For jeg kan begynne å gråte ***selv-an-giv-el-sen***

For jeg kan begynne å gråte av en pose med frø.

En liten pose med frø, helt innerst inne i skapet. Helt innerst inne i skapet som jeg febrilsk tømmer, selve roteskapet, skapet hvor alle ting som jeg ikke finner en naturlig plass til legges, og hvorfor i alle dager jeg ikke har organisert meg slik at selv-an-giv-el-sen ikke ved en ren automatisk bevegelse legges inn i

permen

for

viktige

ting

– se, så voksen er jeg visst ikke blitt ennå, men jeg er i alle fall voksen nok til at jeg nå, dagen før selve dagen som nevnte dokument skal innleveres overmaktene, skjønner at dét, Victoria, dét var jævlig klønete.

Så får det bli en lang natts ferd mot forhåpentlig funn, jeg skal lete og finne.

Men i stad, da jeg lette, så fant jeg heller en pose med frø.

Og i det samme jeg fant den, så fløy tusen historier igjennom hodet.

Historier om gode intensjoner.

Om ønsket om å gjøre noe godt, om ønsket om å gjøre gode ting for de rundt meg, for min familie. Jeg innså i det samme som jeg trakk pakken med frø ut av skapet og samtidig måtte balansere to norske flagg, at året som gikk var jammen travelt, her stappet jeg for snart ett år siden to norske flagg inn, sikkert kvelden 17. mai i fjor, og ungene var fulle av inntrykk og jeg hadde nettopp badet dem slik at de ikke skulle være dekket av is, som de i sin tid var dekket av hvitvask – dét var jo da de hadde vannkopper, men de hadde ikke vannkopper 17. mai i fjor, da hadde de bare spist is, og jeg hadde vasket dem og så hadde jeg stappet flaggene inn i skapet på den første og beste plassen jeg fant, for jeg hadde jo så dårlig tid, for jeg skulle jo sikkert jobbe meg ferdig med et eller annet og så var det jo et par eksamener og så.

I det hele tatt liknet visst året i fjor veldig mye på året i år, og jeg lurer på, mens jeg leter etter selvangivelsen min, om jeg – dersom jeg hadde vært nødt til å fylle ut en selvangivelse for livet mitt –

ville endt opp med enda større restskatt.