Hvorfor dette behovet for plass og lavt støynivå?

Vi satt på toget.

Det var ganske mange folk, jeg hadde med meg de to ungene mine. Den eldste bladde i en bok, den andre sov med hodet på fanget mitt. Innimellom fikk eldstemann, åtte år og besatt av mobiltelefonringelyder og alt som har noe med alarmer å gjøre, impulsiv trang til å la noen av disse computersound-aktige lydene slippe ut av munnen. De gangene det skjedde, satte jeg mamma-blikket i ham, man kan ikke ta feil av det blikket, det sier kort og godt

Slutt med det der!

Så følte jeg meg som en sånn dustedum mamma som blir sur for småting, og han senset at det var et eller annet som var så pirrende ved å irritere meg, særlig siden det var så mange andre folk tilstede. Så han kom med noen flere piiiiipe-lyder, jeg forsøkte å la verden yinyange seg ut ved å lese Thomas Hylland Eriksen, og merket at jeg ble sittende å tenke på hvorfor i alle dager det er slik at jeg blir slik at jeg vil lage minst mulig lyd når jeg befinner meg i en offentlig rom-situasjon.

Mange er slik. Noen gir blaffen, men mange er nok slik at når de sitter på et fullt tog, snakkes det litt lavere i mobiltelefonen enn det man gjør hvis man er hjemme. De gangene jeg tar tog med ungene og noen spør hvordan turen var, så svarer jeg veldig ofte noe sånt som

Å, det gikk kjempefint! De var så rolige, så.

Da ser jeg ofte litt stolt ut i øynene, som om det er en slags bragd av meg å ha frembrakt to unger som kan sitte rolig. Og da mener jeg jo ikke at de har sittet tause i flere timer, men at de har pludret lavt og fint med meg hele veien. Om livets små og store ting. Det er bare så utrolig behagelig å vite at man ikke forstyrrer noen.

Ganske rart, egentlig?

Kulturelt? Kanskje? Instinktivt?Kanskje det også.

På Gardermoen kom det på to italienske menn. De var gestikulerende på en fantastisk måte, snakket med hele seg, og jeg kan ikke italiensk men det hørtes ut som om de gjentok mange av de samme ordene flere ganger i samme setning, de snakket høyt, veldig høyt, og de hadde satt seg på hver sin side av midtgangen, slik at de stakk hodene sine litt fremover og mot hverandre mens de snakket. Jeg tenkte

Så høyt de snakker. Jeg ser at andre her inne i kupeen også mener det samme. Det veksles blikk.

Dermed oppstod det et slags grautnisse-særnorsk-aktig type fellesskap der inne på toget, det var liksom de rolige, trauste bleke mot de livlige italienske, men de – de lot seg visst ikke helt affektere av det. De fortsatte, og etter en stund merket jeg at jeg heiet litt på de to, for selv om jeg selv hadde tenkt at de snakket høyt, ble jeg litt nesten-sur inni meg av at såpass mange skulle reagere så åpenlyst med oppgitthet.

Da den ene av de to mennene gikk av på Oslo S, trodde vi vel at det skulle bli litt roligere, men det ble det jo ikke. For i det samme som toget rullet ut fra stasjonen og videre, tok den gjenværende italieneren opp mobilen sin, og snakket så høyt som jeg jeg aldri noensinne har hørt et menneske gjøre på et kollektivtransportmiddel noen gang. Også nå ble mange ord gjentatt, og han avsluttet samtalen, rett før han gikk av på Asker stasjon, med

Ciao! Ciao! Grazie! Ciao! Ciao!

Og samme hvor uvant det var å høre noen sitte bare en meter unna og samtale så entusiastisk at det hørtes ut som en ropekonkurranse, så kan jeg ikke unnslippe tanken av at det er vi som hele tiden undertrykker trangen til å begeistre og la oss begeistre i det offentlige rom, som er de virkelige kjøtthuene.


Advertisements

8 kommentarer

Filed under Øyeblikk, Babbel

8 responses to “Hvorfor dette behovet for plass og lavt støynivå?

  1. Jeg kjenner meg veldig igjen. Satt akkurat på toget i nesten 20 timer tilsammen (ikke på en gang), og akkurat det der sa jeg etterpå også… at sønnen min oppførte seg fint og var rolig hele veien.

    Det er sikkert kulturelt, ettersom det ikke er de samme kravene i en del andre land. Vi har ikke så stor aksept for forstyrrelser eller folk oppå oss her… Jeg har ikke det selv heller, jeg ville nok fort ha reagert som du beskriver i posten. Jeg er rimelig var for lyder/støy og er kjapt framme med øreproppene mine. Nå er det pga helsa mi, men jeg tror egentlig jeg hadde reagert sånn uansett. Godt oppdratt som jeg er. 😉 Eller… noe sånt.

  2. Jeg bare savner noen ganger den friheten som må bo i selve handlingen å snakke høyt-høyt selv om det ikke «passer». Ikke slik at jeg er så opptatt av ikke å være i veien uansett hvor jeg går, men vi er liksom ikke så armfektende når vi snakker her i Norge og jeg synes egentlig at det er litt…dumt.

    Skjønner jo situasjonen din i forhold til støy, da. Håper det går bedre med deg nå, forresten?

  3. Jeg savner levende mennesker 🙂 Har tenkt mye på det i det siste. Hvor er alle de levende menneskene?
    Jeg har lurt på om jeg skal bytte jobb. Bare fordi jeg ikke finner noen levende mennesker her på jobben… det er det jeg har konkludert med, at det må være slik. Jeg kjeder meg rett og slett. Det snakkes jobb, man er seriøse, til og med på pubturer snakkes det jobb og man er skikkelig seriøs. Jeg missliker det intenst. Noen ganger prøver jeg å bryte den sirkelen litt. Jeg prøver å vinkle samtalen inn på andre temaer. Men nei… det går til en vist punkt og så er det slutt. Da blir de totalt forvirret og går helt i stå.

    Folk her er rett og slett kjedelige har jeg konkludert med 🙂 Jeg savner alle disse levende menneskene som ikke tar seg selv så høytidelig hele tiden.

    Vel, nå fikk jeg besøk og må ned i resepsjonen og hente. Skulle skrevet mer men….

  4. Vel, tilbake igjen 🙂

    Vi skal sitte pent, vi skal spise pent, ikke lage for mange ulyder, ikke skal vi si feil ting… hvem f…. oppfant alle disse idiotiske reglene tenker jeg ofte.

    Bare på trass kan jeg dele opp en kake helt feil, bare fordi jeg hater alle disse idiotiske reglene. For hvem har bestemt at vi på død og liv skal dele opp kaker på bestemte måter? Og at andre blir forvirra av at jeg deler kaker «feil» sier litt om hvor «ødelagte» vi er. Enkelte blir helt satt ut på sidelinjen av slike idiotiske småting.

    Føler jeg snart starter mitt eget lille protest tog mot alt dette som hindrer oss i å være levende.

  5. Takk for tankevekkende kommentarer, GK! Dette fortjener du å få skikkelig tilbakemelding på, så nå skal jeg løpe gjennom dagen og så skal jeg tenke på et svar til deg 🙂

    Ha en god dag!!!

  6. Jeg skjønner hva du mener, Victoria. 🙂 Det er på mange måter triveligere der folk kan være «levende» som GK snakker om her.

    Moro det med kakedelingen på «feil» måte. Det må jeg prøve!

  7. Bra og tankevekkende post! Jeg er helt klart for mer «galskap» i hverdagen. Tror vi alle har så innmari godt av det. Jo mer A4-liv vi får, jo mer kritiske til andres «galskap» blir vi. Sitter på hver vår tue, livene er rutine og vi blir bare sure og mistenkelige på de som hverken har rutiner eller kjedelige liv…

  8. Ah, denne typen diskusjon dukker opp med ujevne mellomrom i lunsjen på jobb. (Tatt i betraktning hvilken bransje jeg er i så er det kanskje ikke så rart). Det dreier seg om oss bleike, teite, reserverte og stive nordmenn som ikke bråker og gestikulerer og kysser hverandre når vi sier hei. Og ikke minst det at vi ikke skravler med fremmede som vi tilfeldigvis havner ved siden av på bussen.

    Jeg skjønner jo at det kanskje kan virke befriende med mennesker som gjør noe annet enn vi er vant til, men jeg våger å være så politisk ukorrekt (hvertfall i redde-verden-bransjen) og si at jeg helst ikke vil konversere med fremmede hver gang jeg tar banen hjem. Jeg syns det er fint at jeg slipper å forholde meg til hva folk jeg ikke kjenner om har lyst til å snakke om i telefonen. Jeg blir stressa av latinamerikanere som skal ta på meg hele tiden når vi snakker sammen og jeg syns det er slitsomt med folk som tar stor plass.

    Jeg har vokst opp i Norge og er vant til hvordan vi har det her, og jeg har lært meg å sette pris på det. Andre steder er det annerledes, og det er helt fint, men jeg skammer meg aldeles ikke over å oppføre meg norsk i denne sammenhengen.

    Når det gjelder oppdeling av kake som det snakkes om over her, så handler det vel mest om at man ikke orker å finne opp hjulet hver gang man skal gjøre noe man har gjort mange ganger før. Det er liksom så mange andre ting jeg heller vi bruke energien min på enn å finne opp en ny måte å dele opp en kake på. Men hei, det er meg da. Hver sin lyst 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s