Kort om bloggere: er vi tullinger?

En kort post med forsøk-på-kommersiell-tittel.

Disclaimer: bloggeren forstår at bloggposten kan virke eksluderende og satirisk, og at enkelte bloggere kan føle at undertegnede blogger forsømmer og fordømmer bloggverdenen ved å skrive nedsettende om blogg og bloggere. Det er ikke vondt ment. Virkelig.

Det slår meg bare at vi som blogger er så opptatt av at vi blogger. Vi danner våre allianser og finner våre egne som vi hegner om, bryr oss om og liker. I tillegg finner vi ofte noen vi absolutt misliker, gjerne signifikant mer enn man misliker andre blogger(e).

Akkurat nå befinner jeg meg i den lykkelige situasjon, at blogging ikke tar for mye tid, men heller sånn akkurat passe. Jeg leser det jeg vil, og jeg merker at jeg morer meg. Ja, det er korrekt, jeg koser meg faktisk – både med de jeg er enige med, og de jeg overhodet ikke kan akseptere synspunktene til.

Og. Det er fremskritt.

For, jeg ble jo så ufattelig forbanna tidligere i år. Ok, det var ikke bare kristendemokrater og kristen(fundamentalist)bloggene som fjernet peffen fra meg. Det var også Amos «mannen uten grenser» Keppler. For, jeg ble så satt ut. Jeg anser meg selv for å være en av de tolerante, en av de som mener at folk igrunnen kan få være slik de vil, såfremt de ikke gjør noe som er drit mot andre. Jeg er for mange av de tingene de mest konservative er mot. Allikvel mente Amos at jeg var en del av samfunnets tyranni, og en av (de tydeligvis mange) grunnene til at verden verken kan eller vil gå fremover.

Ja, det gjorde inntrykk. Jeg ble så sint at fy. Litt mer enn fy, egentlig.

Men, det er over nå for min del. Jeg lar meg visst ikke allikevel settes utenfor samfunnets mulighet til å gå fremover, av mennesker som mener at samfunnet som idé er menigsløs.

 Og, jeg blir ikke provosert av kristenbloggerne heller, eller jo: jeg blir jo provosert, men det virker bare mer og mer komisk. De er dømt til å tape en rekke slag i årene som kommer, og det gleder meg. For, selv om kanskje SV gjør det dårligere ved dette valget enn det jeg ville håpet på, så mener jeg å se at det feier ideologiske vinder over landet. Før eller siden må vi jo bare ta til fornuften. Men nå var det ikke kvasipolitikken min som var tema, men bloggere og blogging og hvor forbannet man blir av at andre blogger om det de vil blogge om.

Det har jo ikke gått ubemerket hen, at Eskil satte i gang furore, fordi han først skapte Ørjan Hillestad, og så – sammen med et par andre – skapte Solveig. Jeg satt og hostet og lo, jeg er forkjølet må vite, over det i stad. Og nei, jeg ler ikke av det faktum at enkelte blir så sinna på grunn av disse stuntene at de legger ned sine egne blogger. For, bak enhver PC sitter et menneske av kjøtt og blod, og selv om mange mennesker (Eskil! Sikkert flere også :-D) nå opererer med både en og tre ulike blogger, så er det faktisk folk (som i folk som skriver og folk som leser) det er snakk om, og jeg ler sjelden av andre når jeg opplever dem som oppriktige.

Det som undrer meg, er hvordan i alle dager vi kan bli så opptatte av et par fiktive bloggidentiteter, at vi liksom skal bry oss så uforholdsmessig mye om det, sammenliknet med de tingene i verden som faktisk er viktige.

Og, jeg har jo allerede nevnt at jeg er blitt redd, skremt, oppgitt, sur og kort fortalt opplevd en følelsesmessig berg-og-dal-bane siden jeg startet med blogging selv, så jeg sparker meg selv like hardt i leggen, bare sånn i tilfelle noen føler en tupp i skinnleggen.

Jeg tror det hele er en luksussykdom.

Advertisements

9 kommentarer

Filed under Blogger, Blogging

9 responses to “Kort om bloggere: er vi tullinger?

  1. «Det slår meg bare at vi som blogger er så opptatt av at vi blogger»

    Det er klart det Victoria – ingen andre er jo opptatt av at vi blogger så da får vi være litt opptatt av det selv :o)

  2. Haha, Knut Stian 🙂 Det er sikkert noe i det. Jeg merker det litt sånn på hjemmefronten også, at jeg noen ganger blir komisk synlig engasjert når jeg forteller om noe jeg har lest i en eller annen blogg 🙂

    Grattis med godt valg i går, da!!
    Skulle ønske jeg kunne si det samme selv
    😦

  3. Jeg synes hele den «bloggerverden, bloggeridentitet, bloggelite, bloggopolis»greia er litt forvirrende, jeg. Jeg skriver, diskuterer og leser det jeg liker, det jeg kommer over tilfeldig og det som provoserer meg. Må innrømme jeg ikke kjenner meg helt igjen i det du beskriver. Mulig jeg er litt fjern ^-^

  4. Nå mente jeg på ingen måte å generalisere over *alle* bloggere, men skrev vel aller mest om hvordan jeg selv ser på tingene. Tviler på at du er noe særlig mer fjern enn meg 🙂

    Når det er sagt: at noen av de «fenomenene» jeg har beskrevet over finnes, det er jeg ganske sikker på.

  5. hvahunsa

    Jeg kjenner meg bare delvis igjen. Jeg har også blogger(e) jeg liker bedre enn andre, men det er da bare naurlig? Vi er den vi er, også på nett, og da tar vi med oss preferansene våre også, akkurat som vi forholder oss til dem ellers.

    At noen tar bloggen sin dødedlig alvorlig, eller har veldig følsomme tær, får vi bare ta med i regninga. Det er frivillig å blogge, og man kan nok ikke sikre seg mot at andre kan komme til å gjøre eller si ting man ikke liker. De kan man jo stenge ute fra bloggen sin f.eks. Jeg har selv fått ekle kommentarer, men legger ikke ned bloggen min av den grunn. Like lite som jeg hadde pakket sakene og flyttet bare fordi naboen var litt kontroversiell innimellom.

    Denne Keppler har det jo tross alt bedre her sammen med oss, som vet å oppføre seg, enn der ute i den skumle verden, hvor man risikerer blåveiser og det som verre er med slik oppførsel.

    Poenget er at man må ta bloggingen som den er, og ikke som man skulle ønske den var. Men det er lett å fantasere seg til en drømmeverden på nettet. Det er mange som rømmer fra virkeligheten og inn hit.

  6. Jeg har vært innom en god del blogger, både norske og utenlandske. Noen kommer jeg alltid tilbake til. Jeg vet ikke helt hvorfor. Noen jeg har vært innom lar jeg rett og slett være etter å sett et par innlegg. De jeg absolutt ikke er innom, er de der du nevner. De har jeg vært innom for å se på, latt meg provosere, men i og med at jeg ikke gidder å la meg provosere og fordi jeg ikke gidder å bli «kjent» med de folkene, så hoppes de over. Med stor glede. Jeg skriver litt i min egen sånn dann og vann, legger igjen noen kommentarer her og der. Og har det greit sånn.

  7. hvahunsa

    Jeg synes også du har blitt dårlig behandlet av Amos. Faktisk så dålrig, at når jeg leste hvordan han omtale deg, så ble jeg personlig opprørt. Jeg ser i kommentarfeltet borte hos meg at du syens jeg var både hissig og usaklig borte hos Mannfolkprat. Nå vet jeg ikke helt hva du legger i hissig, eller hvorfor du har det inntrykket, men jeg innrømmer gjerne at jeg blir både sjokkert og opprørt når folk avspiser mine forsøk på saklig innspill med peronangrep. Det er ikke veldig morsomt å bli karakterisert som bitter og aggressiv, særlig ikke etter at jeg deler noe av min personlige historie, og hvor da bloggeier begynner å omtale mine avdøde foreldre på en måte som kan få det til å se ut som om de påførte meg bitterhet og aggresjon ved sin innerøyking.

    Det er får ting her i verden som engaqsjerer meg mer enn barns oppvekstvilkår, og når noen innrømmer offentlig at de systematisk og tilsynelatende uten dårlig samvittighet utsetter sine barn for giftig røyk, ja da føler jeg et visst behov for å konfrontere dem. Ser du etter, så blir jeg aldri møtt saklig av bloggens eier, og det er jo greit å vite i ettertid, at der skal jeg ikke engasjere meg kritisk, for det er ikke velkomment, men der og da føles det ikke så morsomt. Det hadde hjulpet på min opplevelse om bloggeieren hadde beklaget seg i etterkant, men han valgte å ikke gjøre det, det la jeg veldig godt merke til, og det forundrer meg og birdrar til at jeg forblir opprørt. Når da en annen blogger entrer scenen, og synes det hele er morsomt, da vet jeg ikke lengre hva jeg skal tro. Er det virkelig morsomt for andre at jeg blir kalt aggressiv og bitter som en hersketeknikk? Videre må jeg forholde meg til en argumentasjonsstil som innbefatter ubegripelige setninger om nugatti og konsekvente vridninger av omtrent alt jeg sier – og plutselig blir jeg fremstilt som en som vil kriminalisere røykere og jeg vet ikke hva. Jeg burde egentlig aldri fortsatt debatten etter bloggeiers peronangrep – det er det jeg har lært av hele episoden, at da er standarden satt på en måte.

  8. Hei! Nå kommenterte jeg inne hos deg, og håper du skjønner at det i utgangspunktet var jeg som misforstod. Jeg mente ikke at du var hissig, men at du hisset deg opp i saken.
    Dessuten tenkte jeg at det ikke var meningene dine som var usaklige, men at det ikke lett lar seg gjøre med folk som går rundt og sjekker om folk røyker inne..

    Noen ganger blir jeg blogg-tonedøv. Skyter rundt meg med kommentarer jeg helst burde slettet før publisering 😦

  9. hvahunsa

    Åh, detr er så deilig med folk som genuint vil prøve å forstå, takk 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s