Drømmen om Isocamp

Dette var mitt siste bidrag i Bloggidol 2008.

Jeg tester ut tidsstempelfuksjonen, så dersom alt går som det skal kommer dette til å bli publisert på min blogg ti minutter over midnatt. Da kan jeg late som om jeg orket å være lenger oppe enn jeg klarte 😉 [post-oppgaveskriving-tretthet i kroppen]. Takk til de som kommenterte teksten min med så gode ord. De varmet, for jeg skrev dette i stress og nesten-panikk, hadde dårlig tid, men drømmen om Isocampen er egentlig ekte, selv om jeg gjerne bytter bort Isocampen med et gammelt hus av stein.

Juryen sa sitt:

VamPus likte stemningen, men mente det kunne bli kjedelig med mange slike tekster fra samme blogger over tid. VamPus, jeg er egentlig ganske kjedelig in real life. Veldig. Derfor prøver jeg å tøffe meg litt med Ramoneslåter 😀

Iversen likte den ikke, hehe, men dét visste jeg vel egentlig på forhånd 😉 At du syntes slutten på historien var søt, gjør at jeg synes at du er litt søt.

radiohode hadde den beste tilbakemeldingen:

terningkast: 6
– Her er det lagt ned mye tid? I tillegg til å demonstrere en sikker stil har bidragsyteren prestert å skrive inn en vakker historie. Dette er vinneren i mine øyne, men det er vel flere som skal uttale seg. Vedkommende som har skrevet dette burde prøve å gjøre noe ut av skriveferdighetene sine. Skaffe seg en blogg, for eksempel?

Hm, men Rockette sin var jo like fin! Takk snilledamen – se:

Terningkast 6
Dette var en vakker og stemningsfull fortelling. En sånn som setter seg i tankene og hjertet ditt og lever lenge etter du har lest den ferdig. Well done!

Takk, radiohodemannen. Det var snilt av deg 🙂 Men, det tok ikke noe lang tid i det hele tatt. Og blogg har jeg jo 😉

Drømmen om Isocamp

Jeg satte meg på bussen, hvilte hodet mot ruta. Vinduet var skittengrått, det var vanskelig å se ut. Musikk på øret. Etter fire stopp gikk jeg av, ble gående med hodet vendt ned mot bakken. Jeg sparket småstein mens jeg gikk bortover veien, mot parken, til benken jeg skulle sitte litt. Jeg hadde store planer om å sette meg ned, tenke på livet, tenke litt over selve livet, hva jeg vil med det og hva jeg faktisk nå gjør med det.

Ute kjentes været ut som en hybrid mellom tidlig vår og sen høst. Foran meg gikk et gammelt par. Mannen holdt kona si i armen, forsiktig, men samtidig trygt. Slik hadde de gått sammen, mange tusen ganger, de fulgte hverandres takt. De smilte til hverandre.

Jeg stusset litt over at jeg umiddelbart hadde kategorisert dem som et ektepar, for hva kunne vel jeg vite om dét, selv om de er gamle kan det jo hende at de

brøt med konvensjonene, rømte av gårde, kanskje mot familiens vilje, fordi hun var gravid og bare 16 år, mens han var ateist og kunne ikke, ville ikke, orket ikke tanken på å gifte seg – og hun hadde ikke et like avklart forhold til å fornekte Gud som det han hadde, men de var sammen, han, hun, de to, snart tre, og de trengte ikke noen Gud så lenge de hadde hverandre.

Jeg hørte at de snakket, og det var ikke om Gud, om å rømme, om ateisme eller om ungdomsgraviditet. De snakket om at de skulle besøke datteren sin som skulle spille i en Høgskulesymfoniorkesterkyrkjekonsert, for ho budde ein stad på Vestlandet og der snakket de visst slik, og det var da veldig mange ord satt sammen i en eneste smørje, men det var sikkert fint, de måtte høre på det, og så skulle de få tatt den turen de ikke rakk i vinter. Jeg hørte den eldre damen snakke om at de kanskje burde fått seg et mer permanent fortelt, hun sa:

-Hadde det ikke vært fint endelig å slå litt rot, også når vi er på tur, du vet jeg har litt vondt i leddene mine, jeg er jo blitt en gammel krok, og det er du også, og du har også vondt, å jo – ikke se på meg med det blikket der, jeg vet det, jeg; Jeg kjenner da deg! Og, vi er gamle og tida har gått. Nå vil jeg sette meg ned med deg, se på sola og puste piano. Planus, vennen min. Jeg har drømt om planus i femti år nå. Jeg trenger at det er litt jevnt under føttene mine.

Og mannen, han tok i mot, han smilte, og sola lagde sølvstråler i håret hans, mens han kikket ned på henne og sa:

-Ja, kjære gamle kona mi, nå skal du jammen meg få den Isocampen du har drømt om så lenge.

Og jeg ble gående bak dem et stykke til, og kan hende så det veldig rart ut, for de gikk med sine gamle, korte, langsomme skritt, mens jeg er mer vant til syvmilssteg, jeg går som regel i raskt tempo, hardt mot asfalten, flisene, parketten. Videre, videre, alltid videre. Men nå, nå ble jeg gående bak dem, for jeg merket at jeg trengte å høre på noen gamle mennesker, to som hadde levd et langt liv sammen og fortsatt snille mot hverandre, eller kanskje aller mest snille mot hverandre fordi de hadde levd sammen så lenge, og ikke at de hadde levd sammen så lenge fordi de var så snille mot hverandre. Jeg tenkte på Odd Børretzen og verdens fineste ode til en kone, men plutselig så var de ikke gift lenger, og verden er full av illusjoner, men teksten til Odd er fin for det, og jeg smiler og gråter og ler av meg selv og mine egne reaksjoner hver gang jeg hører den. Å! Emosjonell, når jeg hører at han sier at

…nå er du en tegning. Et kart over livet ditt og mitt. En tegning av steder og veier vi gikk. En tegning av latter vi lo. En tegning av høstmørke veier. En tegning av gleder vi fikk.

Og da tenkte jeg, at jeg har også lyst til at noen ser på meg og tenker at strekene i ansiktet mitt er de veiene vi gikk sammen, at det ser ut som tegninger av morsomme kvelder hvor vi lo, og snakket om livet, og om alle gledene og sorgene som sammen lager dagene som former et liv, et liv sammen og at det var livet ditt og livet mitt og at sammen ble det

livet

vårt.

Og jeg kunne helt fint tenke meg å sitte i en Isocamp, med en mann som smiler til meg fordi han vet at årene vi har hatt sammen har gitt meg gikt, fordi det har vært så mange år, og gamle koner de får gikt, og at jeg må ha det trygt og varmt og godt på kveldene, men vi er på tur, for vi har alltid vært på tur, og slik skal det alltid være.

Det gamle paret foran meg rappet benken jeg hadde tenkt til å sette meg på. De snappet den rett foran nesen min. Hadde jeg gått litt fortere, hadde jeg gått i tempo, tempo, videre, videre alltid videre, som jeg pleier, hadde jeg sittet på den benken nå, men nå satte de seg ned der, og jeg smilte til dem, slik unge mennesker har lært at de skal smile til gamle mennesker, men aller mest smilte jeg fordi jeg hadde så lyst til å si at jeg håpet de fikk mange gode dager i Isocampen.

Advertisements

9 kommentarer

Filed under Øyeblikk, Blogging, vann

9 responses to “Drømmen om Isocamp

  1. Bare hyggelig. Og du vant! 🙂

    (Det med egen blogg var en liten spøk, siden alle finalistene er bloggere. Bløtt forsøk fra min side.)

  2. Hehe, radio. Den skjønte jeg, altså 😉
    Hurra! Jeg vant :-)Jeg liker å vinne …

    Jeg synes det fine var at det ble så jevnt, jeg. For da vant på en måte alle tre.

  3. Gratulerer, Victoria!

    🙂

  4. Takk, Undre 🙂
    Dette gikk jo riktig bra!

  5. Gratulerer, søta! Dette var bra! Jeg likte alle tre finalebidragene, dere er så flinke. 😀

    *klem*

  6. Takk snille Lothiane!
    Klem tilbake til deg 😀

  7. Hurra – feelgoodstemning opprettholdt. Jeg liker feelgood, kjenner jeg.

  8. Dette var virkelig bra. Når kommer romanen din, egentlig? 😉

  9. Vet ikke helt jeg, Marion. Men tenkte litt i de baner i dag. For jeg er så glad i å skrive 🙂 Isocampen tok jo ikke mer enn tre kvarter eller noe i den dur, så det bor nok en del historier inne i hodet 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s