Om et spiseproblem og «The thinspiration» som forsvant.

I dag leste jeg raskt gjennom en artikkel i Natt og Dag (gratisavis). Artikkelen handlet om pro-ana og hvordan internett florerer av blogger, hjemmesider etc. med pro-ana-innhold.

Jeg legger ikke inn lenker til slike nettsteder fra min blogg, men dette sier wiki:

Pro-ana refers to the promotion or support of anorexia nervosa as a lifestyle choice rather than an eating disorder.

Pro-ana is a loosely descriptive term rather than an organized social movement, and emcompass a wide range of views. Many pro-ana organizations state that they do not promote anorexia and acknowledge that anorexia is a real medical disorder, and that they exist mainly to give anorexics a place to turn to discuss their illness in a non-judgmental environment: some promote recovery while still supporting their peers to defer or refuse medical or psychological treatment. Others go further, disputing the prevailing psychological and medical consensus that treats anorexia nervosa as a mental illness rather than a «lifestyle choice» that should be respected by doctors and family.

Jeg vet ikke så mye om disse pro-ana-nettstedene. To ganger har jeg vært inne på slike sider, og da bare for å se hva dette pro-ana-fenomenet dreier seg om. Om de sidene jeg var inne på, kan kategoriseres som ille, eller ikke fullt så ille, det vet jeg dermed ikke. Men, jeg synes det jeg fant var ganske så tragisk, og jeg fikk brått minner om ting som ligger et stykke tilbake i tid. Det er sånn med meg, som det er med mange andre, tror jeg. Det er lettere å snakke om det som har vært, enn det som er. Før hadde jeg et spiseproblem. Nå har jeg det ikke.

Men, før jeg sier noe om det, la oss gå litt tilbake til pro-ana. Flere av de som skriver innlegg på slike sider, og de som kommenterer dem, sier at dette ikke dreier seg om sykdom. Egentlig. Mange skjønner at denne livsstilen kanskje ikke passer for alle, at det ikke nødvendigvis er den sunneste måten å slanke seg på, men at det er en metode dersom man ønsker å se resulatatene raskt. Kritikken nettstedene er blitt utsatt for, avfeies med at nettstedene er nyttige for de som har denne typen livsstil (problematikk, vil jeg si.. ), og at det er givende å kunne snakke med andre som vet hvordan det er å ha det slik.

Jeg er ikke enig i beskrivelsen av at dette har en nytteverdi. Nettsider som gir tips og triks om hvordan man kan komme enda lenger ned i vekt, tips som gjør folk enda sykere enn de allerede er, de har ingen nytteverdi. For, våkne opp. Dette er ikke selvhjelpsgrupper, det er fokus på metoder som gjør deg enda tynnere, oppmuntring og motivasjon til å la være å spise i morgen også.

For meg er det ikke noe hjelp i dette, for meg blir dette destruktivt.

Men. Er det jeg som ikke forstår her? For jeg innser at jeg måler destruktiviteten opp mot det jeg ser på som målet – den fremtidige ønsketilstanden: å leve med et sunt forhold til mat. Og da er pro-ana feil. Men, flere av de som skriver på slike steder, hevder jo at de ikke ønsker dette forholdet til mat som av andre (meg inklusive) defineres som sunt. Flere sier at dette ikke dreier seg om anorexia, men at pro-ana er en livsstil – heller et symptom enn en sykdom.

Og: det er ikke lett, egentlig. For jeg innbiller meg at flere av de tankene som deles på slike nettsteder, er tanker som ville ha blitt tenkt uansett, men som der faktisk sies høyt. Kan hende er dette bare en av de grunnleggende antakelsene vi fyller hodene våre med, men jeg innbiller meg at mange som har et stort problem med mat, ofte ikke deler følelsene, tankene og rotet i hodet med noen. I alle fall ikke med mange. De senere årene har det vært stort fokus på de lavmælte jentene (og guttene, jeg vet, men jentene har vært i fokus akkurat innen dette temaet) med de store sorgene. Jentene som ikke vekker noen som helst oppmerksomhet, fordi de ikke bråker, fordi de ikke sier noe, fordi de nesten er usynlige.

Jeg vet ikke om det stemmer, men det hevdes jo at mange av de som har spiseproblemer, særlig anorexia, er flinke elever, flinke døtre (og sønner, jeg vet), i det hele tatt smarte. En smart 16 år gammel jente, kan veldig lett lure den 46 år gamle psykologen. Men hvor smart er det, egentlig? Det er, så brutalt det enn kan lyde, intelligens benyttet på en veldig dårlig måte.

Min påstand # 1 : idéen om at anoreksia ofte rammer jenter som ses på som smarte, sterke og intelligente er ødeleggende.

Min påstand #2: samfunnet som i stadig økende grad oppfatter normalt dvaske kropper som svakhet, mens det å være tynn karakteriseres som styrke og selvdisiplin, er ødeleggende.

Og nei. Jeg mener ikke at anorektiske jenter er dumme. Og nei nummer to. Jeg mener ikke at fedme er sunt.

Men. Jeg tror faktisk at tanken om at anoreksia rammer de (som av samfunnet ofte defineres som) vellykkede, bidrar til en forsterking av anorektikernes følelse av styrke, kontroll, disiplin. Jovisst tøyer de samfunnets ideal, men det er fortsatt samfunnets idealnormer de følger – om enn i en ekstremvariant.

For meg er dette historie. Og, som tidligere nevnt: da er det lettere å si noe om det. For, jeg sitter ikke og synser uten grunnlag i det hele tatt nå, synsingen min om pro-ana kontra anoreksia er i alle fall kvalifisert synsing.

Jeg husker en tid hvor jeg hadde en kaloribok.

I boken stod det hva 20, 50, 100 etc. gram av ulike matvarer inneholder av kalorier. At kalorier er det samme som energi, og at kroppen faktisk trenger denne energien, det var ikke i mine tanker. Kalorier ble assosiert med noe negativt, et tall som måtte holdes så lavt som mulig. Mat inneholder kalorier ==>kalorier er farlig==>mat er farlig.

Jeg brukte denne boken. Men jeg festet hvit tape rundt hele, slik at ingen kunne se hvilken bok det var, siden dette var en bok i lommeformat (=praktisk), hadde jeg den ofte i veska, og jeg skjønte på sett og vis at denne tellingen ikke var sunn, at den kan hende ville bli sett ned på. Tellingen var min, jeg ville ikke vise den frem.

Jeg ville heller ikke vise frem hvor desperat jeg kunne føle meg, som en fange i min egen kropp, hver gang jeg hadde spist. Jeg kan ikke beskrive det som noe annet enn en ufattelig rastløs og ekkelt kriblende følelse. Det var som om jeg måtte rømme, jeg måtte løpe, jeg måtte vekk. Fra meg. Og etter en stund med slike følelser, så blir man jo på sett og vis borte.

Det tok en stund før denne følelsen av desperasjon nådde meg. Det var ikke slik i starten. Jeg husker at det sluttet å rumle i magen, jeg husker at jeg ble veldig mett av fryktelig lite mat, jeg husker jeg stod over do og kastet opp det jeg hadde spist. Jeg husker jeg stod foran TV, løp på stedet, løp, løp, løp, hoppet. Jeg husker at jeg tenkte at jeg var flink som ikke spiste. Jeg tenkte noen ganger negative tanker om de som faktisk måtte spise, svake, svake, svake, ikke jeg. Jeg kan løpe så fort som en vind, jeg kan la være å spise, jeg trenger nesten ikke søvn, jeg kan noe som ikke du kan, jeg kan mange ting som ikke du kan. Jeg er sterk.

Men jeg hadde jo kontroll.

Helt til jeg mistet den.

Da stod jeg over do og kastet opp selv om jeg ikke ville det. Da fikk jeg panikk av tanken på at jeg skulle møte noen i byen, for eksempel, for med vennemøter i byen blir det ofte en tur på cafe, og hva skal jeg gjøre da, det er best jeg blir hjemme. Da følte jeg meg desperat av å spise en brødskive, da skrev jeg lange lister over hva jeg inntok (2 flak potegull, din feite, jævlige, forbanna svake bitch) og jeg lurte på om jeg turte å spise paracet for det kunne jo hende det var kalorier i piller.

Mamma sa: når er du fornøyd? Når magen går i ett med ryggraden? Jeg skjønte ikke hva hun mente, jeg skjønte ikke hvorfor hun snakket slik til meg, jeg følte så sterk sorg, for jeg ville jo egentlig snakke om dette, men jeg kunne ikke, for det gikk jo ikke an. Hvis jeg fikk besøk og vi spiste mat, kastet jeg opp i plastposer og gjemte dem, kastet dem i søpla etter besøket hadde dratt sin vei.

En venninne sa: det er jo ganske tragisk, at de eneste gangene du virker fornøyd er når du ser at du er blitt enda litt tynnere.

Jeg la merke til at kropps-kantene mine var skarpere, men jeg følte at hodet var sløvere, og lang historie gjøres kort-kort-kort, og en dag skjønte jeg faktisk at dette kunne jeg ikke bruke opp livet mitt på. Jeg, som skulle klare ting i livet, skulle ikke føle meg livredd av et stykke pizza.

Og livet nå er helt annerledes. Det er fortsatt mye fokus på mat i livet mitt. Mat jeg vil lage, mat jeg vil spise. Mat som gjør at jeg har krefter i kroppen, mat jeg spiser bare fordi det er godt, mat som jeg spiser mest fordi jeg bare har lyst på noe. Og dermed tenker jeg at jeg faktisk slår i hjel myten om at spiseproblemer alltid vil være der, inne i hodet, selv om man blir bedre.

Hvem sa det første gang?

Og med hvilken rett kan man fortsette å si det? Det blir som psykiatere som sier at man ikke kan bli frisk fra en schizofreni. For hva er vitsen med å la hodet ta opp kampen mot kroppen slik at magen vennes til å inneholde mat igjen, dersom det aldri kommer til å gå over allikevel? Jeg blir helt oppgitt, jeg, når jeg hører folk snakke om sin tidligere spiseforstyrrelse med den tilsynelatende obligatoriske bisetningen: «det er jo ikke sånn nå, da, men det vil jo alltid være der vet du. «

Det vil det høyst sannsynlig også, for de som fortsetter å tenke på den måten. For min del arbeidet jeg det bort. Helt bort.

Advertisements

20 kommentarer

Filed under Helse

20 responses to “Om et spiseproblem og «The thinspiration» som forsvant.

  1. sterke ord. Og jeg er glad for å høre at du snakker av erfaring, det er det som veier tyngst. Glad for at du er frisk. 🙂

  2. En interessant og skremmende historie om deg selv, Victoria. Jeg har overhodet ingen erfaring med anorexia, men jeg er overbevist om at det fint går an å ble frisk av denne og andre tanke-sjukdommer. Hjernen/ tankene/ tankesettet/ verdensbildet kan utvikles hele livet – hvis vi har lyst sjøl.

  3. Takk for en fin post, Vicky. Jeg har ingen personerfaring fra dette, foruten å ha sett venninner og ekskjærester forsvinne fysisk over noen måneder og ikke skjønt hvordan de hadde det. (Mine venner har alltid pleid å le seg skakke av mine «slankekurer». «Jeg tror jeg slanker meg jeg.» «Ok. Sjokolade?» «Åh! Ja! Nå!»)

    Uansett- utrolig viktig at du deler. Du er tøff, og jeg stiller meg bak Majann. Glad for at du er frisk, nå. Det gir håp for flere, også.

  4. Tusen hjertelig takk for at du delte denne sterke historien Victoria. Jeg ble både trist og glad på samme tid. Trist fordi du har opplevd dette, men glad fordi det gikk så bra med deg.

    Tusen takk igjen

  5. Godt å lese, godt fordi det viser avstanden din til det og jeg husker deg da og jeg er så glad for at du ikke er der nå. Flink jente, i ordets beste forstand 🙂

    Det er viktig at du har skrevet denne posten. I beste fall havner de hos deg, de som søker på pro-ana, og kanskje de har fått høre den samme myten om at slik skal du være resten av livet. I så fall er det ikke så rart at de føler et behov for å legitimere det som da blir lett å forveksle med livsstil.

    Da jeg gikk til psykolog i tredje klasse på videregående på grunn av depresjon sa hun det samme. Du kommer til å bli bedre, men det vil alltid være der. Men det er det ikke (og hvorfor skulle en tilstand som skyldtes kontekst og miljø være livsvarig?). Livet er ganske annerledes ti år senere. Lykken er ganske annerledes ti år senere. Og det er dårlig gjort å si sånt til en tenåring.

  6. mastina

    Jeg har ikke vært inne på disse pro-ana sidene, visste faktisk ikke om dem før jeg leste ditt innlegg. Jeg har selv spiseforstyrrelse, og jeg er ikke ferdig med den, desverre. Men, jeg vet veldig mye om de mekanismene som gjelder.

    Tipper at disse anorektikerene som bruker de pro-ana sidene du omtaler finner støtte til å fortsette med anoreksien sin. «alle» rundt dem til daglig maser jo bare om at de er for tynne – men i sitt eget bilde er de jo ikke det – og her får de snakke med andre som har det som dem. Som skjønner og som opplever det samme maset i omgivelsene sine. Her kan de gratulere og styrke hverandre i kampen mot kiloene og kaloriene. Her kan de imponere hverandre med å fortelle hvor lite de har spist eller hvor mye de har trent eller lignende. Kanskje også utveksle tips om hvordan skjule anoreksien overfor familie og venner.

    Disse sidene er farlige!

    Anoreksi er ikke et livsstilsvalg. Det er et navn på et forstyrret forhold til mat. Som bulimi og tvangsspising. Det handler om kontroll. Og mangel på kontroll. Og ikke minst: SELVFØLELSE/SELVBILDE!!

    Spiseforstyrrelser er vanlig for overgrepsofre. Det er uansett en strategi for å overleve/mestre følelsesmessig kaos. Det er en form for selvmedisinering.

    Koblingen til «flinke» jenter og gutter tror jeg er veldig relevant! Flinke jenter og gutter er opptatt av å være flink på alle områder i livet, de er veldig opptatt av andres og egen bekreftelse – og de tror de må være flinke for å bli godkjent. Å takle følelsesmessig kaos med å påføre seg selv skade (som en spiseforstyrrelse er) harmonerer godt med dette – det er en selvmedisinering som ikke går utover andre – som et alkoholmisbruk vil gjøre!

  7. mastina

    Til Marion: jeg tror det vil være der alltid. Altså, man blir frisk fra spiseforstyrrelsen, men at man kan falle tilbake dersom miljø og kontekst tilsier det, ved et senere tidspunkt. F.eks i livskriser. Det er jo denne metoden man har lært seg å takle problemer på! Akkurat som alkoholikere blir tørrlagte men fremdeles er alkoholikere og kan ikke drikke alkohol uten å vekke det opp igjen.

  8. Takk til dere som har kommentert! Har ikke vært inne og sett før nå og veldig bra med kommentarer på slike poster.

    Majann, Virrvarr, Sukkerspinnengelen og Knut Stian: takk for fine ord! Nå skrev jeg denne teksten så nøktern som overhodet mulig, så godt å se at noe skinte igjennom allikevel.

    Marion: ja, dette husker du vel. Det rare er at det føltes veldig udramatisk en lang stund, helt til det ikke gjorde det lenger. Vanskelig å sette ord på!
    Ja, det var igrunnen min tanke også, se om noen av de som søker etter pro-ana kan komme hit istedet. For de pro-ana-sidene på nettet er veldig skumle synes jeg, det lille jeg har sett har vært ganske ille..

    Jaså, de sa det til deg også.. Hm, jeg skjønner ikke hva de tenker på?? Jeg kjenner flere som sliter med et eller annet, og flere av dem er av den oppfatning at de aldri noen sinne vil bli bra. For, det har legen sagt – og etter hvert tror de det selv også.

    Glad du har det bedre, jeg!

  9. Mastina: kommentarene dine hang igjen litt, siden du ikke har kommentert her tidligere.

    Jeg skjønner at du sliter med dette nå, og skal være forsiktig med å komme med for bombastiske kommentarer, men for min egen del har det i alle fall vært til stor hjelp å finne andre metoder å takle problemer på.

    Lykke til!

  10. Hei Mastina!

    Jeg har ingen erfaring med spiseforstyrrelser, men at man kan bli deprimert på nytt dersom livet er for tøft, tror jeg så absolutt. Jeg tror bare ikke at det er sånn at man alltid vil ha depresjonen lurende bak gardina, hvis du skjønner. Jeg tror det er fullt mulig å ha vært deprimert en gang og leve et langt og lykkelig liv uten noen gang å bli deprimert igjen, hva mere, jeg tror dette er relativt vanlig. Det er ganske mange av oss som får det psykisk tøft i en eller flere perioder av livet og siden har det bra igjen.

    For min del var det miljøet og den konteksten som gjorde utslaget da jeg gikk på videregående noe som ikke vil kunne påvirke meg på samme måte igjen, simpelthen fordi jeg har blitt voksen i mellomtiden, vet at verden ikke er svart-hvitt og kjenner mine egne tålegrenser. Kunnskap og erfaring er ikke bare makt, det er helsebringende 🙂

  11. Enig med deg, Marion 🙂

  12. Fin post, Victoria.

    Du sier mye klokt!

    Spiseforstyrrelser rammer mye bredere enn det stereotypiene sier, og blant spiseforstyrrelsene er nok anoreksia den som har høyest status på sitt forskrudde vis. At det blir knyttet visse forventninger og assosiasjoner til sykdommer tror jeg også helt klart er meget uheldig og skadelig.

    Jeg er ikke kjent med pro-ana-sidene mer enn det som blir sagt om disse miljøene, men for en med anoreksi å delta i et slikt miljø tror jeg rett og slett gjør ting bare veldig destruktivt for en del av kravet om tilhørighet til miljøet blir jo at du for all del ikke må bli «normal». Vi snakker sekt-mekanismer her.

    Jeg vet ikke hvor utbredt disse miljøene er i Norge?

    Spiseforstyrrelser har jo som regel ganske komplekse årsaker, men om man en gang er anorektiker eller bulimiker så kan det umulig være smart å tenke på disse sykdommene som man tenker på alkoholisme altså at man aldri blir frisk, at man bare har en «pause» fra sykdommen liksom. Om du har fått influensa så er det faktisk en sykdom man blir ferdig med når immunforsvaret har gjort sitt, og ikke slik at du har «pause» fra influensaen.

    I forhold til de fleste psykiske sykdommer så handler det vel som regel om reaksjoner på noe. Akkurat som man kan få tretthetsbrudd i et bein om belastningnen blir for stor, så kan man også få følelsesmessige tretthetsbrudd, men brudd kan heles. Jeg liker ikke måten samfunnet tenker på alt som ikke er «happy-happy» som unormalt, for så veldig mange ganger er det så helt normalt å reagere og noe annet ville faktisk vært et dårligere alternativ.

  13. Jeg er også en som tidligere har hatt spiseforstyrrelse (jeg er også av oppfattningen av at man ikke kan bli helt frisk, det vil alltid være litt igjen av det, man vet at man kan falle tilbake på det om alt annet går galt, tanker som streifer en når man spiser og slikt).

    Men i motsettning til deg har jeg faktisk aktivt brukt pro-ana sidene. Ett par ting som kan være litt greit å få inn i perspektivet er at sidene med bilder bare er en liten del av miljøet. Størsteparten av miljøet er forskjellige forumer hvor man kan snakke med noen som skjønner hva du sier.
    Ja, man får støtte til å være destruktiv der, men det er ingen som støtter deg så iherdig i din prosess å bli «frisk» som de som er der. Det å vite at andre har det som deg, få støtte og respons (og virituelle klemmer) er ofte det eneste som holder deg gående.

    Jeg vet jeg aldri hadde klart å begynne å bli bedre engang uten den støtten og de diskusjonene jeg deltok i på forum.

  14. Jeg har som sagt ikke så god greie på disse sidene, og de få jeg har vært inne på har heller ikke hatt noe særlig bilder. Men jeg så i alle fall med en gang at det ikke hadde funket for meg.

    En periode brukte jeg faktisk et nettforum, og jeg vet i alle fall at jeg ikke ble noe bedre av det, uten at jeg kan si at det er noen årsakssammenheng mellom å ikke bruke slike sider og bli bedre (for meg, da).

    Jeg har full respekt for det du sier, altså, og jeg vet at mange tenker som deg. Men for meg er det ikke noe *sykt* med tanker som streifer, det er heller en del av livet. Mitt syn er at det ligger en god del ansvarsfraskrivelse i å tenke at man aldri kan bli bra igjen.

  15. Ellen

    Dette var trist og gledelig å lese. Glad ble jeg fordi du sier det går an å bli frisk. Det tror jeg også på. Men samfunnet vi lever i har jo et sykt forhold til mat og kropp, så jeg tror mange sloss en ensom kamp.

    Men akkurat som anorexi, tror jeg også fedme kan være (men for all del ikke alltid!!!!!) en psykisk sykdom. Hadde det bare vært å spise sunt og trimme mer, så hadde vi jo hatt normalvekt alle sammen. Mat henger sammen med så mye; trygghet, felleskap, trøst, kontroll…

    Her hjemme har vi ingen badevekt. Jeg har innsett at jeg ikke har godt av slikt.

  16. Tilbaketråkk: Livet, døden, kjærligheten og bloggen oppsummert. « *** victoria ***

  17. Tilbaketråkk: Høytid, ferie og angst for å spise « *** victoria ***

  18. bvc

    Jeg ble slått av tanken, og den positive energien som ligger i tanken, om at man kanske engang faktisk kan bli frisk.

    Men for meg gjelder det bipolar, ikke spiseforstyrrelse eller schizofreni, slik det står om i disse postene.

    Ingen lege /helsepersonell har noen gang så mye som antydet det.

    Og vet ikke om det er reelt heller, men det fins kanskje eksempler,

    vet noen om noe?

    Ønsker så gjerne å tro det.

    Takk for en viktig post, Victoria.

  19. bvc 🙂
    Jeg vet om! Du kan jo sende meg en mail hvis du vil. vicblogg(a)yahoo.no

  20. bvc

    Victoria
    Har sendt en mail om dette 🙂
    mvh bvc

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s