Om å komme i gang (og å sparke litt ræv)

Det skulle bli så godt å komme igang igjen.

Mange liker visst det, se bare hva et enkelt googlesøk viste meg:

Resultater 110 av ca. 3 430 000 for nå skal det bli godt å komme i gang igjen. (0,27 sekunder)

Aberet er at det er ganske slitsomt å komme i gang igjen, etter en lang sommer med hvilepuls, varme netter, båtturer og alle de gode tingene i livet.

I sommer lot jeg bøkene samle støv og pc-en ble brukt som en pc og fungerte ikke som en del av kroppen. Innimellom var den til og med avslått såpass lenge at den rakk å bli kald. Å, fint.

Så kom jeg i gang igjen.

Hvis pc-en har vært avkjølt nå, så er det fordi jeg har reist rundt og laget film, men da har jeg jo sjekket mail fra iPod og mobil, det finnes snart ikke plasser hvor man legitimt kan være fullstendig off-line.

Men – jeg vet da i alle fall, når jeg sitter her torsdag kveld etter to uker hvoralthargåttiett, at jeg er sliten på en god måte og at jeg de siste dagene har holdt på med viktige ting.

Jeg har vært med på å lage film. En film som viser hva enkelte prosjekter innen psykisk helsefeltet har fått ut av penger de er blitt bevilget. Vi har fokusert på konkrete endringer i tilbudet til folk, og heller latt gode intensjoner bak prosjektet være mindre vesentlig. De aller fleste prosjekter har jo intensjoner om endring. Slik jeg oppfatter det er det få prosjekter som virkelig fører til store endringer i praksis.

Akkurat det er litt frusterende. Jeg har fått høre ørten ganger at offentlig sektor er vanskelig å endre fordi den er så stor. Fordi systemene er rigide, byråkratiske, blabla.

Jeg lurer på om dette med at endring er så vanskelig egentlig fungerer som en slags selvoppfyllende profeti, at det blir vanskelig å endre, fordi man vet at det er så vanskelig å endre.

Ja, da er det ikke underlig at det blir vrient.

Jeg savner ikke kampånd. For den ser jeg – jeg ser folk, helsepersonell og brukere, som ønsker å endre dagens praksis. Men jeg savner vilje til at makthavere gir fra seg deler av makten sin. Jeg savner politikere som tør å sparke ræv med Den norske legeforening og desslike. Jeg savner at ledere rundt om i de ulike helsefortakene tør å prioritere annerledes. Jeg savner en kultur innen helsevesenet hvor det går an å si ifra dersom kolleger bryter god praksisskikk. Jeg gremmes over systemer som ser på manglende dialog og bruk av formell og uformell tvang som en del av arbeidshverdagen.

Jeg savner engasjement fra folk. Folk er ofte veldig orientert rundt -og opptatt av- det som angår dem selv.

Jeg har snakket med en som har sittet innesperret på tvangsvedtak på psykiatrisk avdeling i over et år før h*n fikk vite hvorfor h*n var innlagt. Jeg har snakket med folk som arbeider i institusjoner hvor det tar flere år å få gjennomført bittesmå endringer som at voksne mennesker skal få lov til å være våkne såpass lenge utover kvelden at de får sett Kveldsnytt. Seriøst. Psykiatriske sykehus skal ikke fungere som fengsler.

Jeg savner at folk, som i hele samfunnet, engasjerer seg – og klarer å forholde seg til psykisk helse utover mainstreammedias fremstilling av psykiatriske pasienter som tikkende bomber, trikkedrapsmenn, trippeldrapsmenn og ofre.

Hvorfor er det så mange som ikke reagerer???

Advertisements

7 kommentarer

Filed under Helse, Meninger, Politikk, Samfunn

7 responses to “Om å komme i gang (og å sparke litt ræv)

  1. De fleste tror vel på eksperter som snakker om medfødt genetisk sårbarhet og kjemisk ubalanse i hjernen hos «disse» menneskene, antar jeg. Jeg tror det store engasjementet uteblir så lenge man omtaler «disse» som syke. For da blir «deres» sinn, følelser og tanker kvalitativt annerledes enn «våre».

    Man trenger nye narrativer og ikke minst livsløpsperpektiv å sette psykiske lidelser inn i, tror jeg. Jeg aksepterer selvsagt at pasienter selv anser seg som syke – jeg har hørt noen si om seg selv at de har en kjemisk ubalanse i hjernen – men dette bør ikke være et selvsagt og dominerende perspektiv og ditto diskurs.

  2. Britt Åse

    Så spennende! Har du vært i Aust-Agder? Her har man alle fall gjort noe som har ført til positiv endring for noen (få, men likevel).
    Det går fint an å endre. De rette menneskene må riktignok få slippe til, og man må ta tida til hjelp (ikke for mye tid, da), men jeg har klippetro på at det går fint an.

  3. Hei, jeg er fast leser av bloggen din fordi den er god og spennende. Her kommer du med en utfordring som i høyeste grad gjelder oss som lager lokalavisen. Har du noen innspill til hva som kan være viktig å se på i våre lokalmiljø. Jeg spør ikke fordi jeg er helt idiot på dette området, men fordi det alltid er verdifullt med gode innspill i slike litt krevende områder å følge.
    mvh

  4. Sigrun: Enig med deg. «De(m) og oss»-tankegangen virker å være utbredt. Selv merket jeg i alle fall en stor forskjell i utsagn fra de jeg snakket med som har tatt videreutdanning i psykisk helsearbeid i nyere tid – og de som ikke har det. Nye narrativer er en forutsetning. Tenker jeg.

    Britt Åse: Hei! Nei, var ikke der nå – men vi var mange plasser. Dette var jo spesifikt rettet mot enkeltprosjekter. Men du! Vi hadde forresten med en representant fra Kristiansand, men det var ikke for å snakke om prosjekt spesielt, men psykisk helsefeltet generelt. Godt å høre at det skjer gode ting i Aust-Agder. Det gjør det jo forsåvidt mange plasser, men jeg blir litt lamslått av at små endringer ses på som veldig store fremskritt.. Mye dreier seg om at fagfolk har begynt å se på brukerperspektiv og brukermedvirkning som relevant – og det er på mange måter noe som liksom bare skulle mangle, da..

    Geir Arne: Hei! Takk for det!

    Beklager at kommentaren hang igjen litt, var fordi du ikke har kommentert her tidligere og da må jeg godkjenne – og helga var offline 🙂
    Men du! Mener du det du sier? Om at det er grunn til å sende deg info. For, i såfall kan du vente deg mail! Og jeg vet at området er krevende, så ser ikke på deg som noen idiot.

  5. Selvsagt mener jeg dette er et viktig, uten at jeg kan garantentere hva redaksjonen kan få til videre. Det er ikke alltid vi klarer å omsette viktige saker og gode innspill til gode saker som kan trykkes. Uansett fører ideutveksling gode ting med seg, på kort eller litt lengre sikt.
    Så hvis du har tid og lyst til å komme med noen innspill, så takker jeg for det.

  6. Har du lest Berit Rustands bok Psykiatriens samfunn, som kom ut i vår? Jeg har det ikke, men lurer på om jeg skal kjøpe boka. Det står nemlig en anmeldelse av den i septemberutgaven av Tidsskrift for Norsk Psykologforening som gir meg lyst til å lese den.

  7. Sigrun: Nei, den har jeg ikke lest ennå – men takk for tipset 🙂

    GAB: Jeg klarer alltid å finne tid til dette. Dette er viktig. Og, hva som er gode nyheter – det er det vel ymse meninger om.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s