Bipolar blogger?

[Før hadde jeg en bipolar lidelse. Nå har jeg det ikke lenger]

Jeg tenkte, da jeg våknet i dag tidlig, at det er fantastisk godt å slippe å være fjorten år gammel, redd for hva jeg skal tenke og mene, hvordan jeg skal kle meg, te meg. Det er fryktelig rart de gangene jeg ser unger som har funnet på noe pøbelaktig gå U-sving når de ser at jeg kommer, hvorpå de hvisker et eller annet om «shit, slutt – se hu dama som går der» til hverandre, når jeg kommer gående når de skater et sted det ikke er lov, eller noe annet som strengt tatt ikke er så veldig krise. Samtidig innser jeg at jeg går fra å være hu dama der, til å bli hu patetiske dama der [som sikkert bruker for små miss sixty-bukser] dersom jeg skulle løpe etter dem for å si at – Hey! Bare skate hvor dere vil for min del, do I look like I give a fuck?

For det gjør jeg sikkert. Jeg ser sikkert akkurat ut som alle de andre som faktisk gives a fuck og mener et eller annet synsete om at semipøbler nå er verre enn semipøbler før. Sokratesinnstillingen.

Jeg husker svingningene. Dype daler, herregud – så opp, ned – opp igjen. Siden gikk det verre og ting ble veldig vanskelig. Det gikk måneder og år, og jeg klarte en del, taklet andre ting dårlig, lot som, lot som, lot som om alt var fint, jeg kunne ha vært skådis, jeg gjorde det å lure folk til å tro at alt var fint til en hverdagssyssel jeg behersket bedre enn de fleste, jeg kunne ha vært Master of Eager to Please.

Så ble det ekstremt dårlig.

Så gjør jeg den historien kort og sier at det gikk bedre. (Takk til virrvarr som deler av det som skjer nå!)

I mellomtiden fikk jeg vite at jeg sannsynligvis kom til å være syk resten av livet, at jeg burde bruke medisiner resten av livet. Jeg burde vurdere uføretrygd, jeg kom jo sikkert ikke til å kunne studere, jobbe, noe i det hele tatt uansett. So why bother. Bedre å lulle seg inn i vatt, ta mye medisin, la dagene komme og gå,

Like sands thorugh the hourglass, so are the days of our lives.

Det gikk en faen i meg. Nei. Det er ikke helt sant. Det kom en følelse av faen. Det tok litt tid, men gradvis bygget det seg opp en følelse av at jeg skulle vise dem [hvilke hvem er noe uvisst]. Jeg skulle vise dem at de tok feil. At de hadde bommet.

Jeg skulle vinne, klare, få til, så kunne de sitte igjen på kontorene sine, på vaktrommene sine, med avisen foran ansiktet på akuttavdelingene, som for å skjerme seg selv fra pasienter som trengte etellerannet. Da kunne de sitte igjen med det rigide regelverket sitt om at man på avdelingen ikke fikk spise mat på kvelden dersom man ikke hadde smurt seg matpakke og at skjerming bestod av at noen av de som trenger mest ble overlatt til seg selv med en slags vakt på utsiden av døren. De kunne sitte igjen med dette, og så skulle jeg dra opp til dem etter en stund, vise dem fingeren og si at

– Jeg hadde rett og dere tok feil!

Nå trenger jeg ikke det lenger. Jeg vet jeg hadde rett. Jeg vet de tok feil. Men de er ikke de som i alle, men i noen. Hovedproblemet var kanskje – og er kanskje fremdeles- den overbevisningen enkelte har om at man ikke kan bli bra igjen.

Det irriterer meg. Jeg synes det er uforsvarlig at vi har ansatte innen helsevesenet som føler seg berettiget til å si til unge mennesker at de kommer til å være syke resten av livet. For det trenger ikke være sant.

Og jeg vet at helsepersonell vet at mange som har vært syke før føler et slags behov for å fremstå som friskere enn de friske, slik at ingen skal tvile, atter sette en i bås, ingen skal kunne si at jeg fremdeles er syk når jeg ikke er det.

[det er derfor jeg prøver så hardt og gjør så mange ting samtidig. For hvis jeg klarer dobbelt så mye som det du gjør, kan du kalle meg syk da?]

Kronisk. Særlig.

Det er veldig mye lettere for meg å være mitt varierende-i-humør-meg, så lenge jeg vet at det ikke skyldes en eller annen alvorlig psykisk tilstand, men bare at det er slik jeg er. Opp og ned, med måte riktignok, men slipper i alle fall å være helt stabil, jevn, forutsigbar (og dørgende døll).

Derfor kan jeg helt fint hoppe opp og ned mens jeg hører på

Joyful Joyful

som jeg har funnet på youtube, ta en liten dans på kjøkkenet, juble litt, bli litt rørt, for deretter å sette meg ned i stolen, konstatere at der, der!– gikk visst lufta litt ut av ballongen, roe ned.

Da hører jeg heller på Nina Simone inne i hodet.

Please don´t let me be misunderstood

Og derfra er igrunnen veien kort til

Feeling Good

Og det er da jeg smiler når jeg husker en av de tingene en dame på akuttavdelingen sa til meg da vi satt på røykerommet og verdenskonspirtere:

Victoria! Du er i bevegels!