Stemningskrasj ved graven

Stemningskrasj ved graven
Det handlet ikke om at jeg hadde stått lenge i snøen med litt for tynne vintersko, at det var mørkt og at det føltes som om jeg skulle falle sammen. Jeg var forberedt på dét. Jeg visste jo at det var kaldt ute og at det var mørkt. Jeg var forberedt på snøen på kirkegården. Jeg visste jeg måtte stå i den. Jeg tenkte: – dette er kaldt, men det er irrelevant. Jeg er hos deg, min venn, ved graven din. Nå.
Tenne lys.
Det er så mye jeg savner.
Vondt.
Det er så mye jeg kunne ha gjort for deg. Sammen med deg.
Samtidig riktig.
Men jeg var der da – og jeg er her nå. Merker du det?
Stemningskrasj
Så kom hun. Med spøk, skjemt, latter, mobiltelefonsamtalelyder:
blablabla ja, jeg henter dere snart, må bare bli ferdig med dette her først. Neida, det skal ikke ta lang tid Ja, vi kjøper potetgull! Hahaha! Haaaaadet.
Dette passer ikke! Dette er feil!
Din mor, min venn. Din mor eier ikke folkeskikk. Din mor, med meg, ved din grav. Det er ikke hennes tramping på min sorg som er mest hjerteskjærende, men hvordan hun alltid ignorerte din.
Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Kommentarer er stengt.