Jeg fatter ikke hvordan de får sove om natta

Jeg fatter ikke hvordan de kan sove uten at de våkner midt på natta, med et drønn av den dårlige samvittigheten som gnager i magen og kverner i hodet. Jeg fatter det ikke, jeg innser at jeg trolig aldri vil forstå dem, disse menneskene som nekter barn å få den nødvendige medisinen de trenger.

Ok. Jeg er slått ut av en av teaserfilmene for årets TV-aksjon. Jeg så en nå, om en lærer som var på besøk i Malawi, så barn som var utmattet av sykdom og underernæring. Lærerdamen gråt.

Jeg tenkte: det er godt å se at det er tårer som renner ekte nedover kinnet, dette er ikke et spill for galleriet, dette er en dame som egentlig ikke vil gråte foran disse ungene, for de trenger liksom ikke hvite damer som har kommet med fly fra et av verdens rikeste land, damer som gråter som om liksom tårene gjør skjebnen deres enda klarere og tydeligere. Men det er ikke lett å la være, jeg skjønner det, og kanskje spiller det ikke noen rolle heller, noen tårer fra eller til, hva gjør vel det – når livet leves i helvete.

Jeg blir så lei meg. Jeg blir så oppgitt. Jeg blir så kvalm og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, men jeg vet at jeg misliker de menneskene som faktisk avgjør at det ikke er mulig å gi disse ungene medisin. Jeg skjønner ikke hvordan de får sove, jeg skjønner faktisk ikke hvordan de kan orke å stå opp til en ny dag uten at de bestemmer seg for å ta den eneste avgjørelsen det står respekt av: medisin til alle. Nå.

For se bare, dette er sakset fra nettsiden til årets TV-aksjon:

Barn er særlig sårbare for hiv og aids. Tidligere har det i liten grad vært tilgang til hiv/aids medisiner tilpasset barn. Dette er i ferd med å endre seg. Nå er det utviklet  rimelige medisiner spesielt tilpasset barn, som også kan brukes i land uten godt utbygget helsevesen. For så lite som 1 krone per dag kan et aids-sykt barn få medisiner – to små tabletter som løses opp i vann i en skje morgen og kveld.

Så, dette er ikke så dyrt. Men tydeligvis er ikke et menneskeliv verdt nok. Nei, det er sikkert ikke butikk, dette er kanskje ikke noe som kan gjøre noe positivt for bunnlinja. Dette er enda et eksempel på at vesten hegner om «det er sørgelig, stakkars dem!»-følelsen.

Det er tydeligvis altfor lett å sove videre.

Jeg er så glad for at disse filmsnuttene som nå vil rulle og gå i noen dager spiller på alle de emosjonelle strengene som finnes. Jeg satt der i stad og holdt meg fast i stolen, tenkte at dette er for vondt, jeg vet ikke om jeg egentlig orker å se det. Men jeg måtte jo det, for det er ikke oss som sitter i stua med kaffekoppen det er synd på. Og alle de gamle Operasjon Dagsverk-tankene flyr igjennom hodet, for da jeg gikk på videregående holdt jeg på med det i flere år, for meg var det lenge synonymt med høst. Høst og engasjement, pasjon og idealisme.

Det betød mye for meg og for hvert år jeg holdt på med det, så fant jeg en del av meg selv og biter av den jeg hadde lyst til å være. Jeg skjønte vel at jeg ønsket å bruke mye tid på arbeid med prosjekter som tilgodeser de som ikke er av verdens mest heldige.

Men nå, noen år etterpå, er jeg ikke lenger like enig i alt det vi skråsikre stod og forfektet mens vi holdt foredrag (og jeg er faktisk nesten sikker på at dagens OD-folk fortsatt mener det samme som jeg gjorde da). Vi var nemlig så veldig i mot TV-aksjonen fordi den liksom bare var en mulighet for hvermannsen til å lette sin egen dårlige samvittighet, ved å gi en hundrings, uten egentlig å sette seg inn i TV-aksjonenes tematikk og folkene som får glede av prosjektpengene.

Og i utgangspunktet, så er den OD-tanken en god tanke, den innebærer at vi viser større respekt for folk dersom vi faktisk selv yter en innsats for andre mennesker og skaffer oss kunnskap og med det en større forståelse for andres situasjon. OD går jo ut på at norske skoleelever skal bruke en dag på å jobbe for å tjene inn penger (et dagsverk) til prosjektet, ikke bare gi pengene, men gjøre en innsats for de pengene man får, i solidaritet med andre ungdommer som er mindre heldig stilt.

Men, tenker jeg nå, det er kombinasjonen penger og engasjement som redder liv. Min følelse av solidaritet med ungene med HIV redder dem ikke, mine penger kan redde noen. Min og andres kombinasjon av penger og engasjement kan utgjøre en stor forskjell, for hvis vi evner å engasjere oss, altså virkelig engasjere oss i andre menneskers liv og disse livenes gleder og lidelser, da tror jeg det blir vanskelig å sove videre. Er lyset tent og kampviljen vekket, så kan vi ikke lenger bare skru av TV-en når det blir for ubehagelig, for bildene er der uansett.

Jeg håper menneskene med makt til å endre et av verdens største problemer snart tar til vettet og jeg håper at du som leser dette ønsker å gå en av de viktgste søndagsturene i hele 2007 nå på søndag. Hvis du vil bli bøssebærer kan du ringe 02025 eller registere deg her.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Helse, Meninger, Politikk, Samfunn, Samvittighet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s