Høytid, ferie og angst for å spise

For en stund tilbake skrev jeg en post om spiseproblemer. På grunn av denne posten, får jeg ofte en del treff på siden min fra folk som har søkt etter emner relatert til spiseproblemer av en eller annen grad. Nå er det påskeferie, og treffene øker i omfang. Det er ikke så rart.

De siste dagene er det blitt søkt etter tips for hvordan man kan snike seg unna maten, lure folk til å tro at man har spist, hvordan man kan rense kroppen. Det er blitt søkt etter pro-ana og thinspiration.

I posten jeg skrev for en stund siden, kommenterte Marion:

(…)Det er viktig at du har skrevet denne posten. I beste fall havner de hos deg, de som søker på pro-ana, og kanskje de har fått høre den samme myten om at slik skal du være resten av livet. I så fall er det ikke så rart at de føler et behov for å legitimere det som da blir lett å forveksle med livsstil(…)

Jeg er faktisk enig, for min post inneholdt ikke tips om hva man kan gjøre for å snike seg unna maten, men at det går an å ha problemer med dette en tid – og så bli bra igjen. Slik var det i alle fall for meg.

Høytid=høysesong.

Jeg husker en tid hvor livet føltes enda mer trøblete når det var ferie. For skoleferie, som jul, påske og andre høytider, de er så voldsomt koblet til større matinntak enn det som er vanlig ellers i året. Jul er synonymt med ribbe eller pinnekjøtt eller hva folk måtte ønske (det er visstnok overraskende mange som spiser pizza på julaften…) og påske er lam. I tillegg kommer alt godteri, og den rådende stemningen av nå skal vi jammen kose oss med litt ekstra, og det er ikke så lett å forholde seg til dagene når familien samles med det store fokuset på mat.

For det første er det lettere å skjule at man ikke spiser når man er alene. Logisk nok. Og, ferie byr på forviklinger i så måte, borte er hverdagens stress – foreldre, kjærester, alle har større oversikt.

For det andre forventes det, om enn i det stille, at ferien skal være smooth og smertefri, og det er så lett å føle at man ødelegger for alle de andre siden man selv sitter og blir helt gal i hodet og rastløs i kroppen av all maten.

Jeg husker en tid da jeg ville spise mer, men ikke klarte det. Det gjorde for vondt. Ikke rent sjelelig, men kroppslig. Det var fysisk svært ubehagelig. Dersom jeg spiste mat, måtte jeg ut, jeg måtte løpe, jeg måtte forbrenne, bli kvitt, rense.

så mye

tid brukt

tanker tenkt

tårer grått

embrace-print-c10314420.jpeg

Det føles ikke forgjeves. Det gjør ikke det. Jeg har et annet liv nå. Jeg har en kropp som er min, som jeg bor i, som er en del av meg. Hodet er en del av kroppen, hodet svever ikke lenger over kroppen min som en isolert del. Slik føltes det før. Da var hodet mitt meg, mens kroppen var et hatobjekt.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med denne teksten, jeg vet ikke hvor mål er. For jeg vet hvordan de har det, de som søker etter kvitte seg med mat+påske, og jeg vet samtidig at det kan gå fint. Kroppen venner seg til lite mat, men den venner seg også til å tåle mer.

Apropos det å tåle. For meg handler spiseproblemer om å tåle. Smerte. Sorg. Ensomhet. Stillhet. Samfunnet vårt trenger nye idealer, og vi (husk, det er vi, ikke husene og institusjonene/organisasjonene, som er samfunnet!) trenger dem nå. For selv om jeg ikke helt kjøper forklaringen om at spiseproblemer oppstår fordi folk vil likne på supermodeller, så tror jeg faktisk at vi hadde blitt kvitt en del av problemene dersom det var mye lettere

å bare få

være

den man

er

– og at det var greit.

Pink Floyd – Learning to Fly
Advertisements

10 kommentarer

Filed under Helse, Samfunn

10 responses to “Høytid, ferie og angst for å spise

  1. Det er en underlig kobling i Norge, kose seg = noe å spise/drikke. Utsagnet «nå skal vi kose oss» får folk til å tenke på mat i større grad enn samvær. Det bidrar til en sterk kobling mellom følelser og mat.
    Jeg prøver å være bevist og frikoble de ordene overfor mine barn. Men lett er det ikke – tar meg selv i koblingen ofte! Men jeg tror det er viktig at å kose seg forbindes med samværet, fellesskapet, latteren – mere enn marsipan eller lammestek….

    Også er jeg glad du skriver en post som kan gi som søker hjelp håp. At det nytter å kjempe, og sammenligningen med å tåle virker riktig. Det er jo ofte sånn i livet at vi må øve oss i å tåle – at vi ønsker oss vekk fra det vonde og vanskelige (forståelig nok!) men samtidig er det ofte en del av livet det og….

  2. Takk for god og reflektert kommentar, Randi. Håper dere har en god påske 🙂

  3. Jeg har også spiseproblemer. Kanskje ikke det man tenker på når man ser kroppen min – men like fullt har jeg spiseproblemer.

    For meg er mat trøst – en venn. Helt til jeg har overspist den. Da kommer angeren og jeg kaster den opp igjen. Det gir meg faktisk en deilig følelse – akkurat som at jeg føler at jeg fortsatt har kontroll. Men jeg har ikke det. Mat kontrollerer livet mitt. Det er som en ond sirkel. Jeg spiser for å trøste meg og så blir jeg lei meg for å ha spist for mye – kaster opp – og så er det igang igjen.

    Jeg er ikke et typisk spiseforstyrrelsesoffer. Jeg er mann. Og jeg er over 40. Og jeg innrømmer at jeg har spiseforstyrrelse. Det er vel heller ikke typisk – iallefall ikke for en voksen mann. Jeg sliter også med å bli tatt alvorlig av leger fordi jeg ikke er typisk.

    Nå har jeg slanket meg 16 kg. Og så kommer påsken. Ikke bare kom påsken men med den kommer også en ensomhet. Ikke det at jeg er nødt til å være ensom. Men det er unnskyldningen min. Nå trenger jeg å kose meg. Nå er det synd på meg. Nå er det lenge siden jeg har kost meg. osv osv..

    Du skriver om å snike seg unna maten. Jeg kunne skrivd om å oppsøke maten. Maten som venn – men også min største fiende.

  4. Nå har du skrevet om det, Kjellemann. Takk for at du deler dette, høres vondt ut å ha det slik som du skriver her..

    Det er rart det, hvordan det i blant er så vanskelig å gjøre det som er såkalt fornuftig. Du vet at du ikke bør spise all den maten, men du gjør det for det. Men, vi er jo ikke maskiner heller..

    Håper du snart får det bedre fra dette.. Hva med å printe ut kommentaren? Vise den til legen? De kan ikke fortsette med å ikke ta deg på alvor.

    Klem fra Vic

  5. Man er da kommet langt når man kan være ærlig om det – både for seg selv og andre. Jeg takler det stort sett – men som du skriver – høytider er vanskeligere…

  6. Så fin post, Victoria! Viktig tema…

    Spiseproblemer kommer i mange utgaver. Jeg har også et problem med høytider og sammenkomster, fordi jeg spiser for mye… Vet jeg ikke «burde», men klarer sjelden å holde meg unna når det er mye godt. Som Randi skriver om over her er det en veldig kobling mellom å kose seg og å spise noe godt, det er velkjent her.

    Men men.. nå er jula, alle bursdagene og påsken over.. nuh er det stopp.

  7. Takk for det, Lothiane 🙂 Tror nok den koblingen er ganske så klar mange steder – her også nå. Men nå skal jeg begynne på en eller annen kampsport tror jeg. Litt trim og temeramentsstabiliserende samtidig 🙂

  8. Jeg bare forelska meg jeg, og vips stoppet jeg å spise usunt. Hmm…

  9. Hehe, så bra 🙂 Forelska er fint 😉

  10. Jeg må at jeg stort set er enig i det meste.. /Jesper

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s