Vi tåler nok sikkert så inderlig vel

Jeg sitter og leser biografien til Nelson Mandela.

Tenker at det er liv som skiller seg fra andre, foreløpig ville vel min egen selvbiografi vært like kort som en aforisme, men uten det store gullkorn-poenget. Jeg har ikke kommet så langt i boken, året er blitt 1956 og ANC er kommet inn i en fase hvor vissheten om at de fredelige demonstrasjonene og talene ikke gir regjeringen motstand nok i det hele tatt, stadig blir sterkere.

Denne boken er sikkert av de som vil befeste seg i minnet som en av de bøkene jeg er glad for å ha lest. Og, for å i det hele tatt kunne skrive om den boken, må jeg først lese den ferdig. Det er igrunnen tragisk. Vi er nok mange som vet foruroligende lite om Sør-Afrika.

Så, en liten bokomtale kommer siden.

Mens jeg leste i stad, fikk jeg en ekkel følelse i kroppen og jeg tenkte på Øverlands ord som et mantra:

Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der å glemme!

(klikk her for å lese hele diktet) 

Mandela og ANC mobiliserte enkeltmennesker, siden folket og det internasjonale samfunn. Det var en vilje til kamp for rettferdighet, selv om motstanden mot myndighetene var farlig.

Da jeg gikk på videregående snakket vi om aktisvisme i en samfunnskunnskapstime. Jeg husker det godt, for hele samtalen sjokkerte meg så veldig. Vi snakket om Vietnam-krig, studentopprør i Kina og andre store hendelser hvor mennesker har funnet sammen for å demonstrere. For å forklare fraværet av liknende engasjement nå, husker jeg flere sa at det ikke lenger finnes slike store saker å kjempe for.

Det gjør det!

I motsetning til Sør-Afrika under apartheid-tiden og enormt mange andre steder i verden med sensur, undertrykkelse av ytringsfrihet og straff for å mene noe eget, så har vi i Norge en helt enorm mulighet til å organisere oss, ytre oss, stå sammen og kjempe for det vi tror på. Man skal være medlem av en temmelig ytterliggående nazistisk (f.eks saken med Hvit Valgallianse for noen år siden) organisasjon i Norge, før det legges sterke føringer og idømmes straff.

Så. Hvorfor mener en del mennesker at vi  ikke lenger har noen klare kampsaker?

Det er jo så lett, å unnskylde seg ved at vi får inn så mye av verdens elendighet, rett inn i stua, CNN, BBC, NRK, Al J. Ja, huff. Med så mye lidelse rett inn i stua, så er det jo helt naturlig at vi skal sette oss ned på ræva og si at det ikke finnes kampsaker igjen!

På denne måten ender vi opp i et stort tomrom, hvor vi ikke kan gjøre noe for verden.

 [uansett hva vi gjør, så hjelper det ikke uansett, jeg vil heller hjelpe gamle og syke i mitt eget land, vi fortjener å ha det bra i Norge fordi vi er så….flinke etc].

Ikke kan vi gjøre noe for naboen vår heller.

[hvis naboen er fattig i et land som Norge får han skylde seg selv, naboen er lat, naboene har for mange barn, jeg tør ikke spørre naboen om han trenger hjelp for jeg vil ikke trenge meg på, jeg vil ikke dele med naboen for jeg har så lyst til å spise hele indrefileten selv]

Bare for å opplyse om det åpenbare: innholdet i klammene er ikke mine meninger om verken verden eller naboen, men landet vårt er fullt av folk som mener dette eller noe tilsvarende.

Hvis jeg kan komme med en oppfordring til tankevirksomheten knyttet til nært forestående valg, må det være: dele med andre. Nå.

  

Reklamer

2 kommentarer

Filed under Forbannet, Meninger, Organisasjoner, Politikk, Samfunn

2 responses to “Vi tåler nok sikkert så inderlig vel

  1. Jeg blir så frustrert hver gang jeg tenker på hva vi kunne fått til hvis vi bare ville. Jeg blir skikkelig dritforbanna hver gang politikerne messer om billigere sprit og røyk og alt som selges under mottoet «bestemme selv» på bekostning av fellesskapet. Vi har det innmari bra i Norge, men det er også mange folk her i landet som har det innmari dårlig og man ser mye offentlig fattigdom – det burde ligge nære nok til at alle stemte for å dele, men det gjør det ikke.

    Egentlig får vi til mye, men vi kan få til mye mer. Både nært og ute i verden.

    Jeg har stemt hver eneste gang jeg har hatt lov etter at jeg ble myndig og skal stemme i år også (selv om jeg for tida lider av utpreget politikerforrakt og har lyst til å rekke kommunepolitikerne tunga) – og jeg stemmer for å dele.

  2. Jeg skal stemme jeg også, men jeg merker bare bedre og bedre at jeg ikke lenger kan si helt klart og tydelig hvem av dem som fortjener en stemme…

    Jeg savner virkelig en del tiltak, blir for mye prat.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s