– Du skal ikke le av ham!

Vi satt i gymsalen på skolen. Jeg gikk i fjerde klasse, vi skulle ha foredrag av en dame som hadde sittet i en konsentrasjonsleir under andre verdenskrig.

I gymsalen var alle elevene fra fjerde til sjette klasse samlet. Skolens ledelse hadde vært litt i tvil om de skulle ha med de yngste av oss, men de hadde konkludert med at det var ok. Dessuten var damen som skulle holde foredraget bestemoren til en av jentene i fjerde. Den dagen våknet en interesse for denne delen av verdenshistorien, og da jeg for noen dager siden leste ut boken Auschwitz – nazistene og den endelige løsningen av Laurence Rees og dagen etter så filmen Falskmyntnerne i Sachsenhausen, gikk tankene tilbake til gymsalforedraget for nesten tjue år siden.

Vi satt på sånne gymsalbenker (hyppig brukt til hjørnefotball), tjukkaser og grønne matter. Vi var mange barn samlet på et lite område, jeg var veslevoksen og veldig skikkelig og ordentlig og ganske bekymret for at en del av de litt mindre skikkelige og ordentlige ikke skulle klare å holde kjeft.

Hun entret scenen.

Først fortalte hun en del saker vi visste litt om fra før. Hun fortalte om motstanden tyskerne hadde møtt på Midtskogen 10. april, at kongen hadde sagt NEI til tyskerne på Folkehøgskolen like ved der vi nå satt, hun fortalte at Leiret (sentrum i Elverum) ble bombet, og at de husene som nå var betongklosser stod på tomtene til gamle ærverdige trehus. De gamle husene ble ødelagt under bombeangrepet 11. april. ( Dette er jo barnehagepensum for oss fra Indre Østlandet, men resten kan jo starte kunnskapsletingen på wikipedia. )

Så fortalte hun en del om ting jeg siden har lest mye om. Hun fortalte om forfølgelse av jøder, kommunister, intellektuelle, homofile. Og jeg husker faktisk ikke helt hva som var hennes egen bakgrunn for deportasjon, men jeg tror hun var motstandskvinne. Dermed havnet hun i konsentrasjonsleir, men jeg husker ikke om det var i Sachsenhausen eller i Ravensbrück. Hun snakket om de generelle forholdene i leiren, men at hun – med sitt lyse hår, blå øyne og norske statsborgerskap, fikk en relativt grei behandling i leiren. Alt hun fortalte virket jo skrekkelig for oss, men hun påpekte ettertrykkelig at hun ble behandlet mye bedre enn mange av de andre. Vi fattet poenget etter hun hadde snakket om de polske og ungarske jødene.

Hun snakket om redsel, om usikkerhet, om sinne og om håp midt i helvete. Hun snakket om SS med hat i blikket, kjevene i spenn. Det liknet en del på dette som Magnhild Braathen forteller her [mer om Magnhild kan du lese her].

Siste del av foredraget dreide seg om hvordan de ble reddet av de hvite bussene. Hun ønsket en mann velkommen opp på scenen, presenterte ham som sin redningsmann. – Jeg skylder deg livet, sa hun. Så lot hun ham prate.

Mannen var fra Skåne og snakket med den særpregede dialekten. Noen i salen begynte smått å le, og latteren smittet. Foredragsdamen klikket nesten. Ropte høyt: – Du skal ikke le av ham! Ikke noe banning, ikke noe voldsomt sinneutbrudd, men det ble sagt på en måte som gjorde at alle skjønte at det var alvor. Så, de som hadde ledd – de ble stille. Kikket ned, studerte skoene sine med veldig interesse. Hvite-busser-mannen fortalte om hvordan de hadde reddet fanger, og om arbeidet som var gjort i forkant for å få dette til.

Det brant seg fast, alt sammen. Jeg ble voldsomt interessert. Like etterpå leste jeg Det angår også deg av Arnold Jacoby om Herman Sachnowitz og Petter Moens dagbok av og om Petter Moen som var fange i Møllergata 19. Jeg husker jeg våknet om natta, gråt og bar meg, i en slags blandingstilstand mellom søvn og våkenhet, dette var sterke saker for meg. Nå har jeg sikkert lest flere meter med bøker om konsentrasjonsleirene. Jeg vil veldig sterkt anbefale Kristian Ottosens bøker om dette. Jeg har lest bøker sett fra mange ulike ståsteder, og leser på mange måter ganske like beretninger om og om og om igjen. Men det gjør så inntrykk hver gang allikevel.

Den siste boka jeg leste om dette, den jeg nevnte innledningsvis, er en god bok. Jeg har lest mange bøker som har rystet meg mer enn denne og gjort mye større inntrykk på meg, men jeg tenker allikevel at innledningen i denne boka er av en slik art at den bør leses av alle.

Jeg tenker stadig på hvor mye det betød for meg og min interesse for dette, å få høre mennesker med førstehåndskjennskap til leirene snakke om sine minner, opplevelser og tanker. Jeg håper virkelig vi vil evne å gi de som vokser opp uten denne muligheten til å lytte til direkte historiefortelling det som skal til for at denne mørke historien aldri glemmes.


Advertisements

13 kommentarer

Filed under Samfunn, Samvittighet

13 responses to “– Du skal ikke le av ham!

  1. Krigsårene har alltid fasinert meg, alt ved krigen – ikke bare konsentrasjonsleirene men også generalene. F.eks ørkenreven Rommel og stillehavsmotstanderne Yamashita og McArthur samt alle enkeltskjebner som har en historie å fortelle fra disse grusomme årene.

    Jasså er du elverumsing du a 🙂

  2. Hyggelig å høre fra deg!
    Ja, er opprinnelig derfra – men flytta derfra som barn.

    Jeg kan for lite om disse andre tingene, men har lest en del om SS-folka. Tragisk med så få innrømmelser og bortplassering av ansvar..

  3. vibeke

    Begge mine eldste har vært på skoletur til konsentrasjonsleiren, den ene med Hvite Busser og den andre med Fredsreiser. For dem har disse turene betydd mye, og det har vært en del av prosjektarbeidet i ungdomsskolen. Det er nær historie, og den gjorde så utrolig stor skade. Yngstejenta er hektet på Anne Frank og leser en lettlestbok nå. Det blir vel til at vi skaffer oss selve Dagboken.

    Ellers tok du meg nå med til noe jeg leser for yngstejenta om dagen – vi leser nemlig om et ungt søskenpar som i sen middelalder går pilegrimsgang til Nidaros. De er fra Midtskogen, og der kommer Eskoleia fra Sverige. De er innom Våler og Vinger og Roko. Nå har de akkurat kommet til Hamarkaupangen.

  4. Jeg har ikke vært i Auschwitz, men har lyst til å dra dit en gang. Har faktisk utsatt det veldig med vilje, for jeg tror det blir en ganske tøff tur..Husker vi var på skoletur til Berlin og var da innom Sachsenhausen, men det ble litt «ødelagt» av å gå i flokk, syntes jeg – vil heller rusle rundt alene, enn å være med en hel gjeng som egentlig bare vil drikke øl..

  5. Britt Åse

    Jeg er for gammel til å ha fått mulighet til slike hvit-buss-turer, men jeg husker veldig godt da jeg leste Anne Franks dagbok første gang. Å ja.
    Og, da mamma fortalte om den dagen krigen sluttet – og hun bare gikk i gang med å vaske gulv.
    🙂

  6. Hehe, jeg ble nesten litt semisur da vi var i Amsterdam foe en stund siden og Supermann forsøkte å få meg til å forstå at det var litt lenge å stå i kø i tre timer for å komme inn i Anne Franks hus.

    Men du! Hvorfor vasket hun gulv???

  7. Nei, vi bør ikke glemme.
    Jeg tenker på en i min eks-svigerfamilie, som døde før jeg hadde kjent ham så lenge. Husker ikke om han noen gang ble tatt til fange, men han var en kjent motstandsmann som gikk med giftpiller i lomma, i tilfelle han skulle bli torturert. Han var da noen og tyve år.
    Ville vi vært like modige i dag?

  8. Så veldig godt spørsmål, Sigrun. Jeg aner ikke. Jeg skal tenke på det…

  9. Alter Ego

    Har du vaert borti boekene til Victor Klemperer? Du finner dem paa Amazon, for eksempel. Han var akademiker i Tyskland foer krigen, av joedisk herkomst, og onkelen hans var privatlege til Lenin! Han skrev veldig utfoerlige dagboeker i perioden 1933-1945 og de gir en veldig god foelelse for den gradvise endringa i Tyskland; hvordan ting stadig ble ‘lagt til’ og forandret – og begrunnelser, og konsekvenser osv. Det hele blir paa et vis mer konkretisert, syns jeg.

    Selv var jeg i Dachau paa tidlig paa 1990-tallet, og ei uke etter besoeket der kom «Schindler’s Liste» paa kinoene. Den var, selvfoelgelig, dubbet til tysk og ble dermed minst like sterk som om den hadde vaert paa engelsk. Jeg og min venninne var omtrent de eneste ikke-tyskerne i salen der vi saa den. Jeg har ALDRI opplevd noe lignende paa kino. Ever.

  10. Alter Ego: Har ikke lest de bøkene, men det skal jeg gjøre! Det var et godt tips.

    Jeg husker også at vi så den filmen, og det fikk til og med de tøffeste av de tøffe til å holde kjeft den tiden filmen varte. Lyden av godteposefomling forstummet ganske raskt, for å si det sånn.

    Noen år etterpå, så vi den på nytt, i tysken på vgs. (men dessverre ikke i dubbet versjon — hm, hvorfor ikke??) og da husker jeg at tysklæreren rett og slett måtte ta pauser, gå ut og røyke tre sig på rappen. Jeg tror nok at dette er sterkt for oss, men for de som selv er fra Tyskland og enten opplevde selv, eller ble født like etterpå, så er det nok helt vanvittig voldsomt.

  11. Dette temaet har interessert meg også helt siden barndommen. Jeg leste en del bøker av folk som hadde overlevd konsentrasjonsleire. Morfaren min satt noen år på Grini, uten at han hadde gjort noe… Det var bare en hevnaksjon for noe motstandsbevegelsen hadde gjort. Farfaren til eksmannen min satt i konsentrasjonsleir (Auschwitz?) og ble ødelagt for resten av livet. Det var sterkt å se på nært hold…

    Historien er fortsatt nær, selv om det begynner å bli en del år siden. Jeg håper de fortsetter med Hvite Busser-turene (selv om jeg aldri var med på noe sånt). Kanskje sønnen min får sjansen på ungdomsskolen?

    Da jeg var i Amsterdam fant vi ikke Anne Franks hus… 😦

  12. Takk for kommentarrush fra deg i dag, Lothiane!

    Skjønner godt at det var sterkt å se, fortalte han noe noengang? Om hvordan det hadde vært og hvordan han bar det med seg?

    De fortsetter vel med de turene, håper da det i alle fall. Jeg kunne tenke meg å dra selv, men da heller alene. Blir kanskje smårart om jeg slenger meg med på bussen med alle tiendeklassingene.

    Det kan jo godt hende du var i nærheten av Anne F.-huset, men det er jo veldig anonymt utvendig, vanlig hus bare.

  13. Han fortalte litt, og ellers fikk jeg vite litt av (eks)mann og hans foreldre. Mannen var rett og slett blitt narkoman, fordi han hadde ødelagt ryggen sin under oppholdet (han måtte blant annet lempe lik). Jeg vil tro at det først og fremst var det mentale som plaget ham, jeg klarer ikke engang forestille meg hva slags bilder han må ha hatt på netthinnen i årene etter krigen. Legen skrev ut sterke piller (smertestillende) og han tok altfor mange, sikkert like mye for å døyve det mentale. Når legen så mellom fingrene på dette var det ikke lett å stoppe det for familien.

    Trist… Han er død for mange år siden nå, men han gjorde veldig inntrykk på meg.

    Jeg forstår hva du mener, jeg tror også jeg helst ville dratt alene til en konsentrasjonsleir, i hvert fall ikke med en gjeng ungdommer. Jeg hadde trolig endt opp med å sitte et sted der og grine…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s