– Du bør ikke være offentlig om at du har slitt psykisk, har jeg fått høre en del ganger. – Tenk på hva fremtidige arbeidsgivere vil tenke om det, ikke sant – folk googler alle for tida, steiner løftes, det saumfares etter dritt, og skadefryd er den eneste sanne fryd. Og så videre.
Selv har jeg ikke vært så veldig personlig på denne bloggen. Men jeg har delt mange ting i en rekke sammenhenger, blant annet en tekst jeg limer inn nederst her, bare fordi jeg tror jeg sa det bedre da jeg skrev den, enn det jeg klarer å få til akkurat nå. Faktisk la jeg den teksten ut her for en tid tilbake, men så fikk jeg helt angst og måtte slette den.
Først, en liten appell til de potensielle arbeidsgivere.
Ja. Jada. Jeg slet, jeg. Hadde det vanskelig i årevis. Jeg hadde problemer med mat, med å få sove, jeg var deprimert, jeg var manisk, jeg skadet meg, jeg hørte stemmer, jeg holdt på å dø flere ganger. Jeg var innlagt på sykehus mange ganger, jeg har hatt så mye kontakt med hjelpeapparatet. Jeg har hatt behandlere som har trodd på at jeg kom til å bli bra, jeg har hatt det motsatte. Jeg har snakket om dette i mange ulike fora, alt fra enkeltmøter med andre brukere av tjenesten til store nasjonale helsekonferanser. Jeg bruker mine erfaringer som et bidrag for å innlemme brukerkunnskapen inn i fagkunnskapen, jeg har faktisk klart å gjøre et helvetes kapittel av livet mitt om til en ressurs. Så ikke kom her, potensielle arbeidsgivere, og snakk til meg om svakhet.
[Nå er dette snart søkbart på google. Å, det var godt.]
For. Det handler ikke om sterk eller svak, offer eller ressurs. I en bedringsprosess handler det om temmelig komplekse mekanismer som må arbeide sammen, samhandle. Det ene, og det jeg kanskje har arbeidet mest med, er at tjenestene må bedres. For det er så store variasjoner i hva slags hjelp folk mottar. Fremdeles er det, etter mitt syn, «rom for» større variasjoner i den hjelpen som tilbys innen psykisk helsefeltet enn i somatikken. Og det er et tankekors, for nå er vi snart ferdige med ti års relativt intens opptrapping av psykisk helsefeltet. 1. januar 2009 er opptrappingsperioden en saga blott. Hva skjer da? Det er dermed viktigere enn noensinne, at brukere og fagfolk sammen står på for å holde trøkket oppe.
Samtidig, jeg skriver i overskriften at det handler om spenn. Spenn som i penger, for penger er viktig. Innimellom snakkes det om psykisk helse og fattigdomsproblematikk som to separate fenomener. Enda vi vet mye om at det er sammenhenger her.
Andre ganger får jeg høre at jeg har vært så flink. – Så utrolig flink du har vært, som har klart å bli så bra!
Flink? Kanskje litt. Jeg har jobbet med dette. Men jeg har aller mest vært heldig, for jeg har hatt gode levekårsbetingelser i rehabiliteringsperioden min.
Og det er da jeg undres. Her jeg nå sitter, på kjøkkenet og skriver litt mens jeg spiser lunsj. Hvor enkelt hadde det vært for meg å bli så mye bedre på såpass kort tid, dersom jeg hadde hatt mye mindre enn det jeg har? Jeg er takknemlig over å ha blitt gitt muligheten til et liv uten alt for mange økonomiske bekymringer [da jeg møtte Supermann hadde jeg bare noen flasker med neglelakk i kjøleskapet – og spagetti med ketchup var veldig godt, nudler=prima], for jeg merker så veldig godt forskjellen på før og nå. Selvsagt er det bedre å være rik og frisk enn fattig og syk. Og selvsagt er det lettere å bli frisk dersom man slipper å bruke så inni helvete mye energi på å sloss økonomisk og mentalt for å få livet til å inneholde basisting som
- En bolig
- Mat
-
Penger til å gjøre noe man har lyst til innimellom
Faktisk er det jo slik at dersom man spør brukere om hva som er viktig, så kommer bolig, penger og en meningsfull hverdag mye lenger opp på lista enn bedring av symptomer. Dette overrasket en del fagfolk, men det overrasker ikke meg. Med mer penger kommer en trygghet som skaper rom for å fokusere på å bli bra. Og det er akkurat her jeg har vært veldig heldig. For, jeg tror at det er den dagliglivstryggheten som gir meg nødvendig ballast til å tåle en skikkelig trøkk nå. Hvis det butter i meg, hvis jeg har det vanskelig, så raser ikke alt sammen – det er fortsatt et hus, det er fremdeles fullt kjøleskap og full fryser.
Det er det som gjør at jeg kan svare enkelt på spørsmålet om hva som har gjort meg frisk. Nemlig tid. Jeg har hatt tid til å bli bra. Omgivelsene mine har vært slik at jeg har kunnet ha fokus på det, ikke på hverdagsbekymringer. Og jeg tror at dersom flere hadde hatt muligheten til å kunne tenke mindre på penger som et hverdagshinder, så ville det i sum ha blitt samfunnsøkonomisk lønnsomt. Ordninger som ung ufør og desslike har noe for seg, jeg ser den, men samtidig tenker jeg det ville være sunt å tenke annerledes, all den tid man vet at en høy andel av langtidsmottakere av stønad rapporterer om dårlig helse generelt og psykisk helse spesielt. Sannsynligheten for at man aldri kommer i jobb/tilbake i jobb øker med stønadens varighet.
Hvordan skal vi løse dette?
Jeg håper noen av dere, flinke folkene, tar i mot oppfordringen – jeg tagger herved:
Og ellers alle som måtte føle seg kallet.
Nå er denne posten slutt.
Jeg setter nå inn den teksten jeg skrev for en tid tilbake. Den er tidligere publisert i Tidsskrift for psykisk helsearbeid.
[Merk, dette er en korrektur-pdf. Jeg rettet opp noen skrivefeil og feil i klammer etc til den endelige]
Livet er lettere i retrospektiv
Musikk til ordene: Liksom av Folk og Røvere, fra albumet Bagateller (2003)
Det du ser, det er bare på liksom
Det du ser, det er noe som ikke skjer
Skjebnetaxi
Jeg satt i taxi. Jeg satt i taxi og min destinasjon var Gaustad. Destinasjon, som i destiny, som i skjebne, tenkte jeg, mens jeg lukket øynene og ikke var sikker på om jeg kunne makte å ta imot det jeg visste ventet meg. Jeg tenkte: det er vanskelig å stille forberedt til det en er totalt uforberedt til. Det var ikke slik det skulle bli. Det var ikke dette som var planen. Det var som å måtte ta imot noe, la noe skje, det som ikke skulle skje, jeg åpnet øynene og tenkte at hvis det er et høl i gjerdet på Gaustad, skal jeg finne det, jeg orker ikke være der, eller her, eller i meg selv.
Taxitur over. Den var ikke så lang, kun noen kilometer var tilbakelagt, fra Aker Sykehus til Gaustad Sykehus. Den føltes lenger. Det var feil vei. Jeg tenkte: jeg er den samme som i går, som dagen før det igjen, som i fjor. Jeg er den samme uansett hvor jeg er, jeg er den samme uansett hvem jeg viser frem, hva jeg viser frem.
Jeg gikk inn. Det kjentes dramatisk, som om alle stemmene fra alle som hadde levd sitt liv i rommene, vandret i gangene og stirret ut av vinduet fortsatt var der. Med sine hviskelyder, sine rop. Det var en følelse av lyden av dører som lukkes og speil som knuses. Kall det dramatisk, kall gjerne metaforene overdramatiske og teatralske, men i øyeblikket man står der, med en bag, med svart sjel og blikket hardt festet på den oransje linoleumen, da er det dramatiske allerede passert. Da er det blitt en vane.
Senere skulle jeg lakonisk beskrive det som om hele stedet vitnet om, oste av, uforløste drømmer og misforståtte tanker. Men ikke da, ikke da jeg kom inn første gang, som kjent er livet ofte lettere å forholde seg til hvis man se det i retrospektiv.
Jeg fikk et rom. To senger. En stol. Bord. Bad. Flammesikre gardiner. Hun som viste meg inn pekte på sengene, sa det inntil nylig hadde vært tomannsrom. Nå skulle jeg få hele for meg selv, jeg kunne få et teppe og legge over den sengen jeg ikke skulle sove i, bruke den som sofa? Jeg nikket svakt, sa lavt ja. Pipestemme, mens jeg tenkte på det ironiske i at jeg skulle få tilgang til egen sofa på rommet, mens folk venter årevis på hjelp. Hun var ivrig, ville vise, ville jeg skulle være trygg, hun ville så gjerne vise meg at fasilitetene var bedre enn de hadde vært i tidligere tider med sovesaler. Jeg husker ikke hva jeg svarte, om jeg svarte, men jeg husker at jeg tenkte at det før het Gaustad asyl og at ønsket at ordet skulle få en rennesanse. Jeg trengte virkelig et fristed. Og, jeg visste det hadde vært sovesaler, jeg visste det hadde vært desperate pleiere, fortvilte pasienter som daglig hadde måtte slåss med knappe ressurser og tabuer hinsides det fattelige.
Siden leste jeg Asylet – Gaustad Sykehus 150 år (Steen, 2005) og forstod mer. Det retrospektive perspektivet gir mulighet for en innsikt presens ikke rommer.
Så om du ikke orker mer, og synes alt er så slitsomt
Skal du vite at ikke alt må være morsomt
Jeg lå i sengen, jeg stirret opp i taket. Jeg kunne hele taket utenat, jeg kjente hver sprekk, jeg visste hvor mange striper det var horisontalt, vertikalt. Jeg visste hvor mange takplater det var, hvor mange som var fullstendige rektangler, hvor mange som var halve, hvor mange som var kvarte. Jeg tenkte: det ser ut som om de som legger tak mangler følelser, hadde jeg bygget tak skulle det ha vært mosaikk, det skulle vært sølv, turkis og rosa. Det skulle ha vært innslag av gull, det skulle ha vært pent, det skulle ha vært en ode til de som tilbringer dagene med å stirre i taket og vente på at noe skal gå over såpass at det kan gå an å snakke om det.
Halvveis på spøk, men dels i alvor, sa jeg en gang til en av de ansatte at antallet hele rektangler i taket var delelig på fem, at det ble et heltall. Jeg sa at det var betryggende, for jeg hadde alltid følt at desimalene var noe av det mest belastende i livet mitt, at jeg var meg selv komma et eller annet, at en situasjon jeg befant meg i var hendelsen komma et eller annet. Det var ikke heltall, det var aldri noe som var helt eller fullstendig, jeg fortalte at desimalene forstyrret den formen for orden jeg skulle ønske at jeg hadde. Den formen for orden jeg skulle ønske at jeg var.
Og jeg skjønte, i det samme jeg hadde sagt det, at det var desimaler i den uttalelsen også, jeg sa noe i spøk komma alvor, enda det var fullstendig alvorlig ment at jeg savnet en orden i livet mitt, en orden jeg trengte for å føle meg hel.
Jeg fikk da heller ikke noe svar, men et skrått blikk, som brått gjorde at jeg tenkte jeg måtte være oppmerksom på om det var endringer i morgenmedisineringen.
Jeg stirret i taket, mens jeg tenkte på at det i grunnen er underlig hvordan noen overganger er så klare, mens andre flyter sammen i en udefinerbar grøt. Jeg tenkte på inndeling av et døgn, kontra inndeling av alle dagene som sammen skaper en hverdag og et liv. Fra midnatt til halv seks om morgenen er det natt. Fra halv seks om morgenen til halv ni er det morgen. Deretter er det formiddag frem til 1200. Så er det ettermiddag frem til 1800. Da er det kveld. Så blir det atter natt. Enkel matematikk [00.00,00.00>.
Like definert var ikke overgangen fra at livet var slitsomt, til at livet ble tomt, og videre til at livet ble håpløst. I matematikktermer forløp den sammenhengen, den overgangen, seg mer som et <-∞,+∞> Jeg smilte av tanken på at livet er finurlig, en eller annen gang i mellom minus uendelig og pluss uendelig vil det skje noe som endrer alt. Men du vet ikke når.
For det du ser, det er bare på liksom
Det du ser, det er bare på TV og film
Jeg kom inn i rutinene på Gaustad. Jeg stod opp når jeg skulle, jeg spiste frokost med de andre. Jeg hadde en følelse av å bo i en serie på TV. En serie full av antihelter, hvor alle hendelser var enkle, triste og meningsløse, og hvor serieskaperne hadde lagt på klapping og entusiastisk plystring på steder det ikke passet. Jeg syntes de andre var som amerikanske seriekarakterer, som tegneseriefigurer i en karikert virkelighet. Lite tenkte jeg at min trang til å være noe annet enn det jeg var, slik at jeg kunne vise frem det jeg ville andre skulle se var minst like karikert.
Jeg leste Jeg vil hjem til menneskene av Gunvor Hofmo i smug, mens jeg tenkte på prodromalfaser og at verken akuttavdelinger eller subakuttavdelinger fremmer intellektet. Jeg levde i en verden av uinteressant TV-lyd, av mainstream media, av sladderblader. Jeg levde i en verden som ikke forventet seg noe av meg, ingen forventet at jeg skulle være interessert i litteratur eller i matematikk. Ingen forventet at jeg skulle gjøre annet enn å komme igjennom enda en dag, legge meg på kvelden etter medisinene. Ingen forventet mer av dagen enn at den skulle være fri for selvskading og så mye depresjon og desperasjon at det måtte iverksettes tiltak.
Kanskje forventet heller ingen at jeg skulle reagere da jeg fikk beskjed om diagnosen. Etter noe som føltes som en svært raskt gjennomført SCID II-test, fikk jeg dommen. Schizo-affektiv. Det var alvorlig, det var dessverre statistisk en temmelig varig tilstand, det var best jeg lærte meg å leve med det, innrette livet mitt på en slik måte at jeg kontinuerlig måtte ta hensyn til den alvorlige sykdommen. Jeg satt sammen med menneskene med definisjonsmakten over mitt liv, men jeg stengte verden ute, og bekreftet med dét deres antakelse av meg. Jeg hørte diffuse stemmer snakke om at jeg måtte belage meg på å bruke medisiner store deler av livet. Vi hadde en samtale, hvor jeg satt tilnærmet lik stille, mens de sa jeg burde vurdere om uføretrygd var veien å gå.
Jeg tenkte: dette er ikke riktig, dette har de bommet på, dette er ikke beskrivelsen av meg som meg, dette er feil, men hvordan protesterer jeg, hvordan kan jeg dele bruddstykker av den jeg er, slik at de forstår meg, når jeg nettopp nå befinner meg i en periode av mitt liv hvor språket mitt, ordene, ikke strekker til når jeg ønsker å forklare hva jeg vil? Jeg er tjue og litt, og nå har de tatt fra meg håpet jeg hadde så lyst til å finne tilbake til. Jeg vet ikke om jeg tenkte tanken verbalt, jeg husker ikke nå om jeg formulerte ordene inne i hodet, men følelsen var der, og den skrek til meg: hvordan kan jeg, perfeksjonistiske lille jente på grensen til det patetiske, snakke for å forklare hvordan det er, når jeg ennå ikke har rukket å finne de rette ordene?
Du må ikke leve sånn som de som lever på liksom
Og blir lykkelig av å vise seg frem
Og alle de ordene jeg ville si, de ble ikke sagt. Jeg fant aldri den pepperkakeformen som passet best, og dermed ville jeg ikke si noe. I stedet gjorde jeg det jeg var blitt flinkest til av alt: jeg spilte. Jeg smilte. Jeg hentet vann til de andre pasientene hvis de var tørste, jeg lagde aldri bråk. Jeg spiste opp maten min, men forsynte meg heller ikke med bemerkelsesverdig store porsjoner. Jeg la meg da lyset i gangen med det oransje linoleumsgulvet ble slukket, samtidig som jeg forberedte meg på å dø.
For. Ulikt det jeg følte da jeg ble ført inn døren til subakutten den første dagen, skjønte jeg etter en stund at ingenting varer evig, og at i det øyeblikket én skrives ut – da kommer en annen inn. På det samme rommet. Til de samme to sengene, hvor den ene kunne brukes som sofa hvis man fikk et teppe over. Jeg skjønte det ville være en annen enn meg som satt
med hodet i hendene på det samme bordet, på den samme stolen og brukte den samme dusjen. Jeg skjønte det ville komme enda en, som skulle se på det samme taket, bli kjent med strekene og rektanglene. Kanskje ønske seg mosaikk.
For det er lov å være litt ensom
Mye bedre enn å være på TV som klovn
Så. Jeg ble skrevet ut. Jeg var fortsatt en ensom klovn i tegneserieskikkelse. Veien, fra hølet i gjerdet på Gaustad sykehus til apoteket ved siden av leiligheten min, var kort. Jeg hadde en resept på tre måneders medikamenter i lommen.
Jeg liker å innbille meg at det ville ha vært enklere å si det nå. Som det er. Uten bortforklaringer. Jeg har nå skrevet 10000 tegn inkludert mellomrom i håp om å formidle viktigheten av at de uutalte ordene blir sagt, slik at tankene kan forstås. Jeg har utelukkende analysert meg selv i preteritum, samtidig som jeg jobber hardere enn noensinne for å orke å snakke om det som skjer nå.
Så bare kom, men ikke spør meg på liksom
Du og jeg kan gjøre sånn som er morsomt
Takk til 
*** victoria *** 
Takk igjen, disse tekstene er utrolig sterke, Victoria. Jeg prøver å finne de jeg har gått glipp av det siste året, men det er kanskje ikke så mange om akkurat dette?
Ung ufør. Liker du ikke det? For meg var det åpningen inn til en mer stabil økonomi, jeg var svært glad får å få det, etter en kamp på mange, mange år. Den dagen jeg ikke trenger det er det jo ikke noe problem, men det at jeg faktisk fikk det var den sikkerheten du etterlyser ovenfor. Selv om det ikke er mye penger det er snakk om, var det så voldsomt mye bedre enn 1-3 måneders vedtak der man hele tiden måtte bevise at man var «syk nok».
Fin og viktig post, Victoria.
Og original tagging, selv om jeg ikke har noen oppskrift på hvordan pengespørsmål skal løses. Altså utover at folk bør få hjelp som de selv opplever hjelper! Å pøse på med penger til «hjelp» som brukeren erfarer ikke gjør gagn, og kanskje tvert imot skader, er heller ikke samfunnsmessig smart.
Vedr. ung ufør så er vel ikke det noe å bli fet av heller? Hvem klarer å leve av 150 000 i året når de skal etablere et voksenliv og resten av livet?
Beate: Takk 🙂 Jeg har nok ikke skrevet så mye om dette på bloggen, men har blant annet en tekst i neste nummer av Tidsskrift for psykisk helsearbeid, kan sende lenke når det kommer ut.
Jeg er litt delt i forhold til ung ufør. Selvsagt er det bedre, dersom alternativet er stadig utrygghet, nye søknader hele tiden og vedtak som varer kun kort tid. Jeg skjønner at det er slitsomt. Jeg vet også at det er mange som føler lettelse ved å få en varig stønad.
Men poenget mitt er at mange som får stønad lenge, blir mottakere veldig lenge, og det gjør at man store deler av den perioden man kunne ha vært arbeidsaktiv har en veldig lav inntekt. Jeg vet at ikke alle kan jobbe korte eller lange perioder, og jeg mener ikke at folk ikke er syke etc. Men jeg tror det kunne ha vært mulig å gjøre en hel del slik at man kunne unngå at såpas mange havnet i trygdesystemet på langvarig basis.
Vet dette ble ullent, men jeg har sett så mange tilfeller av folk som har trygd, men allikevel jobber veldig mye frivillig feks. Det er jo kjempefint at folk har den muligheten, for jeg er sikker på at det gir hverdagen ekstra mening. Men da mener jeg heller at næringslivet i større grad kan benytte seg av deres kompetanse, slik at de kan få betalt. Det snakkes mye om brukeransettelser for tiden, blant annet. Mange er enige i at det er bra – og alt for få benytter seg av det.
Jeg skal tenke mer på dette, samt dokumentere påstander – men jeg vet at dødeligheten blant menn/kvinner (45-59 år) med inntekt i den nederste 25%-en, er 3-4 ganger høyere enn for de med høy inntekt. Det er dramatisk.
Og jeg tror mye kan løses ved tidlig intervensjon, siden lønn i stor grad er avhengig av utdanningsnivå.
Jeg snakker ikke om deg nå, Beate – for jeg vet at du har vært ekstremt syk. Men mange unge ville hatt nytte av tidlig hjelp og mulighet for læring, all den tid dropout av skole er hyppigere for gruppen unge som sliter, og at et liv med kun grunnskole=lav inntekt og at lav inntekt genererer psykiske problemer.
Sorry at dette ble så langt og platt, skal tenke mer på det!!
Tallene er hentet her:
http://fhi.no/eway/default.aspx?pid=233&trg=MainLeft_5565&MainArea_5661=5565:0:15,3261:1:0:0:::0:0&MainLeft_5565=5544:61282::1:5569:10:::0:0
Folkehelseinstituttet: Sosiale ulikheter i helse
Sigrun: Takk – enig med deg i at det heller ikke er smart å bruke penger på tiltak som ikke virker. Tror en del kunne ha vært løst dersom det ble lyttet mer til hva brukeren selv ønsker..
Du skriver klokt og fint! Har egentlig ikke oppdaget deg før nå, så det var jammen på tide! :o)
Ang. ung ufør – Min og kjæresten min sin erfaring er at ung ufør ikke nødvendigvis behøver å bety mer kroner i kassa. Han er født handicappet og får ca 105.000 per år (inkl. ung ufør!) , og jeg ble syk som 21 åring, men kan ikke bevise det, så jeg får ca 140.000 (minus ung ufør, men inkl. behovsprøvd barnetillegg). Whey. Skjønn det den som kan.
Det optimale ville være å la syke folk også ha det du skrev over, bolig, mat og litt til overs så man slipper å engste seg enda sykere. Men hvordan? Vet ikke. Jeg venter på å bli mirakuløst frisk.
Uansett – du er modig! Jeg er full av beundring og respekt!
tripsandtics: Hei og velkommen hit!
Herregud, det var virkelig ikke mye, nei.. I alle fall ikke når dere er en husholdning hvor begge har så lite…
Jeg vet ikke hva som fungerer. Kan hende må vi bare fortsette og fortsette og fortsette med å fortelle historier om løsninger som ikke virker, kombinert med massivt mediapress og solid lobbyvirksomhet.
Tusen takk for veldig gode ord, det satte jeg stor pris på 🙂
Jeg føler meg beæret og litt skrekkslagen over taggingen, Victoria, og jeg skal tenke.
Ellers: du skriver så det rekti’ river i meg, altså!
For et stjerneinnlegg! Og ja, jeg skal definitivt ta opp fakkelen her. Dette er det beste meme-et jeg har sett på år og dag.
Britt Åse: Ikke vær nervøs for det, altså! Og ta gjerne den tida du trenger!!
Takk for det du sier om skrivingen, det hjelper virkelig veldig mye for meg å få vite at det når ut!!
Ha en god kveld 😀
virrvarr: Jeg gleder meg til å lese det du skriver 🙂 Leste nettopp innlegget ditt på Fritanke.no her:
http://fritanke.no/KOMMENTAR/2008/Tenk_positivt_-_alt_er_din_feil/
Alle sammen: virrvarrs innlegg kan anbefales 🙂
Så fantastisk flink du er til å skrive! Og for en ressurs du må være for andre psykisk syke, andre nære av psykisk syke og ikke minst; for det offentlige. De burde virkelig knytte intelligente og velformulerte mennesker som deg til seg, for å utnytte din kunnskap til å gjøre hverdagen så bra som mulig for flest mulige.
Takk for et dykk inn i din hverdag (den gamle teksten), den gjorde noe med meg…
Takk skal du ha, Astrid 🙂 Det var hyggelig av deg å si det!
Det er egentlig ganske stor grad av samarbeid mellom brukere og det offentlige nå, men det jeg tenker mangler er at brukernes innspill får større praktiske konsekvenser når det kommer til utformingen av tjenestene. Det hjelper liksom ikke at fagfolkene sitter og nikker og nikker mens brukere står ved talerstolen, dersom de ikke endrer praksis på sine respektive tjenestesteder.
Ha en god dag!!
Oj… Victoria, du skriver så godt! Takk for tagg, dette krever litt mer av meg enn å taste om hva jeg liker/ikke liker. Jeg er veldig for det å sørge for at folk har nok å leve for så de ikke får tilleggsproblemer på grunn av økonomisk usikkerhet. Jeg kan gjerne skrive noe om det, for det har jeg følt på kroppen.
Dette med å jobbe frivillig… Kanskje det går nettopp fordi det ikke er press i det? Jeg er i hvert fall ufattelig sårbar for stress/press og takler dårlig «må»-oppgaver, om du skjønner? Men kan jeg frivillig sette meg ned når jeg har overskudd og føler jeg gjør ting på egne premisser, kan jeg få til en del. Vanskelig å forklare…
Jeg har lyst å skrive nå, men vet ikke om jeg rekker. Skal på kyyyrs i hælja. 🙂
Nok en gang; takk for at du deler! Det er utrolig sterkt å lese om hva du har vært igjennom.
Lothiane: Takk!!
Og du, jeg vet at det er lettere å gjøre ting hvis man ikke *må* , har snakket med mange som har det slik. Som fikser styreverv og jobbing med drift av lag og som tar seg av medmennesker.
Men jeg vet også om folk som føler de har fått enda mer igjen for innsatsen når det gis mulighet for fleksible jobbløsninger, med en inntekt man kan leve av. Og for en del folk, så er det jo slik at også de frivillige vervene tar mye tid, og at ting må gjøres til bestemte tider. Det er møter, seminarer og en hel del annet som skjer, noen av de jeg har snakket med har vel ofte jobbet mer enn 100%.
Dersom du har tid en dag, håper jeg du vil skrive litt – jeg ser frem til å lese det!!
Tilbaketråkk: Revolusjonært roteloft » Victoria skriver om viktige ting
Tankevekkende den øverste delen av posten, og «frysefin» rett inn i hjerne og hjerte den artikkelen i tidsskriftet.
I forhold til det offentliges møte med psykisk syke er det mye jeg kunne sagt, men lar det være nå. Vil bare si at i høst tar jeg første obligatoriske emne i det som om noen år gir meg en mastergrad i velferdsforvalting. Jeg skal bruke høsten til å tygge på et essay som skal omhandle samordningen av de tre etatene som skal følge opp brukere og da i forbindelse med forståelsen av «arbeidslinja». «Vi gir mennesker muligheter» er jo slagordet som brukes, og NAV-arbeideren skal være til stede, tydelig og løsningsdyktig. Hva skal til for å få til det – når den ene er arbeidsformidlingsorienter, den andre er rettighetsorientert og den tredje er behandlingsorientert. Selv om du ikke tagger meg direkte, vil jeg nok komme til å legge ut deler av den teksten. Og jeg tror nok jeg vil komme til å hente innspill fra deg og hos andre bloggere når det kommer så langt som til selve masteroppgaven.
Du skriver over her om TID. Tid tror jeg er alfa og omega, men som du også sier i en av kommentarene: næringslivet må bli flinkere til å se kompetansen hos mennsker som ikke er fullt arbeidsfør og gi dem lønn. For tid og penger er viktig. Men ikke minst verdighet.
Hei Victoria!
Du skriv så bra om å vere innlagt at det er til å grine av. Eg har skrevet ein tekst sjølv, men ikkje halvparten so bra som dette. Eg veit ikkje – heile kjensla sit i kroppen enno, sjølv om det er tre-fire månader siden eg var på Sandviken. Grusomt. Men vakkert, vakkert skrevet.
Tusen takk for kommentarer, Vibeke og Valk!
Vibeke: Jeg gleder meg veldig til å lese det du skriver. Har nettopp snakket med en dame som er ferdig med den masteren og det var visst kjempespennende!
Valk: Har du lagt ut på egen blogg?? Skal se etter der nå, jeg! Det viktigste er igrunnen å få ting ned, ut – det hjelper en hel del. Ikke sensurer deg selv så hardt! Det er jo ikke lenge siden du var der, så jeg tror det vil bli bedre for deg etter en stund.
Ønsker deg alt godt!!!
«Du bør ikke være offentlig om at du har slitt psykisk, har jeg fått høre en del ganger.»
Man vil gjerne beskytte sine nærmeste så jeg skjønner hvorfor folk sier sånt (fikk noen lignende etter abort posten), men det er ingenting som er viktigere å skrive om enn akkurat disse tingene som er så tabu at man helst ikke skal innrømme dem. I alle fall når man kan skrive så godt om det som du (og flere andre bloggere) får til. Vær stolt!
«En minstelønn til alle som kvalifiserer til å være statsborger i Norge. Det har vært en slags fanesak for partiet Venstre i et tiår eller to. I fjor utga den tyske konsernlederen Götz Werner debattboken Einkommen für alle (Inntekt til alle). Han argumenterer for en betingelsesløs grunninntekt til alle i et samfunn, også til dem som ikke kan eller vi ha et konvensjonelt lønnsarbeid.
Dette er positivt. Tusener av byråkrater som i dag arbeider i Nav-sektoren kunne dermed fått seg mer meningsfylt arbeid enn å evaluere om medborgere gjør seg fortjent til å motta trygd. Slik slipper mennesker å bli ydmyket ved sosialkontorene (på begge sider av bordet), og får en ny verdighet og fleksibilitet som gjør at de kanskje kan bidra litt til verdiskapningen i stedet for ingenting. En slik friere flyt av arbeidskraft vil nok også næringslivsledere verdsette. De vet at sosial trygghet er en forutsetning for omstilling.
Mennesker som i større grad får forme sine egne liv er lykkeligere, og kan utfolde seg friere, til glede for andre. Vi har mangt å lære av kunstnerne.»
Sitatet er fra leder i Morgenbladet:
http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20080307/OLEDER/607511767/-1/LEDER
Så kunne Vibeke og hennes kolleger bruke kompetansen sin fullt og helt på å hjelpe utslåtte folk med å komme i sving fordi det gjør dem godt – og fordi de har noe å bidra med!
Jeg tenkte bare jeg ville si at jeg tror ikke arbeidsgivere som googler bryr seg om hva som står her/der men hvordan man skriver om det.
Så jeg tror ikke du har noe å frykte.
Minneapolise: Takk for kommentar! Jeg tror det er viktig at man sier slike ting, jeg 🙂
Titta: Takk for tankevekkende innlegg. Skal gruble mer over dette i hodet, skrive om det i en egen post. Liker kommentarer som setter i gang hodet 🙂
fr. Martinsen: Det var hyggelig sagt av deg!! Jeg håper på det samme.
Slike ting som dette brenner jeg også for. Samtdiig har jeg trua på at det er mest å hente når det gjelder forebyggende tiltak. Altså sette inn penger så folk slipper å bli syke. Da sparer man for så ulidelig mye.
Virrv. sitt innlegg nylig syntes jeg var ypperlig. (21 sept) Samtiig understreker det nettopp mangel på kunnskap/ herskende holdninger etc. i befolkningen. Og det anno 2008. Nesten overraskende …….?
Minstelønn har jeg sansen for. Jeg vet ikke om det lar seg gjennomføre, men det er noe jeg tenker jeg kunne nevne når jeg en gang setter i gang og tar opp denne utfordringen fra deg, Victoria. 🙂
Tilbaketråkk: Overload « Under stjernene
Tilbaketråkk: Sykdom og økonomi (Victorias utfordring) « Under stjernene
Tusen takk!
(Klarer ikke skrive noe annet, men det ligger mye i de ordene ovenfor.)
Takk selv, Siri! Godt med respons – og særlig på slike tekster som blir veldig utleverende.
Har ikke sett dette før nå. Du skriver virkelig utrolig bra. Og det er så viktig det med at det ikke er livsvarig, allting. Jeg har forresten bestilt en bok fra Modum Bad, livshistorier; mennesker som har det forferdelig og så får det bedre. Kan låne bort når lest 🙂
Tilbaketråkk: Psykisk i drivhuset « Mellom himmelen og havet
Tilbaketråkk: Et gjensyn med 2008 « Under stjernene