OL-maskoter og massemord

I går fant jeg endelig tid til å se Hotel Rwanda. En stund har den stått i hylla, jeg har vurdert å se den, funnet ut at tiden har vært for knapp, hver gang jeg har holdt den i hånden har jeg tenkt at jeg må vente.

Men, jeg så den i går, og inne i hodet mitt flimrer fortsatt bildene.

Det har vært skrevet mange filmomtaler av denne filmen. Derfor trenger jeg ikke begi meg ut på det, et raskt googlesøk vil føre den interesserte langt. Filmen utspiller seg i Rwanda i 1994. Her hjemme var vi travelt opptatt av OL, av å se ilden lyse, av Kristin og Håkon og vi var svært fornøyde med to ukers sammenhengende oppholdsvær, ti-femten kuldegrader og gnistrende bilder av trær med snø, langrennsløpere med gull i blikket, vi viste oss frem, vi var verdens midtpunkt.

Det er rart hvor selektive vi er. I forhold til hva vi ønsker å se på TV, hva vi leser i aviser. Nyhetsbyråene siler ut for mediene, vi som mediekonsumenter siler ut hva vi vil lese, hvilke bilder vi orker å se. Det er helt krise, for mens en million mennesker ble drept på hundre dager, så holdt vi på med helt andre ting.

I 1994 gikk jeg i åttende klasse. Dermed er det fullt mulig at den voksne populusjonen i Norge på den tiden var opplyste om hvilke handlinger som utspilte seg i Rwanda på den tiden. Det kan godt hende, uten at jeg fikk det med meg i min nyoppdagede verden av lipgloss, musikk, sniking ut natterstid for å gå på en eller annen fest. Men, jeg tror ikke de voksne var klar over dette heller, hvor ille det var, hvor ille det skulle bli, hvor ille det egentlig hadde vært i mange år allerede. I den grad vi fikk se bilder av volden, av massegraver og opptøyer på TV, så ble det «det er sørgelig, stakkars dem, er det noen som har lyst til å være med å grille i dag

Filem slo meg hardt i magen i går kveld, jeg måtte faktisk dele den opp i etapper, slik at jeg sikkert brukte fem timer på å se den. Jeg delte ikke opp for å klare å se den, men for å gi meg selv tid til faktisk å ta inn det jeg så. Ikke slik å forstå at jeg satt der og tvang frem reaksjoner, men jeg satt der, gikk litt rundt, snakket med meg selv, for å være i stand til å se uten å lukke igjen øynene.

Det er klart det er fristende. Lukke igjen øyne og ører. Ligge på en strand med en god bok, høre på lyden av barn som leker og kan hende lyder av havet. Selvfølgelig kan man leve et liv, uten å lese bøker om krig eller nød, uten å våge å kjenne på urettferdigheten, den urettferdigheten som ikke rammer oss. Kan hende lever noen et helt liv, uten at de engang tenker over hvor heldige vi er, hvor fantastisk flaks vi har hatt de aller fleste av oss i Norge. Jeg vil påstå at livet vårt her, er mer basert på flaks enn på moral. Det er ikke sant at vi har vært så flinke, at vi jobber så hardt. Det er ikke sant.

Rwanda. 1994. Så mange døde. Så utrolig meningsløst alt sammen. Vi så ikke mye, og det lille vi så valgte vi å ignorere, se en annen vei – å, det er ikke så vanskelig, vi har trening.

Og jeg skjønner. Jeg skjønner at utenrikspolitikk og intervensjoner ikke er enkelt. Jeg skjønner at det ligger mye bak hver eneste beslutning om gjøre eller ikke gjøre, men jeg fatter ikke at vi kan la det skje, la det skje overalt, uten at vi gjør noe. Jeg skulle så veldig gjerne bare få høre, hvorfor det er så vanskelig å rette opp i skjevheter, hvorfor OL og Prinsesse Diana er så viktige og hvorfor vi ikke orker å se rundt oss.

Det er saker i Norge også. Fattigdom, og det er vondt. Jeg blir så lamslått, av helsepolitikk, av sosialpolitikk, av mangel på vilje, mangel på alt og den kontinuerlig rettferdiggjøringen. Politikere som snakker om handlingsregelen, om at det ikke er rom for ditt og datt, at det ikke er den kommunen sitt ansvar at den familien sulter, og vi gremmer oss over politikere og så glemmer vi det, spiser grillmat, snakker om koselige ting.

Å, se så fin den blomsten er.

Jeg blir så utrolig deppa av det, at vi ikke klarer å gi folk et verdig liv. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg merker at det river krefter ut av kroppen min hver eneste gang jeg tenker på det, men jeg må det. For vi må det, det skulle da faktisk bare mangle.

Reklamer

15 kommentarer

Filed under Samfunn

15 responses to “OL-maskoter og massemord

  1. Jeg husker godt at noe skjedde i Rwanda på den tiden, men at jeg tok det særlig inn over meg er mer tvilsomt. Jeg var i militæret da dette skjedde, men vi i troppen var nok desverre mer opptatt av OL en folkemord, og det var jo også fotball-VM i USA med Norge senere samme året – og det var jo mye viktigere enn massedrapene langt nede i svarteste Afrika ett sted.

    Det er nesten så jeg skammer meg over hvor lite jeg tok dette inn over meg på den tiden

  2. Du kompenserer jo bra nå, du da 🙂

  3. Man prøver da, men det er veldig lite man får gjort selv. Uansett så må ikke det hindre oss i å gjøre det lille man kan 🙂

  4. Likte du den filmen bør du se filmen shooting dogs.

  5. Det skal jeg gjøre. Har ikke sett den. Jeg blir skremt, for her sitter jeg og er forbanna, tretten år for sent og jeg føler at jeg mangler helt oversikten over hva som skjer og hva som kan gjøres for hvem og hvordan. Tenk om vi kunne brukt skoleprosjektene på BI til å bry oss om slike ting. Det hadde vært mediestrategi-oppgaven sin, det.

  6. Får stort sett de samme tankene når det gjelder krigenm i Bosnia, der vetsen sto å så på folkemord. Makern til svik har amn ikke sett siden den 2 verdenskrig.

  7. Nicolas

    Det er menneskelig å ikke bry seg om folk som er langt unna (en forkaring, men ikke en unnskyldning). Vi regner det som etisk helt greit å la være å gi penger til veldedige formål på vei ut av butikken, men dersom de fem syke barna som skulle tatt imot pengene plasseres utenfor døra di med beskjed om at de kommer til å dø om du ikke gjør noe… da ville plutselig grensene for det vi er «etisk forpliktet til å gjøre» flytte seg.

  8. Det er et godt poeng ja, samtidig burde det ikke være sånn.

    Men på den andre siden så er det lettere å hjelpe 5 barn på trappa hjemme enn en million barn i Afrika…

  9. Nicolas

    Burde ikke være sånn, men det er sånn 🙂 Og det er ikke sant at det er lettere å hjelpe barn her hjemme. For en femtilapp redder du liv i afrika, mens du her hjemme… tja, du kan kanskje kjøpe en middag eller et donald-blad?

  10. ja, jeg mente det ikke slik Nicolas – jeg mente at det er lettere å gi hjelp til noen på trappa di hjemme enn til noen som er langt borte.

    Og jeg mente at det ikke føles så håpløst å se at du klarer å hjelpe 5 hjemme enn at hjelpen til en million (eller mange, mange flere) i Afrika bare blir som ei mus som pisser i havet…

  11. Det er lettere å gi hjelp til dem som sitter på trappa, fordi da kan vi se resultatet og gleden der og da. Vi er egositiske på den måten at vi må føle oss så prektige for å ønske å hjkelpe noen så overhodet.

  12. Der tror jeg *ikke* du har rett, Trond. Jeg tror ikke folk er for egoistiske, men i den grad det er vanskelig å hjelpe andre skyldes det kanskje at man ikke vet hvordan hjelpen vil blitt tatt imot.

  13. Jeg var soailarbeider i fire år og opplevde samfunnet prioriteringer. Når det gjaldt å hjelpe narkomane og prostituerte var tonen blandt folk at de måtte få dem vekk fra folk synsvidde. Når det var snakk om barn som manglet barmnehage løp alle rindt å ville være den nye mor Therassa.
    Når 7000 i Bosnia ble slaktet ned mens vestelige soldater sto å så på reagrte ingen. Men når en soalier blir att for voldtekt i oslo løper man man av huse \å snakker om en ny bølge av ondskap.
    Tolk det gjerne ditt du vil, men jeg mener at folk flest treenger en tankevekker og bdre oppdragelse.,

  14. Tilbaketråkk: Man skal visst leve også « Ars Ethica

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s