Bipolar blogger?

[Før hadde jeg en bipolar lidelse. Nå har jeg det ikke lenger]

Jeg tenkte, da jeg våknet i dag tidlig, at det er fantastisk godt å slippe å være fjorten år gammel, redd for hva jeg skal tenke og mene, hvordan jeg skal kle meg, te meg. Det er fryktelig rart de gangene jeg ser unger som har funnet på noe pøbelaktig gå U-sving når de ser at jeg kommer, hvorpå de hvisker et eller annet om «shit, slutt – se hu dama som går der» til hverandre, når jeg kommer gående når de skater et sted det ikke er lov, eller noe annet som strengt tatt ikke er så veldig krise. Samtidig innser jeg at jeg går fra å være hu dama der, til å bli hu patetiske dama der [som sikkert bruker for små miss sixty-bukser] dersom jeg skulle løpe etter dem for å si at – Hey! Bare skate hvor dere vil for min del, do I look like I give a fuck?

For det gjør jeg sikkert. Jeg ser sikkert akkurat ut som alle de andre som faktisk gives a fuck og mener et eller annet synsete om at semipøbler nå er verre enn semipøbler før. Sokratesinnstillingen.

Jeg husker svingningene. Dype daler, herregud – så opp, ned – opp igjen. Siden gikk det verre og ting ble veldig vanskelig. Det gikk måneder og år, og jeg klarte en del, taklet andre ting dårlig, lot som, lot som, lot som om alt var fint, jeg kunne ha vært skådis, jeg gjorde det å lure folk til å tro at alt var fint til en hverdagssyssel jeg behersket bedre enn de fleste, jeg kunne ha vært Master of Eager to Please.

Så ble det ekstremt dårlig.

Så gjør jeg den historien kort og sier at det gikk bedre. (Takk til virrvarr som deler av det som skjer !)

I mellomtiden fikk jeg vite at jeg sannsynligvis kom til å være syk resten av livet, at jeg burde bruke medisiner resten av livet. Jeg burde vurdere uføretrygd, jeg kom jo sikkert ikke til å kunne studere, jobbe, noe i det hele tatt uansett. So why bother. Bedre å lulle seg inn i vatt, ta mye medisin, la dagene komme og gå,

Like sands thorugh the hourglass, so are the days of our lives.

Det gikk en faen i meg. Nei. Det er ikke helt sant. Det kom en følelse av faen. Det tok litt tid, men gradvis bygget det seg opp en følelse av at jeg skulle vise dem [hvilke hvem er noe uvisst]. Jeg skulle vise dem at de tok feil. At de hadde bommet.

Jeg skulle vinne, klare, få til, så kunne de sitte igjen på kontorene sine, på vaktrommene sine, med avisen foran ansiktet på akuttavdelingene, som for å skjerme seg selv fra pasienter som trengte etellerannet. Da kunne de sitte igjen med det rigide regelverket sitt om at man på avdelingen ikke fikk spise mat på kvelden dersom man ikke hadde smurt seg matpakke og at skjerming bestod av at noen av de som trenger mest ble overlatt til seg selv med en slags vakt på utsiden av døren. De kunne sitte igjen med dette, og så skulle jeg dra opp til dem etter en stund, vise dem fingeren og si at

– Jeg hadde rett og dere tok feil!

Nå trenger jeg ikke det lenger. Jeg vet jeg hadde rett. Jeg vet de tok feil. Men de er ikke de som i alle, men i noen. Hovedproblemet var kanskje – og er kanskje fremdeles- den overbevisningen enkelte har om at man ikke kan bli bra igjen.

Det irriterer meg. Jeg synes det er uforsvarlig at vi har ansatte innen helsevesenet som føler seg berettiget til å si til unge mennesker at de kommer til å være syke resten av livet. For det trenger ikke være sant.

Og jeg vet at helsepersonell vet at mange som har vært syke før føler et slags behov for å fremstå som friskere enn de friske, slik at ingen skal tvile, atter sette en i bås, ingen skal kunne si at jeg fremdeles er syk når jeg ikke er det.

[det er derfor jeg prøver så hardt og gjør så mange ting samtidig. For hvis jeg klarer dobbelt så mye som det du gjør, kan du kalle meg syk da?]

Kronisk. Særlig.

Det er veldig mye lettere for meg å være mitt varierende-i-humør-meg, så lenge jeg vet at det ikke skyldes en eller annen alvorlig psykisk tilstand, men bare at det er slik jeg er. Opp og ned, med måte riktignok, men slipper i alle fall å være helt stabil, jevn, forutsigbar (og dørgende døll).

Derfor kan jeg helt fint hoppe opp og ned mens jeg hører på

Joyful Joyful

som jeg har funnet på youtube, ta en liten dans på kjøkkenet, juble litt, bli litt rørt, for deretter å sette meg ned i stolen, konstatere at der, der!– gikk visst lufta litt ut av ballongen, roe ned.

Da hører jeg heller på Nina Simone inne i hodet.

Please don´t let me be misunderstood

Og derfra er igrunnen veien kort til

Feeling Good

Og det er da jeg smiler når jeg husker en av de tingene en dame på akuttavdelingen sa til meg da vi satt på røykerommet og verdenskonspirtere:

Victoria! Du er i bevegels!

Advertisements

23 kommentarer

Filed under Blogger, Blogging, Helse, Meninger, Samfunn

23 responses to “Bipolar blogger?

  1. Det kan jo ikke være riktig eller bra at en slik diagnose så fort skal føre til et stempel om at man ikke kan arbeide eller utdanne seg for resten av livet. Det er lenge det!! Hipp hurra for deg som har trosset skrekkadvarslene og klarer å gjøre noe som gir mening for deg!

  2. Enig med deg!! Resten av livet – det er jo så lang tid vi har, det!

    Takk for kommentar!

  3. Du får meg til å smile, Victoria. Og du gir meg håp.

  4. virrvarr: Ikke mist det. Håpet. For det blir så vanskelig uten. Jeg har bare den historien som jeg har, var veldig syk, ble bra. Typisk meg å ta ekstremvarianter, egentlig.
    Men jeg synes det er viktig å si høyt at man kan bli veldig frisk – helt – selv om man har vært fryktelig dårlig lenge.

    Jeg tenker på det Arnhild Lauveng skriver om – at det innen psykisk helsefeltet liksom virker så viktig at behandlere ikke skal gi pasienten «falskt håp». Hun spør hva som er galt med litt falskt håp. Innen somatikken fokuseres det som regel på den sjansen man har til å overleve, klare seg. Der har psykiatrien en hel del å lære.

    PS. Arnhild har nå gitt ut bok tre. Lese lese.

  5. gabi

    Fin post Victoria! Og det er så sant at psykiatrien har mye å lære av somatikken der. Av psykiatrien får man stort sett vite at man er syk, slik vil man alltid være og det må man lære seg å leve med. Men ta disse pillene vi skriver ut til deg, så blir du iallfall ikke verre.

    Huff, det er så feil!

    Håp er fryktelig viktig. For uansett hvor dårlig man har vært så er det fullt mulig å bli frisk! Bøkene til Arnhild Lauveng er viktige. Mange burde lese dem. 🙂

  6. Jeg synes det er uforsvarlig at vi har ansatte innen helsevesenet som føler seg berettiget til å si til unge mennesker at de kommer til å være syke resten av livet.

    De mener det sikkert godt, de som sier slikt. Men, det er jo helt håpløst gammeldags å si slikt, det er det jo?! I alle fall hvis dette skal kunne bety at ‘den syke’ ikke skal kunne utdanne seg/jobbe/delta i samfunnet på linje med andre voksne mennesker.
    Forutsetningene er så forskjellige hos oss menneskene, både fysisk og mentalt. Det må det være plass til. Og så må det være romslighet i forhold til at noen faktisk blir friske.
    Samtidig føler jeg at det (i all denne klippetroa samfunnet har på at «alle skal jobbe 120% til de er 70») må være greit at noen ikke blir friske, også. Jeg antar det er nok skam og sorg og skyldfølelse o.a. gruff som det er for den delen av befolkningen.

  7. gabi: Hei og velkommen hit! Tror ikke du har vært her før? Enig i at bøkene til Arnhild er bra – de burde være pensum for folk som tar spesialistutdanning innen psykiatri/psykologi og videreutdanning i psykisk helsearbeid. Vet at den siste av de tre utdanningene i alle fall har dem som alternativ litteratur.
    Det jeg synes er rart er at mange innen helsevesenet fortsetter å gjøre ting på «gamlemåten» – etter ti år med opptrapping, fokus og utallige brukerhistorier om alternative metoder som fungerer.

    Britt Åse: Ja, jeg tror de aller fleste som jobber innenfor feltet er gode mennesker som mener å gjøre bra ting. Men, det å være snill er ikke noen unnskyldning for idioti. Dessuten er det ikke så veldig snilt å ta fra folk håpet om muligheten til et bedre liv..
    Det du sier om jobb er jeg veldig enig med deg i. Men jeg kan egentlig ikke komme på en eneste tilstand av psykiske problemer hvor man har det best ved å bli oppbevart og medisinert uten noen form for mulighet til input i form av læring. Mer om det siden.

  8. gabi

    Victoria: Jeg har fulgt din og andres blogger et par måneder, men har foreløpig ikke kommet i gang med min egen. Men den kommer nok en vakker dag. Så langt har jeg bare sniklest og kommentert litt her og der.

    Det du skriver om her kjenner jeg meg selv veldig igjen i. Forresten så betyr egentlig kronisk noe som er langvarig – og ikke nødvendigvis noe som kommer til å vare resten av livet. 😉

  9. Britt Åse

    Men jeg kan egentlig ikke komme på en eneste tilstand av psykiske problemer hvor man har det best ved å bli oppbevart og medisinert uten noen form for mulighet til input i form av læring.

    Jeg var upresis. Jeg tror nok helst jeg snakket om «ordinært» lønnsarbeid i forrige svaret mitt. Jeg tror ikke den varianten er noe for alle, men jeg er hellig overbevist om at alle kan, og skal ha mulighet til, å delta i noe utafor heimen som gir mening, læring, påfyll, mestring, samspill, osv.

    Da jeg spurte om du hadde vært i Aust-Agder på turen din, hadde jeg et sted i tankene, skjønner du. Et sted hvor alvorlig syke personer som i mesteparten av (i alle fall) sitt voksne liv har vært svimle svingdørspasienter i psykiatrien, deltar i tilrettelagt arbeid, og hvor «ting» er tilrettelagt slik at de nå knapt har satt foten innom døra på sykehuset på langsamelige tider. Sånn lett forenklet. Det kan neppe være noen tvil om at deres og familiene deres’ livskvalitet er øket med atskillige hakk.
    Det var noe sånt jeg mente.

  10. gabi: Gleder meg til du begynner å skrive din egen 🙂 Takk for det du skrev om betydningen av «kronisk» – det var jeg ikke klar over!!

    Britt Åse: Nei, du var ikke det, det var det nok heller jeg som var!! Jeg mente nemlig bare at jeg var enig i det du skrev om jobb – jeg vet det ikke passer for alle. Og så startet jeg neste setning om noe nytt, men så virka det som om det hang sammen med det andre. Herregud – nå er jeg upresis igjen 😉
    Si gjerne i fra om det stedet du vet om i Aust-Agder!! Det hadde vært spennende å få vite mer om!

  11. Marie

    Jeg er der sjøl og kjenner meg svært godt igjen. Men til alle som synser om helsevesenet; JA, de suger. Dog, de er lovpålagte å gjøre som de gjør, ofte. Det er leit når folk kommer seg ut (leit fordi det viser at de tar feil), men for mange er det faktisk slik at det ikke er håp for å bli så mye bedre. Tenk litt på det. Medisiner er jævla viktig iblant for å holde et snev av livslyst inne. Om det er etisk forsvarlig eller ikke, kan diskuteres, bare ikke just nå, midt på natta, takk for meg.

  12. Hei Marie!

    Jeg tror du tar feil, når du sier at det for mange ikke er håp om å bli bedre.

    Lovpålagte? Usikker på hva du mener der..

    Jeg kimser ikke av medisiner.
    Men jeg vet at man ofte blir stående på store mengder medisin – når det egentlig går greit uten. Og jeg synes at fastleger er for kjappe til å skrive ut ulike former for SSRI-medisiner (såkalte «lykkepiller»).

  13. Flott post, Victoria! Du kler navnet ditt! 🙂

    M.E. er også kronisk… men kronisk betyr bare at det varer utover et par år, tror jeg? Noe sånt.

    Jeg var så heldig å oppleve Arnhild Lauveng holde foredrag da jeg tok sosionomutdanningen. Fy f.. det var sterkt!!! Jeg har ikke lest noe av henne, men det skal jeg jammen gjøre. Hun gjorde sånn inntrykk på meg at det er vel kanskje noe av det jeg husker aller best fra de tre årene.

  14. Lothiane: Oi, det var en veldig hyggelig kommentar!! Hehe, her har jeg rakket ned på bruken av «kronisk»-begrepet i huet og ræva og så viser det seg bare at det er jeg som har misforstått 🙂 Men det er uansett lenge når folk snakker om resten av livet..
    Les bøkene til Arnhild! Den nyeste har jeg ikke lest ennå – men det skal jeg gjøre veldig snart.

    Beate: Takk for det! Og selv takk, det har vært så givende å følge det du har skrevet om LP!!

  15. gabi

    Det er kanskje ikke så rart du ikke visste hva «kronisk» egentlig betyr. For det virker ikke så mange vet det – heller ikke leger. Det er ikke lenge siden jeg fant det ut selv, så jeg vil bare spre kunnskap, og kanskje litt håp når noen får kroniske sykdommer. 🙂

  16. Jeg er så enig. Hvorfor ta håpet fra folk når det meget vel kan være håp?

  17. Britt Åse

    Hei igjen, Victoria
    Jeg har sendt deg en mail med nærmere info om stedet i Aust-Agder.

  18. Marion: Nettopp!! Forresten, kos deg på gjenforeningsfest. Jeg blir hjemme, jeg – er overarbeida.

    Britt Åse: Takk for det!! Skal se på det nærmere i løpet av helga, jeg!!

  19. Å bli stemplet som arbeidsufør og settes i esken for de som neppe greier å gjennomføre noe er ganske …..ja, ganske, sært…? Egentlig veldig teit. Det viser så lite tiltro til mennesket generelt. Vi klarer det vi må, det vi vil og det vi ønsker, bare vi jobber for det og tror på det.

    🙂 Ønsker deg en god helg!

  20. camilla

    hei. jeg er ny her saa jeg bare titter igjennom noen av innleggene dine. denne kommentaren er vel tilteknt litt flere innlegg her..

    for ca 7-8 aar siden ble jeg innlagt paa psykiatrisk akkuttavd. paa ett sykehus i norge. der ble jeg i 6 uker mens de spurte og gravde om ting jeg svarte «korrekt» paa. joda, man later som, er snill og grei, jeg alt for aa unngaa problemer. selv om det skal sies at jeg hadde en krangel med sjefspsykiatern.
    jeg kommer ut i den store verden. har ikke penger. har ikke et sted og bo. maa gaa paa sossen og ordne alt dette her. men det ordner seg til slutt. bla bla bla

    uansett, noen aar etterpaa gaar jeg paa en ny smell og faar da tilslutt diagnosen bipolar jeg ogsaa. det ligger i slekta og alt det der. fikk noen piller. gikk til psykolog ett aar. gruppeterapi ett halvt aar… faar hoere stakkars deg det er ikke lett. bla bla

    jeg faar ogsaa en foelelse av faen. jeg skal vel for svarte ikke bli et offer for alt, noe min mor har blitt. saa etter ett par aar flytter jeg til utlandet, begyner sakte men sikkert trappe ned paa medisiner (hvis noen tenker paa det samme: alltid snakk med legen din foerst!) og naa, to aar etter er jeg pillefri. behandlingsfri. fast jobb som jeg klarer aa gaa til hver dag. er saa stabil som jeg kan vaere egentlig. litt opp ned er det men det skylder jeg paa personligheten uansett hehe

    faen heller!

  21. Hei camilla og velkommen hit! Takk for denne lange kommentaren, litt av en historie du forteller der! Så godt å høre at du klarer deg bra! Det siste du skriver der, er jeg helt enig med deg i – sånn er jeg også. Men det gjør da ikke noe at registeret er stort, bare man slipper å gå så veldig på trynet i asfalten gang på gang.

    Takk for at du delte 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s