ødelagte som årsak av nettopp alle de forskjellige medisinen deres lege har gitt dem år etter år! Videre er det et faktum at en god del leger her i landet ikke følger godt nok opp med hensyn til å foreslå en nedtrappningsplan for den psykisk syke pasienten på et tidlig tidspunkt FØR det er for sent for pasienten å i det hele tatt vende seg av med pilleforbruket! Å slik fortsetter det i generasjoner etter generasjoner! Det som er det nistriste her i landet, er at det nå har blitt så forbasket lett å gå til en lege for å få skrevet ut tabletter mot det ene og andre! Spesielt forteller unge mennesker jeg daglig har kontakt med hvor lett de får piller skrevet ut av legen deres! «Å når jeg først har fått piller som valium og lykkepiller, ja så kan jeg jo ringe legen min for å be han/hun skrive ut nye og som jeg i blandt blander med andre rusfremkallende stoffer,» sier den unge til meg som om det var
    » godteposer» man får kjøpt i en butikk!!! Ja, hvorfor ikke gjøre det lettvindt for unge med følelsesmessige problemer ved å åpne fritt salg av nervestimulerende midler i butikkene! Sånn virker det faktisk på meg som leder her, at det er uhyre lett for unge mennesker å få både lykkepiller og andre angstdempende piller skrevet ut av deres fastlege! Apropos det Avil ( over) skriver der hun mener at det kanskje ikke trengs en omstrukturering av dagens altfor dårlige helsetilbud men heller flere ressurser i skule og helsevesen, så vil jeg kommentere dette med å si: Resursene er faktisk der og har vært der hele tiden! Ressursene handler nemlig om hvordan de ansatte innenfor både skole og helsevenet benytter dem og blir enige om dem, ikke minst praktiserer dem ut ifra kloke fellesavgjørelser! Hvis så fagfolk innenfor både skole og helsevenet ikke føler at ressursene strekker til, ja, så må jeg spørre hva de egentlig gjør i den jobben de selv har valgt når de ikke en gang er i stand til å forene seg i felleskap å forlange at det kommer inn flere ressurser! Det samme gjelder de som sitter i barnevarnet her til lands! SLUTT Å KLAGE MEN GJØR NOE! Dere ser med deres egne øyne at et stort antall barn og unge lider unødig i dette samfunnet men gjør allikevel ikke noe annet enn å klage over de små ressursene dere har som vi vanligstilte folk har gått trøtt og lei av å høre på år etter år! Er det ikke demokrati her i landet da? Ja, hva så venter man på da? At det skal komme bedre tider? Nei så vel at det gjør uten egeninnsats!

    Lise Tollefsen Slembe
    Leder for HULK

  15. «Det samme gjelder de som sitter i barnevarnet her til lands! SLUTT Å KLAGE MEN GJØR NOE! Dere ser med deres egne øyne at et stort antall barn og unge lider unødig i dette samfunnet men gjør allikevel ikke noe annet enn å klage over de små ressursene dere har som vi vanligstilte folk har gått trøtt og lei av å høre på år etter år! Er det ikke demokrati her i landet da? Ja, hva så venter man på da? At det skal komme bedre tider? Nei så vel at det gjør uten egeninnsats!»

    Eg blir litt stum av deg. Trass i all irritasjonen min over barnevernet, så er eg då menneske nok til å sjå at dei fortvila damene som jobbar der faktisk jobbar livskiten av seg, og eg ser at dei dradde fjesa og skamfulle blikka deira vitner om folk som faktisk vassar i elendigheit kvar einaste dag og ser og ser og ser at det dei gjer ikkje strekk til nokon stad.

    Så no må eg berre be deg om å vere menneske du og.

  16. Ja, jeg kan godt forstå at du blir stum av meg! Er det ikke nettopp slik det er da, at når sannheten kommer for en dag, forstummer de stemmene som i mange år har hatt nok å si men veldig lite å fare med annet enn å jamre seg på vegne av fagansatte her i landet! For tiden sitter jeg også som nestleder i Familiestiftelsen 15 mai under Gry Scholz Nærø som er leder her i Bergen. Å jeg takker høylydt «min skaper» for at vi endelig (her i landet) har fått en paraplyorganisasjon som virkelig skal ta fatt på de problemstillingene som fortsatt eksisterer i vårt norske barnevern og rettsapparat, slik at vi mødre, fedre og besteforeldre som både har barn og barnebarn i den kommende fremtid slipper mer overtramp og usynligjørelse fra fra blant annet «de damene» i barnevernet du sier jobber «livskiten» av seg og samtidig ser dradde ut i fjeset med skamfullt blikk! Hvem har så disse å «takke» for at de ser så «skamfulle og dradde ut i fjeset.» annet enn seg selv mon tro? Skulle ikke disse «damene for lengst» hatt munn og mæle» nok til å kreve forandringer av vår norske regjering, slik at de slapp å gå der skamfulle i blikket over å se at de ikke strekker til noen sted! Vet du Avil, jeg synes virkelig ikke synd på mange av disse «damer og herrer» som jobber innen barnevernet når jeg vet etter egne erfaringer og årlang opplyst informasjon om hvor faktisk GODT STILT det er med barnevernsansatte her i landet sett i forhold til den store masse uskyldige barn og unge som blir revet bort i fra sine biologiske foreldre! Barnevernet her i landet har fylkenemda som sin «store støttespiller,» videre har de jo vår norske regjerings støtte for å frarøve flest mulig barn fra deres foreldre! Å visst de trenger flere penger og kapasitet til å klare å håndtere de «forferdelige» barnevernssakene de mener de har, ja, så hvorfor ikke bare be om mer penger da? Regjeringen med Karita Bekkemellem i «spissen», vil selvsagt støtte dem fullt ut nå som Norge ligger som nr. 1 på verdenstopplisten over psykiske lidelser blant barn og unge! Mange av disse barn og unge med disse psykiske lidelsene kommer faktisk fra fosterfamilier, barnehjem, eller så er de fostret opp av narkomane foreldre som barnevernet har unnlatt å ta barna fra! Vet forresten du Alvil, at det finnes barn her i landet helt ned til 10 -12 år som er utsatt for prostitusjon som følger av at deres narkomane mor trenger penger til dop? Vet du at endel hospits rundt om blir benyttet til den slags prostitusjon uten at hverken barnevernet og våre myndigheter noensinne har gjort et slag for å gripe inn for å få stoppet dette? Våre myndigheter synes det er helt greit med slike hospitser der alt foregår i det skjulte både når det gjelder langing av dop og ulovlig prostitusjon (da også av mindreårige)! Ikke lenge siden stod det side opp og side ned om narkomane foreldre som fritt går rundt fullstendig neddopa med sine mindreårige barn på offentlige steder UTEN at barnevernet gjør et slag for å gripe inn! Hvorfor det om jeg tør spørre? Er barnevernet simpelt hen for redde til å blande seg inn i tilfelle hevnaksjoner fra disse foreldrene? Ja, så må vel det være den hele og fulle sannhet siden mange barn fortsatt lever i «narkoreir» rundt om! (Sitter med masse opplysninger her, så sannheter kan jeg nok legge frem for en dag!) Å være et MENNESKE Avil, er en ting! Et menneske er vi alle, er vi ikke? Men hva med å være et MEDMENNESKE som virkelig bryr seg om å få stoppet den elendigheten som skjer med våre barn og unge i vårt flotte «velferdssamfunn!» Jeg feller ingen «krokodilletårer» eller jamrer meg om alt jeg har å gjøre her min organisasjon – HULK eller som nestleder i Familiestiftelsen 15 mai! Hvorfor jeg ikke gjør det, er fordi jeg har sett nok fryktelige og groteske sannheter og hendelser gjennom årenes løp, hendelser som ikke bare vedrørerer meg selv, min egen familie, venner og bekjente, men også hendelser der jeg med mine egne øyne har sett barn og unge til de grader har blitt forsømt av det voksne samfunn der ute! Å det er med mine egne erfaringer på godt og vondt og mine tidligere svakheter som menneske jeg for noen år tilbake bestemte meg for å tørre å » reise kjerringa» (som det heter i et ordtak), da stå åpent frem og snakke sannheter på vegne av det norske folk, ikke minst gjøre en frivillig innsats på vegne av de svake gruppene i samfunnet. Å de svake gruppene er blant annet den store prosenten av vanskeligstilte unge som vi kan finne på Nygårdshøyden i Bergen, i slottsparken i oslo, ved Oslo S og i dusinvise andre parker rundt om i landet der de sitter å deler sprøytene seg i mellom! Så har vi alle de unge som blir tvangsinnlagt som årsak av psykiske lidelser! – Og mens elendigheten pågår, sitter sosialsaksbehandlere rundt om å sender ut det månedlige livsoppholdbeløpet til rusmisbrukere, der deres eneste «glede» er å bruke disse pengene til nye doser heroin og piller! Det er disse det er synd på og ikke fagpersonene her til lands! Hvis fagpersoner innen både barnevern og psykiatrien føler at de jobber «livskiten» av seg som du sier Alvil! Hvorfor er de da ikke voksne nok til å forene seg i felleskap mot den urettferdigheten de mener blir gjort ovenfor dem og den elendigheten de ser på nært hold? Igjen: hvorfor all denne «stakkarslige» klagingen fra fagpersonell rundt om når det faktisk går an i felleskap å løse alle disse problemstillingene som hvert år rammer tusenvis av barn og unge her i landet, ja eldre mennesker også- for all del! Alle disse fagpersonene, enten det er folk innenfor barnevernet, psykiatrien, sosialkontorer, ja helsevesenet generelt har da hatt nok tid på seg til å forlange forandringer til del for dem selv og den » elendigheten» du sier at de vasser i hver eneste dag? Hvorfor i «hule hampen» har de utdannet seg på sitt felt når de vet at de allikevel ikke vil strekke til? Å når de så føler at de ikke strekker til, hvorfor går de så ikke isammen i streik (om det så må til) for at det skal skje forandringer? Det er nettopp det sistnevnte jeg her stiller et stort spørsmålstegn ved! Er det ren og skjære feigheten det hele bunner i at fagpersonell her i landet ikke tør å stå sammen for å kreve at det skjer forandringer? Er det redselen for å miste en jobb, bli utstøtt av sin overordnede eller hengt ut som en «bråkmaker» som er grunnen til så mye passivitet til å være den første til å dra andre med seg? Jeg bare spør og denne gang på vegne av barn, unge og ikke minst eldre lidende i dette «velferdsamfunn!»

  17. Det fins nok andre grunnar til å bli stum av deg enn at «sanninga kjem fram».

  18. Påstand 1: «Alle disse fagpersonene, enten det er folk innenfor barnevernet, psykiatrien, sosialkontorer, ja helsevesenet generelt har da hatt nok tid på seg til å forlange forandringer til del for dem selv og den ” elendigheten” du sier at de vasser i hver eneste dag?»

    Folk jobbar faktisk hardt og er opptekne med klientarbeid. Dessutan er det ikkje synleg i media alt det ein gjer for å betre forholda på eigen arbeidsplass. Du trur openbert at du sit med heile sanninga. Eg rår deg til å skaffe deg ein jobb der du sit med ansvar, framfor å skjelle ut folk. Det er lett å klage. Dei du klagar over gjer faktisk noko.

    Påstand 2: «Hvorfor i “hule hampen” har de utdannet seg på sitt felt når de vet at de allikevel ikke vil strekke til?»

    Attenåringar og tjueåringar velger utdanning. Ikkje vaksne folk som har yrkeserfaring og veit kva dei går til. Å klandre folk for å ha valgt å utdanne seg til pedagogar, legar, psykologar og sosionomar er verkeleg å skyte feil folk.

    Påstand 3: «Det er nettopp det sistnevnte jeg her stiller et stort spørsmålstegn ved! Er det ren og skjære feigheten det hele bunner i at fagpersonell her i landet ikke tør å stå sammen for å kreve at det skjer forandringer? Er det redselen for å miste en jobb, bli utstøtt av sin overordnede eller hengt ut som en “bråkmaker” som er grunnen til så mye passivitet til å være den første til å dra andre med seg? Jeg bare spør og denne gang på vegne av barn, unge og ikke minst eldre lidende i dette “velferdsamfunn!”»

    Vel, det er du som har stemmerett i eit demokratisk samfunn som er med og bestemmer kva politikk som skal førast. Dersom dei ansatte i det offentlege «berre kunne streike» og skaffa store mengder pengar til sine sektorar, skulle det jammen tatt seg ut. Det heiter i verste fall statskupp.

    Om du ønsker meir midlar til barnevern og psykisk helsevern, så får du ta politikarane, ikkje dei folka som gjer så godt dei kan med dei få midlane dei har til rådighet.

  19. Jeg følger Lise og Avils meningsutveksling her, uten den helt store muligheten akkurat nå til å rekke noe moderator-ansvar i det hele tatt. Som jeg skrev i den øverste posten, kommer jeg bare til å la kommentarfeltene rulle videre, såfremt det ikke blir personhets og andre ytterligheter.

    Temaet dere diskuterer er spennende.
    Men, når Lise skriver:

    «Våre myndigheter synes det er helt greit med slike hospitser der alt foregår i det skjulte både når det gjelder langing av dop og ulovlig prostitusjon (da også av mindreårige)!»

    – ja, da følger jeg ikke den argumentasjonen i det hele tatt. Jeg vil på det aller sterkeste betvile at offentlige myndigheter mener det er ”helt greit” at unge ned i 10-12 – årsalderen lever med dop og prostitusjon. Verden er så full av enkelttilfeller, og det er ikke gitt at myndighetene aksepterer, selv om enkeltmenneskers skjebner er vanskelige å gjøre noe med på kort sikt.

    Det jeg ofte savner hos de som stiller seg kritiske til dagens barnevernsordning, er gode eksempler på alternative måter å organisere et slikt tilbud på.

    NOVA arrangerer forresten seminar 3. august:

    «Barnevernseminaret 2007: Makt, verdighet, empowerment

    Hvordan blir verdighet og myndiggjøring ivaretatt innen barnevernet? Dette er et av de sentrale spørsmålene som tas opp på det årlige seminaret for barnevernfeltet. Seminaret arrangeres av forskningsinstituttet NOVA, og finner sted i Oslo 3. september 2007. Påmeldingsfrist: 3. august. Meld deg på i dag – ta ikke sjansen på at seminaret blir fulltegnet.»
    (fra NOVAs nettside)

    Mitt inntrykk av barnevernet som institusjon, er en forståelse av at systemene frem til nå har vært rigide, men en endringsvilje er tilstede. Og da, da må vi jo velge selv, da. Vi som står på siden av beslutningene som fattes, men allikevel med en viss mulighet til å formidle våre syn og snakke høyt om hvordan systemene BURDE se ut. Vi må velge om vi utelukkende vil kritiserere det eksisterende, eller bli med på oppbyggingen av noe bedre.

  20. I siste avsnitt ble det litt feil, her. Mente at:
    «Mitt inntrykk av barnevernet som institusjon, er AT DE ANSATTE SELV INNEHAR en forståelse av at systemene frem til nå har vært rigide»

  21. Igjen en kommentar til Avil!

    Siden du Avil føler at det nok finnes andre grunner til å bli stum av meg enn de sannhetene jeg hittil har lagt frem, ja, så hvorfor ikke fortelle rett ut til «allmennheten» hva disse andre grunnene kan være enn «vrenge og vri» på det du innerst inne har på hjertet? Det er nettopp sannheter jeg verdsetter høyt hos mine medmennesker enten det går på kritikk eller ros! For så er det nettopp ved at folk åpenhjertig tør å stå frem å legge frem sine følelser, tanker og meninger, at den innebygde fryktfølelsen forsvinner og at vi igjen får en stor reduksjon i antall psykiske lidelser her i landet. Å det er nettopp med slike kommentarer du her kommer med som; » Det finnes nok andre grunner til å bli stum av deg enn at sannheten kjem frem» som er et av alle andre eksempler på hvor lett det er å sette et «stempel» på et menneske ved å påstå noe utifra egenfantasi og vage antakelser! Det som for meg er logisk nok enkelt å forstå ved at du utrykker deg slikt, er at du faktisk ikke selv vet hva slags andre grunner det skal være for å bli stum av meg! For så hadde du vel ikke kommet med enda en kommentar til mitt/mine innlegg hvis du hadde grunner nok til å bli STUM av mine innlegg over?

    Før jeg går videre vil jeg poentere for deg Avil, at jeg er glad i mitt frivillige arbeid for unge mennesker som har det psykisk vanskeligstilt og at jeg i tillegg til å bruke mesteparten av min fritid og privatliv på å lytte til unge mennesker, yter gratis TFT – tankefeltterapi til unge som har behov for å «lufte» følelsene sine! Her er det ingenting som går på timebestilling eller lønn for noe, jeg gjør dette frivillig og er takknemlig over å få gjøre en innsats for mine medmennesker uansett stort eller mindre ansvar! I tillegg til å åpne mitt private hjem for unge som trenger en skulder å gråte ved og et medmenneske som er der uansett liten eller stor livskrise, driver jeg/vi oppsøkende hjelp ved å reise hjem til en ung sm kanskje er i ferd med å ta livet av seg eller som trenger hjelp på andre områder! Det har jeg gjort siden januar 2006, siden organisasjonen HULK startet, videre fulgt opp mange av de unge som har bedt om oppfølgende hjelp i forbindelse med tur til legevakt, sykehus, psykolog, sosialkontor, utfylling av NAV meldeskjemaer (andre viktige skjemaer), ansvarsgruppemøter, turer i forbindelse med aktivisering ( for eks. båtturer og fjellturer), ja, jeg kunne nevnt mye mye mer her om hva mitt/vårt frivillige arbeid for unge i halvannet år har gått ut på, men det får vi ta senere, eventuelt slå gjerne på «tråden» så får du vite mer og siden du nå er så opphengt i å fortelle meg at jeg bør finne meg en jobb med mer ansvar! Regner også med at du kanskje neste gang vil spørre om hvordan jeg blandt annet tjener til livets føde. Jo, da Avil! i tilllegg til å jobbe som frivillig leder for en organisasjon, så jobber jeg som både støttekontakt og på alders og sykehjem. Så da skjønner du sikkert at jeg faktisk prioriterer mine medmennesker fremfor alt annet! Dette gir meg ikke bare en stor livsglede. men også fornyet energi og inspirasjon hver dag gjennom hele året. Det er også dette jeg hjelper de unge som tar kontakt med å forstå. Nemlig å få dem til å bruke tiden på noe stimulerende og oppbyggende, noe som har med deres medfødte kreative evner og behov å gjøre, gjerne et frivillig arbeid for andre, eventuelt få dem inn en kreativ jobb der de kan benytte deres skapertrang og frie fantasi. Å dette er mitt «kall» Alvil, et «kall» som ingen kan ta fra meg ved hverken uberettiget kritikk eller påstander som ikke har med virkeligheten å gjøre! virkeligheten Alvil, er den jeg ser med mine øyne hver dag gjennom tårevåteøyne der unge mennesker setter seg nett rett foran meg for å fortelle om deres «nitriste»fortid der de enten ble voldtatt, utsatt for incest, mobbet på grunn av at de slet med dysleksi eller var annerledes, da de ble plassert i fosterhjem som årsak av at deres far eller mor enten drakk eller var for fattigstilt til å ha dem, historier som handler om selvskading, mangel på kjærlighet (i hjemmet), drapstrussler, slag spark, ja, så mye Alvil har jeg fått vite av unge som har kommet og gått her at jeg ikke faktisk burde vært «stum» etter alt jeg har hørt! Men det er jeg altså ikke, for jeg følger hjertet mitt og alle sannhetene som ligger der inne, noe jeg kommer til å gjøre helt til en dag «takker av» som et ordtak heter!

    Det at du fortsatt tror at jeg vil ansatte innen helsevernet «til livs,» er fordi du har tolket innleggene mine etter dine egne gjettetenkninger og ikke etter hva jeg konkret har gitt klart utrykk for. Det er du selv som tydelig poenterer hvor «slitne og skamfulle» fagansatte er som «vasser i elendigheten » hver eneste dag, videre hvor mangelfulle ressurser og kapasitet det finnes for de som jobber innenfor psykiatri og barneverns- tjeneste. Det er jo nettopp dette jeg og mange, mange andre i vårt «velferdssamfunn stiller et stort spørsmåltegn ved! I og med det er så små ressurser og kapasitet i vårt norske helsevesen og barnevern, hvorfor gjør ikke de ansatte som jobber innenfor disse sektorene noe for å løse disse graverende problemstillingene? Det er jo de fagansatte selv innenfor både helse og barnevern som må gå i «bresjen» for at det skjer forandringer siden det nettopp er de (vi både leser og hører om) som klager på at de hverken har nok ressurser eller kapasitet til å ta seg av den store trengselen av psykisk lidende barn og unge! I det hele tatt bør det være det hver enkelt fagansatts ansvar og medmenneskelig plikt å tørre å stå frem å si sin mening om den urettferdigheten som skjer og som rammer tusenvis av menneskeliv hvert år! Det går faktisk an å få til forandringer i vårt samfunn , tør man gå isammen å stille krav til både kommune og stat. Så lenge ingen tør å være den første til å få andre med seg for å stille de krav som skal til for at barn unge og andre skal få det helsemessig bedre her i landet, ja, så får vi da bare forsette å «vasse i elendighet» da! Alle vet vi at prosenten av psykiske lidelser og stoffmissbruk blant barn og unge bare øker og øker her i landet! Alle vet vi at folk med fysiske lidelser, lider enda verre ved å måtte vente i eviglang kø for å slippe til en operasjon (for eksempel)! Alle vet vi at antall selvmord blant barn, unge og andre bare øker hvert år og at Norge er det land som ligger som nr. 1 på listen nå det gjelder psykiske lidelser blant folk! I tillegg har vi alle de eldre menneskene her i landet som sitter der alene overlatt til seg selv og der det eneste de har er en sykepleier eller hjelpepleier som stikker innom nå og da i «all hast» med litt pleie og medisiner, for så å skynde seg avgårde til neste ventende «pasient!» Å når det gjelder hjemmehjelpsordningen, så er denne «bønn i bøtta» (som det heter)! Har selv jobbert som både hjemmehjelp og på sykehjem, så jeg vet hvor ofte dårig stilt det er med både de gamle og ansatte der! Å det er nettopp derfor jeg jobber som jeg gjør i dag Alvil! Jeg har på mine 46 år som levende individ, ikke hørt noe annet et «klaging, gråt og jammer» der jeg har kommet, enten det har vært på eldre/sykehjem, som hjemmehjelp, psykiatriske institusjoner (der jeg også har jobbet som vikar), i hjemmesykepleietjenesten som støttekontakt, ikke minst; frivillig leder her i HULK.

    Selv vil jeg betrakte vårt land Norge som en «jammerens dal» der der ordet «velferd» etter hvert har kommet i «skyggen» av den virkeligheten vi til daglig opplever når vi tar en titt ut i fra vårt vindu og ser all elendigheten som skjer i menneskeheten der ute! Ja, du har rett Alvil, at fagfolk ikke skal klandres for at de de har utdannet seg til sosionomer, psykologer. leger og pedagoger. Det har jeg heller ikke gjort Alvil! For så må det være dine egne ord og ikke mine! Det er ikke å klandre fagfolk for den utdannelsen de har tatt ved å stille spørsmål ved hvorfor en del fagfolk til tross for utdannelsen og yrket de har valgt, fortsatt den dag i dag klager over hvor elendig stilt de har det både ressurs og kapasitetsmessig! Det er som sagt det vi leser og hører om i media omtrent annen hver dag at fagfolk innen vårt norske helsevesen klager «sin bitre nød» over at de mangler både ressurser og kapasitet til å klare å ta seg av denne stigende køen av trengende mentalt syke mennesker! Å da er det selvsagt helt logisk å lure på hvorfor de ikke selv gjør noe for å skape forandringer så de slipper å jobbe «livskiten» (som du sier) av seg! Ja, Alvil, det kan faktisk være en streik som skal til for at fagansatte innenfor vårt norske helsevesen skal komme bedre tider i møter! Kanskje det er nettopp det som skal til for at det bevilges mer penger til bedre helsetiltak her i landet! På den måten slipper mange av de som blant annet jobber som psykologer, sosionomer, sykepleiere, pedagoger osv. å føle seg fortvilet og utbrente i jobben sin!
    Da vil vi også sansynligvis slippe å høre mer klaging om alt for dårlige ressurser og kapasiet, ikke minst vil det skje en stor reduksjon av psykisk lidende her i landet. Er det ikke det fagansatte og vi alle ønsker da? Et friskere og gladere samfunn å leve i?

    ( Klokken er 05.00 på morgenen og jeg må ha meg litt søvn før jeg ytrer meg videre…)

  22. (NB: Beklager alle ordfeil! Har hatt en lang dag med mye telefoner og ansvar…)

    MVH.
    Lise Tollefsen Slembe
    Leder for Hulk

  23. Her er et innlegg jeg ikke rent tilfeldig kom over på nettet! Det er skrevet av Ragnhild Håkonsen som er leder for Mental Helse i Kongsberg. Takk og pris for at det finnes kloke fagfolk som henne som deler mitt syn på hvor (i mange tilfeller) altfor lettvindt det er for endel leger og psykiatere her til lands å fortsette medisineringen av sine pasienter uten å utprøve andre og kanskje mye bedre og effektive behandlingsmetoder! Nei, det ser virkelig ikke ut som man i deler av psykiatrien i Norge forventer at folk skal bli friske, noe sikkert hundretals andre her i landet er enige med Raghhild Håkonsen i!

    Lise Tollefsen Slembe
    Leder for HULK – organisasjonen

    INNLEGG:

    Det ser ut for meg som om man i deler av psykiatrien i Norge ikke forventer at folk skal bli friske.
    Det kan se ut som om målet er å holde de syke i live, rett og slett.
    Hvorfor skulle man ellers i år etter år foreskrive en behandling som tydeligvis ikke virker? Altså som pasienten ikke blir frisk av? Hvor lenge skal man fortsette med mer av det samme, når det ikke gjør pasienten frisk? Bør man ikke etter en viss behandlingsperiode evaluere, og se på alternativer? For min del ser jeg på psykisk sykdom som utviklingskriser, og veien til å bli frisk går igjennom grunnleggende og dyptgripende personlige endringsprosesser. Det er snakk om årelange prosesser, og man vil trenge masse god og profesjonell hjelp og støtte. Man trenger å komme i kontakt med sorgen og smerten og det syke i sitt indre, konfrontere det, for å gå gjennom det og bli hel. Jeg mener at det i den tradisjonelle psykiatrien i Norge ofte brukes for mye medisiner til at man kan få den kontakt innover som er helt avgjørende for å bli frisk.
    Medisiner kan ta vekk plagsomme symptomer, men samtidig kan de være et hinder for den utviklingsprosessen som er nødvendig for å bli frisk. Jeg sier «kan ta bort», fordi dette er ikke alltid tilfelle. På tross at det spekter av medisiner folk tar hver dag er mange så syke at de er selvmordstruet! Mange av de som får en positiv effekt av medisiner opplever at straks de slutter med dem blusser sykdommen opp igjen. Jeg synes også det er ganske «hasardiøst» av de ansvarlige behandlere å gi pasienter mange ulike typer medikamenter samtidig, som ofte blir gjort. Man kan også få medisiner for å ta bort bivirkninger av andre! Hva vet man egentlig om effekten i kroppen av dette til sammen? En bestemt medisin har en bestemt effekt, det er greit nok. Det vil si, ulike mennesker opplever ulik effekt, så helt greit er det ikke så langt heller. Men når man har kanskje tre, fire, fem eller flere ulike medisiner som man bruker regelmessig samtidig, tror jeg ikke noen kan vite hva resultatet blir. Jeg tror at det ofte blir det motsatte av det man ønsker. Angstnivået øker, den syke blir sykere, mere avhengig, mindre i stand til å ta ansvar for seg sjøl.
    Så til den profesjonelle hjelpen og støtten man trenger for å kunne gå igjennom den nødvendige og smertefulle utviklingsprosessen. Her kommer vi til årsaken til at mange fagfolk går i harnisk når noen tillater seg å påpeke det som jeg her har gjort vedrørende medisiner. Man har ikke andre tilbud til de syke! Psykiatrien i Norge er kommet utrolig kort. Man slår seg for ofte til ro med å holde symptomer unna med medisiner. Behandlingen går da stort sett ut på å finne fram til kombinasjoner som gir minst mulig ubehag! De heldige av pasientene får en samtaletime hos psykologen hver uke i tillegg. Det å bli frisk innebærer å gå gjennom en prosess der man gradvis får mer tro på seg selv og sine egne muligheter og ressurser. Får man det på våre psykiatriske sykehus? Nei, ofte tvert imot. Man blir mer og mer usikker og avhengig. Personalet opptrer som eksperter på vegne av pasienten, tvang tas i bruk som behandling, råderetten over eget liv tas fra den syke. Medisiner blir foreskrevet på grunnlag av diagnoser. Medisiner med ubehagelige bivirkninger kan bli gitt som sprøyte, mot pasientens vilje. Jeg er prinsipielt motstander av tvang i behandlingsøyemed. Tvang oppleves som overgrep, det er overgrep. Det sier seg selv at tvang gir en dårlig start på det tillitsforhold og den mulighet for alliansebygging mellom pasient og behandlere som jeg mener er nødvendig. I langt større grad burde fagfolk høre på pasienten, og de burde strekke seg langt for å gi et tilpasset tilbud, utarbeidet i samarbeide med den syke. Behandlerne må møte menneskene der de er, være medmennesker i en relasjon, i stedet for å være opptatt av diagnoser/merkelapper som i stor grad virker stigmatiserende. Før sykdommen utvikles dithen at man ikke oppnår kontakt. Folk kan gå i en passiv pasientrolle i måneder og år, leve et beskyttet og uselvstendig liv i sykehuset, der de stadig blir mer livsudyktige og avhengige. Deretter kan de oppleve å bli skrevet ut og overlatt til seg sjøl med «takk og farvel». Ettervernet, støtten videre i prosessen er fortsatt alt for dårlig. Selv om man lenge har visst hvor viktig det er. Jeg leser en del psykiatriske tidsskrifter, og vet at det faktisk tenkes nytt innenfor den tradisjonelle psykiatrien.
    Både shizofreni og psykose kan åpenbart behandles uten bruk av store medisindoser, med større involvering fra behandlernes side. Realitetsorientering, samt det å bli med pasienten inn i hans/hennes verden og prøve å tolke og forstå symptomene sammen er stikkord. Det finnes også et spekter av ulike mer eller mindre såkalte alternative metoder for behandling og egenutvikling som man burde bruke mye mer enn i dag. Psykiatere og andre typer behandlere burde samarbeide i mye større grad enn det som er tilfelle nå. Jeg har for eksempel tro på gestaltterapi som har utgangspunkt i et holistisk menneskesyn, kropp, følelse og tanke er deler av en og samme helhet. Psykomotorisk fysioterapi og rosenbehandling er andre alternativer, utgangspunktet her er at kroppen husker det du har glemt.
    I det siste har jeg lest litt om hypnose, og har også stor tro på at dette kan være en god hjelp for mange. Disse og mange andre kan gi innfallsvinkler som blir gode supplementer til samtaleterapi. Det finnes dyktige og velutdannede behandlere innenfor alle disse feltene. Det virker som om nye tankemodeller har veldig vanskelig for å få skikkelig gjenomslag i den tradisjonelle psykiatrien. Avmakt hos behandlerne fører etter min mening til at de lett går i forsvar og avviser alternative behandlingsmetoder, i stedet for å invitere til samarbeide til pasientenes beste. Jeg er overbevist om at veldig mange flere kunne blitt friske dersom man satset mere her, og mindre på medisiner. Det ville heller ikke være mer ressurskrevende, nettopp fordi flere ville bli friske. Vi kjenner alle begrepet svingdørspasienter, som gjennom hele livet sitt går ut og inn av de psykiatriske sykehusene. Men «psykiatrien den er et gammelt hus», der foreldete tankemodeller sitter som spikret fast i veggene.

    Ragnhild Håkonsen
    er leder for Mental Helse Kongsberg

  24. Legger ved dette innlegget her også som et svar på at det finnes KLOKE og VISE fagpersoner her i Landet som har «guts» og mot nok til å snakke de SANNHETENE jeg selv mener bør fåes frem enda mer i media og i debatter på fjernsyn. Selv mener jeg det er på tide å rette søkelyset på de som misbruker sin posisjon og makt i vårt norske helsevesen! Skal det norske folk fortsette å godta å bli «proppet» full av medisiner fordi det ikke finnes midler og ressurser til bedre alternative behandlingstilbud til psykisk syke mennesker her i landet eller fordi en del leger livnærer seg godt av å skrive ut reseptbelagte medisiner? Skal vi fortsette å godta at unge mennesker blir sperret inne på et isolat som «straff» fordi de har ventet i evigheter på å få litt medmenneskelig og oppfølgende hjelp av det offentlige hjelpeapparatet der ute? Er det kanskje ikke naturlig at man etter hvert blir både manisk depressiv og i noen tilfeller ønsker å ta sitt eget liv fordi man rett og slett gir opp kampen for å bli tatt seriøst nok der man kommer? Hvor er etterhjelpen når unge som andre blir skrevet ut fra et psykiatrisk opphold på en institusjon? Hvorfor forsvinner så mange mennesker som har psykiske store problemer og er overlatt til seg selv i sin egen triste og ensomme tilværelse der hjemme? Hvor ofte får disse en støttekontakt annet enn kanskje en gang i uken, eventuelt to (hvis de er heldige)! Blir disse menneskene noe gladere av bare se en hjemmesykepleier troppe opp hos dem noen få ganger i uken bare for å gi dem et utall medisiner(piller) for så å forte seg avsted til neste pasient? Å blir hjemmesykepleieren noe mer tilfreds av å måtte haste seg avgårde fra pasient til pasient på grunn av tidspress? Her i Norge har det blitt forbudt å røyke på offentlige innesteder! Våre norske helsemyndigheter mener naivt at folk skal få bedre helse av den grunn!!!
    vi skal ikke få lov til å røyke på offentlige steder nei, men en god del leger og psykiatere rundt om skal altså fortsatt få lov til å «skalte og valte» med menneskers kropp og psyke som de vil, da ved å skape nye diagnoser (blant annet) år etter år for å blant annet kunne forsikre seg om at det fiines diagnoser nok skal pilleindustrien her i Norge overleve! Mens apotekene rundt om tjener seg store og rike på den økende pilleindustrien her i Norge, går «ola nordmann» rundt å føler seg sykere og sykere! Kanskje til og med begynner man å tro på at man ER SYK til tross for at man ikke er det!

    Tenk så enkelt det er for vår norske regjering å sette i gang en NAV reform der deres største mål er å få så mange som mulig ut i jobb! Ja, til og med de som i altfor lang tid har gått der hjemme psykiske syke uten noen form for oppfølgende og oppløftende tilbud! Nå skal disse altså settes på skolebenken igjen eller gis et jobbetiltak som garantert for mange vil skape et psykisk tilbakefall og/eller større nedtur ! Først skal altså mennesker igjenom pillekur etter pillekur! Så skal de gjennom alle de smertefulle bivirkningene i kjølevannet av alle pillene de har blitt «proppet» full av og blitt avhengige av! Tilslutt skal de som reduserte og syke mennesker tilbakeføres til enten skolebenken eller en jobb fordi vår norske regjering «blindt» tror på at dette opplegget blant annet vil redusere antall sosialklienter og trygdede her i landet! For en vits!!! Først bør regjeringen nå sørge for at alle de som ikke hittil har fått et fullverdig behandlingstilbud (bortsett fra piller), NÅ FÅR DET! Så bør vår norske regjering satse på stramme inn «livreimen» med hensyn til legers rett til forskrivning av farlige kjemiske medisiner som tar mer liv enn det forbedrer menneskets mentale helse! Så bør vår regjering sørge for å få åpnet «pengepungen» litt mer så psykiatriske fagansatte rundt om får anledning til å gå i gang med å «klekke» ut bedre behandlingstilbud for sine psykiatriske pasienter! Videre bør regjeringen stille seg mer positivt til alternative behandlingsformer her i landet? (Det finnes nok av natur medisiner og dyktige alternativbehandlere her til lands.) Som leder for HULK, mener jeg (og sikkert mange med meg), at regjeringen med vår Helseminister Sylvia Brustein, nå bør gå i gang med en ordentlig «helseopprydding» med tanke på alle unge PSYKISK lidende eller STOFFMISBRUKERE her i landet som vårt såkalte hjelpeapparat» hittil ikke har kunne stilt tilstrekkelig godt nok opp for! Man skal heller ikke glemme alle de eldre og svake i vårt samfunn som sitter der » å visner bort» fordi det finnes minimal hjelp og medmenneskelig oppfølging til disse! Å nå snakker jeg også på vegne av sykepleiere, hjelpepleiere og hjemmehjelpere her i landet! Faktisk finnes det et stort flertall av disse tre ovennevnte gruppene som føler det er svært tungt å måtte jobbe på akord og under press i sin jobb for eldre og syke når de så gjerne skulle ønske at de kunne ha litt bedre tid for sosial kontakt med den gamle der de befinner seg og enten det er i et privat hjem eller på et alders og sykehjem! Trenger man egentlig å være «synsk» for å se hvordan helsepoblematikken her i landet vil utarte seg til det verre for vårt norske rike? Selv bruker jeg bare logikken og mitt sunne «bondevett» for å forstå at noe er «hoppande galt!» med velferdstaten Norge!

    Leder for HULK- organisasjonen

    Familiesosiolog Vally Vegge (63) har i en årrekke talt samfunnets svakestes sak – fattige og mennesker med psykiske lidelser. Hun er sterkt kritisk til norsk psykiatri og hevder at rettsløse pasienter utsettes for en behandling som påfører dem unødvendige lidelser uten å gi helbredelse. – Norsk psykiatri er en stor skandale, og systemet bør nedlegges fortest mulig! hevder hun.

    Tekst Dag Viljen Poleszynsk

    Vally Vegge legger ikke fingrene i mellom når hun i et vedlegg til en av sine bøker skriver følgende:
    ”Den psykiatriske behandlingsstrategien er psykisk, fysisk og sosialt helsenedbrytende. Den psykiatriske diagnostikken, den psykofarmakologiske og annen behandlingsstrategi har ikke noe vitenskapelig/evidensbasert grunnlag. Å behandle mennesker i psykiske eller psykososiale kriser med tvangsinnleggelse, tvangsmedikasjon, trusler, skjerming, isolering, reiming, psykofarmaka, elektrosjokk (ECT), er et iatrogent (legepåført) og menneskerettslig overgrep.
    Ethvert menneske er født fritt og har rett til å bestemme og avgjøre hva slags medisinske, terapeutiske og annen behandling det ønsker å motta fra helsevesenet – og si nei til behandling det ikke tror på.
    Jeg/undertegnede erklærer herved at jeg ikke tror på psykiatrien og ikke ønsker å motta psykiatrisk behandling.”

    Bygger ikke på vitenskap
    – Dette er sterke uttalelser. Kan du si noe mer om grunnlaget for din kritikk av norsk psykiatri?
    – Min kritikk er ikke av ”norsk psykiatri”, men er en vitenskapsteoretisk kritikk av psykiatriens menneskesyn, diagnostikk, oppfatning av sykdomsårsaker og behandlingsstrategi. ”Norsk psykiatri” utmerker seg i tillegg muligens ved en spesielt utstrakt bruk av tvang og tvungent psykisk helsevern og ved minimal interesse for andre tenke- og behandlingsmetoder, sier Vally med ettertrykk.
    – Dette må du forklare nærmere.
    – Psykiatrien synes generelt å se bort fra at mennesker er erfarende og reagerende subjekter i eget liv. Som sosiolog forundrer det meg at psykiatrien ikke synes å forstå at vi mennesker lever i en sosial og samfunnsmessig virkelighet som preger og former oss. Psykiske, sosiale, samfunns- og miljømessige faktorer må integreres i det psykiske helsevernet på en ny måte. Først da kan vi få en helhetlig forståelse av hvordan mennesket fungerer. Psykiatrien betrakter mennesket, det vil si pasienten, på en måte både psykiatere, psykologer og folk flest vil ha seg frabedt. Å bruke tvangsmidler og trusler overfor mennesker med psykiske problemer er inhumant og forkastelig.

    Et menneskefiendtlig samfunn
    – Hvordan er du blitt møtt av representanter for norsk psykiatri? Tar noen din kritikk på alvor?
    – Jeg har bare møtt representanter for norsk psykiatri i et par avisdebatter, men hundrevis av pasienter og pårørende har fortalt meg at de ikke blir tatt på alvor. Jeg er overveldet av det jeg har fått høre. Mange historier er så grusomme at de ikke kan komme på trykk. Psykiatrien setter blant annet pasienter og pårørende opp mot hverandre og ”allierer” seg med den parten som ”tror” på psykiatrien. Dette bidrar til å splitte og ødelegge hele familier. Psykiatrien hersker generelt via selvforherligende monologer i mediene – eller ved arrogant taushet.
    – En del radikale kritikere hevder at mentale lidelser er en konsekvens av samfunnet, og at det er samfunnet som må endres, ikke de som defineres som ”gale”. Vil du gå så langt, eller mener du at det finnes mentale problemer som krever profesjonell hjelp?
    – Spørsmålet dreier seg nettopp om hva ”mentale problemer” er og om hva slags ”profesjonell hjelp” folk eventuelt skal tilbys. Psykiatrien utelukker nærmest per definisjon sosiale, psykososiale og samfunnsmessige hypoteser om psykiske lidelser til tross for at sosiologisk levekårsforskning i mer enn 100 år har påvist klare sammenhenger mellom folks levekår og deres fysiske, psykiske og sosiale helse. Terapien bør ligge i å skape et mer menneskevennlig samfunn.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s