I det siste har det vært utallige poster om metadebattens nødvendighet, overflødighet og så videre. Dette fenomenet har vært en av de store snakkisene blant norske bloggere, og der noen hevder blogginnlegg om blogg er kjedelig, mener andre dette er en selvfølgelighet når det gjelder å drive bloggmyldreret bedre. Noen kaller bloggsamfunnet for Bloggerby, andre kaller det for bloggosfæren, atter andre sier bare bloggsfæren eller bloggpolis. Jeg sier whatever.
Dette derimot, er en post om en helt annen metadebatt. En jeg mener mangler og jeg tenker er nødvendig. Dette er en alvorlig bloggpost på en fredagskveld, samtidig ville den vært like alvorlig en tirsdag morgen.
Dette er et innlegg som omhandler tvangsbruk i psykiatrien.
Siden dette temaet er så omfattende, har jeg valgt å gjøre det enkelt for meg selv, og eventuelle andre som interesserer seg for dette. Jeg kommer til å lage en serie, en føljetong om du vil. Da kan meninger utvikles og ting læres. Er det noe denne debatten ikke trenger mer av, så er det bombastiske meningsytringer, hvor debattantene ikke har til intensjon å endre oppfatninger og invitere til kompromisser.
Norge ligger på toppen av en svært dyster statistikk, nemlig den som omfatter bruken av tvang i behandling av psykisk syke mennesker. (I Norge benyttes tvang ved 45 prosent av alle innleggelser i psykiatriske institusjoner. Til sammenligning benytter andre land i Europa tvang ved 5 til 15 prosent av innleggelsene.)
Brukerorganisasjonene raser, hevder at dette påpekte de for flere år siden. Det snakkes om krenkelser, om at flere opplever å bli satt langt tilbake i sin bedringsprosess, dette som følge av påkjenninger som direkte konsekvens av enten tvangsinnleggelser, tvangsmedisinering, isolering eller skjerming. Av disse er isolering det minst brukte tvangsmiddelet, og omfatter ifølge Sintef kun et fåtall sykehus og kun noen få pasienter.
De siste årene har antallet tvangsinnlagte mennesker gått ned. Samtidig har bruken av tvangsmidler økt.
Les Sintef Helse her og Tidsskriftet (Legeforeningen) her.
Media fokuserer ofte på bruken av uniformert politi ved tvangsinnleggelser, og den det gjelder, den som blir tvangsinnlagt, føler i mange tilfeller at han/hun behandles som en farlig kriminell. Statistikk viser riktignok at mennesker med psykiske lidelser ikke utfører flere kriminelle handlinger enn mennesker uten psykiske lidelser, et vesentlig poeng media ofte hopper glatt over. Media spiller altså en slags dobbeltrolle her, for når MSM ved flere anledninger roper høyt på vegne av brukerne, om at tvangsinnlegging foretatt av uniformert politi skaper stigmatisering, så sparker samtidig MSM på psykisk syke, når de i den ene nyhetssaken etter den andre fremstiller gjerningsmannen som psykisk syk, psykisk ustabil eller en tikkende bombe. Trikkedrapsaken er et godt eksempel på dette.
Sintef konkluderer i sin nye rapport Analyse av tvang i psykisk helsevern at det eksisterer et kunnskapsbehov:
De betydelige geografiske forskjellene i forhold til alle tvangsformer påvist i denne rapporten, og i tidligere rapporter fra SINTEF helse om tvang, har det innen rammen av dette prosjektet ikke vært ønskelig å analysere nærmere. Med tanke på utforming av den framtidige helsepolitikken på dette området, og målet om lik rett til helsetjenester, er det etter vår vurdering et behov for dybdestudier av årsakene til disse forskjellene.
Tilsvarende er det også et behov for økt kunnskap om årsaker til, og konsekvensene av, at de ulike tvangsformene anvendes. Hva er eksempelvis de kliniske og øvrige årsaker til overføring fra tvungent psykisk helsevern med døgn til uten døgn, og hvordan vurderer brukere, behandlere og 1. linjetjenesten denne overgangen? Her er det behov for forløpsstudier.
At det trengs mer kunnskap er sikkert, og for å bringe denne kunnskapen frem kreves det at dialogen mellom brukere og fagfolk bedres og ikke minst: at fagfolk får muligheten til å forklare hvorfor de i større grad ikke deler gode erfaringer når det kommer til alternativer til bruk av tvang. Hvorfor bruker Blakstad sykehus tvang i mye større grad enn det de gjør på Nordfjord Psykiatrisenter?
I dag er lovverket formulert på en slik måte at det i relativt stor grad åpner for skjønnsbasere vurderinger. Dette skaper hodebry, både for de som iverksetter tvangstiltak, og for brukere som føler seg som ofre for tilfeldige omstendigheter. Enkelte brukerorganisasjoner mener det beste vil være å fjerne behandlingskriteriet i loven om psykisk helsevern:
Begrunnelser for å tvinge mennesker til psykiatrisk behandling
I dag begrunnes tvangsinnleggelse og tvangsbehandling med 1) farekriteriet (fare for en selv/andre) eller 2) behandlingskriteriet (fare for tap av bedringsmuligheter). Begrunnelser for tvang og makt mot enkeltmennesker er et helt sentralt element i Norges menneskerettighetsforpliktelser. Mental helse har fremført mange argumenter mot behandlingskriteriet, og sosialkomiteen har bedt Helse- og omsorgsdepartementet svare på spørsmål rundt dette.
Igjen sitter jeg med en følelse av at vesentlige momenter mangler. Hvis man fjerner dette ene kriteriet, som er det kriterietde aller fleste tvangsinnleggelser baseres på (Sintef: For 87 prosent av pasientene under tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold, var det tvungne vernet begrunnet med ”behandlingskriteriet”.), hva da?
Det er i lang tid blitt fremsatt kritikk mot og forsvar for tvangsbruken. Mer kunnskap trengs, men samtidig er det på tide å ta en debatt om hvilken debatt vi skal ha.
Skal vi ha en helsetjeneste som kan behandle mennesker som ikke ønsker det selv, eller skal vi ikke? Og enda viktigere: hva skal vi fylle gråsonene mellom disse to alternativene med?
Denne debatten kommer, etter mitt syn, ikke videre, før vi kan snakke om dette på en objektiv måte samtidig som respekten for de subjektive opplevelsene av trusler, vold og umyndiggjøring ikke forsvinner.
Takk til 
*** victoria *** 
Vet du hva Vic (kaller deg Vic jeg)
Når det gjelder psykiatrisk tvangsbehandling av mennesker så er jeg i en veldig tvil.
Som du sikkert husker så er jeg en sterk motstander av tvangsbehandling av narkomane, og narkomane faller ofte inn under diagnosen psykiatri, men samtidig så har jeg en kamerat som absolutt trenger behandlig (han er ikke narkoman) og han får ikke den hjelpen han trenger.
Dvs han får ikke den hjelpen fordi han ikke vil ta i mot hjelp…
Skal han tvangsbehandles??? Jeg vet ikke Vic, han trenger uten tvil hjelp i en eller annen form, men jeg er usikker på om tvang er den rette hjelpen…
Jeg vet heller ikke, Knut Stian. Og det mener jeg faktisk er det beste utgangspunktet vi kan ha.
…det er jo heller ikke så lett å innføre en mer human behandling hvor det tas hensyn til hele mennesket, hvis den det gjelder ikke ønsker hjelp. Jeg er mot tvang i brutal drakt, men i enkelte tilfeller (og det er det faktisk ikke så lett å innrømme) er jeg nok for at mennesker ikke alltid selv vet best, i det minste ikke før stormen har lagt seg.
Vrient dette her. Tvang vil nok ofte oppfattes som en krenkelse for den som blir utsatt for det, noe som vel ikke hjelper på for motivasjonen til behandling. På den annen side så er mitt inntrykk at det er en god del mennesker der ute som kanskje burde blitt tvangsbehandlet men som «slipper unna». Ofte lider de pårørende en god del (i stillhet).
Lurer litt på hvordan det er i land med mindre tvangsbruk. Flere pårørende som lider? Eller har det kanskje noe med hva som blir definert som grunnlag til tvangsbruk? Det er i hvertfall definitivt bruk for mer og bedre forskning og statistikk på dette området.
Jeg vet ikke. Men f.eks WHO rangerer de alvorligste psykiske lidelsene som noen av de verste sykdomstilfellene i verden. Jeg er klar over at mange med lidelser lider i Norge også, men i en del land er overgrepene så grove at de mangler sidestykke.
Jeg har selv jobbet i psykiatrien under studietiden. Jeg jobbet ved en lukket avdeling (sub-akutt). Det var mye bruk av tvang. Den dag i dag kan jeg faktisk ikke se at vi hadde noen andre alternativer (vil ikke gå inn på enkeltepisoder da jeg føler det ligger opp mot brudd på taushetsplikten). Det ropes ofte opp om at det brukes for mye tvang, men da må det for pokker meg også informeres om alternativene, hva som bør gjøres annerledes. Når mennesker står der med hodet fyllt av vrangforestillinger og hele verden er ens fiende og det eneste man har er en sløv smørekniv å beskytte seg med, da hjelper det ikke at personalet sier «Nå må du roe deg ned, dette er bare noe du innbilder deg.» Da er det dessverre slik at noen må hjrlpr vedkommende med å ta kontroll.
Jeg føler ofte at grunnlaget for denne debatten blir lagt av forskere m.m., i den aller beste hensikt sådan, som dessverre mangler den nødvendige erfaringen av den grå hverdagen innenfor dørene ved instutisjonene. Der man som ansatt blir slått, spyttet på, utsatt for vold og verbale trusler. Men jeg skal heller ikke svartmale det hele; det var lærerrikt og jeg møtte utrolig mange spennende og hyggelige «gale mennesker».
Du går gjennom mange moment som fortener merksemd, eg skal berre plukke opp få av trådane her:
– Når det gjeld behandlingskriteriet så er det jo opplagt at det er mest i bruk av tvangsbehandling utan døgnopphald. Det er som regel tale om tvangsmedisinering av psykotiske pasientar som utan medisinering har vist seg å bli alvorleg forverra, men som likevel pleier å droppe medisinene straks dei kjenner seg litt betre, grunna manglande innsikt i samanheng mellom medisiner og betring. For oss som har sett mange umedisinerte psykotiske komme inn til øyeblikkeleg hjelp er det lite tvil om at denne type tvangsbehandling er god behandling. Men det kan nok setjast inn større ressurser i høve å snakke med desse pasientane. Ofte er det fastlegen som administrerer ansvaret og ein psykiatrisk sjukepleiar i kommunen som kjem og set sprøytene, og denne delinga av ansvar og utføring gjev grunnlag for at den pasienten får den faktiske behandlinga av ikkje eigentleg kan gå i nokon dialog kring tvangsvedtaket, då det ikkje er sjukepleiaren som har vedteke at sprøyta skal setjast og heller ikkje alltid er samd. Fastlegane har som regel altfor dårleg tid til å snakke med kronisk psykisk sjuke, dei treng gjerne ein halv time kvar gong ein snakkar med dei, og dei treng gjerne også relativt hyppige samtalar (ein gong i månaden eller deromkring) for å kunne få nok tillit i relasjonen.
Derfor meiner eg at det som regel ikkje er sjølve medisineringstvangen som er gal, men den menneskelege oppfølginga kring vedtaket.
– Du tek opp dette med uniformert politi, og her vil eg også trekke inn uniformert ambulansepersonell som er alternativet til politi i mange saker.
Me ber alltid politiet komme utan uniform, og i sivil bil. Me brukar dei kun når me ikkje meiner at det er rett at me handterer saka sjølv.
Når ei jente med skrikande stemmer i hovudet som ber ho ta livet sitt, ikkje kan seie anna enn at «no spring eg til skogs og gjer som stemmene seier», meiner eg at det er rett å nytte tvang for å få ho til å overleve heilt til ho er så upsykotisk at ho sjølv kan velge om ho verkeleg vil døy eller ikkje.
Men det er ikkje så greitt om helsepersonell byrjar å springe til skogs og dra pasientar med handmakt attende til sjukehuset. Slikt vert det fort overgrep av. Her i Noreg er det berre politiet som skal vere trente i å handtere slikt, og derfor brukar me dei når me er redde for at situasjonen kan utvikle seg slik.
Men politiet gjer stort sett andre ting, og har stort sett uniform på seg på jobb, og køyrer mest politibilar. Så om det hastar vert det i blant uniformerte politibilar, sjølv om det ikkje er det me ønsker.
Pasientane er som regel heller ikkje så glade for sjukebilar med personell i uniform. Men ambulansepersonell har faktisk ikkje lov å køyre pasientar om dei har sivile klede på seg. Så brukar me dei, må me tåle kleda deira.
Eg trur ellers at mykje tvang kunne vore unngått om kommunar og helseføretak hadde MYKJE meir ressursar til rådighet. Det hjelper ikkje å klatte 0,1 i pleiefaktor ekstra der og ein ekstra støttekontakt i kommunen der.
Det krev døgnopne telefonar, hyppigare samtaler og besøk. Det krev dagsentre i kommunane som kan tilpasse seg både psykosepasientar, personlegdomsforstyrra og dei som har det betre, og då meiner eg godt bemanna dagsentre, slik at psykosesårbare ikkje held seg borte fordi dei personlegdomsforstyrra regjerar heile dagtilbodet. Det krev legevakt som kan noko om psykiske lidingar, og det krev DPS-døgnpostar som har plass og ressursar til å ta seg av folk før dei vert så sjuke at tvang er einaste løysinga.
Dette får me ikkje til, fordi myndighetene ser ut til å tru at «antall liggedøgn må ned» for at folk skal få det betre, og dermed får langtidssjuke til dømes hundre akuttinnleggingar framfor tre samanhengande år på open døgnpost.
Dessutan har kommunane overteke dagtilbodet, og dei fleste kommunar har ikkje økonomi til å gjere det godt nok.
Oi, det blei langt. Bra eg berre tok opp to av poenga dine. 😉
Avil: tusen hjertelig takk. Dette er det beste jeg har lest på enormt lenge. Jeg rekker ikke å kommentere det så veldig akkurat nå, men ville virkelig få takke deg for jobben du har gjort ved å skrive dette, så kommer jeg tilbake til det i morgen. Dette var inspirerende 🙂
Gretten: jeg tror du har rett i at mange av normene dannes av folk som ikke er nok ute i den kliniske hverdagen, uten at jeg sikkert kan si at jeg har sett tall på det..
Avil igjen: jeg tar med innspillene dine i neste post om temaet. Synes de fortjener mer enn å bli kommentert i en kommentar her.
🙂
Eit anna moment i teksten eg syns fortener merksemd er dette: Alvorleg psykisk syke har RETT til at me nyttar tvang. Dersom ein mister grepet om sitt eget sjølv, og «verkeleg ikkje er seg sjølv» kan ein bestemme ting som går utover ein sjølv i lang tid framover, eller ta livet av ein. Til dømes at ein set familieøkonomien heilt over styr, gjer alvorleg forferdelege ting mot ungane, skjærer av seg ein arm, eller sultar seg så alvorleg og lenge at ein fpr varig hjerneskade og skjelettskade.
Me kunne latt være å bruke tvang, og få «fine statistikkar», men vil det verkeleg være betre?
Nei, det tror ikke jeg heller. Men, hele diskusjonen bærer i mange sammenhenger preg av at hele tematikken er et minefelt.
Tror faktisk noe av grunnen til alle tvangsinnleggelsene i Norge beror på vår tro på at det offentlige skal ordne opp når det oppstår problemer.
Har selv erfart at deler av familien fullstendig avskriver deg når du går fra å være en vellykket person til å havne uti depresjonen- pga sykdom, skilsmisse arbeidsuførhet osv…
Jeg gikk til samtaler i nesten 2 år, men viktige ting endret seg etter det (arbeidsevnen) og jeg sliter med å etablere et liv uten arbeid, barn og jobb. Når søsken som kun tar kontakt 2-3 ganger i året, mener svaret på alle problemer må være psykiatrien – skjønner jeg at folk som har alvorligere symptomer enn meg kan havne uti et helvete.
Gro Harlem Brundtland sa en gang på 80-talllet : Bry deg om naboen (eller liknende). Jeg synes noen snart burde sette vår familiestruktur under lupen: Er det normannsvis å kontakte det offentlige når en i familien får problemer- istedet for å komme på besøk …. en gang i måneden – eller helst en gang i uken ?
Jeg bare spør
Ragnhild: takk for innspill! Jeg vet ikke hva jeg skal svare, men jeg skal tenke over det!! Det du sier om «nabokjerringa» er enormt viktig. Litt dårlig tid nå, men ville gi deg en tilbakemelding, så skal jeg gjøre noe mer ut av innspilet ditt om en liten stund.
Hadde vårt norske folk flest egentlig visst hvorfor så mange hver år blir tvangsinnlagt og dopet ned med piller til det til slutt ikke er noe mer igjen av dem metalt sett, ja, så hadde nok folk pr. dags dato fra de fikk vite sannheten, satt i gang å omstille sitt liv og tankesett temmelig raskt! Det folk med følelsesmessige problemer ikke er klar over, er at i det øyeblikket de sier takker «ja» til legenens forslag om å ta både lykkepiller og andre livsfarlige medikamenter, Ja, så er fra og med den dagen i stor fare for å havne opp i systemets «holocost» register som jeg selv vil kalle; «sakte men effektiv tilintetgjørelse av menneskeheten.» Jeg oppfordrer deg (der ute) derfor til å HOLDE DEG FRISK, evt. late som du er frisk, skal du ha en sjanse til å overleve under et system som nettopp er tilrettelagt for SILE UT de SVAKE fra de STERKE! De blir det jo mindre bry for både helsevesenet her i Norge, staten vil spare millioner av kroner og «det beste,» må vel være at det blir mindre eldre å ta vare/fø på når den tiden kommer!
Lise Tollefsen Slembe
Leder for Organisasjonen HULK
Lise T S: Eg blir bekymra om du er den unge tek kontakt med når dei har alvorlege problemer, med slike hårreisande haldningar til kva helsepersonell gjer.
Legar, psykologar, sjukepleiarar og anna helsepersonell er vanlege folk som lever i dette landet, og deler moral og normer emd alle andre. I tillegg har dei utdanning og eit veldig ansvar, og dei aller, aller fleste kjenner sterk omsorg og ønske om og vilje til å hjelpe folk i vanskar.
Ein ting er om du som privatperson sleng kring deg med ord som «holocaust» og «tilintetgjørelse av menneskeheten», ein heilt annan ting er å vere talsperson for ein organisasjon som tek mål av seg å skulle hjelpe unge i stor nød.
Fra hullkleder – Lise Tollefsen Slembe http://www.hulk.no
ser du er bekymret for de unge som tar kontakt med meg men det trenger du ikke å være! Mine meninger og vårt norske helsevesen svikt ovenfor barn og unge som sliter med psykiske lidelser, er noe jeg tar opp med helsevesenet og ikke de unge! Unge som fra før av sliter med store psykiske lidelse, er overvektige eller undervektige som årsak av alle pillene leger og psykiatere gir dem, trenger så visst ikke å vite fra meg (som leder for en organisasjon) at det de får er fullstendig ødeleggende for kroppen deres! De vet det selv selvsagt! Det er jo nettopp det de kommer for å fortelle meg! » Vet du hva Lise, Jeg blir mer og mer deprimert av alle pillene legene gir meg og så mange forskjellige!» Selv føler jeg at mennesker med psykiske lidelser ofte blir brukt som
» forsøkskaniner» av en del fagfolk innen helsevesenet og fordi disse ikke selv vet nok om de pillene de skriver ut på resept. I min private bok med historier fra unge mennesker, har jeg en liste «herifra til Moss» over piller unge med psykiske lidelser må ta pr. uke og som nettopp får dem til å tenke på å ta sitt eget liv etter hvert når de negative bivirkningene gjør seg gjeldene. Det er dette jeg jobber MOT og jeg jobber hardt for at våre norske myndigheter snart skal begynne å «stramme inn linjen» med hensyn til legers rett til forskrivning av A og B preparater. Hvis ikke, ja, så vil jeg forstå det slik at det er like greit for våre myndigheter at et stort antall unge mennesker i vårt samfunn ender opp som totalt mentalt ødelagte eller som døde FØR de har nådd min alder 46 år! Ja, det høres brutalt ut, ikke sant, men slik virkelighetens sannhet og jeg synes selv det er på tide at den groteske sannheten blir belyst ut i offentlighetens lys! Videre synes jeg de ansatte inn psykiatrisk fagområde må komme mer isammen med hensyn til å forlange at det beliges mer penger til fullverdig helsetiltak! Det er sutring og klaging i media hver dag hele året igjennom om hvorvidt ansatte innen helsevesenet har for dårlig kapaistet og ressurser til å kunne hjelpe det store antall psykisk lidende her i vårt «velferdssamfunn»! Hva er de de venter på? Hvorfor går de ikke til streik når de selv har det så dårligstilt? Er det frykten for å skille seg ut? Eller er det frykten for represalier og «tuppen og ti tær rett ut!» Jeg er heller ikke redd for å bruke ord som «holocaust» når jeg med mine egne erfaringer som leder opplever stor tilstrømning av pårørende som ringer å forteller at deres pilleavhengige datter eller sønn er på randen til å ta sitt eget liv og/eller at unge forteller meg at de blander alle pillene de får av legen sin med all salgs dop! Vet ikke hvor mange unge sterkt rusete personer jeg til daglig har kontakt med, men antallet er i hvertfall stort nok til å fylle opp enn halv hovedstad! En jeg har kontakt med som legen påstår har ADHD forteller at han får et et stort antall valium og sobril pr. uke i tillegg til både angsdempende, amt sovemedisin som han må ta! resultatet er han denne unge ikke bare rasserer leiligheten sin, men går med tanker om å skade andre! Så hva skal men kalle dette da? Kan man kalle det «medmenneskelig ansvarsfølelse» fra en lege? Så har vi de fra 18 år og oppover som fortsatt holder på med selvskading og/eller sultestreiker seg! Hvorfor holder de på ennå som de har gjort i mange år hvis det er sånne fullverdige flotte behandlingsopplegg for disse menneskene? Nei, også denne gruppen forteller meg at det eneste de får, er piller fra deres lege og en psykologtime hver tredje uke! I mellomtiden går de med selvmordstanker og med det resultat at de om og om igjen blir tvangsinnlagt. Så når er det påen igjen med tvangstrøye for noen, eventuelt blir man straffet» ved å bli låst inne på et kaldt og sterilt rom der det eneste man har er sin egen ENSOMHETSFØLELSE! Å dette skal liksom lege den menneskelige sjelen?? Å visst det hjelp, hvorfor da enda flere innleggelser inntil det til slutt «bikker» over for mange av disse menneskene? Siden du vet så lite om vår organisasjon, foreslår jeg at du går inn på http://www.hulk.no. Alle de unge som vi til daglig har kontakt med og som kommer opp til vårt møtested, kommer hit fordi de er lei av å føle seg stigmatisert og for de ønsker å LEVE UTEN PILLER OG INNLEGGELSER. Å det er nettopp dette vi i hulk er tl for! nemlig å få mennesker til å føle seg som NORMALE med sine FØLELSER uten å bli satt i «boks» som det systemet med deres alle papirer legger opp til!
Lise Tollefsen Slembe
NB: gå inn på statistisk sentralbyrå for å se antall selvmord blant unge de siste fem årene!
Valium er sjølvsagt ikkje god medisin mot psykiske lidingar, og særleg ikkje for unge. Eg har arbeidd i psykisk helsevern i 5 år og har enno ikkje med og behandla ein einaste ungdom med b-preparat. Dei aller fleste unge får slett ikkje medisiner, dei får snakke med nokon som verkeleg prøver å hjelpe. Men det er vanskeleg å hjelpe unge, det er vanskeleg å hjelpe alle som har store psykiske vanskar, men kanskje særleg ungdommar fordi dei er så sårbare og fantastiske og ikkje vil seie noko og kjenner seg så frykteleg aleine.
Det å tilby ein sengeplass på sjukehus for ein ungdom er ikkje noko eg gjer for å plage dei, eg kunne då verkeleg heller ha ønska for dei at dei fekk vere vanlege, gretne, lukkelege, forelska og forbanna ungdommar slik ungdommar skal vere.
Me må hjelpe kvarandre å hjelpe dei som treng det.
Vil gjerne kommentere ditt innlegg over da jeg ser at du er et godt medmenneske innenfor psykiatrien som ønsker det beste for ungdommen her til lands. Det er heller ikke de ansatte innen psykiatrien jeg vil «til livs» når jeg går sterkt ut mot selve behandlingstilbudet altfor mange psykiske lidende unge får i dag. Selv kjenner jeg en rekke dyktige mennesker innenfor psykiatritjenesten her i landet og vet at de jobber døgnet rundt for å yte maksimal medmenneskelig hjelp til barn og unge som sliter psykisk. Allikevel er er det ikke til å «stikke under en stol» at det er for lettvindt i dag for en god del leger (her i landet) å skrive ut piller (i alle varianter) for unge som har det psykisk vanskelig og av forskjellige grunner selvsagt! Å den største grunnen, er at det ikke finnes et godt nok fullverdig behandlingstilbud for barn og unge med psykiske lidelser! Hvis det det hadde vært, hvorfor da denne store prosentene av barn og unge som går på Valium og Sobril, Rethalin og ja, «gudene» skal vite hva de ikke får for å dempe både angst, traumer, fobier, søvnløshet, ADHD, ja, til og med dysleksi!!! En ung kvinne hos forteller at hun fra hun var åtte år ble «proppet» full av Rethalin etter at hennes foreldre oppsøkte psykiatritjenesten der de bodde og fordi de mente jenta var urolig og aggressiv! Den lille åtteåringen ble det ikke tatt noen større utredning på for å finne ut hvorfor hun hadde blitt så urolig at hun både tisset på seg på nattestid og slo sine egne foreldre i sinne! Nei da! Foreldrene fikk det første og siste ordet, for så var det visst mer viktig for denne psykiateren å lytte til disse to foreldrenes bekymringsmelding over å ha en så vanskelig og agressiv datter enn å spørre den lille usikre og inneslutede jenta om hva hun selv følte og/eller hadde opplevd! Det kom selvfølgelig ikke frem i alle samtalene der foreldrene fullstendig dominerte og samtidig hadde hjernevasket deres eneste barn til å ikke si et «kløva ord» ellers så…!!!
Psykiateren kom raskt til den vurderingen at den innesluttede og nervøse jentungen slet med angst og hadde muligens ADHD lidelsen i tillegg siden hun i perioder var så agressiv og rastløs. Så da var det bare en ting å gjøre tenkte psykiateren og det var å sette i gang med Rithalin behandling! Den lille jenta måtte ta sine daglige doser med Rethalin men fortsatte å være urolig, aggressiv og nervøs til psykiaterens store forbaulse! I tillegg ble hun etter hvert svært tynn, noe foreldrene ikke brydde seg større om! De mente hele tiden at det nok hadde med datterens sykdom å gjøre! Heller ikke brydde psykiateren seg om jentas stadige vekttap men mente i stedet at hun spiste tilstrekkelig som årsak av de fra før av psykiske problemene hun hadde! Så ble hun lagt inn på «fetekur» for så å bli sluppet ut igjen men fortsatte å gå i vekt! I en alder av 13 år, kom sannheten fram for en dag da noen naboer av familen tok en telefon til barnevernet. Å sannheten som en legespesialist fant ut, var at den «lille» jenta hadde vært utsatt for incest i mange år, samt at hun led av spiseforsyrrelser som årsak av Rithalin – tablettene psykiateren hadde gitt henne alle disse årene!!! Selv i dag i en alder av snart 30 år, lider det tidligere FORSØMTE BARNET fortsatt med store spiseforstyrrelser og ikke minst STOR BITTERHET over at hennes psykiater hørte mer på hennes foreldre enn hennes eget innavendte «rop om hjelp!» Dette er bare et av mange hårreisende tilfeller av psykiatrisk svikt i vårt såkalte «hjelpeapparatet!» Det er ikke til å «skyve under et teppe» at en del barn og unge fortsatt blir feildiagnostisert og/eller får medisiner de blir alvorlige syke av i ettertid! Som mennesker er vår kropp ikke skapt til tåle alle disse kjemiske fremstilte medikamentene over hverken kort eller lang sikt! Kan man bare tenke seg en lite menneskebarn som MOT SIN VILJE må innta Rithalin hver dag? Hvorfor skal det så være nødvendig når det finnes så mange andre metoder man kan benytte for å kurere både angst, traumer, fobier og den såkalte » ADHD» lidelsen? Er det forresten ADHD en lidelse, eller er det også en diagnose man har funnet opp for at de rike skal bli enda rikere? For meg og sikkert flere andre med meg, er det skremmende at «ADHD» blir nevnt over alt hvor man ferdes i dette samfunnet, som om det skulle være et daglig dags trendy ord største delen av norges befolkning snakker om! Ja, selv hører jeg ordet «ADHD» fra tre av ti personer jeg behandler med TFT- terapi. » Jeg tror jeg har fått ADHD jeg, det mener i hverfall legen at jeg muligens har!» Eller: «Jeg har ADHD i tillegg til angsten jeg har slitt med i alle år, ja, og legen mener jeg også har….» – Og sånn fortetter disse unge å ramse opp sykdom etter sykdom de har fått diagnostisert av sin lege og selv tenker jeg i mitt «stille sinn;» Er det egentlig rart at så mange mennesker føler seg i elendig befattning her til lands? Går det egentlig an å i det hele tatt bli frisk når det eneste man lever under og etter, er medisiner, sykdomsprat og atter sykdomsprat? Ei heller ikke vil jeg kalle en hvit steril sykehusseng for noe hjelp til unge som fra før av sliter med å få vekk de de sorte og hvite bildene av den nitriste og deprimerte tilværelsen de omgir seg med! Barn og unge trenger farger de! De trenger farger, jevnlig aktivisering, åpen prat og ikke minst; lengre samtaler en 30/ 45 minutter der de kan få lov til åpent utrykke alle sine innerste følelser og tanker. Det som er så trist, er at mange unge føler at de har et tidspress på seg når de tropper opp hos psykolog sin. Så av den grunn blir ikke deres psykiske helsetilstand noe særskilt bedre! Det som skjer, er at når den unge kommer tilbake til sin psykolog etter to/ tre uker, er det å «rippe opp i gamle sår» på knappe 30/45 minutter, for så å gå der i fra med den samme følelsen av at de ikke har fått tid nok til å løsrive seg fra de negative der inne! Å Det verste, er at en god del opplever at når de kommer tilbake, sitter det en stedforteder der og fordi deres egen psykolog enten er sykemeldt, på møte eller ferie! Dette er ikke noe jeg som leder for HULK har oppdiktet. Dette kan hvem som helst av dere som j fagpersoner innen psykiatrien få vite hvis dere tar turen opp til vårt HULK møtested og snakker med noen av de unge her! Det er bare å ta kontakt med oss, for her finnes flere unge her som er oppriktig lei seg for at det hverken finnes tid nok til dem når de går til en psykolog, ei heller ikke andre behandlingstilbud enn pillene de får skrevet ut av deres lege, ja, samt nye innleggelser! Er dette rettferdig synes dere som jobber innen helsevesenet? Selv synes jeg at dere fagpersoner innen helsevenet og psykiatrien snart bør kreve forandringer på vegne av barn og unge som sliter psykisk i dette landet. Kanskje har dere barn og barnebarn som det jeg selv har, og bør nettopp derfor tenkte på hvorfor det er så viktig med en omstrukturering av dagens alt får dårlige helse/psykiatriske tilbud for barn og unge.
Lise Tollefsen Slembe
Leder for HULK
Det beste born kan få er gode foreldre, og gode andre vaksne som ser dei, har tid til dei og gjer plass til at barnet og ungdommen får vere seg sjølv.
Ein gong i mellom trengs medisin. Eg har sett born med riktig ADHD-diagnose som har fått gode liv. Eg har vel i grunnen aldri sett nokon få gode liv med Valium, verken vaksne eller born, og det er ikkje tilrådeleg å bruke valium mot angst for nokon.
Det trengs kanskje ikkje ei komplett omstrukturering, men fleire ressursar både i skule og helsevesen, slik at me får tid til å ta oss ordentleg av ungane. Og så trengs det ei revolusjon når det gjeld kva ressursar barnevernet har.
Ja, du har så rett i at det barn og unge trenger er gode voksne som ser dem. har tid til dem og gjør plass til at barnet og ungdommen får vere seg selv? Men hvor mange tenker sånn da, og hvor mye tid har foreldre her i landet til sine barn når vår norske regjering har lagt opp en politikk som går på at at foreldrene må jobbe dobbelskift og gjerne ha to – tre jobber pr. dag for å i det hele tatt klare å overleve? Velstanden her i Norge er nemlig ikke tiltenkt de som fra før av er fattigstilt eller som sliter med fysiske eller psykiske store lidelser. Det har det aldri vært! Mange av de barn som vokser opp og som kommer fra fattigstilte familier, lider under denne urettferdige politikken regjering etter regjering har lagt opp til! Å det verste, er at de blir usynliggjort der de kommer ved at det voksne samfunnet, dvs. de som jobber innen vårt såkalte «hjelpeapparat» ikke en gang gidder å «slå i bordet» å si: «Nå er det nok, vi har hverken ressurser eller kapasitet til å ta oss av alle disse lidende barn og unge i vårt norske samfunn!» Det er jo nettopp det det klages over hele tiden blant helsepersonell her i landet! IKKE RESSURSER og IKKE KAPASITET! Derfor, istedet for å reagere i «samlet flokk,» kjører man på med piller som en dårlig nødløsning for å holde disse barnas psyke under «sjakk!» Kanskje snakker jeg enkelt og litt kynisk ja, men så er det vel fordi jeg er luta lei av av ting skal «vrenges og vris» på som rene unnskyldninger for det som er realiteter i et «nøtteskall!» Så da er det jeg stiller spørsmålet: Er det slik våre barn og unge skal vokse opp, full av piller og rusproblemer og fordi vi som voksne «anstendige» individer ikke har tæl og mot nok til å be vår regjering om at det bevilges mer penger til fullverdige behandlingstilbud uten alle disse pillene? Hva er det som er så bra med disse kjemisk fremstilte preparatene tro? Blir det store antall nordmenn kurerte for sin angst, depresjoner, ADHD lidelse, spiseforstyrrelser, søvnmangel, selvskading og selvmordstanker? Kan man egentlig tørre å påstå det når vi alle vet at de psykiatriske institusjonene rundt om er stappfulle av mennesker på min alder- 46 år og eldre? Hvorfor er ikke disse helbredet for sine mangeårige psykiske lidelser mon tro? Hvorfor går de fortsatt på piller og i tillegg sliter med all slags fysiske plager? Ja, hvorfor, hvis man mener det er så flotte behandlingstilbud her i landet? Disse menneskene burde vel da vært kurert for alle sine psykiske lidelser for lenge, lenge siden da, og ikke den dag i dag fortsatt gått på sterke medisiner? Det som ER SANNHETEN er at disse menneskene er totalt ødelagte som årsak av nettopp alle de forskjellige medisinen deres lege har gitt dem år etter år! Videre er det et faktum at en god del leger her i landet ikke følger godt nok opp med hensyn til å foreslå en nedtrappningsplan for den psykisk syke pasienten på et tidlig tidspunkt FØR det er for sent for pasienten å i det hele tatt vende seg av med pilleforbruket! Å slik fortsetter det i generasjoner etter generasjoner! Det som er det nistriste her i landet, er at det nå har blitt så forbasket lett å gå til en lege for å få skrevet ut tabletter mot det ene og andre! Spesielt forteller unge mennesker jeg daglig har kontakt med hvor lett de får piller skrevet ut av legen deres! «Å når jeg først har fått piller som valium og lykkepiller, ja så kan jeg jo ringe legen min for å be han/hun skrive ut nye og som jeg i blandt blander med andre rusfremkallende stoffer,» sier den unge til meg som om det var
» godteposer» man får kjøpt i en butikk!!! Ja, hvorfor ikke gjøre det lettvindt for unge med følelsesmessige problemer ved å åpne fritt salg av nervestimulerende midler i butikkene! Sånn virker det faktisk på meg som leder her, at det er uhyre lett for unge mennesker å få både lykkepiller og andre angstdempende piller skrevet ut av deres fastlege! Apropos det Avil ( over) skriver der hun mener at det kanskje ikke trengs en omstrukturering av dagens altfor dårlige helsetilbud men heller flere ressurser i skule og helsevesen, så vil jeg kommentere dette med å si: Resursene er faktisk der og har vært der hele tiden! Ressursene handler nemlig om hvordan de ansatte innenfor både skole og helsevenet benytter dem og blir enige om dem, ikke minst praktiserer dem ut ifra kloke fellesavgjørelser! Hvis så fagfolk innenfor både skole og helsevenet ikke føler at ressursene strekker til, ja, så må jeg spørre hva de egentlig gjør i den jobben de selv har valgt når de ikke en gang er i stand til å forene seg i felleskap å forlange at det kommer inn flere ressurser! Det samme gjelder de som sitter i barnevarnet her til lands! SLUTT Å KLAGE MEN GJØR NOE! Dere ser med deres egne øyne at et stort antall barn og unge lider unødig i dette samfunnet men gjør allikevel ikke noe annet enn å klage over de små ressursene dere har som vi vanligstilte folk har gått trøtt og lei av å høre på år etter år! Er det ikke demokrati her i landet da? Ja, hva så venter man på da? At det skal komme bedre tider? Nei så vel at det gjør uten egeninnsats!
Lise Tollefsen Slembe
Leder for HULK
Glemte å få med meg dette.
Å med hensyn til det norske rettsappratet her i landet, ja, så kunne lovboka like gjerne vært «grønn» og selve innholdet skrevet med «usynlig blekk!» Det finnes nemlig ingen rettigheter for fattigstilte eller svært psykisk syke mennesker her i landet. Ei heller ikke for de biologiske foreldrene som uforskyldt blir frattatt sine barn av barnevernet som årsak av av at barnevernsansatte desverre ofte lager sine egne lover og regler!
Hvordan mener du psykisk helsevernloven gjør forskjell på folk?
Jeg har aldri sett noen tall på antall foreldre som uforskyldt blir fratatt barna sine, så jeg vet ikke hvor mange du snakker om. Og, hva er «uforskyldt»? Jeg har full forståelse for at det å bli fratatt omsorg kan føles grusomt, nærmest som et overgrep. Men, mener du virkelig det er slik at barnevernet tar barn som lever i trygge omsorgsforhold hos familien sin? Barnevern er vanskelig å diskutere, fordi man ofte gjør det med voksne, men barnevernet skal i hovedsak ta hensyn til barna.
Jeg leser kritikken din mot systemet. Bevilgende myndigheter, skolen, helsevesenet. Jeg tolker deg som en motstander av den massive ADHD-diagnostiseringen. Der er jeg enig med deg, jeg mener heller ikke at barn skal settes på Ritalin i tilfeller der problemene er sosialt skapte og ikke skyldes en lidelse som fikses ved å bruke Ritalin.
Jeg skjønner imidlertid ikke hvorfor du ikke i større grad nevner foreldre som ansvarlige for å gi barna en oppvekst som fremmer en god psykisk helse? De som er nødt til å ha tre jobber for å brødfø familien sin, slik du beskriver lenger opp her, er jo ikke akkurat den største foreldregruppen.
Ja, vi må ha et system som i større grad enn nå ivaretar folk. Ja, det trengs mer kunnskap, mer vilje til omstrukturering, holdningsendring og kulturendring. Men, ikke utelat foreldrene som ansvarlig part.
Hei Victoria!
Her er det viktige poeng du kommer med!
Det finnes nok av barn og unge her i landet som lider psykisk som nettopp årsak av at deres foreldre er mer opptatte av å pleie egne interesse fremfor å ta seg av de barna de har satt til verden. Å noen av disse foreldrene har jeg faktisk hatt på besøk her siden organisasjonen – HULK ble stiftet i januar – 2006. Det er også gjennom mine egne erfaringer på «godt og vondt,» ikke minst mine tidligere svakheter som mor og pårørende at jeg så godt jeg kan prøver å få disse foreldrene til at det ikke er «noen skam på vende om!» for så å bruke mer tid på å lytte og forstå deres egne barns signaler uttad! Noen tar mine råd positivitivt opp mens andre fnyser og går sin vei dypt fornemet over at jeg, et helt vanlig menneske kommer med disse rådene! Ja, så får de bare gå da, for å så fortsette sitt «tomme» liv der ute! Så har vi alle de alkoliserte og narkomane foreldrene rundt om som jeg selv mener for lengst skulle blitt frattat barna sine! Mange av disse foreldrene får faktisk lov til å beholde barne sine til tross for at barnevenet har vært koblet inn i bildet etter bekymringsmeldinger uten i fra! En mor har fem barn med forskjellige menn og i tillegg er hun alkoholiker! Jeg vet hvem denne moren er som tidligere nabo og ringte inn bekymringsmelding til barnevernet gjentatte ganger UTEN at de gjorde det «slag» for å gripe inn å redde disse barna! Barna som er vokst opp under vannskødsel av denne moren, har i dag som tenåringer og ungdommer store psykiske problemer, noe man selvsagt ikke kan laste andre enn barnevernets slapphet for! Så har vi alle disse barne som vokser opp hos narkomane foreldre rundt om! Hvorfor tar ikke barnevernet hånd om disse barna på et tidlig tidspunkt mon tro? Dette er jo en kjennsgjerning som media stadig vekk skriver om og selv får jeg stadig vekk besøk av unge her som nettopp kan fortelle meg om det «helvete» de har hatt i sin oppvekst som årsak av at dere foreldre har vært stoffmisbrukere eller pilleavhengige! Noen forteller også at barnevernet satdig vekk var på hjemmebesøk, men gjorde lite eller ingenting for at barnet/barna slapp å leve under slike uverdige forhold!
Vil nevne at det nå finnes en paraplyorganisasjon som kaller seg; Familiestiftelsen 15 mai. I denne sitter jeg som nestleder for Bergen distriktet og barnevernet, samt vårt norske rettsapparat skal få seg mer enn en overraskelse når mange «kloke hoder» i fellesskap legger frem alle de uverdige forholdene og overtrampene biologiske foreldre som uforskyldt har blitt frattatt sine barn, samt disse barns besteforeldre, er offer for av barnevernsansatte her i landet! Her ligger det mye å gripe fatt i både med hensyn til innhabilitet i barnevern og rettsapparat, sakkyndig feilvurdering utifra useriøse opplysninger og kilder uten ifra, ikke minst vil hundretals foreldre nå rette sin klage over å bli uforskyldt frarøvet sitt/sine barn til både stat og kommune. Går du inn på http://www.barnasrett.no, eventuelt leser alle stadfestede menneskerettigheter på nettet, ja så er det ikke vanskelig å skjønne at det er på tide med en «oppvask» med hensyn til vårt norske barneverns mange overtramp og usynligjøring av både barn som blir plassert i fosterhjem og på barnvensinstittusjoner, samt deres biologisk foreldre!
Når det gjelder psykisk lidende unge og pårørende jeg har kontakt med (som er mange), tar disse kontakt med meg nettopp fordi de sjeldent blir hørt eller sett der de kommer, eller tatt seriøst nok når de ber om hjelp og der de kommer enten det er hos deres fastlege, ved innleggelse eller privat der de bor! Mange unge med store psykiske lidelser kommer hit fordi de føler seg maktesløse ved å ikke få god nok oppfølgende hjelp av psykiatritjenesten på hjemstedet! For eksempel har de en støttekontakt som troppper opp en sjelden gang eller som stadig vekk er sykemeldt, det dammer er deres faste psykolog, noe som medfører at de må vente over en måned før de får en ny psykologtime! Et annet eksempel og problem mange unge svært psykisk syke klager på, er all den forskjellige medisineringen de får ved innleggelser og etter innleggelser! De forteller om feildiagnostisering, at de fikk piller for Shizofreni (i lang tid) inntil legen fant ut at de ikke var shizofrene men istedet manisk depressive! Resultatet er at disse unge har blitt enda mer psykisk syke, ikke minst har fått kraftige fysiske bivirkninger som årsak av medisiner de overhodet ikke skulle hatt og ikke tåler! En familiemedlem av meg er svært psykisk syk og innlagt på et sykehus på øslandet. Da jeg var å besøkte dette familiemedlemmet nå i sommer ble jeg «kraftig» forbauset over at hun ikke visste hva legene gav henne av medisiner! Mens vi satt i et samtalerom, kom der en ung sommervikar inn for å gi flere piller som hun ble bedt om å ta! Jeg spurte så den unge pleieren hva disse pillene het men da ble hun ganske rød i ansiktet! «Det vet jeg faktisk ikke,» sa hun og fortsatte med: «du skjønner, jeg er bare sommervikar her jeg!» Så spurte jeg mitt familiemedlem om hun visste hva hun til daglig fikk av piller hun måtte svelge ned men det visste hun ikke annet enn den ene pillen hun selv tok! Jeg holdt på å «sprekke av sinne» der jeg satt og marset ut til sykehuspersonalet der jeg forlangte en prat med mitt familiemedlems lege! Men hadde han tid til å prate med meg da? verken da, eller i ettertid når jeg feler ganger prøver å få kontakt med han for å få klargjort hva disse pillene er som mitt familiemedlem er «pukka nødt» (unnskyld utrykket) til å ta! Nå sender jeg i stedet inn en klage til sykusledelsen der men regner med at som med alle andre klaginstanser her i landet, at jeg allikevel vil komme til kort! Å disse klageinstansene kan være alt fra; helsetilsynet, helseombudsmann , fylkesmannen eller pasientombudet her i landet! Sender man inn en klage til noen av disse instansene, må man før det første vente i flere uker, ja gjerne måneder før man får en tilbakemelding! Videre kan man være sikker på at klagen som regel ikke går i favør oss vanligstilte eller fattigstilte som klager inn! I dette kontrollerte byråkratiet vi lever i, skal alt dysses ned fra ende til annen og i hverfall alt som omhandler helse og sosiale problemer! Dette er min store erfaring og jeg vet at jeg deler disse erfaringene med over halvparten av den norske befolkning! Å det er nettopp dette som gir meg «blod på tann» til å jobbe videre for å knekke urettferdigheten som skjer ovefor de svake gruppene i vårt samfunn!
Ja Victoria! Vi kaller oss et «velferdssamfunn» men det er bare utenpå! Å når jeg hører nasjonalsangen: «ja vi elsker dette landet som det STIGER FREM,» (som jeg helst vil slippe å høre ), tenker jeg på alle de mange hundre menneskene jeg hittil jeg har møtt (her i landet) som er i ferd med å gi opp på grunn av sin maktesløshet ved å «møte veggene» der de kommer! Vårt norske samfunn har blitt en eneste stor «papirmølle» der der det er mer viktig å få diagnostisert, stigmatisert og/eller føre statistikker enn å vise seg som medmenneske for de som lider og lever under uverdige forhold! Det er det mange av her i landet – ALT FOR MANGE!
NB: Skal prøve å konsentrere meg litt mer om mine skriveferdigheter neste gang jeg ønsker å hive inn en kommentar! Desverre hender det at telefonen her ikke står stille her, og det er da jeg ikke rekker å ta en oversikt over eventuelle ordfeil eller ord jeg har glemt å få med! Beklager Victoria, jeg skal skjerpe meg!
Takk for lang kommentar igjen, Lise. Jeg må si at jeg er svært glad for engasjementet ditt for feltet!
Samtidig, og dette kan det hende jeg uttrykker klønete fordi jeg har så dårlig tid, så lurer jeg på hvilken måte det er lettest å få innflytelse på. I Norge har vi en rekke organisasjoner som arbeider for å bedre psykisk helsefeltet. Noen av dem har jeg hatt – og har – mye med å gjøre. Dette er organisasjoner som jeg opplever får bred tilslutning, i forhold til å sette saker på agenda, bidra til endring og kvalitativ bedring.
I tillegg til disse organisasjonene er det, som du vet, en rekke mindre organisasjoner. Flere av disse har et mye skarpere budskap, og kan plasseres i det som enkelte nå karakteriserer som «anti-psykiatri».
Jeg har et inntrykk av, og husk at det er mitt inntrykk og ikke noe jeg vet hundre prosent eller har «rett i», at det er mye enklere å endre et system dersom man arbeider i samarbeid med offentlige myndigheter, og ikke er så sint.
Men, så vet jeg jo også, at det er så mange skjebnehistorier, og særlig er det mange av de godt voksne som opplevde psykiatrien for en del år siden, som sliter med traumer etter tvangsinnleggelser og feilmedisinering, samt langvarige institusjonsopphold. Jeg forstår deres sinne. Men, noen av organisasjonene som er mest radikale blir for sinte for meg, rett og slett.
Enkelte ønsker å legge ned hele psykiatrien. Andre vil bevare den som den er. Jeg ønsker ikke å bevare eller å legge ned, men en slags mellomting. Jeg ønsker en overgang til det vi mer kan karakterisere som psykisk helsearbeid. Jeg innbiller meg i alle fall at det er tryggere å være bruker, dersom vi kan rokere om på hierarkiet i helsevesenet, at medbestemmelse sikres og fokuset ligger på bedringsprosesser snarere enn sykdomshistorikk.
Men, så er det veien dit. Og poenget mitt her: jeg tror den veien er enklere å gå, jeg tror det er enklere å realisere mål, dersom organisasjonene samarbeider med de som arbeider i helse- og sosialtjenesten, enn å sloss mot dem.
Den nettsiden du skrev om, den om barnevernet, den har jeg personlig ikke sansen for. Nettstedet navngir offentlig ansatte, og har et fokus som er så til de grader ensidig, at jeg ikke klarer å ta dem seriøst. Jeg vet du har startet opp en organisasjon, og en oppfordring til deg er å sørge for å nyansere slik at du unngår å bli ensidig i den grad Barnas Rett er det.
Egentlig er slike ting vanskelige å snakke om. For det ender så fort opp med at man tråkker på tær, og skriver på en som måte som virker som angrep på andre. Dette er ikke ment som et angrep på arbeidet ditt, for jeg tror vi er enige om mye av problematikken, selv om vi ikke er helt enige i hvordan vi lettest endrer det systemet som er realiteten i dag.
Takk for at det finnes kloke mennesker som deg Victoria og jeg forstår godt dine verdifulle poeng med det du skriver.
Det første jeg vil si til deg er at jeg ikke er så opptatt av å få medhold fra våre norske politikere, like mye som at våre norske politikere ikke er så opptatte av å følgene valgløftene sine til stor skuffelse for mange av deres velgere! Jeg har funnet ut idealistisk og realistisk nok, at skal jeg kunne holde meg oppegående som menneske inntil jeg «takker av» som det heter, må jeg følge samvittigheten der inne! En gang var jeg (for å nevne det) et menneske som en god del andre. Svært forsiktig med å si min mening i frykt for å bli «uglesett» (som det heter), forhåndsdømt og utstøtt fra mengden! Resultatet ble som med mange andre, at jeg gikk og ergret meg over at jeg bare fikk sagt A men ikke B fordi jeg altfor ofte ble stoppet autoritære personer både innen helsevesen og andre offentlige hjelpeinstanser! Spesielt i tiden da ett av mine barn slet med psykiske lidelser, opplevde jeg (som mange andre pårørende) mer enn en gang å komme til kort som pårørende da jeg oppsøkte legehelsetjenesten i håp om at mitt «rop om hjelp» for mitt barn skulle bli bønnhørt! Det ble jeg altså ikke og sluttresultatet ble at mitt myndige barn prøvde å ta livet av seg ved hengning! Når man opplever noe så tragedisk som dette, blir livet på et «blunk» totalt snudd på hodet og man har rett og slett ikke noe annet valg enn å revurdere mye man tidligere har tatt for gitt i livet! For meg ble det svært mye å revurdere , da sett både forhold til mitt eget livstil og livsmønster, ikke minst til min egen livsoppfatning av saker og ting! Som mange andre foreldre som opplever enten nesten miste eller miste deres kjære barn, blir følelsene mange på en gang! Veldig mange foreldre klarer simpelthen ikke å takle den påkjenningen ved å nesten miste eller miste barnet ved selvmordforsøk/selvmord og synker inn i en depresjon som de forblir i resten av livet. Svært mange foreldre (mange jeg også kjenner til), har følt seg bitre i ettertid som årsak av at de overhodet ikke ble tatt alvorlig da de oppsøkte det utenforstående hjelpeapparatet ( da blant annet sønnen/datterens fastlege) i håp om at de ville gripe inn for å hjelpe FØR tragedien skjedde! Mange foreldre i dag som har tenåringen eller ungdommer med psykiske lidelser eller stoffproblemer, har faktisk gitt opp håpet om å få noe hjelp uten ifra og fordi de som jeg gjorde en gang, har møtt «veggen» der de kommer!
Å denne tanken «slo ned i meg,» etter at min egen ungdom så vidt overlevde et selvmordsforsøk! «hvor mye skal man måtte tie og tåle i som et vanlig menneske i dette samfunnet uten at man blir tatt seriøst når man ber om utenforståpende hjelp til sine barn som lider?» var min største tanke den gang! «Skal man virkelig måtte gå med en innebygd fryktfølelse for å i det hele tatt kunne be om hjelp i tilfellle det finnes atoritære personer der ute som bevisst går inn for å enten missforstå eller unnvære å ta det man legger frem seriøst opp til vurdering,» var min andre tanke! Så derfor Victoria ble mitt valg ganske enkelt! Jeg valgte rett og slett «der og da» å kvitte meg med den tidligere fryktfølelsen som mange her i landet sliter med, takket være det jeg tidligere har nevnt; «et kontrollert system» der man skal vegre seg for si for mye ellers så….! Som leder for en human organisasjon, er det vitigste for meg å være tilstede for de som har det vanskelig, mer enn å være tilstede på møter med politikere! Min politikk er «min politikk» og så får de andre gjøre som de vil! Når det gjelder personen «politiker,» så finnes det flere flotte politikere jeg har sansen for og fra forskjellige partier. Kan for eksempel nevne SVs leder- Oddy Miljeteig i Bergen og FrPs – Liv Røssland (også Bergen). Den sistnevnte har jeg tidligere vært i møte med og hun er bare et STORT MENNESKE. Så jeg stenger meg altså ikke helt ute fra å kunne ha en hyggelig dialog med en politiker! Allikevel er jeg svært lite opptatt av at HULK skal bli en STOR og RIK organisasjon! Organisasjonen vår «lever» den og det gjør de unge som astdig vekk dukker opp her og som jeg betrakter som min egen familie. Det er det viktigste for meg, å se gleden og smilene i de unge som som dukker opp ettersom de vet at vi medarbeidere her alltid har tid til en prat og gjerne også en hyggestund der vi lager et felles godt måltid og bare koser oss! Når det gjelder medlemsantallet av unge her, så har jeg heller ikke vært så opptatt av «fange» inn medlemmer her nå i begynnelsen. HULK har bare eksister i litt over halvannet år, og det som er mer viktig for meg som leder her, er å gå sakte frem uten å påtvinge noen noe som helst!
Det at jeg snakker rett ut fra mitt hjerte og mine egne livserfaringer, får politikere og andre tolke som de vil! Mine sannheter og livserfaringer er ikke noe annet enn alle andres sannheter og livserfaringer. Som mennnesker er vi jo på sett og vis et «speilbilde» av hverandre, er vi ikke Victoria?
Med hensyn nettsiden http://www.barnasrett.no , er jeg selv glad for at denne siden finnes for der finnes det mange gode innlegg skrevet av både tidliger barnevrnsansatte, psykologer og fagansatte innefor psykiatri og helsetjeneste. Når det gjelder den offentlige uthengingen av fagansatte innenfor barnevernet, er jeg litt enig med deg der! Hets på enkeltpersoner uansett hvem de er, burde ikke være nødvendig. Men når det er sagt, så er det kanskje ikke så rart at en god del biologiske foreldre og besteforeldre som blir fratatt deres barn og barnebarn blir bitre og sinte! Det finnes et STORT antall foreldre rundt om som har en god grunn til å ha en «høne å plukke» med barnevernsansatte rundt om! Vi sitter med bevisene her i HULK, for ikke snakke om, sitter Familiestiftelsen 15 mai med en enda større bunke med beviser på at det faktisk finnes et stort antall foreldre som uskyldig blir fratatt deres barn! Grunnen kan for eksempel være at disse foreldrene er fattigstilt (har trang økonomi, noe de fleste barnefamiler her i landet har), de har født syke barn som barnevernet feilvurdere og mener foreldrene ikke er i stand til å klare å ta seg av, det kan være en fysisk handikappet enslig mor som blir fratatt barnet på grunnlag av at barnevernet stiller seg tvilende til at denne moren vil klare foreldreoppgaven, ja, jeg har selv vært i retten og opplevd at en mor som har vært utsatt for en ulykke og blitt delvis uføre har blitt fratatt barnet fordi barnvernet ikke klarte å sette inn hjelpetiltak fort nok for både mor og barn! Synes du det er riktig da, at barn som virkelig blir gitt mye kjærlighet og omsorg av sin biologiske mor som delvis er ufør skal bli plassert på et fosterhjem på grunnlag av han/hennes mor var utsatt for en bilulykke? Nei, det synes jeg virkelig ikke!
Så Veronica, jeg velger å slåss mot systemet ja, men på min egen diplomatiske måte! Jeg trenger ingen «bomber og granater» for å nå frem med sannhetene slik dem er. Sannhetene om alle de groteske urettferdighetene som skjer her i landet, ligger jo som «åpne kort på bordet» der vi alle vet om dem, ikke sant? Å det flotte Victoria, er at folk nå for alvor begynner å engasjere seg for å få frem disse sannheten i offentlighetens lys! Folk flest tolererer simpelthen ikke mer «snikk snakk» eller falske løfter fra verken regjering eller fra de partiene de støtter oppom! Dette fordi de fleste av oss har sett hva slags negativ utvikling og nedgangstider Norge går i møte, spesielt når vi ser den økende prosenten av stoffmisbrukere, psykiatriske pasienter, fattigstilte, ja, ikke minst alle de eldre her i landet som må vente i evigheter før hjemmehjelpen eller annen hjelp dukker opp!
Ha en fin dag Victoria og lykke til som den fengende skribenten du er.
MVH- hulkleder – Lise Tollefsen Slembe
NB: Som vanlig sitter jeg oppe langt utover natten å skriver innlegg Victoria, noe som medfører at jeg «blingser» med skriften både titt og ofte!
Dette må jeg bare beklage. Håper det er er noe som er leselig allikevel da!
Hei! Bare en veldig rask kommentar, selv om innlegget ditt fortjener mer (skal rekke bussen!). Takk for gode ord, det motiverer 🙂
Til det du sier om barnevern: jeg kommenterer det over helga!
Til det om politikere: selvsagt driver man ikke organisasjon for å tilfredsstille politikere. Men, som over alt ellers, penger er viktig, og det er viktig å få tilskuddsmidler enten det er fra SHdir, Bufetat eller via statsbudsjettet.
Da blir det i alle fall enklere å bygge opp et varig tilbud.
Ønsker deg en god dag!